10-åringen gråter

[Gjest matti]

Hvor ofte gråter din 10-åring? For hva slags type ting?

Vi har en 10-åring som gråter for mange typer ting. Iblant er det jo helt naturlig og sunt, som da han opplevde at et eldre familiemedlem døde, når noen har vært slem med han (skjer svært sjelden ifølge han selv) eller andre ubehagelige opplevelser.

Men så blir jeg litt undrende når han gråter over tilsynelatende bagateller. F.eks. når han må rydde rommet sitt, når han må være hjemme og gjøre ferdig leksene før han går ut for å leke med venner, når butikken han hadde gledet seg til å gå på viser seg å ha stengt tidligere enn vi trodde osv.

Jeg synes av og til det er vanskelig å avsløre når han er oppriktig lei seg og når det er noe han prøver å oppnå ved hjelp av tårer. (Sistnevnte skjer!) Men uansett: Om en tiåring er oppriktig lei seg pga noe slikt som det jeg nevnte over her, er det da normalt å begynne å gråte over det?

Jeg lurer på om gutten sliter med noe tyngre som vi ikke klarer å finne ut av, sånn at disse mindre sakene blir dråpen som får begeret til å flyte over. Eller er det vanlig at gutter på 10 gråter for sånne ting? Er det i såfall en positiv eller negativ ting?

[Gjest pasta]

Hvor ofte gråter din 10-åring? For hva slags type ting?

Vi har en 10-åring som gråter for mange typer ting. Iblant er det jo helt naturlig og sunt, som da han opplevde at et eldre familiemedlem døde, når noen har vært slem med han (skjer svært sjelden ifølge han selv) eller andre ubehagelige opplevelser.

Men så blir jeg litt undrende når han gråter over tilsynelatende bagateller. F.eks. når han må rydde rommet sitt, når han må være hjemme og gjøre ferdig leksene før han går ut for å leke med venner, når butikken han hadde gledet seg til å gå på viser seg å ha stengt tidligere enn vi trodde osv.

Jeg synes av og til det er vanskelig å avsløre når han er oppriktig lei seg og når det er noe han prøver å oppnå ved hjelp av tårer. (Sistnevnte skjer!) Men uansett: Om en tiåring er oppriktig lei seg pga noe slikt som det jeg nevnte over her, er det da normalt å begynne å gråte over det?

Jeg lurer på om gutten sliter med noe tyngre som vi ikke klarer å finne ut av, sånn at disse mindre sakene blir dråpen som får begeret til å flyte over. Eller er det vanlig at gutter på 10 gråter for sånne ting? Er det i såfall en positiv eller negativ ting?

Har en gutt på 10 og det hender han gråter når han må gjøre lekser i fag han syns er vanskelig. Da må han motiveres til å gjøre det, og når leksene er gjort ser han lyst på livet igjen og er ofte stolt over innsatsen. Husker selv at jeg gråt når jeg måtte skrive norsk stil, det var det verste jeg gjorde. Kan ikke huske at han har grått over å må rydde rommet, men han hisser seg ofte opp når jeg ber han gjøre ting han ikke har lyst til feks rydde rommet, pakke gymbagen, slå av dataen.

[Gjest matti]

Har en gutt på 10 og det hender han gråter når han må gjøre lekser i fag han syns er vanskelig. Da må han motiveres til å gjøre det, og når leksene er gjort ser han lyst på livet igjen og er ofte stolt over innsatsen. Husker selv at jeg gråt når jeg måtte skrive norsk stil, det var det verste jeg gjorde. Kan ikke huske at han har grått over å må rydde rommet, men han hisser seg ofte opp når jeg ber han gjøre ting han ikke har lyst til feks rydde rommet, pakke gymbagen, slå av dataen.

