Noen vits i å ha "bare" bachelor?

[Gjest i tvil]

Jeg har lang erfaring innenfor administrativt arbeid, men bare litt utdanning herfra og derfra. Jeg har lurt på å fortsette med utdanning, for å ha en grad, for å ha fullført den.

Jeg ser rundt meg på dem som har høyere utdaning, og ser at det ikke nødvendigvis er noe lettere å få jobb med en grad i bagasjen. De får kanskje høyere lønn når de først finner en jobb, men de er mer geografisk begrenset og det er flere om beinet - i tillegg til at jobben krever ofte mye mer.

Selv har jeg aldri noe problem med å få jobb, på grunn av min allsidige erfaring. Lønnen vil vel aldri bli blant de høyeste, men jeg klarer meg på nivået jeg har, som ligger mellom 350-400 000 i året.

Jeg tenker på å fullføre en bachelor, men samtidig på hva det vil være vitsen med - bør man helst da gå hele løpet til en master, eller står en bachelor fint alene? Noen som har erfaring med hvordan en bachelor verdsettes i arbeidslivet?

Vil det nødvendigvis være noen karrieremessig fordel?

[Gjest Gjest_Issy_*]

Hei !

Jeg bor i utlandet og her sier de at hvorfor stoppe etter en bachelor, nar du kan ta et aar til for aa faa master ? Nordmenn er kanskje annerledes, ettersom at de ansetter bachelorer sa de slipper aa gi hoyere lonn til folk med master, mulig det er annereledes der...

Ogsa, tidene som de er naa, er kritiske, og med sa darlige markeder og sa mange som mister jobber, skal jeg ha en master, og ikke "bare" en bachelor. Har snakket med flere instanser i utlandet som hevder at det ikke kommer til aa vaere godt nok etter dette som har skjedd i host.

Jeg har enda 3, 5 aar igjen... yay

[Gjest Gjest]

Kommer an på hvilken type jobb du sikter mot. Det er klart ingen ulempe å ha master, men samtidig må du gå ett år til og ta opp mer studielån.

Innenfor enkelte jobber er det ikke neødvendigvis en utrpeget fordel å ha master heller.

Å ta master bare for å ta master høres noe dumt ut.....

[Gjest TS]

Master er vel toårig?

Nettopp - det er dette jeg ser overalt. Kvinner blir ansatt med en litt tåkete stillingsbetegnelse og litt lavere lønn, og det er overhodet ikke noe fortrinn å ha masse utdannelse. Har de bachelor eller helst bare et par år med formell utdanning (NKI, eller den gamle "høgskolekandidat" på to år, eller liknende) så er det nok. I hvert fall i markedet utenfor de store byene er det sånn; kvinner er "kontromedarbeidere" uansett hvilken funksjon de har og lønnes deretter. Da blir en utdanning bare til bry.

Å få en utdanning som er fagspesifikk vil kreve et visst marked, og det er ofte å begrense mulighetene. Det er skremmende, og oppmuntrer ikke til videre utdanning. Min erfaring, og det jeg ser hos kolleger og venninner, er at det er langt igjen til likestilling i praksis, når det gjelder arbeidslivet.

Jeg er redd jeg "priser meg ut av markedet" hvis jeg får en lang utdanning, med mindre jeg har lederambisjoner, og det har jeg ikke.

[Gjest Gjest]

Å få en utdanning som er fagspesifikk vil kreve et visst marked, og det er ofte å begrense mulighetene. Det er skremmende, og oppmuntrer ikke til videre utdanning. Min erfaring, og det jeg ser hos kolleger og venninner, er at det er langt igjen til likestilling i praksis, når det gjelder arbeidslivet.

Jeg er redd jeg "priser meg ut av markedet" hvis jeg får en lang utdanning, med mindre jeg har lederambisjoner, og det har jeg ikke.

Dette har jo ingenting med likestilling å gjøre. Om du vil ta en litt generell utdannelse så blir du ikke like spesifisert - og kan sannsynlgivis ikke forvente samme lønn.

Mange menn søker gjerne veldig spesifiserte og yrkesrettede utdanninger - og søker gjerne lederansvar innenfor det yrket de havner. Det er bare rett at disse tjener mer med tid.

