Psykologutdanning

[Gjest Gjest_Lurer_*]

Hva skal til for å bli psykolog? Har fått intrykket av at det er en ganske massiv utdannelse, noen psykologer som kan fortelle? Og hvilket snitt må man ha på VGS, og trenger man å være god i f.eks matte?

[ninuska_]

Jeg tillater meg selv å svare selv om jeg ikke er psykolog, men min nærmeste venninne er det.

Det spørs hvor i landet du har lyst å studere, det er forskjellige krav overalt. På samordna opptak kan du finne ut av dette. I Oslo er det veldig høye krav, siden der kommer man inn på et 6års langt program, mens f.eks i Trondheim kommer man inn på første året, for å så la karakterene fra dette første året gjelde - det skal mye arbeid, flaks og slit til for å komme deg videre. Det er en del statistikk og kvantitative forskningsmetoder involvert, men jeg tror ikke du må være ekspert i matte for å få til det, for det er en generelt annerledes matte enn på videregående.

[Gjest Gjest_Line_*]

Det varierer rundt om i landet hvordan opptaket er, men i Oslo tar de vel inn studenter på bakgrunn av VGS-karakterer. Jeg antar at snittet der er ganske høyt, og at det kanskje nærmer seg det man må ha for å komme inn på medisin og veterinær?

I de andre byene (Bergen, Trondheim og Tromsø) tar man fortsatt inn studenter på profesjonsstudiet på bakgrunn av årsenheten. Nivået kan kanskje variere fra semester til semester, men man bør helst ha A i snitt, eventuelt med én B.

På årsenheten var det litt metode, men ingen regning, så vidt jeg husker. På profesjon er det mer metode, men man kan likevel fint klare seg selv om man ikke er noen racer i matte. Selv om det er en fordel å ha noe tallforståelse.

Jeg syns studiet var kjempespennende, med mye variasjon. Studiet varierer litt fra sted til sted, men i Bergen er det hvertfall lagt opp slik at man skal kunne brukes til litt av hvert, både forskning og klinisk arbeid. Det betyr nok at det var noen fag som var mindre interessante for meg som ville bli kliniker (jobbe med pasienter i terapi), men det var likevel helt til å holde ut. Vi hadde det også sånn at hovedvekten av de klinisk rettede fagene kom mot slutten av studiet, som dermed var aller mest spennende for meg.

Psykologifaget er litt spesielt siden det er såpass teoribasert samtidig som det på mange måter er en yrkesrettet utdanning, slik profesjonsstudier er. Men det har vært trygt, samtidig som faglig spennende, at studiet er akademisk samtidig som man blir noe konkret. Og det er lett å få jobb. Lønnen er heller ikke dårlig.

Så hvis man er interessert i mennesker og seks år på universitetet med til tider ganske intens jobbing, er psykologstudiet virkelig å anbefale. Det er virkelig et spennende fag, både å studere og jobbe med. Det kan være en slitsom jobb, men aldri kjedelig.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takk for gode svar, begge to.

Jeg er veldig interessert i mennesker ja, og en typisk lytter. Har aldri tenkt på å bli noe innen psykologi før, fordi jeg tenker at man må være ganske perfekt rett og slett. Jeg er god i mange fag, og jeg kan få 6 hvis jeg vil, men akkurat på matte og kjemi er jeg dårlig... Så vet ikke om det hindrer meg veldig?

Siste gjest: Har du mastergrad? Kan du kanskje fortelle litt om hvilke karakterer du hadde på vgs, hva du er god i og slik, hvilken mennesketype du er?

Ninuska: Hva mener du med at man må ha flaks?

[Pialill]

Jeg hadde planlagt å bli psykolog i fjor, men fant ut det ikke var for meg midt i årsstudiet så jeg vet i hvertfall litt om hva som skal til for å komme inn=)

i bergen må du ha rundt 4.6-4.8 i snitt for å komme inn på årsstudiumet. på dette studiet må du få minst to A-er og en B på psykologifagene (in.føring i psykologi, generell psykologi og et til som jeg ikke husker...), men helst bør du få tre A-er. utenom har du ex. phil og ex.fac, der trenger du bare å stå for å komme inn på videre studier.