10-åringen her gråter ikke fordi han synes faget er vanskelig, men fordi han går glipp av leketid med vennene sine. Vi har en avtale om at han skal gjøre det meste av leksene etter skoletid, før vi kommer hjem. Hvis det er noe som er vanskelig venter han til vi er hjemme sånn at vi kan hjelpe han. Så gjør vi resten av leksene sammen rett før eller etter middag. Vanligvis er han ferdig med leksene lenge før middag, så han er ute og leker med venner når vi kommer hjem, og så har han hele ettermiddagen/kvelden etter middag fri til å gjøre hva han selv vil. Dette er en ordning som stort sett funker fint, han trives med den selv.

Men så hender det at han ikke gjør leksene etter skoletid som avtalt selv om det ikke er noe han trenger hjelp til. Han har vært for opptatt med å leke. Det er ikke noe stort problem, men det betyr at han må gjøre leksene rett etter middag istedet for å gå ut og leke som han ellers pleier. Det er da tårene kommer, fordi han blir så skuffet over at han ikke kan være "fri".

Men det er "godt" å høre at andre gutter på 10 også gråter iblant, selv om det kan virke som om det er for småting. Jeg er litt redd gutten skal bli for sårbar, særlig når han nå vokser til og miljøet blant guttene kanskje hardner litt når de nærmer seg puberteten. Såvidt jeg vet gråter han aldri så vennene ser det, men jeg vet at han brått kan snu seg bort og løpe og gjemme seg så ingen skal se tårene.

[Mamma1]

Har ei på 9,5 og en som har passert ti. De gråter aldri, med mindre det er noe reelt å gråte for. Altså at vi har kranglet, noen er død, noe er veldig leit som erting osv.

[Gjest matti]

Har ei på 9,5 og en som har passert ti. De gråter aldri, med mindre det er noe reelt å gråte for. Altså at vi har kranglet, noen er død, noe er veldig leit som erting osv.

Det er det jeg har inntrykk av er "normalt" blant barn på den alderen, når jeg ser på andre barn jeg kjenner. (Nieser, nevøer, venners barn osv)

Så jeg lurer litt på om vi bare skal slå oss til ro med at 10-åringen er en følsom person som lett tar til tårene og at dette er helt ok. Eller om vi skal få undersøkt (kanskje ved hjelp av helsesøster?) om gutten plages med noe han ikke klarer å fortelle oss?

Vi prøver å jobbe med å lære han å takle skuffelser bedre, for det er jo ofte små skuffelser som fører til store følelser. Det er ikke sånn at det triller en liten tåre fra øyekroken, men mer krampaktig gråt med hulking og fortvilelse i hele ansiktet.

Men jeg vet ikke om vi gjør det rette. Vi prøver å holde en lett tone, men samtidig vise forståelse for at han er lei seg. Altså prøve å ikke forsterke fortvilelsen ved å gjøre et stort nummer ut av det, men heller ikke blåse av følelsene hans. I tilfeller der jeg er 99,9 % sikker på at det er snakk om "krokodilletårer" for å få sympati eller få viljen sin så sier vi "det der er da ikke noe å gråte for", og så er tårene borte på sekundet.

[Gjest ¤bella¤]

Unger er forskjellige, og noen er sårere enn andre, og derfor sitter gråten kanskje lettere.

[Gjest pasta]

10 åringen vår er en følsom type. Veldig empatisk. Og han tar lett til tårene når livet går han imot. Da han var mindre gråt han bare han så blod, og da han trakk sin første tann var han sikker på han skulle dø. Det har heldigvis bedret seg, og det går lengre og lengre mellom hver gang han gråter.

Hadde også trodd at gutter skulle tåle litt mer før de begynte å gråte, har selv to brødre og jeg kan bare huske at de gråt da bestefar døde. Men unger er ulike, også gutter.