[Colargol]

Det vil jo være veldig avhengig av hva du skal studere og hva du vil søke av jobb etterpå. En bachelor kan stå helt fint alene, men avhengig av studie kan det også være stikk motsatt.

På studier innen tekonologi, ingeniør, informatikk, økonomi og administrasjon og alle de veldig teoretisk rettede fagene vil jeg tro du stiller sterkere med en master enn "kun" en bachelor. Men det er avhengig av "hvor høyt" oppe i hierarkiet du søker jobb selvsagt.

I mitt studie opplever jeg at praksis er minst like viktig, nesten like viktig som selve studiet -men det avhenger vel også av hva jobben går ut på.

Mange mulige arbeidsgivere hos oss har gitt utrykk for at de heller vil ha en C-student med god erfaringsbakgrunn, enn en A-student som ikke har jobbet noe særlig i praksis.

Denne artikkelen er kanskje litt gammel, men den kan være vært å lese.

Får ikke jobb med bachelorgrad <-Denne også

For min del så skal jeg ikke ta master men sannsynligvis fylle på med et fordypningsår når jeg er ferdig med bacheloren min. For meg handler det om å tilrettelegge for det JEG vil jobbe med og ut i fra hva arbeidslivet jeg retter meg i mot mener at de trenger av kompetanse. Samtidig så slår jeg ikke fra meg tanken om å ta en master seinere -kommer veldig an på hva jeg føler vil få bruk for!

(Jeg mener og tror at det ikke finnes masterstudier på ett år i Norge (?), de fleste er på minimum 2 år og vet det finnes mange på hele 5år. det finnes også mange masterstudier som du ikke kan ta i Norge f.eks. Master i Sosiologi. Og har man ikke et brennede ønske om et spesiellt og smalt yrke, kan det være tungt å gå 8 år skole på høyrere utdanning. -måtte kommentere det på grunnlag av det Gjest_Issy_* sa. )

edit: skriveleif ++

Endret 3. februar 2009 av Colargol

[Gjest R]

Jeg bor i utlandet og her sier de at hvorfor stoppe etter en bachelor, nar du kan ta et aar til for aa faa master ?

Vel, i Norge tar det to år. Og i Norge er ikke nødvendligvis de ettårige mastergradsutdanningene fra diverse utenlandske universitetet like tungtveiende.

Her snakkes det en del om det vil være "verdt det" eller "noen vits i" å ta den eller den graden. Svaret er nok nei når det kommer til bachelorgrad. Du har allerede spredt studie-og arbeidserfaring som gir deg uttelling for lavere grads studier.

En mastergrad vil nok gi det et par lønnstrinn høyere, men så må en da også ta fri fra arbeid (miste inntekt) og gjerne ta opp studielån for å kunne erverve seg en sånn grad. Så svaret er kanskje nei her også?

Men så er jo spørsmålet; er og bør utdanning bare motiveres av slike faktorer?

Husk: En mastergrad er mer enn en lønnsramme.

[Gjest R]

Jeg mener og tror at det ikke finnes masterstudier på ett år i Norge (?), de fleste er på minimum 2 år og vet det finnes mange på hele 5år. det finnes også mange masterstudier som du ikke kan ta i Norge f.eks. Master i Sosiologi. Og har man ikke et brennede ønske om et spesiellt og smalt yrke, kan det være tungt å gå 8 år skole på høyrere utdanning. -måtte kommentere det på grunnlag av det Gjest_Issy_* sa.

Kan man ikke ta master i sosiologi i Norge? :klø: Nå har jeg hørt det også...

Dessuten: Alle masterutdanninger er minimum 5-årige dersom en teller med forutsettende bachelor. Innenfor enkelte fagfelt er det et sammenhengende studium på 5 år, og innenfor andre er gradene oppdelt i bachelor (3 år) og master (2 år).

[Rosalind]

Vel, i Norge tar det to år. Og i Norge er ikke nødvendligvis de ettårige mastergradsutdanningene fra diverse utenlandske universitetet like tungtveiende.

Her snakkes det en del om det vil være "verdt det" eller "noen vits i" å ta den eller den graden. Svaret er nok nei når det kommer til bachelorgrad. Du har allerede spredt studie-og arbeidserfaring som gir deg uttelling for lavere grads studier.