Årsstudiumet er veldig hardt, så du må jobbe masse for å komme inn på videre studier, som tar 5 år. Hvordan de 5 årene er vet jeg ikke, siden jeg valgte å begynne på ingeniørstudier:P men det kan nok noen andre svare på=)

[ninuska_]

Ninuska: Hva mener du med at man må ha flaks?

Man må ha litt flaks med eksamen, tenkte jeg på. Man kan ha lest alt pensumet inn og ut, og allikevel ende opp med en B eller en C. Det gjelder med veldig mange andre retninger også, ikke kun psykologi. Man kan være en mester i å få gode karakter på videregående, men du må ikke bli demotivert om det ikke er slik på universitet Det viktigste er ikke å gi opp. Man kan ta opp fag. De fleste jeg kjenner, inkludert min venninne, har gjort det, og kommet inn på andre forsøk.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg hadde planlagt å bli psykolog i fjor, men fant ut det ikke var for meg midt i årsstudiet så jeg vet i hvertfall litt om hva som skal til for å komme inn=)

i bergen må du ha rundt 4.6-4.8 i snitt for å komme inn på årsstudiumet. på dette studiet må du få minst to A-er og en B på psykologifagene (in.føring i psykologi, generell psykologi og et til som jeg ikke husker...), men helst bør du få tre A-er. utenom har du ex. phil og ex.fac, der trenger du bare å stå for å komme inn på videre studier.

Årsstudiumet er veldig hardt, så du må jobbe masse for å komme inn på videre studier, som tar 5 år. Hvordan de 5 årene er vet jeg ikke, siden jeg valgte å begynne på ingeniørstudier:P men det kan nok noen andre svare på=)

Tusen takk for et godt svar

Hvorfor fant du ut at det ikke var noe for deg, om jeg får spørre? Er redd for det samme, det blir jo veldig bortkastet. Men man kan jo aldri være sikker heller...

[Gjest Gjest_Line_*]

Takk for gode svar, begge to.

Jeg er veldig interessert i mennesker ja, og en typisk lytter. Har aldri tenkt på å bli noe innen psykologi før, fordi jeg tenker at man må være ganske perfekt rett og slett. Jeg er god i mange fag, og jeg kan få 6 hvis jeg vil, men akkurat på matte og kjemi er jeg dårlig... Så vet ikke om det hindrer meg veldig?

Siste gjest: Har du mastergrad? Kan du kanskje fortelle litt om hvilke karakterer du hadde på vgs, hva du er god i og slik, hvilken mennesketype du er?

Jeg tok profesjonsstudiet, ikke mastergrad. Hvis du ønsker å bli psykolog, må du ta profesjon. Jeg tror det er mulig å ta master i Danmark og noe mer i Norge etterpå for å bli psykolog også, men det vet jeg ikke så mye om. Hvis du tar master kan du jobbe med forskning og rådgivning, men du kan ikke jobbe med behandling av pasienter siden mastergraden har lite klinisk opplæring.

Selv hadde jeg helt ok karakterer på VGS, men ikke toppkarakterer. Blant annet fordi jeg jobbet veldig lite med skole på den tiden. Jeg visste også hele tiden da at jeg ville studere psykologi, og at jeg den gangen ikke trengte spesielt gode karakterer for å begynne på psykologi (slik man må i Oslo i dag). Men så begynte jeg på psykologi, som jeg var ordentlig interessert i, og jobbet og leste på for å komme inn på profesjon. Hvis du vil inn i Oslo, må du nok ha ganske høyt snitt, som sagt, men der kan du gjerne kontakte Universitetet i Oslo eller Samordna opptak for å få vite mer. Hvis man ikke har gode karakterer fra VGS, er det en mulighet å ta studiet i en annen by. Jeg vet ikke om man trenger spesielle karakterer for å komme inn på årsenhetene i de andre byene, men snittet trenger uansett ikke å være så høyt som på profesjon i Oslo.

