Droppe ut av utdanning

[Licota]

Jeg begynte på sykepleierutdanning høsten 2008. Dessverre var det slik at det ble slutt med kjæresten min igjennom 2 1/2 år, jeg måtte flytte hjem til mor og far, mistet en venninne og klarte å komme meg på hybel. I tillegg til det klarte jeg ikke å være sosial i begynnelsen av skoleåret, så jeg har fremdeles ingen peiling på hvor mange som går i klassen min eller hva de heter.

Siden jeg mistet såpass mye av undervisningen 2008, mye pga alt det som skjedde i livet mitt, har jeg mistet totalt motivasjonen for å fortsette. Vi skal ut i praksis nå i midten av januar, og jeg ser på det kun som slitsomt og kanskje litt farlig, siden jeg langt ifra har god nok kunnskap om bl.a. anatomi og fysiologi.

I morgen skal jeg ha samtale med veileder på skolen, og siden jeg også er attført av NAV må jeg ha en samtale med saksbehandler.

Er det fler enn meg som har erfaring med å droppe ut av studier? Jeg ser på dette som et nederlag, men har virkelig ingen lyst til å fortsette lenger...

[Strix]

Jeg fullførte 1 år av 3 på en høyskoleutdanning. Fant ut etter 6-7mnd at det ikke var noe for meg, fullførte og ga meg. Angrer ikke et sekund i dag, det yrket var feil for meg. Men jeg tenkte mye og grundig...

[the Sun]

Utfra hva du skriver ser det ut som det ikke er studiet, men alt det andre som har skjedd rundt deg som har skapt problemene.

Det er naturlig å få en reaksjon etter ett samlivsbrudd, og alltid kjipt å flytte hjem til mor & far, men det er ting som går over om en tid.

Vil det å slutte studiet virkelig løse noen av de andre problemene?

Jeg antar at du valgte dette faget av en grunn, og er den grunnen der fortsatt?

Jeg anbefaler å forsøk deg i praksis og heller vurdere studiesituasjonen når de andre sidene av livet ditt er kommet mer i orden.

LYKKE TIL!

[^^Belle^^]

Jeg har ikke erfaring med å droppe utdanningen, men jeg har erfaring med å holde på med noe jeg absolutt hater når det gjelder utdanning. Og det var helt grusomt! Heldigvis har jeg fått meg en jobb der jeg ikke holder på med det jeg studerte, så jeg har vært heldig.

Så mitt råd til deg er: dropp ut. Det er ikke noe nederlag å gjøre det som gjør deg lykkelig. Du kan ikke gjøre noe resten av livet ditt som du ikke liker og som gjør deg ulykkelig.

[Licota]

Takk for svar.

Jeg gruer meg til samtale med studieveileder i morgen, er redd for at hun ikke skal ta meg seriøst og vifte det bort og si at det går over. Om dere skjønner hva jeg mener?

Det er jo helt tullete tanker, men jeg har opplevd det før.

[Gjest Gjest]

Jeg har droppet ut fra studie, det er absolutt ingen skam. Eneste jeg angrer på er at jeg ikke ble ut eksamen første semester, for å kunne få stipend for det halve året.

[mia83]

Jeg skjønner litt hvordan du har det! Jeg fikk kjæreste som bodde langt unna under utdanningen min.. 3 måneder før skoleslutt hadde jeg bare lyst til å droppe ut og flytte til han, var møkka lei! Vi skulle da ut i praksis på 6 uker. Skolen ville jo gjerne at jeg skulle fullføre utdannelsen, så de ga meg utsettelse av praksisperioden. De 6 ukene fikk jeg "fri" fra skolen så da bodde jeg hos kjæresten de 6 ukene og fikk "hentet meg inn" igjen. Jeg fullførte utdannelsen og tok eksamen, slik at bare den ene praksisperioden gjenstod.

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg fullførte utdannelsen! Timelønna er jo betydelig bedre som faglært enn som ufaglært, og mye lettere å få fast stilling.