En mastergrad vil nok gi det et par lønnstrinn høyere, men så må en da også ta fri fra arbeid (miste inntekt) og gjerne ta opp studielån for å kunne erverve seg en sånn grad. Så svaret er kanskje nei her også?

Men så er jo spørsmålet; er og bør utdanning bare motiveres av slike faktorer?

Husk: En mastergrad er mer enn en lønnsramme.

Kan man ikke ta master i sosiologi i Norge? :klø: Nå har jeg hørt det også...

Dessuten: Alle masterutdanninger er minimum 5-årige dersom en teller med forutsettende bachelor. Innenfor enkelte fagfelt er det et sammenhengende studium på 5 år, og innenfor andre er gradene oppdelt i bachelor (3 år) og master (2 år).

Måtte bare vedkjenne meg disse som innlogget.

R.

[Gjest TS]

Takk, Rosalind

Det er den jeg kjenner litt på, om motivene for å ta utdanning videre.

Er det prestisjen? Fordi jeg gløder for et fag? For lønna?

Ikke alle vil bli ledere. Noen av oss trives midt på treet eller i kulissene, men på et visst nivå likevel. Det er omtrent her jeg får jobber nå, bare på bakgrunn av min gode erfaring og "godt rykte".

Derfor vil min vurdering være hvordan en gevinst vil bli om jeg setter meg på skolebenken igjen, for det vil i så fall bli i en litt annen retning - og ikke i en retning hvor det er noe lettere å få jobb, nødvendigvis - med mindre jeg går hele veien til en master.

Økonomisk sett kan jeg ikke være heltidsstudent, så dette blir på deltid over flere år i så fall.

Gevinst?

Å bevise for mer snobbete akademikervenner at jeg kan

Slippe dumme spørsmål om jeg ikke vil ha en grad.

Jeg trives med intellektuell stimulans, og vil nok aldri få det i den grad, i de jobbene jeg trives i - paradoksalt nok...

Bevise for meg selv at jeg kan.

Man "burde" liksom ha en lang utdanning og en grad i Norge i dag, hvis man er middels glup og skoleflink. Jeg "burde" til de grader vært en av dem som har en grad. Jeg bare sliter med å se en hensikt i det, når jeg likevel får ok jobber, og ikke kan ta jobber som krever 24/7 tilstedeværelse. Ikke i rett bransje, men det kan jeg antagelig justere litt på selv hvis jeg går inn for det.

Mange mulige arbeidsgivere hos oss har gitt utrykk for at de heller vil ha en C-student med god erfaringsbakgrunn, enn en A-student som ikke har jobbet noe særlig i praksis.

Dette er nemlig min erfaring også, og jeg har selv jobbet med rekruttering - arbeidsgivere, med mindre de er svært fagspesifikke, bryr seg katta om A-studentene eller om gradene. De vil ha folk som kan gjøre en jobb, er omgjengelige på arbeidsplassen, de vil ha referanser. Det har jeg masse av fra før.

Ender opp med å tenke at jeg kan studere litt på si' for min egen skyld, men det virker som en litt dyr hobby bøker er svindyrt, eksamener likeså.

Innbiller meg en bachelor med litt herfra og litt derfra vil være vanskeligere å gjøre rede for i et jobbintervju, enn konkret arbeidserfaring.

"Jeg studerte tilfeldige fag fordi jeg fikk lyst. Fordi jeg bare ville ha graden."

Ikke veldig imponerende...

[Tinúviel]

Tidligere har det vært slik at i dårlige tider så kan de som har formell utdannelse (spesielt innen IT) blitt prioritert fremfor de uten i ansettelses-/nedbemanningssituasjoner. Jeg er ikke helt sikker på om det er sånn lenger, men det var jo et argument for utdanning.

Jeg synes ikke du skal studere for å overbevise de snobbete akademikervennene dine om at du kan, eller å unngå de teite spørsmålene om du ikke vil ha en grad, det hørtes ut som dårlig motivering

Kan du ikke - hvis du ønsker deg en grad vel å merke - lage et opplegg med arbeidsgiveren din hvor du tar en grad i samarbeid med jobben? Mange arbeidsgivere er positive til å videreutdanne sine ansatte, spesielt hvis de kan utføre prosjektarbeider og/eller fokusere hele eller deler av utdanningen slik at arbeidsgiver har nytte av det

Mtp om du skal ta bachelor eller master anbefaler jeg å klatre over en stein av gangen; ta en evt bachelor først og så kan du sniffe på en master om du har lyst til det etterpå.