Jeg har alltid visst at jeg ville bli psykolog, men mange jeg gikk sammen med fant først ut av det etter at de hadde studert andre ting. Jeg har alltid vært en som venner har kommet til, og har nok vært en god lytter det har vært lett å få tillit til. Jeg har opplevd det som positivt, og gjorde en vurdering på at det var det jeg ønsket å gjøre med livet mitt, blant annet også fordi jeg alltid har vært veldig nysgjerrig på andre mennesker og hvordan de er satt sammen. Jeg tenkte på at jeg ikke måtte bli selvutslettende som person, ved at jeg satte andre først både privat og på jobb, og har derfor vært veldig bevisst på at jeg ikke skal bli en som ordner opp for alle venner og kjente fordi jeg har den jobben jeg har. Man må lage plass til seg selv også.

Det er dessuten viktig at man har kapasitet til å lese mye fag. Jeg vet mange syns det er urettferdig at det er vanskelig å komme inn på psykologi, fordi man kan bli en god psykolog selv om man ikke er skoleflink. Men det er samtidig viktig å huske på at man som psykolog må være faglig oppdatert, i tillegg til at man må klare å komme seg gjennom selve studiet som er faglig tungt. Men jeg tror at hvis man er ordentlig interessert i faget, får man mye motivasjon for å jobbe og få gode resultater. Man må altså ikke være noe født geni for å klare å få gode karakterer på årsenheten.

Man må heller ikke være et perfekt menneske for å være psykolog. Psykologer er som alle andre, med sine sterke og svake sider. Det er dessuten noe ganske annet å gi råd til mennesker i vanskelige livssituasjoner, og å klare å etterleve absolutt alt man rådgir. Jeg vil si at det er en fordel om man ikke sliter aktivt med psykiske problemer, for da kan man nok få det tungt. Det er noe med å kunne yte forsvarlig praksis overfor pasientene, og hvis man selv fungerer dårlig, kan det være vanskelig å hjelpe andre. Men som sagt, alle har sine ting, og jeg mener ikke at det at man har møtt motgang skal hindre en fra å bli psykolog.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk for at du tar deg tid til å svare, setter veldig stor pris på det

Har noen flere spørsmål jeg hadde blitt kjempeglad om du svarte på.

Så du er altså utdannet psykolog? Okei, fikk det ikke med meg i det første innlegget ditt Har søkt litt rundt på nettet og lest alt jeg har kommet over, og forstår nå oppbygningen av utdanningen.

Kjenner meg igjen i det du skriver om VGS. Jeg har greie/gode karakterer, fordi jeg har somlet litt, og hatt en del fravær. Har nå et friår og det har gjort meg veldig godt. Angrer på at jeg har "kastet" bort litt av potensialet mitt, og tar opp 2 fag nå for å forbedre snittet.

Jeg har også alltid vært "lytteren" i vennegjengen, og har alltid hørt at jeg er en god lytter og veldig empatisk. De fleste mennesker er glade i å prate om seg selv, men jeg er veldig glad i å lytte og sette meg inn i problemstillinger. Synes det er interessant og spennende. Godt poeng, det du sier om at man må passe seg for å ikke være "psykologen" i vennegjengen i tillegg til på jobb, skal huske det hvis jeg evt. en dag blir psykolog

Psykiske problemer, som du nevner, har jeg heller ikke. Men jeg er en følelsesperson i stor grad, og det kan jo kanskje både være positivt og negativt i forhold til dette yrket?

Er det veldig mye tørt fagstoff? Jeg er en slik person som kan sluke alt av interesse, men tørt og "konservativt" stoff, i mangel på bedre ord, har vanskelig for å sitte. Kunne aldri studert jus, for eksempel.

