"True med at far kommer hjem..."

[Gjest Flode]

I går var jeg hos ei venninne av meg som har to barn på 4 og 5. Venninnen min jobber 50%, så naturlig nok er hun mer hjemme med barna enn det faren deres er. Hun er bestemt, men tidvis inkonsekvent, mens han er militærmann med oppdragelse deretter. Det at barna har mer respekt for faren enn moren er vel som følge av dette naturlig? I går hadde barna vært urolige og kranglete ganske lenge, og tilslutt sa venninnen min: "Hvis dere ikke slutter nå må jeg si til pappa at dere har vært urolige når han kommer hjem". Barna sluttet da med en gang... Jeg har ikke barn selv, men har full forståelse for at det er slitsomt og at man tidvis kan si ting i frustrasjon, men slik jeg tolket situasjonen er dette noe hun har sagt flere ganger. Kjente jeg fikk kjempe vondt i magen, for det kan da ikke være riktig å "true" barna med faren? Samtidig kunne jeg ikke si noe for da hadde jeg bare fått høre "bare vent til du får barn selv", dessuten hadde jeg ikkeno alternativt forslag til hva hun skulle sagt. Noen som kan hjelpe meg, slik at jeg ikke tyr til det samme den dagen jeg sitter der med to viltre små? Veit jo at det å være konsekvent, og at begge foreldrene har de samme reglene må være bud nr 1, men jeg tenker på hvordan man da helst skal ordlegge seg/gjøre i situasjoner som blir som ovenfor...

[Gjest Elfrida]

Noen som kan hjelpe meg, slik at jeg ikke tyr til det samme den dagen jeg sitter der med to viltre små?

Finn deg en mann som kan bli en far barna ikke er redd for. For det der hørtes ikke ut som respekt, det hørtes ut som redsel.

[Gjest Gjest]

Neste gang spør du: "Truer du virkelig barna med at faren deres skal straffe dem når han kommer hjem?" Da tror jeg hun tenker seg om. Du har en plikt til å si fra, synes jeg.

[Gjest 60-tallet]

Jeg er vokst opp på 60-tallet og da var dette vanlig å høre fra min mor. Og når så far kom hjem og fikk referat fra mor så var det ned med buksen og ris på blanke messingen, eller en skikkelig ørefik eller to.

Jeg ordner opp med ungene med en gang, venter ikke til far kommer hjem. Jeg dropper derimot ris på blanke messingen og ørefikene, og jammen hører ikke ungene på meg og har respekt for meg likevel. Har prøvd å fortelle min mor at det faktisk går an, med det resultat at hun blir dønn fornærmet fordi jeg antyder at de gjorde feil i sin tid.

Jeg har ikke sansen for trusler. Hører ikke ungen etter så tar jeg det med en gang og da er vi ferdige med den saken, og det er sjelden jeg forteller det til far etterpå for det er jo ikke nødvendig å repetere alt det gale ungene har gjort når det hele er oppgjort syns jeg da. Da forteller jeg i stedet om de morsomme tingene som har skjedd i løpet av dagen. Jeg har heller ikke sansen for at far skal være en skremselsfigur.

[Gjest Gjest]

Foreldrene mine gjorde det samme. Moren min sa: Hvis ikke du slutter nå, så sier jeg det til pappa! Og pappa svarte alltid nei til alt og mamma svarte oftest ja til alt. I dag er de skilt og pappa og jeg har ingen kontakt. Broren min har heller ikke kontakt med ham.

[Gjest Gjest]

Finn deg en mann som kan bli en far barna ikke er redd for. For det der hørtes ikke ut som respekt, det hørtes ut som redsel.

Nå er du litt urettferdig mot faren. Det er ikke sikkert det er faren som oppfører seg slik at barna blir redde. Det kan rett og slett være det at moren truer dem med at faren kommer til å straffe dem som gjør dem redde. Det kan være at det er moren som hauser opp faren til noe skremmende.

Jeg var livredd for naboen til min bestemor, til tross for at han aldri hadde gjort meg en ting, tvert imot smilte han alltid til meg når han gikk forbi og jeg lekte utenfor. Men min mormor truet meg med at hvis jeg bråkte, så kom naboen for å ta meg. Og derfor var jeg redd ham.