[Morea]

Har denne diskusjonen med venninnen min nå, som har en bachelor. Selv har jeg gammaldags hovedfag, men vi kan si master som det heter nå.

Hun sier selv at hun ikke er interessert i en lederstilling, eller masse stress som hun mener jeg har (selv om hun synes min jobb er interessant, så vil hun ikke ha den). Hun vil heller ha litt mer tid til barna, mindre stress og samtidig litt mindre penger (skal si at hun er veldig flink med pengene også).

Samtidig tenker hun av og til høyt at det ville vært fint å ha noe med mer saksbehandling, ansvar eller lignende, og det er vel ikke det at det er umulig å få en slik jobb med bare bachelor, men det er vanskeligere. Der jeg jobber har folk minimum én master for å si det slik. Så hun føler nok seg litt "snytt" fordi hun tross alt har en gammeldags cand.mag som er litt tid på skolebenken, men hun møter taket i jobbsøkingen (så langt i alle fall).

Det kommer vel an på hva man vil, og hvor lang tid man ser for seg at det er greit å jobbe seg oppover. Mange synes jo det er morsomt å studere, og man trenger jo heller ikke bli heltidsstudent. Hvilke jobbmuligheter man har med ulik lengde på utdanningen kommer nok også an på hvilke fagfelt man velger. Tror ikke at en bachelor i statsvitenskap er noe man kommer langt med (er nok unntak), men med en master med et bevisst valg på tema så stiller det seg med en gang annerledes. Det er i alle fall slik det er med de jeg kjenner.

[Colargol]

Oi!

Dette var ikke min kommentar, den første var det. (Der jeg forøvrig beklager om jeg tok feil ift. master sosiologi)

Pc'n min har stått rimelig "offentlig" og pålogga her på KG det siste døgnet, jeg har vært på jobb og fartet til og fra PC'n, så det er nok noen kjente som har tulla med meg -jeg ville aldri skrevet noe slikt på denne måten. Beklager til Rosalind og evt. andre! Hoff..

-Colargol-

Endret 19. februar 2009 av Colargol

[Vera Vinge]

For det første -nei, master i sosiologi kan du ikke ta i Norge. Kanskje ikke så smart å gjøre narr uten å ha rett? Kanskje jeg må bevise da, så du får en konsekvens, her har du søkerhåndboka.

Ja, jeg er ikke dum Rosalind -jeg studerer selv litt opp i systemet, og vet selvsagt at en normal bachelor tar tre år og at mange mastergrader tar 2 år, og at 2+3 =5!!

Men når jeg snakker om å ta en mastergrad, så snakker jeg om den uten de 3+ forutsettende årene. Det finnes nemlig ganske mange mastergrader som varer lengre enn 2år. Nå har du jo linken til søkerhåndboka, om du orker å finne ut at jeg har rett så kan du jo surfe litt der inne. Du bruker ikke mer enn 30 sekunder om du klikker litt vil jeg tro.

Beklager TS, jeg falt ut litt nå -liker bare ikke å bli gjort for narr

Men det stemmer jo ikke. Jeg gadd ikke å søke så mye, men i Bergen og Tromsø f.eks, kan man da ta master i sosiologi. Se her og her.

Endret 18. februar 2009 av Vera Vinge

[Rosalind]

For det første -nei, master i sosiologi kan du ikke ta i Norge. Kanskje ikke så smart å gjøre narr uten å ha rett? Kanskje jeg må bevise da, så du får en konsekvens, her har du søkerhåndboka.

Ja, jeg er ikke dum Rosalind -jeg studerer selv litt opp i systemet, og vet selvsagt at en normal bachelor tar tre år og at mange mastergrader tar 2 år, og at 2+3 =5!!

