Egne barn vs adopsjon.

[Gjest Gjest]

Er det så viktig at barna likner på deg selv? Er det egoismen som tar tak? Eller er det ignoransen ovenfor alle de barna som bor på barnehjem, uten foreldre og uten større framtidsutsikter enn å drømme om at noen noensinne vil bli glad i dem også?

Når vi har så utrolig mange barn her i verden som trenger foreldre, hva gjør du for dem?

Jeg bare lurer, har ikke barn selv, er nok fremdeles i yngste laget, men får vondt av å tenke på alle barna som lider overalt i verden, mens barnehagene her i norge fylles opp av grinete unger presset ut mellom beina på en kvinne som aldri tenkte tanken å adoptere.

Adopsjon er en flott ting, og jeg skulle ønske flere vurderte mulighetene til dette. Men det er nå min mening.

[Gjest Mella]

Er det så viktig at barna likner på deg selv? Er det egoismen som tar tak? Eller er det ignoransen ovenfor alle de barna som bor på barnehjem, uten foreldre og uten større framtidsutsikter enn å drømme om at noen noensinne vil bli glad i dem også?

Når vi har så utrolig mange barn her i verden som trenger foreldre, hva gjør du for dem?

Jeg bare lurer, har ikke barn selv, er nok fremdeles i yngste laget, men får vondt av å tenke på alle barna som lider overalt i verden, mens barnehagene her i norge fylles opp av grinete unger presset ut mellom beina på en kvinne som aldri tenkte tanken å adoptere.

Adopsjon er en flott ting, og jeg skulle ønske flere vurderte mulighetene til dette. Men det er nå min mening.

Nå er det engang slik at for det store flertall er det lettere å pule litt enn å gå gjennom en lang og tung prosess og ikke minst dyr prosess som en adopsjon er.

Ja, det er mange barn som trenger foreldre, men det er kø blant adoptivforeldre, ikke blant barn som er godkjent for adopsjon.

Det er jo en grunn til at man må vente en stund, og heldigvis - ville jo ha vært et snodig samfunn om man en dag bestemte seg for å adoptere, og neste dag fikk en unge fra Guatemala levert hjem på døren etter jobb.

[Leo]

Det er langt flere som ønsker å adoptere enn det finnes barn som blir frigitt for adopsjon. Jeg tror rett og slett du skal sette deg litt bedre inn i emnet før du synser alt for mye om dette ...

[Harlekin]

Veldedighet er vel ikke den beste grunnen til å få barn. Jeg er helt enig i at adopsjon er en flott ting, men det er ganske naturlig å ønske at barna dine skal være et resultat av dine og partnerens gener. Og skal flere ønske å adoptere, må man gjøre noe med adopsjonsprosessen. Det er dyrt, lang ventetid, masse byråkrati, og mange som avvises som "uegnede" som adoptivforeldre. Flere land har strenge krav til adoptivforeldre. Det er mange ting som spiller inn.

Jeg er helt uenig i at det er egoistisk å ikke adoptere.

[Gjest men]

Jeg bare lurer, har ikke barn selv, er nok fremdeles i yngste laget, men får vondt av å tenke på alle barna som lider overalt i verden, mens barnehagene her i norge fylles opp av grinete unger presset ut mellom beina på en kvinne som aldri tenkte tanken å adoptere.

Barna i vår familie er egenproduserte, hvorfor omtaler du dem på en så degraderende måte? De er vel like mye verdt og like lite grinete som barn som tilfeldigvis er født i fattigere deler av verden. Unødvendig å være så unyansert.

[Gjest Gjest_Varsia_*]

Ærlig talt menneske, sett deg litt mer inn i problematikken før du starter en tråd som dette.

Hvorfor ikke flere adopterer? Fordi det ikke er nok barn til adopsjon. Enkelt og greit. Sånne ting burde du vite.