Jeg håper virkelig du finner ut av hva du vil! En liten pustepause fra alt kan gjøre underverker Lykke til!!

[Gjest Gjest]

Jeg dropper ut av utdanningen min nå. Har gått i 2 (av 3) år, så noen vil kanskje synes det er underlig. Dog har jeg ikke stått på alle eksamenene mine, så jeg måtte uansett ha forlenget studietiden min.

Jeg skulle gjerne ønske jeg klarte å fullføre, men realfagene (da spesielt fysikk) mester jeg ikke. Jeg har stått på, svettet blod og tårer, uten å få noe igjen for det. Da krever det at du er sterk, og jeg har prøvd, men likevel er det ikke akkurat et boost på selvtilitten. Man mister motivasjon, og dersom man skulle få strykkarakter på andre forsøk, faller man enda flere hakk nedover. Dette gjelder ikke bare ett fag, men mange (jeg hadde for det meste kun fysikkfag).

Jeg skal starte på nytt studie til høsten, men begynner allerede nå med å ta fag relatert til mitt kommende studie.

Dersom magefølelsen din sier "stopp", så ville jeg lyttet til den. Nå føler jeg meg flere kilo lettere, og det er en lettelse å slippe å tenke på det gamle studiet mitt, som jeg forbandt med et mørkt, svart hull som jeg "aldri" kom til å karre meg ut av.

[FrizzleSizzle]

Jeg sier som the sun, er det selve studiet som gjør at du ikke vil fortsette, eller er det alt det andre?

Kan du begynne på ny frisk neste år? Da får du sjansen til å bli kjent med både fag og folk.

Jeg har forøvrig erfaring i å droppe ut fra studier jeg og. Det var helt ok for meg, men jeg skjønner det er verre med NAV inne i bildet.

[Gjest Imsdal]

Jeg begynte på sykepleierutdanning høsten 2008. Dessverre var det slik at det ble slutt med kjæresten min igjennom 2 1/2 år, jeg måtte flytte hjem til mor og far, mistet en venninne og klarte å komme meg på hybel. I tillegg til det klarte jeg ikke å være sosial i begynnelsen av skoleåret, så jeg har fremdeles ingen peiling på hvor mange som går i klassen min eller hva de heter.

Siden jeg mistet såpass mye av undervisningen 2008, mye pga alt det som skjedde i livet mitt, har jeg mistet totalt motivasjonen for å fortsette. Vi skal ut i praksis nå i midten av januar, og jeg ser på det kun som slitsomt og kanskje litt farlig, siden jeg langt ifra har god nok kunnskap om bl.a. anatomi og fysiologi.

I morgen skal jeg ha samtale med veileder på skolen, og siden jeg også er attført av NAV må jeg ha en samtale med saksbehandler.

Er det fler enn meg som har erfaring med å droppe ut av studier? Jeg ser på dette som et nederlag, men har virkelig ingen lyst til å fortsette lenger...

Jeg droppet ut av et studie for noen år tilbake, situasjonen var nesten lik som din; Ble slutt med samboeren, bodde laaangt fra hjemstedet mitt, hadde hjemlengsel, og hadde vært veldig usosial ved skolestart, så når jeg kom der og ville bli kjent hadde alle blitt kjent og blitt som en gjeng.. Der og da var det veldig enkelt og fint for meg å flytte hjem igjen, noe jeg ikke angrer på i dag.

Til høsten skal jeg begynne på samme utdanningen igjen, og nå er jeg mye mer moden og motivert Selvfølgelig er det litt surt at jeg kunne vært ferdig for 2 år siden, og jeg synes det er litt flaut å ha sluttet, men det er det nok bare jeg som tenker.

Vet ikke hvordan det er når du får støtte hos NAV, men jeg som fikk støtte av lånekassen ble jo hengende etter med noen studiepoeng siden jeg ikke tok alle eksamner, og når du henger etter med x antall studiepoeng (husker ikke hvor mange)så får du ikke støtte igjen før du har tatt igjen de studiepoengene du mangler. Kanskje lurt å høre med Nav om det er slik deres system er også?