Hvordan hadde dere reagert/tenkt?

[Chiquita]

Hvordan hadde dere reagert/tenkt dersom noen i deres (nære) omgangskrets hadde fortalt dere at de var ufrivillig barnløse?

(Dvs. at de har prøvd å få barn i over 1 år, men at de ikke "får det til".)

Hvordan hadde dere reagert på å få høre en sånn intim betroelse?

Hva hadde dere tenkt om disse da?

Hadde dere tenkt noe i det hele tatt??

*lurer*

[Barbie]

Jeg hadde ikke reagert på noen spesiell måte.

-Bare syntes fryktelig synd på dem. :cry:

[Tusenfryd]

Jeg ville satt pris på tilliten. Men jeg synes det er veldig synd at det i det hele tatt er et tema.

Dette er dessverre fortsatt skamfullt i samfunnet vårt - "enhver idiot kan få barn" liksom, og det burde ikke være sånn. Det finnes opp mot 80.000 par i dette landet som er ufrivillige barnløse - de er fler enn du tror - og de fleste kjenner noen - kanskje uten å vite om det. Selv har vi to par i vennekretsen med dette problemet. Ett av dem har likevel klart å få to barn med prøverørsmetoden, de andre sikter seg inn på adopsjon.

Derfor er den holdningen du har om at dette er en veldig intim superhemmelighet veldig vanlig og absolutt forståelig, og samtidig veldig ødeleggende for en vei mot åpenhet om et vanskelig og sårt tema.

[Tusenfryd]

-Bare syntes fryktelig synd på dem. :cry:

Man kan havne i en stusslig situasjon uten at det er synd på for det. Du skal ikke synes mer synd på disse enn du synes på en blind eller en i rullestol - eller en som har mistet jobben sin.

Være trist på deres vegne er noe annet.

[Chiquita]

ingen andre som har noen tanker rundt dette???

[Gjest Mayamor]

Jeg ville blitt lei meg, men samtidig beæret over at de viste meg den tilliten at de fortalte det. Jeg tror samtidig at det kan være god egenterapi å være såpass åpen rundt temaet.

Som Tusenfryd sier: det er et ganske vanlig problem og kanskje det er påtide med mer åpenhet rundt emnet?

Første gang tok det 5 år før jeg ble gravid.

Denne gangen tok det 16 mnd.

Jeg er overlykkelig for at jeg har "klart" det 2 ganger.

Men vet at det er mange som aldri lykkes i å få egne biologiske barn.

Kanskje da støtte og være oppmuntrende ang. prøverør eller rett og slett adopsjon...

Tilbake til spørsmålet:

Jeg ville blitt rørt av tilliten de viser ved å fortelle om sitt problem.

Mayamor

[Tilde]

Jeg er ufrivillig barnsløs selv, og har måttet være den som forteller dette selv.Ikke alltid like lett, men det har gått veldig greitt å fortelle folk om dette, har ikke fått noen "negative" reaksjoner.Den vanligste reaksjonen har vært et medfølende blikk og noen oppfølgingsspørsmål om hva slags planer vi har fremover, etterhvert forsiktige spørsmål om hvordan vi ligger an nå osv, mens noen få bare tier sjokkert, ser skyldbetynget ut og nevner det aldri igjen... Alle vennene våre har "taklet" det veldig fint.

Liker heller ikke helt tanken på at folk skal synes synd på meg,men på den andre siden er det godt å få trøst,bli forstått og tatt vare på av familie og venner.Har også vært så "heldig" å kjent ei som var i samme båt og har kunnet snakke med henne om det, også har jeg dagboka mi her til å "skrive av meg"...

[aline]

Min bestevenninde slet i 1,5-2 år før de klarte å bli gravide, og da hadde de virkelig begynt å undersøke alle mulige årsaker til at de ikke fikk det til, og hadde virkelig begynt å forberede seg på at de ikke kunne få barn.

(de har alltid ønsket seg barn, når det passet, og det passet bra.)

For meg må jeg si, selvfølgelig fortalte hun meg om det! Vi er nære hverandre og hun kan komme til meg å fortelle hva det skulle være! (Vet også av erfaring at det er gjensidig)

Hvordan jeg reagerte? Jeg sørget med henne, og spurte og grov om de hva de gjorde for å prøve å finne en løsning. Jeg var trist på deres vegne, og følte med dem.

Hadde det vært noen lenger ut i omgangskretsen tror jeg allikevel jeg ville reagert på samme måte, sørget med vedkommende og spurt og tenkt så godt jeg kunne om ting som kanskje kunne være uprøvd.