Jeg vil heller si at det er egoistisk å adoptere hvis man kan få sine egne barn, hvis man først skal blande inn egoisme. Det er egoistisk av idioter som vil drive "veldedighet" å ville adoptere selv om de kan få egne barn, fordi de da minker sjansene til de som IKKE kan få barn til å få adoptere. DET ER IKKE NOK BARN!

Adopsjon funker faktisk ikke på Madonna-måten, at du kan reise til et fattig land, plukke med deg et barn og dra igjen, bare for å være snill. Sånne adopssjonskjendiser gjør meg direkte kvalme. For å adoptere må du gjennom en LANG og tung prosess, og jeg ville aldri hatt samvittighet til å stille meg i denne lange adopssjonskøen så lenge jeg selv hadde kunne fått egne barn.

La nå de som ikke kan få barn, og som av hele sitt hjerte ØNSKER å adoptere få gjøre det - ikke begynn å blande inn veldedighet i dette.

Sånn sett er det utrolig mange dumme, naive, uvitende nordmenn i dette landet. Da jeg var i Afrika for noen år siden med klassen min gikk 70% av jentene rundt og å'et og sukket over de såååå søte foreldreløse barna. Samtlige av disse jentene SKULLE adoptere når de ble eldre, det ville jo være SÅÅÅ fantastisk for disse barna om de kunne få et trygt hjem i Norge, langt fra egen kultur.

Vet dere hva som ville vært bra for disse barna? Om dumme nordmenn kunne skaffet seg litt kunnskap om hvordan verden fungerer i stedetfor. og ikke gått rundt og vandret på rosa veldedighetsskyer. Disse "stakkars" barna trenger at vi slutter å synes synd på dem, og heller innser at det aller beste faktisk er at de får den hjelpen de trenger der de er - ikke at rike idioter skal hente barn for å drive veldedighet.

For all del, adopsjon er en flott ting. Men ikke gå rundt og innbil deg at adopsjon er problemfritt og enkelt. Og bruk nå for guds skyld ikke barns (og menneskers ønske om egne barn) til å drive "veldedighet". Det er kvalmt.

Man skal få barn fordi man VIL ha barn. Og da skal ingen komme og plage en med "de stakkars fattige, tenk på de du...".

[smile85]

Ja det stemmer faktisk at det finnes for mange adoptivforeldre... Det er fler som vil adoptere enn det er adoptiv barn...

For å svare på spm: Jeg tenker kansje at grunnen kan være at veldig mange av disse barna er funksjonshemmet og kommer til å kreve mye av foreldrene, kansje derfor folk velger det bort?

Det liger vel kansje også i vår natur og ønske seg "egne" barn og å oppeleve et svangerskap osv.

Jeg tror behovet er større når det gjelder fosterforeldre.... Det er ofte en kjempe tøff oppgave som jeg har inntrykk av at mange helst ikke vil ta på seg...

Jeg er ung og har ikke barn enda... Men har tenkt tanken om begge disse alternativene... Men vet ikke om jeg ender opp med biologiske -, adopterte - eller foster - barn. Kansje det blir en kombinasjon

[Gjest Gjest]

Er det så mange funksjonshemmede adoptivbarn egentlig? Jeg vet at en del har vært utsatt for f eks mors rusbruk under svangerskapet og derfor har senskader, og at det generelt ikke er en god start på livet å vokse opp uten foreldre, men dog. Alle adopterte jeg kjenner er forholdsvis normale og ressurssterke...

Ellers er det ikke bare-bare å adoptere nei. Det er en prosess som gjerne tar flere år, man må godkjennes og det koster penger. Ideelt sett kunne man jo sagt at alle foreldre skulle sertifiseres, men det går jo ikke (og det er en fullstendig umulig diskusjon hva som skulle til for å godkjennes).