[Gjest Flode]

Finn deg en mann som kan bli en far barna ikke er redd for. For det der hørtes ikke ut som respekt, det hørtes ut som redsel.

Faren er ikke slem fra en voksent synspunkt, men han er streng og bestemt, så kan kanskje virke slem/skummel for små barn. Han setter flere grenser for barna enn det moren gjør og de får lov til flere ting av henne, men det er jo deres feil, ikke hans. Hun setter grenser, men gir etter, noe barna er veldig klar over. Han kan heve stemmen og kan nok ta de hardt i armen, men han slår ikke.

Neste gang spør du: "Truer du virkelig barna med at faren deres skal straffe dem når han kommer hjem?" Da tror jeg hun tenker seg om. Du har en plikt til å si fra, synes jeg.

Jeg føler også jeg burde si ifra, men hun er ganske "sår" på kritikk. Hun var den første i venninnegjengen som fikk barn, og "har gått glipp av endel" pga dette, og det er hun bitter for. DET skal jo selvfølgelig ikke gå utover de uskyldige barna, men det er vanskelig å si ifra. De gangene jeg har forsøkt å gjøre henne oppmerksom at hun kanskje kan/bør gjør ting annerledes, får jeg "bare vent til du får barn". Dette gjør at jeg hvertfall ikke vil "rettlede" henne uten en alterntiv løsning, dette var en av grunnene til å starte denne tråden.

[Gjest Flode]

Jeg har ikke sansen for trusler. Hører ikke ungen etter så tar jeg det med en gang og da er vi ferdige med den saken, og det er sjelden jeg forteller det til far etterpå for det er jo ikke nødvendig å repetere alt det gale ungene har gjort når det hele er oppgjort syns jeg da. Da forteller jeg i stedet om de morsomme tingene som har skjedd i løpet av dagen. Jeg har heller ikke sansen for at far skal være en skremselsfigur.

Dette er måten jeg har drømmer om å få det til!!!

[Gjest farge]

En gang i mellom sier jeg akkurat det samme. Og det funker. Fordi det er ikke noe gøy at pappa er sur eller skuffa. Det har nada med at barna er redd for faren, heller tvert imot! Eller at han bruker politisk ukorrekte straffemetoder. Det er bare det at han er mann. Han er større, har større stemme, mer bestemt, hans rynke i panna er dypere enn min. Hvis noen ønsker å male faen på stueveggen vår av den grunn, eller kommer med kommentarer til meg om barneoppdragelse. Så blir jeg så SUR og FORNÆRMET at jeg neppe hadde invitert en gang til.

[Gjest 60-tallet]

En gang i mellom sier jeg akkurat det samme. Og det funker. Fordi det er ikke noe gøy at pappa er sur eller skuffa. Det har nada med at barna er redd for faren, heller tvert imot! Eller at han bruker politisk ukorrekte straffemetoder. Det er bare det at han er mann. Han er større, har større stemme, mer bestemt, hans rynke i panna er dypere enn min. Hvis noen ønsker å male faen på stueveggen vår av den grunn, eller kommer med kommentarer til meg om barneoppdragelse. Så blir jeg så SUR og FORNÆRMET at jeg neppe hadde invitert en gang til.

Jeg skjønner ikke poenget med det jeg da. Hvorfor ikke ordne opp selv? Jeg syns det er en fallitterklæring å si "bare vent til pappa kommer hjem"!

[Bellatrix]

Mamma sa også det når vi var små. Det førte ikke til respekt, men redsel.

Jeg tror det var vanligere før å true med at pappa kommer. Jeg tror ikke mamma mente at vi skulle bli redde for pappa og selv om jeg var det da så har jeg et godt forhold til han i dag. Selv om mamma truet med at pappa kom så gjorde ikke pappa noe mer enn å være mer bestemt enn mamma.

Endret 14. januar 2009 av Bellatrix

[Gjest farge]

So what? Folk med sterke meninger om denslags burde prøve å være alene med x antall barn over noen tid, kontre TI TUSEN forskjellige episoder i løpet av noen timer og samtidig få gjort fornuftige ting. Jeg vil like å se den som for det første GREIER å følge en eller annen bok om de korrekte ting å gjøre. Deretter dem som det faktisk FUNKER for...

