Sparing VS Nedbetaling av gjeld

[Gjest Gjest]

Krone for krone vil nok hurtigere nedbetaling på boliglånets hovedstol gi best avkastning, fordi dette påvirker akkumulert rente. Jo mindre penger du skylder banken, desto mindre beløp har de å beregne renter fra. Samtidig øker du din "eierandel" i huset, og gir dermed banken bedre sikkerhet. Derfra kan du igjen reforhandle en gunstigere rente. Men da forutsettes det at lånet hele tiden løper, at man ikke starter på nytt, og får en ny renteopphopning i startenden. (Avhenger litt av hvilken nedbetalingsmodell du bruker.)

Nå har bankene vært generøse med førstehjemslån til bankens laveste rente så det er nok mange som allerede har en svært lav rente i forhold til sikkerhet. Dessuten er det nok ikke i et fallende marked det er lettest å forhandle seg til en mye bedre rente? I tillegg har boligprisene generelt sunket rundt 10% i landet så at man nylig går fra å ha en dårlig sikkerhet til en god sikkerhet, feks fra innenfor 80% til 60% er lite sannsynlig. Men dette er jo veldig individuelt, hvilken situasjon man er i. Banken går uansett ikke inn i et kundeforhold og setter renten opp fordi man har "tapt" egenandelen med mindre man kjøper nytt.

[Kamikatze]

Renta går nok i været igjen snart, ikke vær redd for det. Enn så lenge er den lave inngangsrenta på lånet en "bonus" som gir større effekt av krone-for-krone-nedbetaling på hovedstol.

At boligens verdi synker, gjør jo bare at det blir en ekstra fordel å skyfle unna hovedstolen. Har man flytende rente, vil det selvsagt alltids være rom for å reforhandle (om man ikke fikk et fastrentelån til fantasipris). Men dette beror selvsagt på sikkerheten og hvor sugen banken er på å ha deg som kunde.

I sum mener jeg at der er mye å hente på å nedbetale boliglån. Jeg snakker ikke om næringseiendom. Selv om man får skattefradrag på deler av innbetalte renteutgifter.

I begynnelsen av låneperioden er den delen man betaler i all hovedsak rente. Hovedstolen krymper meget langsomt i lånets første del. Derfor er det her mest og hente på å betale inn ekstra.

Og som jeg nevnte, vil man få ryggen friere ved renteøkning, og mer å rutte med pr måned, om det kniper. - Dessuten er det alltid en fordel å eie minst mulig forpliktelser om det skulle komme et inntektsbortfall. Det er endel som har tenkt at folk med 800.000,- i årslønn aldri har problemer med å få ny jobb. Vel er det innen helse, er jeg nok enig. Men mange har nok gått i den fella.

[Kamikatze]

Hei!

Jeg er enig med deg i alt du skriver. Men det er en ting jeg alltid har lurt på.

Vil du forklare meg fordelene og ulempene ved serielån kontra annuitetslån?

Fordelen ved et annuitetslån er at du forholder deg til det samme forutsigbare beløpet hvert forfall. Men her er rentedelen svær første tiden og nedbetalingen lav, mens det blir omvent på slutten. Da blir det betalt større jafs av hovedstol, og lite renter.

Serielånet starter høyt og ender lavt. Du betaler vanligvis samme beløpet ned på hovedstol hvert forfall, og påløpt rente. Slik at beløpet du betaler fra forfall til forfall krymper i takt med hovedstolen, fordi denne etterhvert krymper renteberegningsgrunnlaget.

Ble dette noenlunde forståelig?

[Gjest Gjest1]

Når du betaler på et lån, så kan vi dele innbetalingene i tre varelinjer:

1) Avdrag (les: nedbetaling)

2) Renter

3) Gebyrer

1 + 2 + 3 = innbetalingen, altså det som står på fakturaen.

Serielån:

Avdraget (1) er konstant i hele lånets løpetid. Hvis du låner 360.000,- med tre års nedbetalingstid, så blir avdraget 120.000,- per år, ergo 10.000,- per måned.