[Gjest realist]

Huff, hvordan kan dere som foreldre tillate dere å oppdra gutter med fordommen om at gutter ikke skal gråte? Gutter er da i utgangspunktet like myke som jenter, eller jenter er i utgangspunktet like tøffe som gutter. Hvorfor oppfordre til å legge lokk på følelser og spille en fasade? Ja, jeg er enig i at det er viktig at gutten lærer seg emosjonsregulering på en annen måte enn å alltid la følelsene renne over og tårene flomme. Men å skulle herde ham FORDI han er gutt, synes jeg blir helt feil innstilling. Se på individet, ikke kjønnet, er mitt tips. Hvis han ikke er en av de tøffe gutta så ikke prøv å press ham inn i den rollen. Og av ren nysgjerrighet, Matti, er du mor eller far til gutten?realist

[Gjest matti]

Huff, hvordan kan dere som foreldre tillate dere å oppdra gutter med fordommen om at gutter ikke skal gråte? Gutter er da i utgangspunktet like myke som jenter, eller jenter er i utgangspunktet like tøffe som gutter. Hvorfor oppfordre til å legge lokk på følelser og spille en fasade? Ja, jeg er enig i at det er viktig at gutten lærer seg emosjonsregulering på en annen måte enn å alltid la følelsene renne over og tårene flomme. Men å skulle herde ham FORDI han er gutt, synes jeg blir helt feil innstilling. Se på individet, ikke kjønnet, er mitt tips. Hvis han ikke er en av de tøffe gutta så ikke prøv å press ham inn i den rollen. Og av ren nysgjerrighet, Matti, er du mor eller far til gutten?realist

Jeg mener ikke at han skal tåle mer fordi han er gutt. Jeg hadde ment det var i meste laget med tårer om det var ei jente også. Men når han etter hvert kommer i tenårene så vet jeg at det er mer akseptert i venneflokken at jenter gråter enn at gutter gråter. Så jeg er litt redd for at han skal få problemer på grunn av dette. Men som sagt så tror jeg ikke han gråter overfor venner.

[Paibunn]

Jeg gråt ofte når jeg var liten. Fordi jeg syns det var vanskelig å uttrykke skuffelse og f.eks. sinne med ord.

[Gjest matti]

Jeg gråt ofte når jeg var liten. Fordi jeg syns det var vanskelig å uttrykke skuffelse og f.eks. sinne med ord.

Lærte du å uttrykke sinne/skuffelse med ord mens du var barn eller kom det som voksen? Har du noen tanker om hvordan du kunne fått hjelp til å uttrykke følelsene dine bedre?

[Amalie_85]

Husker jeg gråt veldig lett når jeg var yngre....det slutte vel ikke før jeg var 15-16. Gråt kjempelett. Hvorfor det vet jeg ikke. Men jeg ser stesønn og gråter en del...men jeg lurer på om det er fordi han er litt sår fra før av.

Han gråter hver gang han skal til oss i helgene, når han skal hjem igjen. Når vi reiser fra besteforeldre etter å ha vært der en helg.

Men han kan og gråte da på søndagen fordi det er noe han går glipp av, men jeg tror det er fordi han vet han skal hjem og er sår for det. For skjer det på en lørdag gråter han ikke.

Jeg har jo lyst å få undersøkt det her litt nærmere for det er slitsomt og leit for oss voksne å se han sånn. Men han er jo ikke min sønn så eg får ikke tatt tak i det som jeg vil. Men har da prøvd meg flere ganger via far.

Jeg syns det er litt rart at man skal gråte for "alt".

[Gjest matti]

Bare for å ha det på det rene: Jeg er bekymret for gutten for HANS skyld.

Det må jo være slitsomt å bli oppløst i tårer hver gang man støter på en liten skuffelse i livet. Skuffelser møter vi alle, noen av oss oftere enn andre. Og jeg tror det er godt å ha en viss kontroll over seg selv. Jeg tror ikke gutten har det noe godt om han begynner å gråte på fortauet fordi butikken han ville inn på er stengt. Han kan trenge å lære at dette ikke er så veldig fælt, at butikken er der i morgen eller i neste uke også.