[Gjest Gjest-Linn*]

Vil bare si noe til deg som startet denne tråden:

For det første.. DU har IKKE barn selv, DU har ikke noe rett til å tro at du kommer til å gjøre det bedre enn henne,eller at du kommer til å unngå en slik situasjon selv.. Synes DU rett og slett frekk som kan skrive noe slikt om venninnen din.

Hvis venninna din sier til barna sine,at hun kommer til å fortelle pappaen hva de har gjort.. Hva så?? Hvor mange tror du som gjør dette her?? Det er MANGE..

Det trenger IKKE å bety at han straffe dem fysisk eller noe.. kanskje at de får mer kjeft enn de hadde fått av moren. Det betyr heller IKKE at faren er slem mot barna, men vil ha mer respekt... Sier IKKE at de ikke skal respektere moren, men ferde får mer respekt, slik er det bare, menn er mer bestemt og har en mørkere stemme som kan virke skremmende for barn..

Vær så snill.. til dere som IKKE har barn.. SLUTT Å BLAND DERE INN, ALLE HAR SIN EGNE BARNEOPPDRAGELSER.. SÅ LENGE FORELDRENE IKKE TYR TIL VOLD ELLER PSYKISK MISHANDLING!!!!!!!!!! ( DA KAN DERE BLANDERE INN )

[Gjest 60-tallet]

So what? Folk med sterke meninger om denslags burde prøve å være alene med x antall barn over noen tid, kontre TI TUSEN forskjellige episoder i løpet av noen timer og samtidig få gjort fornuftige ting. Jeg vil like å se den som for det første GREIER å følge en eller annen bok om de korrekte ting å gjøre. Deretter dem som det faktisk FUNKER for...

Jeg har tre barn tett i tett, og har vært alene med dem i uker i strekk pga. mannens jobb osv. samtidig som jeg har vært i jobb selv. Tror nok jeg også kan uttale meg, og gudene skal vite at jeg vet at det ikke er lett. Men så lenge jeg har opplevd motsatsen gjennom min oppveskt så har jeg også jobbet hardt for at mine barn ikke skal oppleve det samme som meg. Det har vært en jobb, men jeg er kjempeglad for at jeg har lykkes og har fått trygge barn. Det betyr derimot ikke at jeg er feilfri, langt derifra.

[Gjest Elfrida]

Faren er ikke slem fra en voksent synspunkt, men han er streng og bestemt, så kan kanskje virke slem/skummel for små barn.

Da er det jo barnas redsel det spilles på, enten de faktisk er redd for faren, eller det bare er trusselen de er redd for. Hvis det er tomme trusler vil de jo finne ut av det etterhvert, og det vil slutte å virke.

[Gjest Gjest]

So what? Folk med sterke meninger om denslags burde prøve å være alene med x antall barn over noen tid, kontre TI TUSEN forskjellige episoder i løpet av noen timer og samtidig få gjort fornuftige ting. Jeg vil like å se den som for det første GREIER å følge en eller annen bok om de korrekte ting å gjøre. Deretter dem som det faktisk FUNKER for...

Merkelig at du ikke hører på de som sier de ble redde av å høre sånt når de var barn, da. Men det er kanskje ikke så viktig å oppdra trygge barn?

[Gjest Gjest_Lotte_*]

Jeg vokste opp med en mor som sa at hun skulle fortelle det til far når han kom hjem - det samme har jeg nok sagt til mine unger mer enn en gang ..

Hverken jeg eller ungene har tatt noe som helst skade av dette ... hjelpe meg - snakk om å lage storm i et vannglass ..

Jeg har et veldig godt forhold til faren min ... og mor også - og som mor selv så forstår jeg veldig godt at hun var oppgitt til tider.

[Gjest 60-tallet]

Jeg vokste opp med en mor som sa at hun skulle fortelle det til far når han kom hjem - det samme har jeg nok sagt til mine unger mer enn en gang ..

Hverken jeg eller ungene har tatt noe som helst skade av dette ... hjelpe meg - snakk om å lage storm i et vannglass ..

Jeg har et veldig godt forhold til faren min ... og mor også - og som mor selv så forstår jeg veldig godt at hun var oppgitt til tider.

Kjempefint at du har det, men du er ikke malen og andre kan ha opplevd det samme helt annerledes. Det som var ille for meg trenger ikke være ille for andre.

