Matematikk ved høyere utdanning

[Gjest Gjest_Undrende_*]

Kan trygt si jeg ikke er spesielt flink i matematikk på vgs-nivå. Er det da veldig dumt å velge et høyskolestudie med matematikk i, eller blir det lagt opp på en litt annen måte enn vgs eller at jeg lettere kan se det i sammenheng?

Jeg liker matematikk, men har et behov for å kunne se sammenhengen i praksis for å kunne forstå det. Føler jeg ikke har knekt den "mattekoden".

[Gjest Gjest]

Jeg vil tro det kommer an på i hvilken form du trenger matte i studiet. Det er ganske stor forskjell på å ta matematiske teorier lett, og gjøre det bra i typisk teoretiske deler av faget, og å ha god nok forståelse av sånt som prosentregning, statistikk o.l til at man kan studere f eks kjemi eller biologi eller endel økonomiske fag (i alle må man nok kunne mer enn prosentregning, altså, blant annet endel om funksjoner). Jeg vil anbefale deg å prøve å finne ut mer eksakt hva som kreves av kunnskaper i studiet, for å gjøre deg opp en mening om det passer for deg. Om noe er drømmestudiet, hvor du kan regne med å både ha motivasjon og evner for det meste, bør du ikke la matematikken stoppe deg med mindre du har dyskalkuli eller virkelig ikke greier å forstå "enkel" regning.

[Gjest Gjest]

Prosentregning og lignende synes jeg er lett. Det er mer funksjoner osv som er problemet.

[Gjest fisk]

Jeg ville holdt meg unna studier som er mattetunge, der matematikken er tungt inne i nesten alle fag, som endel ingeniørretninger. Er det snakk om et mattefag eller to i løpet av studiet og andre fag som eventuelt bruker matte på et basisnivå (som holder seg unna kalkulus og oppover), så lar det seg sikkert gjøre med motivasjon og jobb.

[Gjest Gjest]

Det kommer også an på ting som motivasjon, modenhet, alder osv.

For min del gikk jeg ut fra vgs med 2 i matte og fysikk. Da jeg var midt i 20 årene hoppet jeg på et ingeniørstudium ved å ta den såkalte 3- semestersordningen i matte og fysikk. I starten var det tungt fordi jeg så og si måtte begynne på scratch igjen, men gjennom studiet ble matte ett av mine favorittfag fordi jeg lærte meg å se sammenhengene og grunnen til at jeg måtte kunne det. Det ble ikke slik som på videregående hvor man satt og regnet matte bare for å gjøre det.

I dag underviser jeg selv i realfag ved en høyskole.

[Gjest Gjest_Undrende_*]

Jeg liker realfag når jeg får det til, og jeg ser veldig godt fordelen med å ha gode kunnskaper i realfag.

[mann23]

Det er mange som er dårlige i matematikk på VGS som opplever å bli flinkere på Uni. Det har mye med motivasjon, motivasjon til medelever samt kvaliteten på undervisningen.

Det verste som kan skje med deg er at du finner ut at det ikke var noe alikevel. Hvorfor ikke bare hive seg i det? Jeg tror det går bra jeg

Endret 15. mars 2009 av Scorpina

[Gjest Gjest]

Nei ts, har du lyst, så kast deg ut i det. Det verste som kan skje er at du finner ut at det ikke var noe for deg.

Endret 15. mars 2009 av Scorpina

[Gjest Gjest]

Det spørs vel hva det er du har tenkt å begynne på. Jeg vil påstå at du bør ha endel kunnskaper utover basismatte for å f.eks. studere realfag, ingeniør og lignenede for å unngå å bli hengende etter, men studier som så vidt toucher matte burde ikke være noe problem med mindre du virkelig sliter med tall og regning.

[Scorpina]

Tråden ryddet.

Scorpina

-mod-

[Gjest Gjest]

gjør det TS! Matte er ikke så vanskelig når man begynner på uni eller høyskole. Du er mer motivert, mer intelligent, og kan studere i ditt eget tempo.

Husk at du kan ta eksamen 3 ganger i samme fag, hvilket gir deg tre år på å få en bra karakter i fsget.

[Gjest Snåsakaill'n]

Og det er ikke lurt hvis du er avhengig av lånekassa. Nei, sliter du jævlig med matte, ville jeg ha styrt unna mattetunge studier. Jobbmulighetene er best for sykepleiere og lærere uansett.