Men, den første måneden må du i tillegg til avdraget (1) på kr 10.000,- også betale renter (2) av de 360.000,-, samt gebyrer (3).

Når ett år har gått, så skal du fremdeles betale 10.000,- i avdrag (1), men nå har restgjelden sunket til 240.000,-, og renten (2) av 240.000,- er selvfølgelig mindre enn renten av 360.000,-.

Med et serielt lån vil innbetalingen altså synke for hver periode, ettersom restgjelden synker. Merk dog at dette kun er i teorien, hvor vi kan forutsette at rentesatsen er statisk, evt dersom du har fastrente.

For med flytende rente er du fremdeles prisgitt den til enhver tid gjelende sats. Hvis rentesatsen dobles fra år en til år to, så vil renten (2) du må betale stige i kroner og ører selv om restgjelden har sunket.

Annuitetslån:

Summen av avdrag (1) og renten (2) er statisk i hele lånets løpetid. Ettersom gebyrer (3) bare utgjør en brøkdel for et vanlig boliglån, så kan vi i realiteten si at innbetalingen er statisk.

For at innbetalingen skal kunne bli statisk, så varierer forholdet mellom avdrag (1) og rente (2). I starten betaler man veldig mye rente (2), hvilket betyr at man betaler veldig lite i avdrag (1).

For å finne annuiteten så kan man bruke en økonomisk (matematisk) formel. Hvis du har Excel så kan du enkelt beregne annuiteter med funksjonen AVDRAG (heter PMT på engelsk).

Igjen vil renteendringer påvirke nedbetalingsplanen, for renteendringer gjør at annuiteten må beregnes på nytt.

Fordelen med et serielån er at det er langt enklere å se hvor mye man har i restgjeld, og forutsatt at rente og inflasjon ikke svinger så er et serielån totalt sett billigere, i den forstand at man totalt sett betaler mindre i rente gjennom lånets løpetid.

Fordelen med et annuitetslån er at innbetalingene blir lavere i starten, og det er jo typisk i etableringsfasen man har mest behov for pengene.

En skjult ulempe med annuitetslån, er at fordelingen mellom renter og avdrag gjør at det i realiteten nesten er en slags avdragsfrihet i starten. Dersom man som nyetablerte har tatt opp et annuitetslån med 25 eller 30 års løpetid da man kjøpe første bolig, og så har betalt i tråd med nedbetalingsplanen, så vil man se fem år senere (typisk når man skal flytte til større bolig) at man har nedbetalt veldig lite på lånet. Eneste gevinst man har hatt er verdiøkningen i boligen, hvilket per i dag ikke er så mye å snakke om... Det er derfor en del som har fått seg en liten overraskelse, når man innser at selv om man har "betalt ned" i fem år på lånet, så er lånet nesten like stort som man startet - hvilket ikke er så gøy når man ønsker å kjøpe seg noe større.

[DingDong]

Takker og bukker for gode forklaringer, spesielt gjest1 sin. Her har vi med en person som liker matematikk og grundighet å gjøre, og det liker jeg

[Gjest Gjeste Blondie65]

Dersom man ikke har funnet seg en ny jobb etter de 2 årene, så må man innse at kompetansen man har ikke er ettertraktet. Da må man rett og slett endre livsstilen totalt. Ta seg jobb i en ny bransje, selge den dyre boligen og bilen og så videre.

Hvordan skal du endre kompetansen uten 5 øre til å gjøre det for? Jeg var arbeidsledig i en periode tidlig på 90-tallet og ser helt klart at kompetanseheving den gangen hadde vært smart. Men det var en umulighet fordi man ikke hadde midler til å gjøre det. Jobb fikk man ikke så der gikk man da.

Og så er det noe som heter pensjon. Når man har en høy inntekt så vil falle ned til folketrygdens pensjon bli tungt og stort. En del av oss som velger langsiktig sparing i tillegg til nedbetaling av gjeld velger nok å tenke på den dagen også.

