Er alltid så bekymret og redd

[Gjest Imsdal]

Må bare lufte tankene mine litt rundt det som begynner å bli et økende problem, både for meg og samboeren min.

Jeg har alltid vært litt bekymret av meg, men nå det siste året har det blitt bare verre og verre.

Det er særlig for samboeren min, om han skal kjøre bil, ut på byen osv, da blir jeg så redd for at det skal skje noe med han..(Ikke redd han skal være utro eller noe, bare redd noe skal skje, feks, blind vold..)

Prøver så godt jeg kan å ikke være hysterisk, men det er ikke så lett når jeg allerede har sett for meg at det har skjedd en bilulykke, at han ligger på sykehuset osv.. Noen tenker jeg at det er presten som banker på døra når det kommer noen..

Det er veldig slitsomt å ha det sånn, klarer ikke slappe av nesten en eneste morgen når jeg vet han kjører inn til jobb. Er så sinnsykt redd for at det skal skje noe med han, selv om han er en veldig flink og trygg sjåfør, er alltid grei når han er på byen, aldri noe tull med han.

Er også tildels slik når jeg vet noen andre i familen min er ute og reiser, særlig om de er på tur til meg.

Noen andre som også har det sånn? Noe som hjelper?

[Gjest Gjest]

uff jeg har det også sånn.. må følge med her!

bekymrer meg så altfor mye. Og det er utrolig slitsomt.

Kan se for meg begravelser og det verste.

Beklager at jeg ikke har noen råd.

[Gjest Imsdal]

uff jeg har det også sånn.. må følge med her!

bekymrer meg så altfor mye. Og det er utrolig slitsomt.

Kan se for meg begravelser og det verste.

Beklager at jeg ikke har noen råd.

Mhm, jeg og, ser for meg politi og prest på døra, begravelse med mange triste mennesker.. Om jeg vet han er på tur hjem fra jobb eller noe sånn sender jeg aldri melding eller ringer, han sier han ikke leser mld mens han kjører, men hva om han gjør det allikevel og noe skjer? Eller han ikke bruker hands free?

Prøver å tenke fornuftig, type det går da alltid bra, han er en flink sjåfør, han kommer aldri i bråk osv. Er også redd når jeg hører noen i familien er syke, ikke sånn influensa, men feks for en stund siden oppdaget mamma en kul på kjeven, i mine ører var det selvfølgelig kreft og jeg så allerede for meg skrekksenarioet, så var det heldigvis bare betennelse i rota av ei tann..

Skjønner ikke hvordan jeg skal bli om vi får barn, kommer til å bli de største bomullsbarna som finnes..

[Gjest Gjest]

Først og fremst må du prøve å finne metoder for å prøve å begrense bekymringene. Prøv å sortere ut hva som gir grunn til bekymring og hva som ikke er noe å bekymre seg for. Du må også finne ut hva som kan gjøres noe med og hva som ikke kan gjøres noe med. Det som ikke kan gjøres noe med må du prøve å legge vekk på en eller annen måte, f.eks ved avledende tanker eller ved bevisstgjøring på at dette er overreaksjoner...vet ikke helt...kanskje du kunne prøvd å prate med en psykolog for å finne metoder for å begrense bekymringene? Det de rundt deg kan gjøre er å gi beskjed hvis de kommer senere enn avtalt eller f.eks sende en melding når de drar. Når du etterhvert blir mindre bekymret kan de slutte med dette.

Tror det er ganske vanlig å ha det slik som deg. Vi bekymrer oss jo fordi vi er redd for at det skal skje noe med de som vi er glad i.

[Ce'Nedra]

Hvis det er overdreven/unormal bekymring, er det lurt å søke hjelp. For det finnes hjelp å få!

Det finnes noe som heter generalisert angstlidelse. Jeg sier selvfølgelig ikke at du har det, men overdreven bekymring er et typisk kjennetegn.

http://www.pasienthandboka.no/default.asp?...documentid=3080

Det er ikke den beste linken, men den forklarer litt. Det kan altså være så enkelt som stoffskifteproblemer. Kognitiv terapi, samtaleterapi og kartlegging av hva du synes er problematisk, kanskje jobbe med de tingene, kan være en idé.

Om du ikke kjenner deg igjen i det hele tatt, synes jeg du uansett bør ta det opp med fastlegen din, muligens med en henvisning til psykolog. Det skal ikke være slik at man skal gå å bekymre seg! Håper det ordner seg for deg!

[Gjest Imsdal]

Hvis det er overdreven/unormal bekymring, er det lurt å søke hjelp. For det finnes hjelp å få!

Det finnes noe som heter generalisert angstlidelse. Jeg sier selvfølgelig ikke at du har det, men overdreven bekymring er et typisk kjennetegn.

http://www.pasienthandboka.no/default.asp?...documentid=3080

Det er ikke den beste linken, men den forklarer litt. Det kan altså være så enkelt som stoffskifteproblemer. Kognitiv terapi, samtaleterapi og kartlegging av hva du synes er problematisk, kanskje jobbe med de tingene, kan være en idé.

Om du ikke kjenner deg igjen i det hele tatt, synes jeg du uansett bør ta det opp med fastlegen din, muligens med en henvisning til psykolog. Det skal ikke være slik at man skal gå å bekymre seg! Håper det ordner seg for deg!

Takk for det

Og takk for link Synes det er vansklig å lese symptomer slik, for da stemmer selvfølgelig alt.. Jeg vil prøve å jobbe med problemet, håper det kanskje bare er en periode, men om det ikke er det så vil jeg gjerne være på vakt..

For det er vel ikke normalt å være bekymret i tide og utide når det gjelder helt dagligdagse aktiviteter? Prøver å si det til samboeren min, men han sier jeg bare er hysterisk, kan på en måte skjønne det men samtidig synes jeg det er litt vondt å bli møtt slik med et problem..