Jeg blir i hvertfall fryktelig sliten av å gråte, det tar på hele kroppen og sitter i lenge etter at tårene er tørket. Jeg tror det vil lette hverdagen til gutten om han kan lære å ta litt lettere på ting. Men jeg vet ikke hvordan vi skal klare å lære han det.

[Gjest mams og pedagog]

Er det blitt verre den siste tiden syns du?

Hvis det er slik at gutten har forandret oppførsel så kan det absolutt være noe dyptliggende han plages med.

Tenk over hvor vanlig det er i familien å gi utrykk for følelser, samt hva slags tilbakemelding dere gir/har gitt gutten på følelsesutbrudd (sinne, glede, sorg, skuffelser)? Anbefaler deg også å kontakte pedagog eller barnepsykolog istedenfor helsesøster (hvis dere finner det nødvendig med hjelp utenfra).

[Gjest matti]

Er det blitt verre den siste tiden syns du?

Hvis det er slik at gutten har forandret oppførsel så kan det absolutt være noe dyptliggende han plages med.

Tenk over hvor vanlig det er i familien å gi utrykk for følelser, samt hva slags tilbakemelding dere gir/har gitt gutten på følelsesutbrudd (sinne, glede, sorg, skuffelser)? Anbefaler deg også å kontakte pedagog eller barnepsykolog istedenfor helsesøster (hvis dere finner det nødvendig med hjelp utenfra).

Gutten har alltid vært sårbar og tatt lett til tårer. Vi har tenkt at han nok ville vokse det av seg.

Når gutten gråter pga sorg/ting vi vurderer som vonde så trøster vi, snakker om det han er lei seg for. Når han gråter pga ting som vi ikke ser som "god" grunn (gjøre lekser, rydde rommet, butikken er stengt, ikke godteri på en tirsdag osv) så forsøker vi å holde en lett tone for å ikke å forsterke gråten, samtidig som vi snakker om hvorfor han blir lei seg, men uten direkte trøst (da er vi redd vi forsterker hans følelse av at det er "greit" å gråte hver gang verden går en litt imot).

Vi voksne gråter nok ikke foran gutten, såvidt jeg kan huske. Men vi viser og forteller det når vi er lei oss dersom vi finner det nødvendig. (Man trenger jo ikke involvere barnet i ALLE følelser i hverdagen) Glede uttrykker vi mye tydeligere med smil og latter og fleip.

[Gjest pasta]

Syns du skal ta en prat med noen fagfolk, om ikke annet for å diskutere hvordan dere skal reagere på all gråtingen. Tror jeg ville gjort det.

Syns ikke det høres så enkelt ut hverken for dere eller han at han skal gråte for den minste skuffelse (at feks butikken er stengt, eller fordi han ikke får gotteri på tirsdager som du skriver).

[Gjest Også mamma til en sånn!]

Jeg har en tiåring (snart 11) som er KLIN LIK!!

Jeeeeiiiiiiiiiiiiiiii det er flere!!! Å nå ble jeg så glad, jeg trodd vi var de eneste i verden med en sånn gutt!

Jeg kunne skrevet innlegget ditt selv. Han har alltid vært slik, noe verre fra han var 6 til han ble omkring 9. Men enda takler han veldig dårlig å gi negativ informasjon. Det kan være nok at han skal fortelle at han ikke fikk levert et ark til læreren fordi noen stod i veien...(og han faktisk FIKK levert arket senere) Så HYLgriner han.

Vi har også tenkt på å snakke med noen om det. Men de gangene vi har luftet tankene for fagfolk, lærere og denslags. Så får de "jesusansikt" og begynner å snakke om at han nok trenger koooos og dakkar lakkar oppoverbakkar! Og så snakker de til ham med liten søt stemme og neida var det så ille... Og gir ham bensin nok til å gråte for alle døde i verden de siste hundre år...

