Er verden for overflatisk?

[Gjest Gjest_Sigrid_*]

Jeg synes verden er så overflatisk. Menneskene bare eksisterer, gjør det som må gjøres, jobb fra 8-16, hjem og spise middag, regninger må betales... I tillegg er det mange som ikke legger merke til ting rundt seg, som ikke tenker over ting liksom.

Jeg kjenner at dette tærer på meg. Jeg klarer ikke å slå meg til ro. Jeg vet ikke hva det er jeg vil, men det er akkurat som jeg ikke passer inn i en sånn hverdag. Jeg synes vi lever for lite. "Alle" har vondt i rygg og nake, "alle" har depresjoner, angst, stress... Alt handler om å få det til å gå rundt. Man må prioritere. Skal man reise på ferie i år, eller kjøpe ny tv?

Jeg synes mennesker bryr seg så lite om hverandre. Når det kommer et menneske som viser ordentlig, ekte omsorg og medfølelse så blir jeg ufattelig rørt.

Jeg sitter her og tenker på å flytte, reise, bytte jobb, studere, skaffe meg en hobby. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre jeg. Egentlig vil jeg vel ha det som på TV. Flytte til et lite, vakkert paradis der alle kjenner alle. Der folk er ute, sosiale, det skjer ting, og man jobber i en koselig bokhandel eller på en kafé. Hvor er mitt paradis egentlig? Hva er min drømmejobb? Hva brenner jeg for?

Noen som vil diskutere med meg?

[Gjest Gjest_Pip_*]

Jeg synes verden er så overflatisk. Menneskene bare eksisterer, gjør det som må gjøres, jobb fra 8-16, hjem og spise middag, regninger må betales... I tillegg er det mange som ikke legger merke til ting rundt seg, som ikke tenker over ting liksom.

Jeg kjenner at dette tærer på meg. Jeg klarer ikke å slå meg til ro. Jeg vet ikke hva det er jeg vil, men det er akkurat som jeg ikke passer inn i en sånn hverdag. Jeg synes vi lever for lite. "Alle" har vondt i rygg og nake, "alle" har depresjoner, angst, stress... Alt handler om å få det til å gå rundt. Man må prioritere. Skal man reise på ferie i år, eller kjøpe ny tv?

Jeg synes mennesker bryr seg så lite om hverandre. Når det kommer et menneske som viser ordentlig, ekte omsorg og medfølelse så blir jeg ufattelig rørt.

Jeg sitter her og tenker på å flytte, reise, bytte jobb, studere, skaffe meg en hobby. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre jeg. Egentlig vil jeg vel ha det som på TV. Flytte til et lite, vakkert paradis der alle kjenner alle. Der folk er ute, sosiale, det skjer ting, og man jobber i en koselig bokhandel eller på en kafé. Hvor er mitt paradis egentlig? Hva er min drømmejobb? Hva brenner jeg for?

Noen som vil diskutere med meg?

Jeg er helt enig med deg.. Det verste av alt er at jeg tror veldig mange er det, men man må holde seg hardt fast på "karusellen" for å ikke ramle av.. I allefall føles det sånn for meg. Jeg vil ikke, jeg vil ikke, men hva gjør man...stopp karusellen, jeg vil av!?

Mitt liv er fylt med mas og stress, jeg jobber "mot" meg selv på mange måter, både jobbmessig og når det gjelder privatlivet..

MEN jeg tror likevel jeg er heldig fordi jeg ser "dette" du snakker om før det er for sent: Det med å ta vare på familie og venner midt oppe i alt, det med å "se" galskapen i det hele.

På en måte som en slags observatør, ikke som en helhjertet deltaker.

Jeg tror, med hånda på hjertet, at mye var bedre før når det gjelder dette..ingen tvil.

Men nå..jeg vet ikke...det er kanskje dårlige tider for drømmere.

Jeg er så lei så lei...tidsklemma (kvalmt ord), depresjoner, finanskrise, boligmarkedet, renteøkning...det skal skje noe HELE tiden, men det verste er at det egentlig ikke skjer noen ting, ikke noe "ekte" i mange tilfeller.

Mennesker blir bedømt og vurdert fra de knapt kan gå..jeg synes vi har fått et kaldt og stressa konkurransesamfunn... og jeg savner faktisk at det ikke skjer "en skit".

Men mest av alt savner jeg litt mer mening over det hele.

[Gjest Langsyne]

Ja. Noen ser ut til å trives med å ha det slik, og da Men det som kanskje ( ? ) er problemet til vi som føler det på denne måten kan ha noe med at samfunnet er bygget opp slik at det forventes av oss at vi skal leve slik. Det er en stor utfordring å hoppe av.

[*melis*]

Jeg er helt enig, har mange ganger tenkt på hvor deilig det hadde vært å bare rømt fra dette samfunnet til en øde øy der man kunne skapt sitt eget samfunn, i tråd med naturen og alt det andre som er ekte her i livet. Er så utrolig lei av kjøpepress, karakterpress, karrierestress og all denne overflatiskheten, der bare den nærmeste familie og venner betyr noe, også det å være mest mulig vellykket på flest mulig områder. Synes det virker som det bare blir verre og verre. Dess bedre vi får det materialistisk sett, dess mer overflatiske blir vi og dess større blir konkurransen om å skille seg positivt ut fra resten ved å være penest, ha best utdannelse og jobb, finest hus osv.

