Hva er din tro?

[Gjest Gjest_Kyra_*]

Jeg er ikke overbevist om noenting, og heller ikke om det finnes en gud, eller at det kanskje gjør det? Derfor er jeg helt ydmyk i forhold til det og prøver heller å finne min egen sannhet her på jorden, mens jeg er her.

Jeg prøver å komme i ett med meg selv, for jeg kan kanskje ALDRI si at "jeg er meg selv". Derfor bygger min hverdag seg på troen om at jeg skal lære mer om meg selv, lære mer om andres livssituasjon og lære av religioner og livssyner/livsstiler som fascinerer meg, og får meg til å leve på en måte som får "meg" til å hvertfall føle meg sann, i det minste.

Ting som får meg til å lære mer av meg selv og får meg til å takle motgang og medgang, er faktisk kunnskap. Ikke kunnskap som forteller meg "sånn er det"! Men kunnskap som fører til nyere kunnskap, nyere tankemåter og nyere facinasjoner. Derfor utvikler jeg meg og utvikler meg, og ser at jeg aldri faktisk kunne ha gjort det, om jeg ikke var så åpen.

Å tro på noe er viktig, og en ting er å si at man ikke tror på noe. Det er en ting å ikke tro på en religion eller følge en religion, men å tro på noe lurer jeg på om vi alle gjør. For å "tro" for meg, er å tro at noe fører deg videre, om det er en selv, en gud, en tanke eller om man må på en reise for å oppleve noe.

[KR-øst]

Det er trist å måtte livnære seg på en løgn.

Be Gud om å hjelpe deg med å finne sannheten, og å tilgi deg denne løgnen.

Da blir livet mye lettere skal du se.

[Gjest Gjest]

Livet er vanskelig nok som det er uten selvbedrag; takk, men selv takk.

[Gjest VinglePetter]

Livet er vanskelig nok som det er uten selvbedrag; takk, men selv takk.

Skønner du ikke at det er selvbedraget som skal gjøre livet lettere? Når livets grusomme realiteter slår en i ansiktet, så er det veldig greit å trekke seg unna å si "Guds vilje". Og så være fornøyd med det.

[Pjukset]

Skønner du ikke at det er selvbedraget som skal gjøre livet lettere? Når livets grusomme realiteter slår en i ansiktet, så er det veldig greit å trekke seg unna å si "Guds vilje". Og så være fornøyd med det.

Når livets grusomme realiteter slår meg i trynet pleier jeg å si "det er en mening med alt", den funker for meg. Om det èr en mening er en annen sak, men jeg sier nå så læll

[KR-øst]

Skønner du ikke at det er selvbedraget som skal gjøre livet lettere? Når livets grusomme realiteter slår en i ansiktet, så er det veldig greit å trekke seg unna å si "Guds vilje". Og så være fornøyd med det.

Siden Gud sørger for at vi har det bra med oss selv, uansett hva som skjer, da forstår jeg ikke hva du ser som negativt i det.

Jesus har sagt at han skal gå med oss uansett hva som skjer.

Jeg har levd mesteparten av livet uten Jesus, så jeg vet hvilken forskjell dette gjør.

[Gjest Gjest_Ada_*]

Når livets grusomme realiteter slår meg i trynet pleier jeg å si "det er en mening med alt", den funker for meg. Om det èr en mening er en annen sak, men jeg sier nå så læll

Det er da en "tro", det? Kan ikke folk respektere at folk har en slik tro, på lik linje som noen skriker bare man tror på noe annet?

Er det dummere å tro at ting har en mening, enn å tro på at gud skapte alt? at satan finnes? At naturen går sin gang, og alt kan forklares? NIX!

[Pjukset]

Det er da en "tro", det? Kan ikke folk respektere at folk har en slik tro, på lik linje som noen skriker bare man tror på noe annet?

Er det dummere å tro at ting har en mening, enn å tro på at gud skapte alt? at satan finnes? At naturen går sin gang, og alt kan forklares? NIX!

Tja, jeg skriker ikke om noen tror på Gud, Buddah, eller det å ikke tro på noe som helst. Hva enn som får et menneske til å føle seg bra, heier jeg på. Men jeg syns mange religiøse har en lei tendens til skylddeling. Går noe galt i livet, så må man skylde på Gud, Buddha eller hva enn. Hvorfor det?

Hvorfor må man fekte med armene når livet går en imot og skylde på Gud?

[Gjest Gjest]

Når livets grusomme realiteter slår meg i trynet pleier jeg å si "det er en mening med alt", den funker for meg. Om det èr en mening er en annen sak, men jeg sier nå så læll

Jeg pleier å si det stikk motsatte, at det kun er tilfeldigheter som rår og at det ikke er noen som vil meg (eller andre) vondt "der ute" Hva er det som er så betryggende ved å tro det ligger en mening bak alt?

