Veien fra 2 til 3

[pusilus]

Gratulerer så mye Happy Feet

Håper alt står bra til med dere

Skal hilse så mye fra Dreia også og gratulere med det lille vidunderet Jeg bedriver litt sladring ettersom hun ikke har tilgang på KG

[Cuba]

Åh! :rødme:

Gratulerer så mye med lille prinsen!!

[honning]

Gratulerer så mye, Happy Feet! :rødme:

Virker som at alt har gått bra. Håper dere koser dere masse og nyter tilværelsen som småbarnsfamilie

[lilljan]

GRATULERER

Jeg gleder meg til fødselshistorien. Kos deg i lykkeboblen, jeg er fortsatt der og svever. Deilige tiden!

[Ananan]

Gratulerer så masse!

Kos deg masse med den prefekte lille prinsen :rødme:

[Aud Long]

Gratulerer så mye!

[Miss I.W.]

Gratulerer så utrolig mye! Kos dere så mye. Gleder meg til å få høre mere om den nye verdensborgeren og dagene deres!

(Hormonelle meg har grått en liten skvett for dere... )

[dreia]

Gratulerer med det lille vidunderet!

[Lucky?]

Gratulerer så mye som mamma Kan tenke meg det er verdens vakreste gutt ja

Gleder meg til å høre fødselshistorien

[Rosa76]

Gratulerer så mye med gutten

Tenk at nå er du mamma :rødme:

Nyt dagene og gleder meg til du har tid til å fortelle fødselshistorien.

[Kirin]

Gratulerer så mye Happy Feet! Endelig er han her! :rødme:

Kos deg og nyyyt!

[Happy Feet]

Tusen takk for hyggelige gratulasjoner, alle sammen!

Dagene har gått i ett siden vi kom fra sykehuset, har ikke hatt tid til å sette med ned med pc'n før nå. De første dagene var jeg i veldig underskudd på søvn, og når lillegutt sov på dagen, hadde jeg så mange tanker i hodet, så uansett hvor trøtt jeg var, klarte jeg likevel ikke å koble ut og sove. Nå har jeg hatt to netter med god søvn, så nå begnner jeg å komme meg litt ovenpå.

Vi koser oss veldig, han er helt herlig. Jeg klarer ikke se meg mett på han og jeg er så utrolig stolt av han. I går begynte jeg å gråte, fordi jeg syns han er så pen... Litt hormonell, ja. Jeg var veldig spent på om morsfølelsen ville melde seg med en gang, det er jo ingen selvfølge, det er jo tross alt et nytt menneske man skal bli kjent med, men der hadde jeg ikke noe å frykte. Jeg føler nesten at hjertet mitt eksploderer av kjærlighet til han, det er en helt ubeskrivelig følelse. Det høres klisjeaktig ut, men det er sånn jeg føler det. Jeg kan liksom ikke være god nok mot han.

Nå hadde jeg egentlig planer om å dele fødselshistorien med dere, men nå var det visst en som våknet, så den får jeg ta i neste innlegg.

[DDuck]

Så godt å høre at dere har det bra

[Klematis]

Gratulerer så mye, Happy Feet!

[Miss I.W.]

Så herlig! :rødme:

[pusilus]

:rødme:

Det er like før tårene kommer her For en herlig følelse det må være altså

[honning]

Utrolig herlig å lese! :rødme:

[Ananan]

Sukk, nå er det like før tårene kommer her også :rødme: Godt å høre at dere har det bra :rødme: :rødme: :rødme:

[Gossip girl]

:rødme: Gratulerer så mye

[Happy Feet]

Tusen takk, jenter.

Da prøver jeg meg på fødselshistorien min…

Jeg våknet onsdags morgen, 8 dager før termin, av et knepp i kroppen og så ble det vått i senga. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, siden jeg egentlig sov da det skjedde. Begynte å lure på om jeg hadde tisset på meg… Tenkte at det måtte jo være vannet som hadde gått, men var neimen ikke sikker, siden jeg ikke var våken og ved mine fulle fem ved gjerningsøyeblikket. Fikk så et kraftig tak i magen, sto opp, det kom fortsatt vann, ringte sykehuset og fortalte hva som hadde skjedd. Sa at jeg ikke var helt hundre prosent sikker, men trodde det var vannet som hadde gått. Etter det, kom det slim og litt blod og jeg ble mer og mer sikker på at det var vannet. Ringte til kjære som var på jobb med beskjed om at han måtte komme hjem. Jeg var veldig rolig, spiste frokost, dusjet, pakket ferdig sykehusbagen, som ikke var helt ferdig pakket. Hadde heldigvis en liste, så da var bare å følge den og finne fram det som manglet. Så hang jeg opp en klesvask jeg hadde satt på da jeg var oppe med kjæresten tidligere på morgenen, fortsatt veldig rolig. Tror jeg ikke helt skjønte hva som var i ferd med å skje, men da jeg møtte kjæresten ute, kom tårene… Fødselen var på gang.