Dessuten, i hvert fall om jeg skal snakke ut fra egen begrensede erfaring som ca 30 og omtrent frivillig barnløs - ønsket om barn ligger ganske fysisk i oss. Det er også gjerne et mer eller mindre konkret ønske om å bli gravid (dette er kanskje ikke helt rasjonelt, men det føles sånn). Jeg tror derfor de færreste tenker når de begynner å ønske seg barn at de like gjerne kunne adoptert. Det er mye mer "naturlig" å gå veien om å prøve å lage dem selv, før man evt kommer til prosessen med å tenke over om man vil adoptere.

Forøvrig enig i at behovet antagelig er større for fosterforeldre og for folk som gjør en innsats for barn i andre land og her hjemme.

[Gjest Gjest]

Er det så viktig at barna likner på deg selv? Er det egoismen som tar tak? Eller er det ignoransen ovenfor alle de barna som bor på barnehjem, uten foreldre og uten større framtidsutsikter enn å drømme om at noen noensinne vil bli glad i dem også?

Når vi har så utrolig mange barn her i verden som trenger foreldre, hva gjør du for dem?

Jeg bare lurer, har ikke barn selv, er nok fremdeles i yngste laget, men får vondt av å tenke på alle barna som lider overalt i verden, mens barnehagene her i norge fylles opp av grinete unger presset ut mellom beina på en kvinne som aldri tenkte tanken å adoptere.

Adopsjon er en flott ting, og jeg skulle ønske flere vurderte mulighetene til dette. Men det er nå min mening.

Da får du sette deg inn i reglene først. Det som er godt nok for norske barn, er ikke alltid godt nok for de som skal adopteres.

Det er en prosess, det er dyrt,skulle du ha en skavank som mange foreldre har, som vi tar en selfølge for som norske barn ike tenker på, så er det nei.

Skulle ha adoptert jeg,men desverre, så har min man en sykdom. Sykdomen er ikke slik at han vil leve kortere, ikke smittsom, ikke gå ut over barnet, ikke hemme deres samvær osv... jeg kunne ha ramset opp mange andre grunner.

Et godt og stort hjem, stort hjerte,glad i barn,god økonomi, egne barn er ikke alltid nok.

Så du må gjerne beg å søke allerede nå.......kom tilbake om 15 år og fortell hvordan det gikk

[Gjest Gjest]

Er det så viktig at barna likner på deg selv? Er det egoismen som tar tak? Eller er det ignoransen ovenfor alle de barna som bor på barnehjem, uten foreldre og uten større framtidsutsikter enn å drømme om at noen noensinne vil bli glad i dem også?

Når vi har så utrolig mange barn her i verden som trenger foreldre, hva gjør du for dem?

Jeg bare lurer, har ikke barn selv, er nok fremdeles i yngste laget, men får vondt av å tenke på alle barna som lider overalt i verden, mens barnehagene her i norge fylles opp av grinete unger presset ut mellom beina på en kvinne som aldri tenkte tanken å adoptere.

Adopsjon er en flott ting, og jeg skulle ønske flere vurderte mulighetene til dette. Men det er nå min mening.

Du vet tydeligvis ingenting om adopsjon. Du bør sette deg inn i hva det innebærer før du slenger rundt deg med slike tåpelige utsagn. Det er nok du som er ignorant og utrolig naiv, og ikke resten av verden som er ignorant over at det er mange barn på barnehjem.

- Det er flere som vil adoptere enn det er adoptivbarn. Så det er altså flere mennesker som sitter og lengter etter et adoptivbarn enn det sitter barnehjemsbarn og lengter etter en adoptivmor.

- Det er dyrt å adoptere. Det koster minst 100 000 pr barn. Å produsere barnet selv er gratis.

- Ikke alle får lov til å adoptere. Det er en laaang og tung søknadsprosess, hvor man går gjennom runde på runde med intervjuer. Man må blottlegge privatlivet og privatøkonomien sin fullstendig. Har man barn fra før, blir disse også intervjuet. Prosessen kan ta flere år. Og kan ende med avslag. Det er noe å få i fleisen. "Beklager, vi finner deg uegnet som mor. Barnet har det bedre på barnehjem i kina."