Jeg skjønner fortsatt ikke poenget med trusselen jeg da, verken da jeg var barn eller nå. Hvis barna opplever at far ikke gjør noe ut av det så blir det en tom trussel og selvfølgelig ikke noe skremmende og heller ikke noe å bry seg om. Men hvis du som meg opplever at far virkelig gir deg en omgang juling når han kommer hjem så vil du selvfølgelig oppfatte far som skremmende og gå i frykt helt til han er kommet hjem og det verste er over. Nå er selvfølgelig min opplevelse en ytterlighet men den har vært med på å farge hvordan jeg oppfatter sånne trusler. For vi snakker jo ut fra egne personlige referanser alle sammen.

[Gjest Gjest_fia_*]

Snakk om å lage 10 høns av en fjær!!

Min 15-åring (altså ikke et lite barn) Hadde gjort noe veldig galt. Vi pratet om saken og han lovet at det aldri skulle skje igjen. Han avsluttet med å spørre meg om jeg kunne la være å fortelle det til bestefar. Bestfar og gutten er verdens beste venner og han ville ikke at bestefar skulle bli skuffet over han.

Et lite barn vil vel ikke at far skal bli skuffet?....og mor minner de på at det kan skje!?

Foreldre prater vel seg i mellom om hvordan dagen har vært og hva som har skjedd i løpet av dagen? At ungene får en advarsel om at oppførselen deres vil bli tatt opp med den andre foreldren er vel ikke akuratt noen trussel?

[Gjest Flode]

Hvis noen ønsker å male faen på stueveggen vår av den grunn, eller kommer med kommentarer til meg om barneoppdragelse. Så blir jeg så SUR og FORNÆRMET at jeg neppe hadde invitert en gang til.

So what? Folk med sterke meninger om denslags burde prøve å være alene med x antall barn over noen tid, kontre TI TUSEN forskjellige episoder i løpet av noen timer og samtidig få gjort fornuftige ting. Jeg vil like å se den som for det første GREIER å følge en eller annen bok om de korrekte ting å gjøre. Deretter dem som det faktisk FUNKER for...

Vil bare si noe til deg som startet denne tråden:

For det første.. DU har IKKE barn selv, DU har ikke noe rett til å tro at du kommer til å gjøre det bedre enn henne,eller at du kommer til å unngå en slik situasjon selv.. Synes DU rett og slett frekk som kan skrive noe slikt om venninnen din.

Hvis venninna din sier til barna sine,at hun kommer til å fortelle pappaen hva de har gjort.. Hva så?? Hvor mange tror du som gjør dette her?? Det er MANGE..

Det trenger IKKE å bety at han straffe dem fysisk eller noe.. kanskje at de får mer kjeft enn de hadde fått av moren. Det betyr heller IKKE at faren er slem mot barna, men vil ha mer respekt... Sier IKKE at de ikke skal respektere moren, men ferde får mer respekt, slik er det bare, menn er mer bestemt og har en mørkere stemme som kan virke skremmende for barn..

Vær så snill.. til dere som IKKE har barn.. SLUTT Å BLAND DERE INN, ALLE HAR SIN EGNE BARNEOPPDRAGELSER.. SÅ LENGE FORELDRENE IKKE TYR TIL VOLD ELLER PSYKISK MISHANDLING!!!!!!!!!! ( DA KAN DERE BLANDERE INN )

For det første ønsker jeg at dere leser det jeg har skrevet om at jeg har full forståelse for at det er slitsomt med barn, jeg har ikke barn selv, men jeg er ikke dum!!! Selvfølgelig kan man til tider ty til metoder man ikke er stolt av i en frustrert situasjon. Det jeg også skrev var at JEG ØNSKER å gjøre ting annerledes den dagen JEG får barn da JEG synes dette var ubehagelig, og dette ikke var en enkeltstående situasjon. Jeg skriver ikke at jeg kommer til å få det til annerledes, men jeg ØNSKER det. Om man tolker denne konkrete metoden som riktig eller galt er jo individuelt, men igjen; JEG synes det var ubehagelig, derfor ønsker JEG å gjøre det annerledes, og derfor ønsket JEG tips om hvordan jeg kan gjøre det...