Hadde begynt å få flere tak i magen mens jeg ventet på at kjære skulle komme hjem, og det begynte å gjøre ganske vondt. Han tok tiden og det var 4,5 minutter mellom hvert tak og de varte i over ett minutt, så det var bare å komme seg på sykehuset. Ringte mamma og fortalte hva som var på ferde, mamma begynte selvfølgelig å gråte og kom med noen gode ord.

Sykehuset ligger bare 10 minutter unna, men på den tiden kom takene hyppigere og hyppigere. Jeg måtte ha flere pauser på vei inn til sykehuset hvor jeg kroket meg sammen. Buksa var blitt helt gjennomvåt og takene kom med 3 minutters mellomrom når vi ankom sykehuset, så det var rett inn på fødeavdelingen. Jeg ble undersøkt og hadde en åpning på 2 cm og kraftige rier som bare fortsatt å øke i styrke og intensitet. Lå først en stund i senga med varme risposer på magen og klarte å puste meg fint igjennom hver ri. Etter ca to timer fikk jeg tilbud om badekar. Da hadde jeg en åpning på 4 cm. Riene var veldig vonde med det varme vannet hjalp og jeg klarte fortsatt å puste meg fint igjennom hver ri. Kjæresten var så støttende og vi var et fint team hvor han hjalp meg gjennom hver ri ved å stryke meg nederst på ryggen. Han tok tiden jevnt og kunne informere jordmor og hvordan det sto til de gangene henne var innom. Etter to timer i badekar hadde jeg 7 cm åpning. Riene kom hyppig og det var så vidt jeg klarte å tisse mellom to rier. Eller, det var ikke tid til det. Måtte stå opp når en ri hadde gitt seg, rakk akkurat å komme meg av do før en ny ri var på vei. Kroket meg sammen på gulvet før jeg kunne stige opp i badekaret og møte en ny ri. Det var utrolig vondt, men jeg syns jeg klarte meg fint og tenkte at når jeg har klart fram til 7 cm, klarer jeg resten uten smertestillende også. Alle var veldig overrasket over hvor raskt det gikk med meg til å være førstegangsfødende. Alle skrøt veldig av meg, sa jeg var veldig flink og at jeg hadde fin pusteteknikk. Både pustingen og det varme vannet hjelp meg veldig.

Etter en stund kunne de høre på pusten at det var like før presseriene skulle starte og jeg gikk opp av badekaret og over i fødesenga. Jeg ble undersøkt og hadde ca 9 cm åpning, klokka var da rundt fem og jeg tenkte at nå er det ikke lenge igjen. Det var bare en liten kant igjen, før full åpning.