Ellers er jeg enig med deg i prinsippet: man har en bufferkonto, man må være innstilt på at livet endrer seg og omstille seg deretter. Gjeld priorieteres først og deretter sparing, hvis man har råd er det kanskje smart med en kombinasjon.

[DingDong]

Hvordan skal du endre kompetansen uten 5 øre til å gjøre det for? Jeg var arbeidsledig i en periode tidlig på 90-tallet og ser helt klart at kompetanseheving den gangen hadde vært smart. Men det var en umulighet fordi man ikke hadde midler til å gjøre det. Jobb fikk man ikke så der gikk man da.

Hola!

Ok, jeg vet ikke hvordan ordningene var på tidlig 90-tallet, så jeg kan bare snakke for i dag. Dersom man trenger kompetanseheving eller endring, kan man få det gjennom omskolering. Å gå fra full jobb til en situasjon der ens kompetanse er totalt uønsket i 2 år, vil knekke folk psykisk. Dermed vil de kunne få omskolering, dersom de presser på for å få det. (Har vel også vært en dramatisk endring rundt dette med åpenhet rundt depresjoner osv siden 90-tallet, vil jeg tro).

Jeg skjønner at det ikke er en idéell situasjon, men det kan likevel bli riktig trivelig om man finner seg til rette.

Ellers er det vel ikke noe tak for alder, når det gjelder finansiering gjennom lånekassen, tror jeg. Det er vel bare at de kun gir 8 år etter endt videregående utdanning. (Usikker, så jeg skal holde kjeft her).

Selv planlegger jeg i alle fall å leve livet etter sparings- og arbeidsevne, ikke kredittverdighet, hehehe.

Endret 3. januar 2009 av DingDong

[Cata]

Hvordan skal du endre kompetansen uten 5 øre til å gjøre det for? Jeg var arbeidsledig i en periode tidlig på 90-tallet og ser helt klart at kompetanseheving den gangen hadde vært smart. Men det var en umulighet fordi man ikke hadde midler til å gjøre det. Jobb fikk man ikke så der gikk man da.

Skal man endre/utvide kompetanse så tar man naturligvis opp studielån. Jeg mistet jobben på begynnelsen av 90-tallet (rasjonalisert bort i daværende "finanskrise") og hev meg i gang med videre studier. Var heldigvis den lykkelige situasjon at jeg ikke hadde skaffet meg egen bolig da det skjedde, jeg leide bare og kunne si opp med 2 mnd varsel.

På det tidspunkt drev jeg og betalte ned på mitt første studielån (som i løpet av 5 år i arbeidslivet hadde økt med nesten 20 000 pga høy rente og det faktum at man ikke betalte inn noe i løpet av første året etter endt utdanning). Heldigvis hadde jeg ikke tatt opp maks lån i første studierunde og jeg hadde kun 3 årig utdannelse, noe som gav meg mulighet til 3 nye år med studielån. Maks antall studieår man kan få lån til tror jeg var 7 den gangen. Muligens er det det samme nå.

Jeg sa opp leilighet, stappet møbler og tingtang inn på "lager" og flyttet på hybel igjen. Forbruket ble satt til et minimum, jeg priorterte å ha råd til hybelleilighet så jeg slapp dele kjøkken/bad med noen andre. I tillegg var jeg heldig fordi min tidligere arbeidsgiver kunne tilby meg jobb i ferier og til dels i helger. De sparte såpass mye på å ikke ha meg fast ansatt at de var litt romslige på den fronten. Det gamle studielånet ble "frosset" (dvs. det påløp ikke mer rente i studieperioden) og det nye kom på toppen av det gamle.

[Gjest Gjeste Blondie65]

I dag ville jeg ikke gått ledig, jeg ville tatt studielån og utdannet meg. Den gangen var jeg gift og vi var begge arbeidsledige. Han valgte utdannelse - jeg tok det jeg kunne få av jobber.

