Å være fadder

[MissStiles]

Jeg er også fadder for en av fetterne mine. Jeg var vel mellom 16-18år når jeg ble spurt av tanta mi. Så jeg ble fadder sammen med moren min. Jeg synes det var veldig stas å bli spurt men nå ville jeg nok ha sagt nei. Jeg har ikke så mye kontakt med den delen av familien og nå er det til og med over 4 år siden jeg besøkte dem sist. Også har det skjedd en del de siste årene og. Skillsmisse mellom tante og onkel. Tanta mi flytta lengre unna. Så det kunne vært bedre.

[Gjest strykebrett]

Jeg har takket nei til å være fadder fordi jeg ikke ønsker å stå i kirken å lyve. Jeg er ikke kristen, men har likevel så pass respekt for de som er det, at jeg forsøker ikke å være hyklersk.

Enig med deg (har selv takket nei). Å stå i en kirke og svare JA på spørsmål om jeg kommer til å lære barnet og be, samt sørge for at barnet får en kristen oppdragelse ville vært definisjonen på hykleri..

[Adila]

Enig med deg (har selv takket nei). Å stå i en kirke og svare JA på spørsmål om jeg kommer til å lære barnet og be, samt sørge for at barnet får en kristen oppdragelse ville vært definisjonen på hykleri..

Enig. Jeg er fadder for ett barn. Jeg var ganske ung når jeg ble fadder, så jeg hadde ikke tenkt mange tankene rundt det egentlig. I dag er jeg utmeldt av statskirka og har fått et annet syn på dette med faddere og dåp. Så får jeg spørsmålet i dag så kommer jeg til å si nei, for det strider i mot hva jeg tror på.

I respekt for de som virkelig er kristne så velger jeg å ikke stå i kirka og lyve bare fordi det er tradisjon. Det samme føler jeg for bryllup i kirken også. For noen er det tradisjon, for meg blir det løgn. Og løgn prøver jeg å holde meg langt unna.

[Jerle]

Jeg tar dåpen veldig alvorlig, og ville aldri latt være å døpe mine barn.

Når vi valgte faddere, så ble det til at vi valgte et søsken fra hver side og en fadder utenfor familien. Grunnen til at jeg synes det var viktig å velge en utenfra, var at jeg håpet denne personen ville være en ekstra voksenperson til barnet vårt. For de andre var jo tanter og onkler som de likevel vil ha med å gjøre i livet sitt. En god venn å gå til om ting skulle være vanskelig å snakke med oss om feks. Selv om jeg er kristen og ser på dåpen med respekt, så forventer jeg ingenting annet enn at fadderne til våre barn tar seg tid til en prat i nye og ne og viser barnet at de er der for de. Dette snakket vi også om før de sa ja til å bli faddere. Om de velger å hjelpe oss med kristen oppdragelse, er helt opp til de. Og tid og prat med barna våre er mer viktig enn mange gaver. Selvfølgelig setter vi pris på gavene de får, men det at de er beviste personer i våre barns hverdag, er mye mer viktig.

Som fadder selv, så prøver jeg å leve opp til dette, der jeg også tar del i barnas kristne "oppdragelse" kanskje ikke så mye med ord, men gjerne en liten bok i lag med noe annet, som handler om en historie fra bibelen.

Jeg er fadder til ei niese som nå er blitt 15 år, så henne har jeg alltid hatt masse kontakt med. Men siden jeg også er tante så gjør jeg ingen forskjell på henne og de andre jeg er tante til.

Og i vinter sa jeg ja til å være fadder til min beste venninnes sønn. Jeg er veldig stolt over å ha blitt spurt om å ville være fadder og kommer alltid til å ha med meg disse to barna i hjertet mitt.

[Gjest Stjernedryss]

Jeg behandler tantebarna mine prikk likt selv om jeg bare er fadder til den ene. Begge betyr like mye for meg, så da spiller det ikke noen rolle om jeg er fadder eller ikke. Vil ikke si at jeg tar fadderoppgaven noe spesiellt seriøst, men syntes det var hyggelig å bli spurt da.

[Gjest Gjest]

Inspirert av en annen tråd her så lurer jeg på hvor seriøst folk her tar oppgaven sin som fadder. Jeg ser både her på KG og ellers at en del si at det er bare en symbolsk greie under dåpen, at hvis man etter hvert mister kontakten med barnets foreldre så er det ikke så nøye med barnet heller.

Da lurer jeg litt på hvorfor man sier ja til å være fadder, når man tar så lett på det. Er det helt ok å stå i kirka og si at man lover å oppdra barn i den kristne tro, for så å verken å være med på å formidle kristendommen eller gidde å ha kontakt med barnet i det hele tatt?

Er fadder til tre stk. en oppgave vi tok på oss med ære. For oss er det ikke bare en symbolsk handling i kirken. vi fulgte barna fra de var født. Av den grunn ble vi valgt.

Vi husket de på små og store gaver. fukgte de. (med glede)

Som fadder forventer jeg at foreldrene følger opp også. At de gjør sitt for at barna skal ha den kontakten. Ike at det blir enveis.

To av barna mistet vi kontakten med(slekt)

På 5 år, viste ikke foreldrene seg hos oss. Ikke en tlf osv. Ikke ble vi invitert i bursdag til oen av jentene. De tok det som en selvfølge at vi dukket opp. vi ringte alltid og sa vi kom osv. Spurte om når osv.

siste gang, så ringte vi ikke,men gikk dit på dagen. da var ingen barn hjemme, og de sa at de hadde feiret for to dager siden.

Dro langt for å komme på dagen, men fikk en kopp kaffe og beskjed om at de skulle ut og handle. 4 timer til butikken stenger da.

la igjen pakkene, så sier jeg at vi får vel høre om de liker det. Ikke en tlf.

Så som forelder...tenk over hva du selv gjør...ikke legg opp til at det er fadder sitt ansvar

[Gjest Miam]

Så at noen skrev at man står i krika å svarer "ja" på at ungen skal fostres i den kristne tro etc, men det er vel helst Foreldrene som står i kirka å sier "ja" på dette? Jeg er selv fadder på gutten til søskenbarnet mitt, men ingen av oss faddere sa eller ytret noe som helst under dåpen.

Jeg ble veldig glad da jeg ble spurt om å være fadder på lillegutten, men ingen av oss faddere oppdrar gutten i den kristne tro, i vår familie handler dette mer om tradisjon og fordi det er "vanlig". Jeg sier ikke at dette er noen god "grunn" til å døpe ungen, men å være fadder ser jeg på som en aldri så liten ære

(Selv har jeg vel kommet frem til at jeg er agnostiker. Og er usikker på om jeg ville hatt faddere og døpt unger jeg evt. får)

[Gjest Gjest_synne_*]

jeg har to fadderbarn, den eine har jeg ikke følt opp nei, er i startfasen på huskjøp, så økonomien er ikke på TOPP , vi bor heller ikke i samme by.

men julegaver kjøper jeg.prater med henne å slik , men stiller opp .. nei...har dålig samvittighet for det egentlig.

den andre er "nærmere" så jeg er litt finkere der.

men ikke slik betydning som det var før i tiden.

gutten min å har en fadder som VAR venninde av meg før i tiden, hun har aldri sent et kort eller en gave eller noe,( kanskje litt psykisk ustabil?!?, ingen psykologs konklusjon men min egen,å jeg mener ikke pga manglene inntresse for min gutt.)

-men jeg må si det SKUFFER litt....men jeg har en til som skal døpes, å man lærer så lenge man lever.Så jeg kommer til å tenk gjennom dette litt MER enn jeg har gjort før