Det å ikke ha et spesielt talent

[Gjest Lei av å være gjennomsnittlig i]

Jeg er gjennomsnittlig skoleflink, eller det vil si litt over gjennomsnittet, men jeg har ingen A-er. Interesserer meg for veldig mye og ser på meg selv som smart. Problemet er bare at jeg skulle ønske jeg kunne vært veldig flink innen et spesielt fagfelt eller en disiplin som også interesserte meg. Studerer nå noe som jeg synes er kjempeinteressant og som jeg virkelig brenner for, men får likevel "bare" B-er og C-er, selv om jeg jobber mye med fagene. Jeg er helt klart en teoretiker, tenker mye og er vel over gjennomsnittlig reflektert (får også ofte høre at jeg er smart og mange kommer til meg for å få råd om veldig mye forskjellig), men det hjelper lite når jeg tydeligvis ikke har det som skal til for å bli blant de beste innen noen som helst fagdisiplin (har store krav til meg selv når det gjelder å finne en jobb som jeg virkelig er dyktig i og som jeg brenner for).

Noen vil kanskje si at det ikke er karakterene som gjelder, men derimot hva man gjør i praksis i yrkeslivet, men jeg har også lite arbeidserfaring, er ingen praktiker og føler vel styrken min ligger i det teoretiske.

Misunner sånn de som har noe de både brenner for og er superdyktige i, men hva gjør man dersom man ikke er født så heldig? Må man nødvendigvis ha talent i det man driver med, eller er det fullt mulig å bare begynne et sted og lære på veien, selv om man støter på ting man er mindre flink til?

[FrizzleSizzle]

Synes det er supert at du brenner for faget. Da er du veldig godt på vei. Og A'er, er ikke det nærmest umulig å få? B og C er bra, du er smart!

Høres ut som du er ganske lik meg. Jeg tenkte mye sånn tidligere, "jeg er skoleflink og smart nok, men har ikke noe spesielt talent". Men jeg stresser ikke med det lenger, rett og slett. Det er nok mange av oss, hvis det kan være noen trøst.

[^^Belle^^]

Jeg kan ikke si jeg var spesielt flink til jobben min i begynnelsen, men jeg lærer etterhvert. Leger f.eks. kan jo ingenting de heller (av det praktiske) når de begynner å jobbe, det er jo derfor de er turnusleger (er det det rette navnet?) og lærer etterhvert som nye ting dukker opp.

Jeg er også veldig sånn som deg, tenker mye og er ikke så flink til det praktiske. Jeg er utdanna ingeniør med middelmådige karakterer, hadde aldri vært på en byggeplass før og var rett og slett ultragrønn da jeg begynte.

Så nei, jeg tror ikke du trenger å være spesialist innen et fag for å få deg jobb, eller for å brenne for noe for den saks skyld. Jobben er jo til for å lære hvordan akkurat det yrket funker. Jeg tror at jeg hadde hatt det gørr kjedelig på jobb dersom jeg kunne alt, dersom jeg ikke hadde lært noe nytt fra tid til annen. Så jeg mener at det å virkelig ville jobbe innen det yrket er nok. At du trives på jobben. Da blir du mye flinkere til det også.

[Gjest Gjest]

Man bør jo ha litt talent innen det man driver med, men det betyr ikke nødvendigvis at man må være en ener - det har med interesse, engasjement eller rett og slett personlig egnethet å gjøre. B-er og C-er er ikke dårlig, og det kan godt hende du er veldig sterk faglig, men kanskje er småsvak på de formelle, vitenskapelige kravene/metodene til oppgaveløsing (det er i såfall noe du kan trene på)? Ser du for deg å satse på forskning innen feltet ditt, eller hvordan er muligheten til å kombinere den teoretiske med den praktiske delen i yrkeslivet?

Når du kommer ut i jobb vil du også oppdage at mye av det du har lært gjennom å studere uansett må tilpasses, at du ikke får nytte av det (noe av faktakunnskapen) eller det brukes indirekte, og at du antagelig finner din plass hvor andre har nytte av dine spesifikke kunnskaper (som du har både fra studiene og fra erfaring i jobben).