Igjen; tusen takk

[Pialill]

Tusen takk for et godt svar

Hvorfor fant du ut at det ikke var noe for deg, om jeg får spørre? Er redd for det samme, det blir jo veldig bortkastet. Men man kan jo aldri være sikker heller...

jeg syns det var veldig vanskelig å lese alt, og ting var ikke like spennende som jeg håpet=s men så har realfag alltid vært mer min greie. trives mye bedre med matte og fysikk. der må du bare lære deg metoder, i motsetning til psykologi der du trenger historie, tenke masse selv, komme til egne konklusjoner og formulere deg bra. ikke minst er det utrolig viktik at du klarer å formulere deg slik at du tar med relevant stoff og utelater urelevant info...

jeg trives best med realfag rett og slett, noe jeg burde ha skjønt før jeg prøvde meg på psykologstudiet i det heletatt:P

[Gjest Gjest_Line_*]

Takk for at du tar deg tid til å svare, setter veldig stor pris på det

Har noen flere spørsmål jeg hadde blitt kjempeglad om du svarte på.

Så du er altså utdannet psykolog? Okei, fikk det ikke med meg i det første innlegget ditt Har søkt litt rundt på nettet og lest alt jeg har kommet over, og forstår nå oppbygningen av utdanningen.

Kjenner meg igjen i det du skriver om VGS. Jeg har greie/gode karakterer, fordi jeg har somlet litt, og hatt en del fravær. Har nå et friår og det har gjort meg veldig godt. Angrer på at jeg har "kastet" bort litt av potensialet mitt, og tar opp 2 fag nå for å forbedre snittet.

Jeg har også alltid vært "lytteren" i vennegjengen, og har alltid hørt at jeg er en god lytter og veldig empatisk. De fleste mennesker er glade i å prate om seg selv, men jeg er veldig glad i å lytte og sette meg inn i problemstillinger. Synes det er interessant og spennende. Godt poeng, det du sier om at man må passe seg for å ikke være "psykologen" i vennegjengen i tillegg til på jobb, skal huske det hvis jeg evt. en dag blir psykolog

Psykiske problemer, som du nevner, har jeg heller ikke. Men jeg er en følelsesperson i stor grad, og det kan jo kanskje både være positivt og negativt i forhold til dette yrket?

Er det veldig mye tørt fagstoff? Jeg er en slik person som kan sluke alt av interesse, men tørt og "konservativt" stoff, i mangel på bedre ord, har vanskelig for å sitte. Kunne aldri studert jus, for eksempel.

Igjen; tusen takk

Ja, jeg er utdannet psykolog. Når det gjelder det du sier om å være en følelsesperson, så tror jeg man trenger mange forskjellige typer psykologer, og at man både kan være en såkalt følelsesperson eller en mer nøktern type. Så lenge man klarer å skille jobb og privatliv, tenker ikke jeg at det må være noe negativt å være lettrørt. Dette skillet er også noe man lærer seg underveis i studiet og senere i jobb.

Hva som er tørt fagstoff avhenger gjerne av hva man er interessert i. Noe kjedelig er det jo, men jeg syns for det aller meste at det var et veldig spennende studium, og jeg tror det er ganske forskjellig fra jus på den måten du tenker på. Det er ikke så mye pugging (men litt er det), men det handler mye om å forstå de store linjene, hvordan ting henger sammen og å kunne diskutere og se ting fra ulike vinkler.

Hvis du bestemmer deg for at det er dette du vil, får du hvertfall et flott yrke og fagområde! Men interessen må jo være der. Og det vet du kanskje ikke før du har begynt? En del syns det første året er litt kjedelig, siden det er såpass lite rettet mot behandling og psykiske lidelser. Men de aller fleste syns studiet blir mye mer interessant når de kommer inn på profesjon (eller etter det første året, hvis man kommer inn på hele studiet i første omgang).

[Gjest Gjest_Marit_*]

er det mange som aldri kommer inn? jeg har hørt om de som tar opp eksamen tre ganger, men som fortsatt ikke kommer inn. er det vanlig å komme inn etter andre forsøk?

[ninuska_]

Jeg tror det varierer veldig, og er veldig individuelt ... Tror ikke man kan si at det er vanlig å komme inn på noen av forsøkene.