Men det er meg, vi er så forskjellige at det bare er deg som vet hvordan det er rett for deg å reagere.

[Chiquita]

Og (et siste tilleggsspørsmål)

Kjenner dere noen som er ufrivillig barnløse???

(med tanke på mange som er ufrivillig barnløse, så er det rart om dere ikke gjør det. Det vil bare vise hvor tabu dette emnet er)

[Gjest Mayamor]

Som du vet Chiquita - var jeg mye inne på SG under prøvetiden...

Der ble jeg kjent med flere jeg har kontakt med nå også...

I tillegg er min far samboer en en flott dame som ikke kan bli gravid og ikke har egne barn (hun er 56 år nå...)

En kollega av meg er ufrivillig barnløs - men hun er over 60 nå...

En jeg spilte i korps med er ufrivillig barnløs, men hun er 47 år nå og har "forsont" seg etterhvert...

Tanten til bestevenninnen min adopterte en liten jente fra Korea for 11 år siden. Nå har de en gutt på 9 år + en jente på 6 år... Så her var det en "kneik" som skulle til...

Felles for disse personene jeg kjenner:

Supre med barn.

Men ingen av mine tanter får like mye besøk som disse 3 jeg kjenner over 45... av sine nieser og nevøer...

For ikke å snakke om "adopterte nabounger"...

Mayamor

[Barbie]

Min mann og jeg er ufrivillig barnløse... :cry:

[L@dy]

Hvordan hadde dere reagert/tenkt dersom noen i deres (nære) omgangskrets hadde fortalt dere at de var ufrivillig barnløse?

(Dvs. at de har prøvd å få barn i over 1 år, men at de ikke "får det til".)

Det kommer litt an på hvordan de fortalte meg det. Dette er jo for mange veldig sårt tema, som Tusenfryd skrev en stor superhemmelighet. For noen kan det være svært vanskelig å fortelle denne superhemmeligheten, noe en skammer seg over. Men for andre er det "akspetert" og har stor åpenhet omkring det. For de som opplever det som en "superhemmelighet", så trenger kanskje de mer støtte til å akseptere situasjonen.

Jeg har flere bekjente som det har tatt lang tid for å bli gravid. Og noen har også fått hjelp for å få det til.

Hva hadde dere tenkt om disse da?

Tja, tenkt og tenkt jeg hadde synest det var trist det de går gjennom.

Kjenner dere noen som er ufrivillig barnløse??? "

Kjenner ei som har prøvd i ca 2 år, og ei som har prøvd i litt over 1 år. Ellers har to tidligere kollegaer fått barn nå etter at de prøvde lenge. Men jeg vet om flere, venners venner osv... Er mange som vet om noen som kjenner noen som... Ellers er vel jeg en av "disse" ufrivillige barnløse, før jeg ble arbeidsledig så håpte vi på at "noe skjedde". Men det har dessverre ventet på seg. Men jeg har vel aldri egentlig "stresset" med det. Har vært til legen, men er litt "avventende" med det pga manglende jobbsituasjon.

[Gjest Embla s]

Jeg kjenner tre par som var ufrivillig barnløse. Felles for alle tre er at de forsøkte i mange år, ønsket seg veldig barn og var i ferd med/i gang med tiltak. Og felles for de alle er at de har egne barn i dag, og felles for de er at de ble gravide etter at de virkelig hadde gitt opp alt håp.

Når det gjelder den første problemstillingen: Det er såpass mange som er ufrivillig barnløse i dag, så jeg ser ikke på det som så veldig spesielt. Hvis det er nære venner er det naturlig å nevne slike ting, det vil vel sette et preg på en?

Dette med barn og barnløshet er litt vanskelig - når man møter folk er det da greit å spørre om de har barn? Hvis svaret er nei, er det greit å spørre om de tenker å få barn?

[Steggen]

For dei det gjeld må det vel vere like greitt å fortelje det som å halde det hemmeleg. Det vert fort spekulasjonar når sambuarskapet og ekteskapet vert langvarig utan at "fruen" får kul på magen. Desse spekulasjonane må då vere verre å leve med. Det er mange som vert gravide då dei får noko anna å konsentrere tankane om (hund, adoptivbarn etc). Også dei vert utsett for spekulasjonar om "kva er gale?" før dei kjem så langt. Eg kjenner mange som er utan barn, frivillig eller ufrivillig, og kva så? Det er ikkje stort eg kan gjera med det. Sjølvsagt er det trist når det er ufrivillig, men at dette skal vere tabu og flaut er å trekke det litt langt.