- Mange land nekter enslige og homofile/lesbiske å adoptere. Mange land har som krav at foreldrene er gift, og har vært det over et visst antall år. Mange land har aldersbegrensninger, er du over en viss alder er du for gammel (og vi snakker ikke 60-70 år her, det er noen steder helt ned i 40).

Det er ikke bare å dra til nærmeste barnehjem og si "Ett barn, takk".

[Gjest Gjest]

Noen i min famile har ventet snart 4 år på å få adoptere og gir snart opp. Et annet vennepar har fått beskjed om at det tar minst tre år.

Hvis vi som kan få egne barn også skulle stilt oss i den køen så hadde det vært rimelig egoistisk gjort ovenfor alle de barnløse parene rundt om i Norge og verden som venter i årevis på et etterlengtet barn.

Selv om det finnes uendelig mange triste barneskjebner rundt om i verden så er det utrolig vanskelig å få adoptere noen av disse barna. Veldig mange land frigir ikke for adopsjon, eller har ikke noe system for å gjennomføre dette.

[Gjest imli]

Det er faktisk ganske vanskelig, langdrygt og ikke minst dyrt å apoptere. Så det er ikke "bare" å si at man vil ha en unge, og så kommer den med neste fly.

Jeg har alltid ønska meg egenproduserte unger, adopsjon ville ikke vært noe alternativ for oss.

[smile85]

-[Er det så mange funksjonshemmede adoptivbarn egentlig? Jeg vet at en del har vært utsatt for f eks mors rusbruk under svangerskapet og derfor har senskader, og at det generelt ikke er en god start på livet å vokse opp uten foreldre, men dog. Alle adopterte jeg kjenner er forholdsvis normale og ressurssterke...]-

----------------------------------------------------------------------------

Jeg hadde samme inntrykk som deg om dette før jeg startet på utdannelsen min. Der blir det hevdet av forelserene at mange av barna er funksjonshemmede på en eller annen måte.... Har ingen tall osv. på dette. Det er bare noe jeg har fått høre fra foreleserne.... Ingen garanti for at det stemmer altså

Endret 7. januar 2009 av smile85

[Gjest Boboli]

Hei!

Jeg er selv adoptert, og har full forstålese for at det ikke er et reelt alternativ for alle. Og antydninger til at adopsjon skal gjøres til veldedighet er helt uforståelig for meg. Foreldrene mine ønsket seg et barn, det var deres ønske om å bli foreldre som var avgjørende, ikke mitt behov for å komme til de i Norge. Hadde jeg ikke blitt adoptert som liten baby hadde jeg antakelig blitt boende på barnehjemmet, med usikre muligheter i fremtiden. Men jeg føler på langtnær at jeg skylder de noe tilbake fordi de var "snille" og adopterte meg...

Om jeg skal adoptere i fremtiden? Kanskje...

Akkurat nå vil jeg si nei, ikke fordi jeg er så ufattelig egoistisk og slem, men fordi jeg vet at mange adoptivbarn sliter litt mer i livet enn andre "norske" barn, det er en dyr, lang og ofte sårbar prosess. Og når jeg har muligheten til å produsere biologiske barn så vet jeg ikke om jeg vil utsette meg for den prosessen. Rent økonomisk er det også veldig urealistisk å adoptere. Mine foreldre betalte ca. 90.000 for adopsjonen min, og det var i 1987. De hadde spart i mange år...

Når det gjelder funksjonshemninger så kan man velge å ta til seg et barn med funksjonshemning eller ei, dette gjelder det første tildelte barnet. Når det gjelder det andre barnet så må det ha klassifiseringen "lettere funksjonshemmet" eller "funksjonshemmet". Min søster er i kategorien "lettere funskjonshemmet", men det er jo egentlig helt misvisende. Hun har et lite brannsår på venstre arm... Men foreldrene mine kunne også ha fått tildelt et lite barn med et alvorlig handicap.

