Noen som bor i utlandet?

[Pingting]

Dere som bor i utlandet, flyttet dere i utgangspunktet for å studere også ble dere bare igjen etter studiene endte, eller søkte dere jobb?

Om sistnevnte, var det vanskelig å skaffe seg et nettverk/venner? Det er jo ikke akkurat noen hemmelighet at det er enklere å skaffe seg et nettverk som student enn når man jobber.

Jeg var i Wales på utveksling, og nå bor jeg i England mens jeg tar en mastergrad.

Jeg synes faktisk det er vanskelig å skaffe seg et nettverk selv om jeg studerer. Kurset vårt er på et college (videregående skole) sammen med noen andre grader, bare bachelorgrader. Så vi merker aldersforskjellen godt, i tillegg til at vi ikke har undervisning sammen med noen andre grupper. Og vi er bare fem stk. Så jeg vurderer å melde meg på noen slags fritidsaktivitet for å treffe noen utenfor skolemiljøet. Regner med det er greieste måten

[Balooa]

Den ligger her fordi jeg syns det er interessant med andre barnefamilier i utlandet.

Jeg flyttet hit uten å egentlig vite om jeg ville studere noe eller finne jobb. Jeg fant jobb.

Nå hadde jeg et aldri så lite nettverk her allerede, så det sosiale var aldri noe problem, hvertfall ikke for lite av det

[Mamma1]

Jeg tok et mellomfag der, og hadde ikke problemer med å skaffe meg et nettverk. Syns engelskmenn er veldig koselige.

[Busy Lizzie]

Hvorfor vil du det? Engelske skoler er da bedre enn norske.

Ikke de offentlige skolene, det er stor forskjell fra sted til sted og hvor man bor. Har man råd så er jo de private skolene bra da, men tror ikke vi får råd til det desverre.

Jeg hadde ikke planer om å bli her så lenge, flyttet pga jobb og så traff jeg samboeren min da... og da var det ikke snakk om å reise hjem igjen. Jeg har funnet det lettere å få venner med folk fra "andre" land altså ikke engelskmenn, men har engelske venner også.

Endret 11. desember 2008 av Busy Lizzie

[Coriander]

Ikke de offentlige skolene, det er stor forskjell fra sted til sted og hvor man bor. Har man råd så er jo de private skolene bra da, men tror ikke vi får råd til det desverre.

Man trenger ikke å ha barnet sitt i en privat skole her for at det skal få en bra skolegang. Britiske skoler er jevnt over bedre enn norske skoler (selv om det er forskjeller), nivået på undervisningen ligger mye høyere, ingen får jobb her uten lærerutdannelse (og da helst en med god karakterer og skussmål, noe som dessverre IKKE er tilfelle hjemme) og kvalitetssikringen av fagnivået, lærernivået, barnas velferd og sikkerhet er også mye bedre.

Jeg føler at jeg kan si dette etter å ha jobbet i både barne og ungdomsskolen i England og Skottland i snart 7 år. Stooor forskjell fra hjemme, på en positiv måte.

Så du trenger virkelig ikke å være redd for å ha barnet ditt i en offentlig skole.

[Coriander]

Dere som bor i utlandet, flyttet dere i utgangspunktet for å studere også ble dere bare igjen etter studiene endte, eller søkte dere jobb?

Om sistnevnte, var det vanskelig å skaffe seg et nettverk/venner? Det er jo ikke akkurat noen hemmelighet at det er enklere å skaffe seg et nettverk som student enn når man jobber.

Flyttet fra Norge, først og fremst fordi jeg var lei og ville gjøre noe annet. Bodde i Sør-Øst Asia i ett år før jeg flyttet til England, hvor jeg ble i 7 år, så bar turen videre til Skottland.

Hadde ingen vansker med å skaffe venner her i Storbritannia, men når jeg tenker meg om, så var mange av vennene jeg fikk i England, ikke engelske (bortsett fra kjærestens venner og kjæresten selv). Men nå har jeg britiske venner også.

Jeg er ganske sjenert, men synes jeg har hatt lettere for å få venner her enn hjemme.

[Gjest Gjest]

Hvorfor vil du det? Engelske skoler er da bedre enn norske.

For min del er det fordi jeg vil at barna mine skal være norske og ikke engelske.

[Gjest Bond]

Jepp, i Norge.

Det er utlandet for meg

PS. så ikke før etter jeg hadde skrevet at det var snakk om barnefamilier..

Men jeg antar at mange utfordringene for barnefamilier blir det samme - uansett om det er snakk å være norsk i utlandet eller utlendig i Norge, så jeg kan gjerne lese litt her og forberede meg for framtiden..

Endret 11. desember 2008 av mrs_bond

[Gjest Gjest]

Jeg har bodd 3 år i spania. Dro ned dit for å jobbe, oppleve noe annet, og forelsket meg i landet (og samboeren :gjeiper: ). Var ikke planlagt å bli så lenge, men er utrolig glad for at det ble det. Me encanta España!

[cilja]

Hei

Jeg flyttet til England og jobbet som au pair i 4 mnd før jeg fikk meg jobb. Jeg flyttet fordi jeg hadde lyst til å oppleve noe annet.

Vi hadde to hovedårsaker til å flytte tilbake til Norge; gi barna tilgang til andre familiemedlemmer en oss to foreldre (mannen min er ikke oppvokst i England, så har heller ingen familie der). Pluss at vi har en følelese av at man kan oppnå et litt sunnere liv, både med tanke på helse og penger i Norge.