Tiden gikk, riene fortsatte, kjæresten hjelp meg med stryking og varme risposer på ryggen mens jeg krøket meg sammen med varm rispose på magen. En time gikk og vel så det, jeg ba om å bli undersøkt, nå måtte det vel være like før, men nei - vi var fortsatt på samme sted. Det var en kant igjen. Enda en time gikk, uten endring. Og en time til, mener jeg å huske. Det var så lite motiverende, ting hadde gått så fort og så stoppet alt plutselig opp. Riene fortsatte, forferdelig vonde, uten noen endring og framgang. Til slutt sa jordmor at hun skulle prøve å hjelpe meg ved at jeg skulle presse på hver ri, uten å ha pressveer , mens hun hjalp til der nede ved å lure hodet til lillegutt over den siste kneika. Det gikk ikke og jeg måtte bare vente. Etter enda en stund med vonde rier, jeg ble mer og mer sliten, prøvde vi det samme igjen. Jeg presset og presset alt jeg hadde og til slutt kom han over den siste folden. Da var det full åpning og det var bare å vente på presseriene. De lot vente på seg, riene ble svakere og svakere. Fortsatt veldig vonde, men de varte mye kortere og jeg følte overhodet ingen trang til å presse. Måtte få drypp for å prøve å øke intensiteten, det funket ikke, de økte styrken på dryppene. Til slutt fant de ut at det ikke hadde funket, slangen hadde løsnet og jeg måtte få i andre handa. Det hjalp og riene ble sterkere, uten at jeg egentlig følte den pressetrangen jeg har hørt så mye om. Men til slutt fikk jeg lov til å presse og det var litt godt å kunne møte riene sånn, det tok liksom oppmerksomheten litt bort fra det vonde. Jeg presset og presset, men ingen ting skjedde. Jeg ble sliten og sa jeg ikke orket mer. Jordmødrene var veldig støttende, sa jeg var utrolig flink og at jeg bare måtte holde ut og presse, snart var det over. Det tok sin tid, klokka gikk, jeg presset og presset. Jeg var så sliten, det gjorde så vondt og ingen kunne forstå hvorfor det hadde utviklet seg sånn. Til slutt sa de at de skulle hjelpe meg, de skulle prøve sugekopp. Fy faen, så utrolig vondt det gjorde! Jeg har aldri før kjent en slik smerte og det fortsatte å gjøre vondt mellom hver ri fordi legen, som hadde kommet til, måtte dra i sugekoppen selv om jeg ikke hadde ri. Vet ikke hvor lenge vi holdt på sånn, men det føltes som en evighet. Jeg sa at jeg har ikke mer å gi, jeg orker ikke mer! Jeg presset og presset og fant fram krefter jeg ikke ante jeg hadde. Jeg ville så gjerne bli ferdig, få slutt på den forferdelige smerten så jeg presset og presset. De sa også at de måtte til med en større sugekopp hvis ikke dette funket og jeg klarte ikke tanken på en enda større sugekopp der nede. Jeg presset og presset og sa at nei - nå klarer jeg ikke mer… Og så var det plutselig over, i det jeg sier at jeg klare ikke mer, hører jeg barneskrik og alle sier at han er ute, det er over...

Det var en så ubeskrivelig følelse, jeg var så lettet over å være ferdig med den forferdelige smerten, jeg tror ikke jeg hadde orket mer. Jeg hadde hentet fram de siste kreftene og så var det plutselig over. De sa at nå vet vi hvorfor det tok sånn tid, hvorfor han ikke ville ut. Han hadde snudd seg og ble født som en stjernekikker…

Lillegutt, så fin og vakker, jeg så med en gang at han var helt nydelig, ble lagt oppå magen min mens jeg måtte presse ut morkaka. Det var jeg egentlig ikke så interessert i, jeg følte meg ferdig med pressing, men klarte å få til et par siste press. Så ble jeg sydd, jeg ble klippet da sugekoppen kom på banen. Lillegutt lå på magen min, med hodet vendt mot kjære som hele tiden godsnakket med gutten. Vi lå sånn lenge, hun brukte så lang tid på å sy ( og jeg tenkte med skrekk på hvordan jeg så ut der nede). Det var så godt at det hele var over og så godt å ha han på magen min. Den lille personen som jeg hadde kjent i magen i så mange måneder, lå plutselig på magen min…

Nå renner tårene her, bare ved tanken på fødselen og følelsene da vi endelig fikk hilse på gutten vår… :rødme:

Fødselen var mildt sagt jævlig. Det begynte så bra, jeg tenke at jeg har en utrolig fin og grei fødsel der jeg lå i badekaret. Det gjorde forferdelig vondt, men jeg syns jeg mestret det bra og det gikk så fort framover. Da det plutselig stoppet opp ved 9 cm og jeg holde på i 6-7 timer til han var ute, var som en helt annen verden. Det var som to fødsler i en, hvorav den siste var smerter så ubeskrivelig vonde at det ikke går an å forklare. Det gikk totalt 15 timer fra vannet gikk, til lillegutt var ute.

Alle skrøt så av meg og jeg tror de oppriktig mente at jeg var veldig flink og jeg må si jeg er litt stolt av meg selv også, som kom igjennom en sånn fødsel uten smertestillende. Jeg har ikke noe imot epidural, hadde på forhånd sagt at jeg får se det an, hvor vondt det blir, men at jeg gjerne prøver badekar og liknende først. Da jeg følte det gikk bra, ble epidural aldri et tema og ingen hadde jo trodd at det skulle utvikle seg sånn og ta sånn tid. Da var det jo uansett for sent med noe epidural. Hadde gjerne prøvd lystgass, men det har de sluttet med på sykehuset der jeg fødte.

Kjenner meg utrolig stolt når jeg tenker tilbake på fødselen. Det var forferdelig vondt, men det var helt klart verdt det. Lillegutt er helt nydelig og vi er så stolte av han.

Oi, det ble langt...