Men når jeg snakker om å ta en mastergrad, så snakker jeg om den uten de 3+ forutsettende årene. Det finnes nemlig ganske mange mastergrader som varer lengre enn 2år. Nå har du jo linken til søkerhåndboka, om du orker å finne ut at jeg har rett så kan du jo surfe litt der inne. Du bruker ikke mer enn 30 sekunder om du klikker litt vil jeg tro.

Beklager TS, jeg falt ut litt nå -liker bare ikke å bli gjort for narr

Kjære Clargol. Linken til Søkerhåndboka er en oversikt over læresteder og studier man kan søke til gjennom Samordna opptak (som da ettertrykkelig overskriften indikerer). Dersom du studerer "litt opp i systemet" selv, vet du kanskje også at opptak til mastergrader ikke går gjennom Samordna opptak?

Jeg blir litt satt ut av denne bastante håveringen over noe de fleste - i alle fall de som har satt sine ben på et universitet - vet, og finner det derfor ganske utrolig at jeg må dokumentere at man kan ta mastergrad i sosiologi i Norge.

Her er siden til UiOs masterprogram i sosiologi

[Phaedra]

Jeg tok meg en pause fra studier etter å ha fullført bachelorgraden (fordi jeg var lei og ikke fant noen mastergrad som så spennende ut), og jobbet noen år. Nå har jeg funnet ut at jeg trenger mastergrad for å komme meg videre i de stillingene jeg vil ha, etter å ha fått opplyst flere steder at jeg stiller svakere uten mastergrad (dette er i stor grad internasjonale stillinger i norske firmaer/organisasjoner) ettersom nesten alle de andre søkerne har det. Fordelen min er jo at jeg har arbeidserfaring og utenlandserfaring, men jeg mangler nå denne masteren

Skal derfor prøve å ta en mastergrad fra høsten av. Fant etterhvert en grad som ikke så så ille ut, og etter å ha pratet med rådgiver for graden er jeg nå positivt innstilt til å gå tilbake til fulltidstudier igjen (det passer også bra med hvor jeg er i livet nå)

Å ta en mastergrad uten å ha noen som helst entusiasme for det tror jeg ikke jeg er noe gøy. Da må det være bedre å vente til man har litt driv til å gjennomføre

Endret 18. februar 2009 av Phaedra

[Gjest høsklgn]

Det vil jo være veldig avhengig av hva du skal studere og hva du vil søke av jobb etterpå. En bachelor kan stå helt fint alene, men avhengig av studie kan det også være stikk motsatt.

På studier innen tekonologi, ingeniør, informatikk, økonomi og administrasjon og alle de veldig teoretisk rettede fagene vil jeg tro du stiller sterkere med en master enn "kun" en bachelor. Men det er avhengig av "hvor høyt" oppe i hierarkiet du søker jobb selvsagt.

I mitt studie opplever jeg at praksis er minst like viktig, nesten like viktig som selve studiet -men det avhenger vel også av hva jobben går ut på.

Mange mulige arbeidsgivere hos oss har gitt utrykk for at de heller vil ha en C-student med god erfaringsbakgrunn, enn en A-student som ikke har jobbet noe særlig i praksis.

Denne artikkelen er kanskje litt gammel, men den kan være vært å lese.

Får ikke jobb med bachelorgrad <-Denne også

For min del så skal jeg ikke ta master men sannsynligvis fylle på med et fordypningsår når jeg er ferdig med bacheloren min. For meg handler det om å tilrettelegge for det JEG vil jobbe med og ut i fra hva arbeidslivet jeg retter meg i mot mener at de trenger av kompetanse. Samtidig så slår jeg ikke fra meg tanken om å ta en master seinere -kommer veldig an på hva jeg føler vil få bruk for!

(Jeg mener og tror at det ikke finnes masterstudier på ett år i Norge (?), de fleste er på minimum 2 år og vet det finnes mange på hele 5år. det finnes også mange masterstudier som du ikke kan ta i Norge f.eks. Master i Sosiologi. Og har man ikke et brennede ønske om et spesiellt og smalt yrke, kan det være tungt å gå 8 år skole på høyrere utdanning. -måtte kommentere det på grunnlag av det Gjest_Issy_* sa. )

edit: skriveleif ++

det er så feil osm det kan bli. alle de største universitetene tilbyr både master og doktorgrad i sosiologi.

det finnes enkelte ettårige mastergrader på uio og hio blandt annet, de jeg vet om er engelskspråklige.

man kan jo ikke ta doktorgrad med ettårig master da, fordi man gjerne mangler tilstrekkelig metode.