Man vet ikke helt hva man får når man adopterer, og du får ikke gleden av å se dine egne gener bli overført. Noe som er viktig når du er ung. Selv gleder jeg meg til barnet mitt kommer, og gleden ved å se mine trekk i den lille

Og en siste ting: jeg er veldig for at homofile/lesbiske skal kunne få adoptere. At det ikke er en mulighet i 2009, er etter mitt syn en skam. Det samme gjelder de med sykdommer og andre plager som gjør de på papiret uegnet som foreldre... Etter mitt syn er det ofte disse som blir de beste foreldrene, fordi de har opplevd litt motgang i livet også...

Ellers vil jeg betegne meg selv som "en forholdsvis oppegående og ressurssterk person"

[Malama]

- Ikke alle får lov til å adoptere. Det er en laaang og tung søknadsprosess, hvor man går gjennom runde på runde med intervjuer. Man må blottlegge privatlivet og privatøkonomien sin fullstendig. Har man barn fra før, blir disse også intervjuet. Prosessen kan ta flere år. Og kan ende med avslag. Det er noe å få i fleisen. "Beklager, vi finner deg uegnet som mor. Barnet har det bedre på barnehjem i kina."

Det de sier da er jo faktisk: Barnet vil ha det bedre hos en av de andre maaaaaaaange tusen familiene som står i kø for å få adoptere barn fra Kina, som er godkjent for det. Akkurat kina strammet inn reflene for et par år siden, fordi de fikk over dobbelt så mange søknader som det ble frigitt barn for adopsjon. pr år, og ventetiden steg. Ingen barn sitter på et kinesisk barnehjem og venter fordi det ikke er nok (godkjente) søkere.

Forøvrig, trådstarter, adopterte barn ER egne barn, selv om de ikke er ens bioloiske barn.

Sett deg inn i hva adopsjon er, og hvordan denne verden funker, og hva det innebærer, så kan du komme tilbake og prøve igjen.

[Gjest Gjest]

Jeg skulle svært gjerne adoptert!

Men jeg velger å la være. Årsakene er flere.

- Jeg er 33 og samboeren er 40. Vi har nettopp bestemt at vi vil ha barn sammen, og da føler vi det blir for risikabelt å vente i årevis på å få en adopsjon igjennom.

- Vi ville antakelig ikke blitt godkjent som adoptivforeldre i Norge, fordi jeg har vært deprimert og gått til psykolog, og vi har ikke en kjempestabil økonomi (stabil nok til å ta vare på et barn, men ikke bra nok for barnevernets granskende øyne). I tillegg er jeg overvektig. Det samme er for øvrig alle kvinner i slekta mi (mor, søstre, tanter osv), og alle har vært friske og spreke og fint klart å ta seg av barna sine. Men barnevernet ville kanskje være skeptiske.

- Vi har ikke råd til å adoptere, det er dyrt.

- Vi ville antakelig ikke blitt godkjent som adoptivforeldre i utlandet, av samme årsaker som vi ville fått problemer i Norge. I tillegg kommer det at vi ikke er gift (kan såklart gifte oss på flekken, men mange land krever at man har vært gift i x antall år).

- Jeg tror jeg er istand til å få biologiske barn, og derfor vil jeg ikke være så egoistisk at jeg stiller meg i adopsjonskøen og skyver ufrivillig barnløse lenger bak i køen.

TS burde nok sette seg bedre inn i tematikken før h*n gyver løs neste gang.

[Konservativ Mann]

Er det så viktig at barna likner på deg selv? Er det egoismen som tar tak? Eller er det ignoransen ovenfor alle de barna som bor på barnehjem, uten foreldre og uten større framtidsutsikter enn å drømme om at noen noensinne vil bli glad i dem også?

Når vi har så utrolig mange barn her i verden som trenger foreldre, hva gjør du for dem?

Jeg bare lurer, har ikke barn selv, er nok fremdeles i yngste laget, men får vondt av å tenke på alle barna som lider overalt i verden, mens barnehagene her i norge fylles opp av grinete unger presset ut mellom beina på en kvinne som aldri tenkte tanken å adoptere.

