Forelsket, men sorgen inni meg er så stor

[Helene]

REFLEKSJONER:

Nå har det gått en tid, og følte for å komme med noen refleksjoner sånn i ettertid. Jeg vet jeg bryter stillheten, og det blir kun en engangsgreie.

Først vil jeg si at det går bra med meg. Mine valg ble tatt på et fornuftig men nødvendig grunnlag. Ting som skjedde etterpå skjønner jeg ikke så mye av.

Jeg vet at HAN var inne her å leste, og jeg gjorde han oppmerksom på at jeg visste det. Han har kuttet ut all kontakt med meg, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Om det er pga denne tråden, eller om han har for vane å gjøre det med sine dameaffærer vet jeg ikke. Når jeg tenker tilbake så fortalte han svært lite om sine kortvarige affærer, og hvordan damene reagerte etterpå. Han fortalte derimot endel om sine to langvarige forhold som lå tilbake i tid. Nå er jo ikke jeg helt som alle andre damer, så jeg vet ikke hvordan det er vanlig å reagere etter korte affærer. Jeg har hatt noen selv, men det har aldri endt i uvennskap, derimot er vi fortsatt på hils.

Men denne mannen har altså kuttet all kontakt. Fjernet meg fra FB, i tillegg til andre ting som jeg ikke skal nevne her. Jeg har ikke gjort noe som skulle tilsi at dette var nødvendig. Sendte kanskje et par vitsemailer i løpet at et par uker, det var alt. Det som da slår meg sånn i ettertid, er at denne mannen må ha større problemer enn jeg først innså til å begynne med. Alkohol er én ting, men der må være noe mer. At et menneske går til sånne skritt, å slette andre fullstendig fra livet sitt, han må ha angst for noe, han virker rett og slett hysterisk for noe.

Jeg har skrevet dette tidligere:

"Vi har hele tiden sagt at vi skulle bruke tid til å bli kjent med hverandre, ta en helg i gangen, være venner." og "Men, det var HAN som var pådriver til en masse ting disse ukene vi holdt sammen. Det var HAN som snakket om ting i framtiden, mens jeg svarte "vi får se"."

Tror han har alvorlige problemer med noe. Der er ikke normalt å holde på sånn som han gjorde, for så å kutte på den måten. Det er ikke sikkert han er bevisst på det selv, men intuisjonen min sier at der er noe. Og det bekrefter for meg nok engang at jeg gjorde det riktige, nemlig å trekke meg ut.

Men som jeg også har sagt tidligere:

Faktisk, så må jeg innrømme at denne forelskelsen har hjulpet meg veldig. Før, så tenkte jeg ikke på menn, ikke på sex, ikke på noe personlig. Men nå har jeg på en måte fått en oppvåkning. Så selv om jeg har denne sorgen inne meg, så føler jeg at det er håp, noe jeg ikke har følt på lenge. Jeg føler meg levende, jeg har følelser, jeg lever. Og det er KJEMPEHERLIG :happy:

Dette står jeg for!!! Mannen har hjulpet meg med oppvåkningen. Føler nå at jeg er klar til å gå videre. Jeg så ikke for meg at jeg skulle ønske meg en mann igjen. Jeg er kjempeglad for at det IKKE ble HAN, men han vekket noe i meg. Så nå vet jeg at jeg lever, og jeg har tro på at ting kan skje i framtiden

Og helt kort til slutt. Ingen i familien vet fortsatt at jeg er alvorlig syk. Ser ingen grunn til å fortelle dem det. De durer på som aldri før. Jeg har aldri gjort noe som skulle tilsi at jeg skulle bli boikottet. Jeg har heller aldri kuttet kontakten med dem, derimot har jeg hele tiden prøvd å opprettholde den, tross deres oppførsel. Vi får se hva som skjer etter at jeg har avholdt konfirmasjon... Men jeg har snakket med flere av mine nærmeste venner. De er nå informert og får full støtte derfra. Det er fortsatt tøffe tak, men jeg er ikke alene

Endret 7. april 2009 av Helene