Baaahhhh... Jeg forsøker å la meg merke minst mulig med tårene. Være litt blid, ruske i håret og si at dette er jo egentlig en bagatell! Hva er det verste som kan skje? At himmelen kommer ned??? (Da ler han litt oppi det) Og så prøver jeg å fortelle pent at han må tenke litt på å spare tårene til den dagen han faktisk trenger dem.

Og jeg ønsker meg litt støtte fra "glupingene" på at det er ok å sette noen grenser for sårhetens tyrrani! *pust*

Han er ellers en flott og positiv gutt og vi har et godt forhold.

[Paibunn]

Lærte du å uttrykke sinne/skuffelse med ord mens du var barn eller kom det som voksen? Har du noen tanker om hvordan du kunne fått hjelp til å uttrykke følelsene dine bedre?

Er egentlig litt sånn fremdeles, men i mye mindre grad. Kjenner ofte når jeg blir skikkelig sint og føler at jeg blir behandlet urettferdig at ordene bare forsvinner i munnen min. Da blir jeg så frustrert at jeg begynner å gråte i steden. Utrolig irriterende, for da føler jeg meg bare dum i stedet for at jeg får sagt det jeg vil si...

Tilbake til det du spurte om. Det ble bedre etterhvert som jeg ble mer moden tror jeg. Tror det hjalp mye at mamma snakket med meg og involverte meg i ting. At jeg ikke var "en tilskuer i de voksnes verden".

Da jeg var liten snakket vi ikke så mye om ting. Hvis jeg og mamma hadde kranglet, eller jeg hadde fått kjeft, låste jeg meg bare inne på do og gråt til jeg roet meg ned. Når jeg gikk ut igjen prøvde vi å ha det som normalt.

*Ble litt rotete dette her...

Spør sønnen din om hvordan har har det. Ikke med en granskende tone, men vær blid og interessert Snakk med han og spør han om ting. Involver ham

[Gjest Wrangler]

Har ei sånn jente jeg! (10 år i januar)

Vi øver og prøver at himmelen ikke ramler ned på grunn av små bagateller. (hehe! sånn som ark som blir levert 30 min senere enn planlagt..)

Hun bestemte seg i en alder av 2,5 at hun ALDRI skulle slå seg fordi det gjorde så vondt. (hadde en bitteliten mini skrubbsår). Og der med er hun superforsiktig og har ikke lært å sykle enda.. For man kan jo falle vet du!!

Igår dro hun til pappan sin fordi hun var såååå redd for kjeft av meg. (reelt, jeg var kjempesinna på grunn av brutte avtaler) Og pappan falt som en flue, inntil jeg fikk forklart han over tlf hva som hadde skjedd.

Hun fikk også mamman til en venninne til å følge henne til pappan fordi hun gråt og var såååå redd. Jepp, hun har lært å bruke tårene til å få det som hun vil.

(15 min før hadde hun ringt meg og spurt om jeg kunne hente henne fordi det var så kjedelig å gå..)

Tips mottas med takk, skal følge med i denne tråden.

ps. jeg var/er alltid lettrørt jeg også, men mer når noe leit eller veldig bra hender.

[Gjest Mobi]

Tror dette handler mye om hvordan dere og andre folk behandler ham dersom han gråter. Det er så lett å synes synd på barn når de gråter - og dermed være mer føyelige, oppmerksomme etc. Poenget er at hans gråt gir positive effekter for ham.

Tror det er mye å hente ved og innse at han ikke trenger trøst, mer oppmerksomhet og så videre når han gråter for ingenting. Om du virkelig vil avvenne han fra gråtingen så gi negativ tilbakemelding når han gjør det. Vær hard og spør om han ikke er litt feig, svak, dårlig og at gråtingen er for småunger. Klarer du det så vil du se at oppførselen forandrer seg raskt.

Det er en balansegang, men gi positive tilbakemeldinger når han reagerer på andre måter for å forsterke slike handlingsmønster så forsvinner gråtingen raskt.