[Gjest hæ?]

For det første -nei, master i sosiologi kan du ikke ta i Norge. Kanskje ikke så smart å gjøre narr uten å ha rett? Kanskje jeg må bevise da, så du får en konsekvens, her har du søkerhåndboka.

Ja, jeg er ikke dum Rosalind -jeg studerer selv litt opp i systemet, og vet selvsagt at en normal bachelor tar tre år og at mange mastergrader tar 2 år, og at 2+3 =5!!

Men når jeg snakker om å ta en mastergrad, så snakker jeg om den uten de 3+ forutsettende årene. Det finnes nemlig ganske mange mastergrader som varer lengre enn 2år. Nå har du jo linken til søkerhåndboka, om du orker å finne ut at jeg har rett så kan du jo surfe litt der inne. Du bruker ikke mer enn 30 sekunder om du klikker litt vil jeg tro.

Beklager TS, jeg falt ut litt nå -liker bare ikke å bli gjort for narr

hallo - halve vennekretsen min har jo nettopp denne utdannelsen fra universitetet i oslo/bergen.

hva skjer med den oppfattelsen???

kanksje det er et tullesvar for se hvor mange som gidder svare på det? hm.....

[Gjest hæ?igjen]

hallo - halve vennekretsen min har jo nettopp denne utdannelsen fra universitetet i oslo/bergen.

hva skjer med den oppfattelsen???

kanksje det er et tullesvar for se hvor mange som gidder svare på det? hm.....

og HER har du linkene om du fortsatt lurer:

http://www.uio.no/studier/program/sosiologi-master/

http://www.uib.no/studieprogram/MASV-SOS

og jammen har de det ikke på ntnu også:

http://www.ntnu.no/studier/sosiologi/master

men hvid su snakker om 5årige masterprogrammer, så vet du kanksje at det oftest bare gjelder samfunnsøkonomi/andre sivøk fag + noen fag på ås.

skjønner du ikke liker å bli "holdt for narr", men du bruker nok en annen tilnærmingsmåte til dette enn det som er vanlig oppfattelse av hva som ansees for å kunne kalles en mastergrad i akademia.

[Gjest Bond]

Finnes det fa mange mastergrader som er mer enn 2 år (fulltid)? Jeg trodde at det meste går mer og mer mot 3+2 nå, mtp at Norge har vært ganske ivrig i disse europeisering-prosessene. Det er noen få 5-årige utdanninger, og noen profesjonsutdanninger som er annerledes, men det meste går jo mot 3-årig bachelor + 2 år med master.

Til TS,

Hvis den eneste motivasjonen du har for å studere er å få en papir, da er det ikke nok, synes jeg. Men jeg synes at man kan alltid lære noe nytt, hvis det bare er å få fornyet læreteknikk. Man får kanskje også tatt fag som er ikke direkte knyttet til jobben, men som egentlig utvikler ferdigheter som er nyttige. De fleste jobbene er jo mer og mer en slags 'tikamp', dvs man må kunne litt av hvert, være kreativ og så videre, så en riktig grad kan gi godt grunnlag for dette. Men man må ikke ha dette dersom man føler at man ikke trenger det.

Master - tja, jeg kunne tenke meg at de fleste arbeidsgivere kunne tenke at det er en fordel at ansatte tar mastergrad. Man kan sikkert forhandle seg en eller annen type flexitid (jeg synes det er fullt mulig å jobbe deltid ved siden av masteren dersom man er struktuert nok, jeg var ikke det, men noen av mine medstudenter var det) og knytte masteroppgaven til en problemstilling som er direkte relevant for jobben.

Så jeg synes at man trenger strengt tatt ikke grader dersom man har tilstrekkelig realkompetanse, men det skader jo aldri! Er tidene litt mer vanskelige og man må konkurere hardere for stillingene - da er det sikkert nyttigere å ha både kompetanse og grad i stedet for bare kompetanse

Men det må mye til for at jeg skulle si at det ikke nytter med utdanning, er nok litt av utdanning-snobb