[Pjukset]

Jeg pleier å si det stikk motsatte, at det kun er tilfeldigheter som rår og at det ikke er noen som vil meg (eller andre) vondt "der ute" Hva er det som er så betryggende ved å tro det ligger en mening bak alt?

Tja, jeg har vel aldri sagt at det er betryggende? Men jeg gidder ikke bruke energi på "hvorfor hvorfor hvorfor" når livet spytter meg i trynet, for det fører ingenting godt med seg. Det er mer min måte å akseptere det på, "okey så skjedde dette, forhåpentligvis så kommer det noe godt ut av det".

[Gjest Bolledeig]

Tråden er ryddet

Bolledeig (mod)

[Gjest Langsyne]

Tja, jeg skriker ikke om noen tror på Gud, Buddah, eller det å ikke tro på noe som helst. Hva enn som får et menneske til å føle seg bra, heier jeg på. Men jeg syns mange religiøse har en lei tendens til skylddeling. Går noe galt i livet, så må man skylde på Gud, Buddha eller hva enn. Hvorfor det?

Hvorfor må man fekte med armene når livet går en imot og skylde på Gud?

Nei, buddah er ikke en gud. Du må lete lenge for å finne noen som ser på det som en gud med bibelske uttalelser som sier hva som er rett og galt, og hvordan du skal leve. Buddah er en person, en som har levd og eksistert, som var rik i oppveksten og ble lei, for så å kaste formue også videre i en periode hvor mennesker ikke tenkte selv, men fant en unnskyldning for all hendelse og gjerne fortalte deg hva som var rett og galt. Buddah gikk ut og ble fattig, og fortalte om en annen tanke, som oppslukte endel mennesker. Som endte opp med å kalle seg buddhisme.

Men. Jeg lurer også litt på hvorfor man må skylde på noe annet, enn at du valgte feil (hva er så forferdelig med å ta et galt valg?) Hva er i tillegg så galt med å skaffe seg såpass mye innsikt, at man kan lese inn i seg selv enn å lese svarene og hva man synes er synd, i en bibel? Men folk må få tro hva de vil.. det er ikke min plass å si hva som stemmer eller kke stemmer. Men å se etter alle svar i bibelen, kan være en inspirasjon for noen til å velge riktig for seg selv og sine egne synspunkt og VALG. Men å se etter inspirasjon der til å aldri synde, er rett og slett feigt. Hvordan kan man lære uten å feile, og fortelle andre hvordan man skal leve? Så jeg er enig i det spørsmålet du stilte: Hvorfor må man fekte med armene når livet går en imot og skylde på gud?

Endret 17. januar 2009 av Langsyne

[Pjukset]

Nei, buddah er ikke en gud.

Hvordan kan man lære uten å feile, og fortelle andre hvordan man skal leve? Så jeg er enig i det spørsmålet du stilte: Hvorfor må man fekte med armene når livet går en imot og skylde på gud?

Jeg sa ikke at Buddah er en Gud.

Jeg aner ikke hvorfor folk trenger å dele ut skyld når noe fælt skjer, men jeg antar at det er resultat av at man ikke personlig har det godt, og er i stand til å ta ansvar for sitt eget liv. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har selv hatt behov for å legge skyld når livet har vært brutalt, men jeg oppdaget etterhvert at det ble destruktivt. Jeg må akseptere hva som har skjedd,, og komme meg videre. Det å sitte og drive med skylddeling gagnet ihvertfall ikke meg.

Jeg har full respekt for religiøse, men jeg kommer aldri til å forstå hvordan mange "legger livet sitt i armene til Gud", at alt som skjer på godt og vondt er kun et resultat av Gud sine handlinger.

[KR-øst]

Jeg har full respekt for religiøse, men jeg kommer aldri til å forstå hvordan mange "legger livet sitt i armene til Gud", at alt som skjer på godt og vondt er kun et resultat av Gud sine handlinger.

Det er ikke alle som vil ta ansvar for sine egne handlinger.

[Pjukset]

Det er ikke alle som vil ta ansvar for sine egne handlinger.

Nei nettopp

[Gjest Chrizzy]

Når livets grusomme realiteter slår meg i trynet pleier jeg å si "det er en mening med alt", den funker for meg. Om det èr en mening er en annen sak, men jeg sier nå så læll

Tja, jeg skriker ikke om noen tror på Gud, Buddah, eller det å ikke tro på noe som helst. Hva enn som får et menneske til å føle seg bra, heier jeg på. Men jeg syns mange religiøse har en lei tendens til skylddeling. Går noe galt i livet, så må man skylde på Gud, Buddha eller hva enn. Hvorfor det?

Hvorfor må man fekte med armene når livet går en imot og skylde på Gud?

Men er ikke det egentlig det samme da? Å si at alt har en mening, og det å "skylde på Gud"?

[Pjukset]

Men er ikke det egentlig det samme da? Å si at alt har en mening, og det å "skylde på Gud"?

Nei hvorfor er det det?