Det som gjør meg direkte trist til tider er at folk flest ikke ser dette, overraskende få mennesker har evnen til å sette ting såpass i perspektiv at de innser hvor vannvittig den vestlige kulturen har blitt, og det på bekostning av de fattige i verden. Folk er så opptatt av å sammenligne seg med de 10%-20% av verdens befolkning som enten er penere, har bedre utdannelse, flere venner, større hus el.l. at de glemmer hvor godt de har det i forhold til de resterende 70% -80%.

I tillegg er de fleste mennesker så indoktrinerte og preget av saueflokkmentaliteten at dersom de skulle ha noen innvendinger mot hvordan samfunnet har blitt, så er den letteste veien å hive seg med på kjøpepresset etter beste evne i stdet for å stå imot, og slik fortsetter den negative spiralen.

Dette ble mye negativt, er vanligvis glad i livet, men er helt enig i at måten samfunnet har utviklet seg på så absolutt er kritikkverdig, og at flere burde evne å se dette og heller kjempe for de mer ekte verdiene.

[Gjest Langsyne]

Bra skrevet til deg åver meg.

Her er en link til en tidligere tråd om litt av det samme "Er du lei av å være materalistisk?"

[*melis*]

En annen ting jeg må tilføye er at mange folk ser ut til å ikke vite sitt eget beste, samt evne å tenke litt utenfor boksen. Mange tror faktisk at veien til lykken er å ha et stort og fint hus, mange venner, en prestisjejobb, mann og barn og muligheten til å reise på en finere ferie to ganger i året. I kampen om de beste karaktene og den mest prestisjefulle jobben glemmer de å stoppe opp å glede seg over at de faktisk har muligheten til å ta den utdannelsen de ønsker, at de faktisk vil tjene greit nesten uansett hvilken jobb de ender opp med og at de kan gjøre nesten hva de vil utav livet (mulighetene er enorme), i forhold til mennesker på samme alder i den tredje verden som er forhindret i å skaffe seg utdanning og det livet de ønsker, men som i stedet nærmest er dømt til å arbeide på familiens gård resten av livet eller ta seg av sine 7 mindre søsken fordi foreldrene er døde.

Dette ble visst igjen veldig idealistisk, men litt idealisme har jo aldri skadet noen

[Gjest Gjest]

Absolutt ett tema som bør diskuteres.

Hvilke verdier har man egentlig, synes alt bare er jag, vil bort her fra

[Gjest Ingeniøren]

Jeg fascineres ikke spesielt av ett enkelt liv selv om jeg er glad i avkobling. For meg er det naturstridig og sett i historisk perspektiv totalt bakvendt.

Mennesket har alltid arbeidet for å utvikle sivilisasjonen. Knytte den sammen(TV), utvide vårt territorie(romskip) og søke kunnskap(karakterer og karrierejag).

Samfunnet vi har bygd opp med 8-16 jobben har mange funskjoner. Vi har bygd sosiale sikkerhetsnett som gir oss langt større trygghet enn hva du får om alle skal leve i ei lita bygd. Det er vel å bry seg? Vi vet da også det at dersom vi skulle leve i "fred og harmoni med jorda" så kan en liten gruppe som satser på å utvikle seg opparbeide seg en militær kraft og vips så er det ikke like fredelig lengre. Maktvakum er til for å fylles viser historien.

At du vil bo "der det skjer noe" blir spesielt korttenkt. Hvor skjer det mest, i New York eller på Toten?

Nå høres det selvsagt ut som jeg er veldig imot alle som lever på en bondegård. Det er jeg på ingen måte, jeg er en varm tilhenger av landbruksstøtte fordi jeg mener det har en verdi for oss, men jeg har ikke noe lyst på ett samfunn der progresjonen stopper opp og da trenger vi alle slags yrker. Jeg vil ikke fryse tiden til 1850 (og ikke tror jeg det er mulig).

[Gjest Langsyne]

Jeg fascineres ikke spesielt av ett enkelt liv selv om jeg er glad i avkobling. For meg er det naturstridig og sett i historisk perspektiv totalt bakvendt.

Mennesket har alltid arbeidet for å utvikle sivilisasjonen. Knytte den sammen(TV), utvide vårt territorie(romskip) og søke kunnskap(karakterer og karrierejag).

Samfunnet vi har bygd opp med 8-16 jobben har mange funskjoner. Vi har bygd sosiale sikkerhetsnett som gir oss langt større trygghet enn hva du får om alle skal leve i ei lita bygd. Det er vel å bry seg? Vi vet da også det at dersom vi skulle leve i "fred og harmoni med jorda" så kan en liten gruppe som satser på å utvikle seg opparbeide seg en militær kraft og vips så er det ikke like fredelig lengre. Maktvakum er til for å fylles viser historien.

At du vil bo "der det skjer noe" blir spesielt korttenkt. Hvor skjer det mest, i New York eller på Toten?

Nå høres det selvsagt ut som jeg er veldig imot alle som lever på en bondegård. Det er jeg på ingen måte, jeg er en varm tilhenger av landbruksstøtte fordi jeg mener det har en verdi for oss, men jeg har ikke noe lyst på ett samfunn der progresjonen stopper opp og da trenger vi alle slags yrker. Jeg vil ikke fryse tiden til 1850 (og ikke tror jeg det er mulig).

Veldig bra skrevet, det og. Men synes det meste fører til overfladiskhet, uansett.