Eit lite valkampinnspel i anledning temaet (vart oppfatta som humoristisk av han som vart utsett for utsagnet):

Ein kandidat til direkte ordførarval til hausten fekk klar beskjed om at ettersom han endelg hadde fått seg sambuar måtte han vise at han dugde til å få kul på magen hennar før valet elles ville stemma gå til ein annan.

[Litago]

Ja, jeg kjenner mange par som er ufrivillig barnløse. Ihvertfall fem par som jeg husker sånn i farten.

Dessuten har jeg ganske mange bekjente som ikke har barn, men jeg vet ikke om de er frivillig barnløse eller ikke. Temaet har liksom ikke kommet opp. Ofte slutter man å nevne det, når man har vært ufrivillig barnløs lenge nok.

Et av mine vennepar som har vært ufrivillig barnløse har fått barn via prøverørsmetoden. To par har adoptert. De to siste er fremdeles barnløse.

Hvordan jeg reagerte når de fortalte med det?

Min erfaring er at par takler dette veldig ulikt. Noen går helt "nedi kjelleren" og bruker veldig mye tid og energi på problemstillingen i lang tid. Andre er lei seg, men klarer å fungere i hverdagen.

Jeg responderer derfor ikke på selve barnløsheten, men mer på hvordan de takler situasjonen og hva de trenger av meg som venn.

[Gjest Cilie2003 ikke innl.]

Hei

Selv er jeg en av de heldige som sitter her med kul på magen etter prøverørsforsøk.

Spennende diskusjon dette.

Selv har jeg vært helt åpen om det. Til alle. Og jeg har fått nesten bare positive tilbakemeldinger. På jobben er vi intet mindre en tre jenter som er ufrivillig barnløse (Er ikke mer enn 10-12 jenter på jobben!!) så der var jeg ikke den første akkurat. men også der kommer det teite kommentarer. Det er noe man bare må leve med. Ikke alle er like sosialt intelligente dessverre.

En gjentagende kommentar her inne, og også ute i verden, er; Mange blir jo gravide hvis de bare slutter å tenke på det. Eller når de hadde gitt opp håpet så skjedde det plutselig, så det kan jo skje med deg også!

Et lite tips til alle dere som opplever at noen betror seg til dere om deres barnløshet; IKKE KOM MED DEN KOMMENTAREN!!!!!!! Jeg vet at dere bare mener det vel, men det er faktisk ingen kommentar som kan såre så mye som akkurat den! Når man har vært til utredning og fått beskjed om at man ikke kan få barn på egenhånd, og forsøker å innfinne seg med det, så er det ikke det man trenger å høre. Si heller noe om at det går nok bra, og at det er mange som får ved prøverør eller noe!!!

Hilsen Cilie som ikke angrer på å ha vært åpen om det!

[Redhead]

Hei

En gjentagende kommentar her inne, og også ute i verden, er; Mange blir jo gravide hvis de bare slutter å tenke på det. Eller når de hadde gitt opp håpet så skjedde det plutselig, så det kan jo skje med deg også!

Et lite tips til alle dere som opplever at noen betror seg til dere om deres barnløshet; IKKE KOM MED DEN KOMMENTAREN!!!!!!! Jeg vet at dere bare mener det vel, men det er faktisk ingen kommentar som kan såre så mye som akkurat den! Når man har vært til utredning og fått beskjed om at man ikke kan få barn på egenhånd, og forsøker å innfinne seg med det, så er det ikke det man trenger å høre.  

Kunne ikke vært mer enig!

Faktisk er det ikke så mange som blir gravide uten hjelp når de "slutter å tenke på det" evt. adopterer. Når man går til utredning får man enten en diagnose, eller man får beskjed om at man er "uforklarlig barnløs". Det er den siste kategorien som kan være heldige å bli gravide på egen hånd etterhvert. Får man en diagnose må man nok få hjelp til å bli gravid eller adoptere dersom man ønsker seg barn.

Si heller noe om at det går nok bra, og at det er mange som får ved prøverør eller noe!!!

Jeg tror heller man skal spørre hva de har tenkt å gjøre. Det er et, for mange, sårt tema selv om man har vært åpen, og man vet at alle ikke heller lykkes med prøverør.

Tror det beste er å spille ballen over til dem det gjelder, så får de selv bestemme hvor mye de vil fortelle om hva de har tenkt å gjøre videre.