Adopsjon er en flott ting, og jeg skulle ønske flere vurderte mulighetene til dette. Men det er nå min mening.

De fleste ønsker egne barn, jfr. uttrykket "mitt eget kjøtt og blod".

Biologisk sett handler trangen til å reprodusere seg om å videreføre sine egne gener. Det er derfor helt naturlig at folk ønsker egne barn.

[Gjest Gjest_meg_*]

Barna i vår familie er egenproduserte, hvorfor omtaler du dem på en så degraderende måte? De er vel like mye verdt og like lite grinete som barn som tilfeldigvis er født i fattigere deler av verden. Unødvendig å være så unyansert.

helt enig med deg!

[Gjest Gjest]

Man vet ikke helt hva man får når man adopterer, og du får ikke gleden av å se dine egne gener bli overført. Noe som er viktig når du er ung.

Jeg vil bare kommentere dette litt: Nei, man vet ikke hva man får når man adopterer, men det gjør man faktisk ikke når man får egenfødte barn heller. Jeg ser hver dag barn som er født av vanlige oppegående foreldre, men hvor barnet har en eller annen vanske (syndrom av et eller annet slag, fødselsskader etc.) som ingen kunne ha forutsagt før de ble født. Når noen kommenterer at de ikke kan forstå hvordan vi kan tørre å adoptere, svarer jeg av og til at jeg ikke forstår hvordan de kan tørre å føde barn: Både graviditeten og selve fødselen er jo faktisk risikosituasjoner! Når man adopterer, får man faktisk et barn som har en helseattest på at det er friskt! Selvfølgelig kan det dukke opp vansker senere, både adopsjonsrelaterte vansker og andre, men dette kan jo skje med egenfødte barn også! Hva hvis du får et barn som etterhvert viser seg å være autist? Ha cøliaki? Lærevansker?

Når det gjelder adopsjon av barn med funksjonshemming, må man ha egen godkjenning for dette. Dette er ikke for å sikre at foreldre får et friskt barn, men for å sikre at barn med spesielle behov får foreldre som er istand til å ta vare på dem på en tilfredsstillende måte!

Ellers slutter jeg meg til det som er gjentatt flere ganger her allerede: Det er langt flere som vil adoptere enn det finnes barn som er frigitte for adopsjon. Det er veldig mange barn som trenger foreldre, men svært få av disse er frigitte for adopsjon. Jeg vet det fordi vi venter på tredje året og fortsatt må vente lenge enda.

Forøvrig vil jeg også bare si at behovet for å se egne gener bli videreført/ gå gravid etc. slettes ikke gjelder alle. Jeg har aldri følt noe som helst sorg over å ikke få oppleve noe av dette. Når jeg innimellom blir frustrert over å skulle adoptere, skyldes dette all tiden det tar og alt vi må gjennom, ikke det å miste muligheten for å videreføre genene mine. Jeg håper jeg kan videreføre mine verdier og holdninger til mitt barn, og tenker at dette er viktigere for meg enn om barnet får mitt blonde hår og bleke ben.

[Sun Mei]

Det meste er sagt her, så jeg ville bare si litt om ventetiden. Noen har ventet i snart 4 år på noe som skulle tatt 6 mnd da de startet hele prosessen. Det var ståa da de begynte. Du står altså i en prosess hvor "målstreken" bare blir lengre og lengre borte og du vet ikke når, eller om du noen gang, kommer i mål.

Blir du gravid, ja, da går du i 9 måneder og så kommer barnet - og her øker ikke ventetiden drastisk.

Dette og alt det andre som er nevnt her før er ting adoptivforeldre er nødt til å forholde seg til.

I mellomtiden må du sørge for å ikke bli syk, ikke miste jobben, ikke få nedgang i inntekter OG pleie ekteskapet med den andre part som er like frustrert.

Det er ikke for pyser det å adoptere