Nå er det ganske nøyaktig ett år siden vi flyttet tilbake. Tja, hva skal jeg si. Det er jo et sjokk for systemet. Vi bestemte oss før vi flyttet av vi må gi det minst to år før vi eventuelt revurderer hvor vi skal bo.

Det har nok vært lettest for meg fordi vi har flyttet tilbake til hjemtraktene mine, og jeg har fire gode venner med barn på vår alder som jeg har mye kontakt med. Mannen min er i jobb og eldstemann går i 2. klasse.

For sønnen vår har oppførsel og språkbruk til skolebarna vært et sjokk. Mye strengere i England. Han slet de første månedene med vite hvordan han skulle håndere disse "ville" barna.

Han skilte seg også ut fordi han var "bygutt" og nå bor vi på landet. Med det mener jeg at han var vant til å bli passet på av voksne hele tiden. Her er barna fri til å dra rundt på egen hånd i en mye større grad.

Vi har mange ganger ønsket oss tilbake til England. Man har jo en tendens til å bare huske de beste tingene. Vi kommer nok alltid til å ha stor plass i hjertet til England og våre venner der, men sannsynligheten er at vi aldri kommer til å flytte tilbake.

Vi føler nå at å flytte var det beste for oss.

[Busy Lizzie]

Man trenger ikke å ha barnet sitt i en privat skole her for at det skal få en bra skolegang. Britiske skoler er jevnt over bedre enn norske skoler (selv om det er forskjeller), nivået på undervisningen ligger mye høyere, ingen får jobb her uten lærerutdannelse (og da helst en med god karakterer og skussmål, noe som dessverre IKKE er tilfelle hjemme) og kvalitetssikringen av fagnivået, lærernivået, barnas velferd og sikkerhet er også mye bedre.

Jeg føler at jeg kan si dette etter å ha jobbet i både barne og ungdomsskolen i England og Skottland i snart 7 år. Stooor forskjell fra hjemme, på en positiv måte.

Så du trenger virkelig ikke å være redd for å ha barnet ditt i en offentlig skole.

Takk for positivt innlegg. Nå har jeg ikke barn i skolen enda. Men etter hva man hører og hvor desperate folk er for at barnet skal gå på den "rette" skolen. Kjenner bla fler som leier ut sitt eget hus for så å leie hus som ligger sonen til den "rette" skolen for at barna skal komme inn der.

Lest også avisen i dag at kun 16% av hvite gutter fra så kalt fattige/lav lønnet familier oppnår gode karekterer i skolen. Nå har vel dette også med foreldrene å gjøre, men ikke fristende å har barnet sitt på skolen sammen med med disse elevene.

Det som jeg synes er betryggende er at det i norge virker som det er jevn over samme nivå i skolen enn england. Man vil jo det beste for barna sine....

[Fluffie]

Takk for positivt innlegg. Nå har jeg ikke barn i skolen enda. Men etter hva man hører og hvor desperate folk er for at barnet skal gå på den "rette" skolen. Kjenner bla fler som leier ut sitt eget hus for så å leie hus som ligger sonen til den "rette" skolen for at barna skal komme inn der.

Lest også avisen i dag at kun 16% av hvite gutter fra så kalt fattige/lav lønnet familier oppnår gode karekterer i skolen. Nå har vel dette også med foreldrene å gjøre, men ikke fristende å har barnet sitt på skolen sammen med med disse elevene.

Det som jeg synes er betryggende er at det i norge virker som det er jevn over samme nivå i skolen enn england. Man vil jo det beste for barna sine....

Jeg kan forstaa at det er vanskelig for de 'fattige' aa oppnaa gode karakterer. Jeg er fra en norsk arbeiderklassefamilie, men merker at jeg glir mer inn i middelklassen i Storbritannia naar jeg sammenlikner mine holdninger og verdier med svigerfamilien min, som er engelsk arbeiderklasse og de var fattige mens sambo vokste opp.

I min svigerfamilie er det faa som har vgs, min kjaere er den eneste som har gaatt paa universitetet (og attpaatil har Mastergrad). Kontrasten mellom oss og resten av familien hans er ganske stor, man er veldig heldig om man faar gaa i laere hos et bra firma og faa fagbrev (vet ikke helt hva det kalles).

Det er klart at det er vanskelig aa faa gode karakterer naar man ikke har noen forventninger om aa gaa paa vgs eller videre til universitetet, man faar ikke motivasjon til aa jobbe seg opp til gode karakterer om man forventer aa ha en lavstatus og daarlig betalt jobb. De som faar gode karakterer er gjerne de som har et naturlig talent, de er naturlig smarte og faar det til uansett.

I tillegg er det neppe veldig populaert for laerere aa jobbe paa skoler der det er mest barn fra de lavere klassene, de gode laererne faar jobber paa gode skoler, og man kan regne med at de fleste laererne paa de daarlige skolene er middelmaadige. Ogsaa paa skolen skapes forventninger fra laererne om at barna som gaar der ikke kommer til aa gaa noe saerlig videre. Ingen laerere motiverte paa sambo sin skole for at noen av dem skulle gaa videre til universitetet, for eksempel. Det ble knapt ansett som en mulighet.

Jeg tror mye av dette avhenger av hvor du bor og hvilken klasse du tilhoerer. Har man raad til det kan boarding school vaere en loesning om man ikke oensker aa flytte.

Vi har ikke egne barn enda, men om vi blir boende i UK saa regner jeg med at vi soeker barna inn paa privatskole med mindre den lokale offentlige skolen er bra.