Den gangen hadde jeg null selvtillit og trodde at jeg ikke var smart nok til høy utdannelse. Sånn blir det når man tror alt som blir fortalt om en. Etter at jeg ble skilt har jeg tatt utdannelse uten lån i tillegg til full jobb. Jeg har ingen grad, men kan bygge videre til det hvis jeg vil. Utdannelsen har besørget at jeg har fått den jobben jeg har nå og jobber med det jeg har lyst til og egner meg til.

Uansett: det er smart å planlegge sin økonomi også ut fra at tider skifter og at uforutsette ting kan skje. Dvs. at man ikke tar opp mer i lån enn man kan betjene og at man en gang blir pensjonist og skal leve da også.

[Cata]

Ok, jeg vet ikke hvordan ordningene var på tidlig 90-tallet, så jeg kan bare snakke for i dag. Dersom man trenger kompetanseheving eller endring, kan man få det gjennom omskolering. Å gå fra full jobb til en situasjon der ens kompetanse er totalt uønsket i 2 år, vil knekke folk psykisk. Dermed vil de kunne få omskolering, dersom de presser på for å få det.

Retten til omskolering (attføring) betinger at man er blitt arbeidsledig som følge av helsemessige problemer. Dette gjelder ikke automatisk ved en vanlig oppsigelse pga. rasjonalisering i en bedrift. Ettersom NAV ikke skal betale for utdanningen til folk så vil også dagpenger falle bort dersom man begynner på et studie i arbeidsledighetsperioden. Da forutsettes det nemlig at Lånekassen skal brukes. (Dette gjelder såvidt vites ikke for kurs som NAV selv holder. Jobbsøkerkurs osv.)

[DingDong]

Heisann

Det er visst flere som er enige i at man bør betale ned på lånet sitt nå. Se denne artikkelen i Dagens Næringsliv; du kan bli gissel i egen bolig.

Jada, som vanlig en veldig tabloidisk overskrift, men innholdet i artikkelen er veldig bra. Jeg anbefaler enhver som sitter med boliglån å lese og handle på bakgrunn av artikkelen.

Den tar ikke for seg å spare kontra å betale ned på lån, men at de som har lån bør, på tross av rentefall, betale mer avdrag.

[Leifr]

Men den gyldne regel er jo å prioritere tilbakebetaling av lån. Må forresten tilføye at jeg i de første årene etter at jeg tok opp boliglån også nedbetalte ekstra på studielånet, så jeg er ikke bare dust.

Hva i all verden er poenget med å nedbetale ekstra på studielånet når man har andre lån?

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke hvorfor dingdong forsøker å gjøre det til noen universell sannhet at nedbetaling av lån er det eneste saliggjørende.

Hva som er best for den enkelte kommer jo helt an på hva slags ønsker og ambisjoner man har.

Ønsker du en trygg og stabil økonomisk tilværelse hvor du sikrer deg på alle bauger og kanter mot å miste boligen din, ja, da er det sikkert lurt å betale ned mest mulig på boliglånet.

Kan det derimot tenkes at du vil behøve en betydelig sum penger de nærmeste åra fordi du drømmer om å starte egen bedrift, realisere et økonomisk prosjekt el., bør du ikke putte pengene i boligen, men i banken. Alt du betaler ned på boligen de nærmeste åra kan bli spist opp av prisnedgangen, og den dagen du trenger cash vil du finne ut at det ikke er mulig å refinansiere boliglånet og hente ut penger derfra, for prisnedgangen har spist opp all egenkapitalen. Har du derimot satt pengene i banken kan du ta dem ut når du vil. Du har da selvsagt enda mindre egenkapital i boligen enn du ville hatt hvis du hadde betalt ned på lånet, med det er ingen som tvinger deg til å refinansiere boliglånet ditt.

Alt i alt vil det gi større fleksibilitet å spare i banken framover. Med dagens rente taper du heller ikke så mye på det. Og hvis renta skulle skyte i været eller andre ting skulle endre seg, er det jo ikke verre enn å flytte pengene fra banken til boligen da.

[Cata]

Hva i all verden er poenget med å nedbetale ekstra på studielånet når man har andre lån?

Det var det som irriterte meg mest og renta var høyere der enn på boliglånet.