Jeg er ikke religiøs, jeg tror ikke det finnes en gud. Når jeg sier at alt har en mening, så mener jeg at man må gjennom en del erfaringer for å komme dit man skal i livet. Det dreier seg jo ikke om skylddeling i det hele tatt, men å akseptere hendelsene, eie problemene selv, og prøve å snu situasjonen om til noe positivt.

[Gjest Chrizzy]

Nei hvorfor er det det?

Jeg er ikke religiøs, jeg tror ikke det finnes en gud. Når jeg sier at alt har en mening, så mener jeg at man må gjennom en del erfaringer for å komme dit man skal i livet. Det dreier seg jo ikke om skylddeling i det hele tatt, men å akseptere hendelsene, eie problemene selv, og prøve å snu situasjonen om til noe positivt.

Greit, men om jeg var en lege så ville jeg ikke si til noen som hadde et dødssyk barn "alt har en mening"?

Og, på en annen side, hvorfor sier man "alt har en mening" om den meningen ikke er skjult for oss? Om den meningen er å være positiv, finne det gode, hvorfor skal vi si at alt har en mening, uten at vi vet meningen, om vi vet meningen så ville vi vel ikke si at alt har en mening, vi ville si at "jeg forstår hvorfor"?

[Pjukset]

Greit, men om jeg var en lege så ville jeg ikke si til noen som hadde et dødssyk barn "alt har en mening"?

Og, på en annen side, hvorfor sier man "alt har en mening" om den meningen ikke er skjult for oss? Om den meningen er å være positiv, finne det gode, hvorfor skal vi si at alt har en mening, uten at vi vet meningen, om vi vet meningen så ville vi vel ikke si at alt har en mening, vi ville si at "jeg forstår hvorfor"?

"alt har en mening" er noe jeg sier til meg selv når jeg opplever ting, ikke til andre. Du setter det veldig på spissen og kompliserer ting her.

Et eksempel: jeg ble veldig syk, gikk fra å være høyt oppe til å ligge som en dau sild i 1 år. Null livskvalitet. Joda, jeg skal være den første til å innrømme at jeg var sint, livet var urettferdig, og jeg trengte å legge skylden på noen. Det det endte med var at sinnet tok all energien jeg trengte for å bli frisk, og det å legge skylden på noe(n) førte absolutt ikke noe godt med seg.

Jeg bestemte meg derfor å akseptere det som hadde skjedd.

I dag er jeg fortsatt syk, men jeg har hatt en enorm personlig utvikling! Jeg ville aldri hatt denne utviklingen ellers, så for meg så var det da absolutt en mening med å bli syk. Jeg har på ingen måte likt situasjonen, det har vært beintøfft. Men jeg har fått helt andre verdier og et annet syn på ting, og jeg har utrolig nok aldri hatt det bedre med meg selv. Ironisk, men sant.

[Gjest Chrizzy]

"alt har en mening" er noe jeg sier til meg selv når jeg opplever ting, ikke til andre. Du setter det veldig på spissen og kompliserer ting her.

Et eksempel: jeg ble veldig syk, gikk fra å være høyt oppe til å ligge som en dau sild i 1 år. Null livskvalitet. Joda, jeg skal være den første til å innrømme at jeg var sint, livet var urettferdig, og jeg trengte å legge skylden på noen. Det det endte med var at sinnet tok all energien jeg trengte for å bli frisk, og det å legge skylden på noe(n) førte absolutt ikke noe godt med seg.

Jeg bestemte meg derfor å akseptere det som hadde skjedd.

I dag er jeg fortsatt syk, men jeg har hatt en enorm personlig utvikling! Jeg ville aldri hatt denne utviklingen ellers, så for meg så var det da absolutt en mening med å bli syk. Jeg har på ingen måte likt situasjonen, det har vært beintøfft. Men jeg har fått helt andre verdier og et annet syn på ting, og jeg har utrolig nok aldri hatt det bedre med meg selv. Ironisk, men sant.

Som du har skrevet tidligere "jeg sier at alt har en mening og det funker for meg", det er bra. Men, jeg tror det er slik at alt handler om hva du har fått servert av "livets fat". Det som virker for deg, det er bra, men det kan kanskje være litt arrogant å si til alle du møter på "alt har en mening"? For det er ikke alle av oss som får lov å fortsette å leve og mene dette? Eller det er ikke alle av oss som får lov å si til noen som står oss nær "det hadde en mening"... Jeg kan ikke si at det hadde en mening at noen aldri fikk et godt liv, jeg kan si at jeg finner en mening i mitt liv når jeg tenker på det, men at min mening i livet betyr så mye at noen er død for at jeg kan forstå det, eller at nmoen sulter ihjel for at jeg kan forstå hvor godt jeg har det, nei, jeg kan bare ikke si det å leve videre slik som jeg gjør. Jeg vet ikke hva du gjør og hvordan man kan leve videre og tro at alt har en mening, for meg så er det psykiatrisk neste når jeg tenker slik.