Min opplevelse som stemor

[absolutte82]

Hei. dette er første gang jeg noen gang skriver i ett forum, men føler nå at jeg trenger å høre andres råd/meninger/erfaringer. Har lest litt rundt på nettet ang. det å være stemor, og hva som menes rundt dette. Maaaange sterke meninger ute å går, men finner ikke dir. svar på det jeg lurer på. så til poenget!

For snart ett år siden møtte jeg drømmemannen. Han hadde med seg en sønn på da 1 år og 10 mnd. Min sambo har delt samvær, altså sønn hos oss annenhver uke (50/50).Vi flyttet sammen etter ganske kort tid, og har nå en stabil hverdag med eget hus og jobb.

I starten prøvde jeg sakte om sikkert å bli kjent med sønnen, det gikk sånn i rykk og napp, men vi fann vår tone. Så skjedde det plutselig noe sånn nå på høsten. Sønnen var sutrete hver mandag vi fikk han, hele tiden skulle han henge i fars bein, og ble hysterisk hvis jeg skulle hjelpe han med noe. ... Det ble som om at de 2 stegene jeg hadde tatt sammen med sønnen ble til 4 steg tilbake. Hver uke vi får sønnen, må vi starte på schartch igjen med han. dette er veldig slitsomt. Både for meg og min samboer. Vi må lære han de ordene vi lærte han for to uker siden på nytt, lære han å være trygg sammen med meg osv. Det er så frustrerende å aldri vite hvor man har han. Plutselig blir han hyssterisk som en stukken gris, for så neste dag være din beste venn, sitte på fange, leke med deg osv. (han fyller 3 i mars, og sliter med å snakke.

Det er også et evig oppgjør mellom far og mor om denne samværsretten. hun søker 100%, men det er kun for penga, unnskyld at jeg sier dette, men sånn er det bare.(ustabil på jobbfronten)og både jeg og min sambo vil ikke ha sønnen noe mindre... så nå blir det rettssak... uff, synes det er så synd det skal være slik..

Kanskje det er derfor sønnen sliter? at hjemmene er så forskjellige?

Hva skal man gjøre?

Jeg har ikke gitt opp, men er det noen andre som har opplevd det samme? føle det å ikke komme seg videre?

ofte tenker jeg at alt vil bli bedre når jeg og min sambo får ett barn. men er vel feil å tenke sånn også...

ønsker bare å bli godt mottatt, satt pris på... kanskje er det hele så vanskelig fordi han ikke klarer å kommunisere? (sønnen)

uff...ble et langt innlegg dette her...håper noen der ute har de samme opplevelsene som meg.

Hilsen Absolutte82

[Amalie_85]

Kanskje det bedrer seg etterhvert? Tenker på at han er litt liten. Min kjære har og en sønn, men han var 3,5 når vi møttes. Så vi hadde ikke så store problemer. Men han var skeptisk hver gang han så meg i begynnelsen, men det ble fort glemt. Så tok vel et år før han sånn sett var vant til meg. (men vi bodde ikke sammen og jeg bodde langt vekk en periode så så sønnen lite)

Hvordan er ditt forhold til mor? Kan du snakke med henne? Tenker bare på om du kunne hørt med ho hva hennes tanker er rundt deg f.eks. Vise at du vil barnets beste og at du ikke er der for å "ta over" morsrollen. (Er jo ikke sikkert ho tenker sånn, men tror nok mange mammaer kjenner litt på det før man får snakket med den nye partneren til x`n)

For hvis mor stoler på deg er det nok lettere for mor å snakke om deg hjemme, som igjen kanskje vil hjelpe på at stesønn ikke blir så skeptisk når deres uke kommer??!!

Jeg bare kaster noen baller i luften, for jeg vet virkelig ikke. Men vet at det kan være litt tøft å være stemor.

[gullet76]

Har egentlig ingen gode råd å komme med... Bare noen tanker...

For å være helt ærlig tror jeg ikke den lille gutten har hatt godt av delt bosted i så tidlig alder. Dette skaper ikke trygge rammer og stabilitet for et så lite barn. Det kan være derfor.

Den uken han er der får han bygd opp et lite forhold til deg før han er tilbake hos mor som han kjenner. Så kommer ny uke, og du er "fremmed" for han igjen. Dette vil nok bli bedre når han er eldre.

Det kan også være at moren snakker stygt om deg (dere) til sønnen. I en slik situasjon ville jeg prøvd familievernskontoret, og se om dere kan få med moren dit for å prate om ting. Men siden hun vil ha rettsak, så er hun vel neppe samarbeidsvillig på den fronten.

At han ikke klarer å kommunsere på en god måte når han er 3 år er jo normalt. Noen klarer å kommunisere tidligere enn andre.

[absolutte82]

har ikke noe kontakt med moren, bare møtt henne en gang, håper virkelig ikke at hun snakker stygt om meg, burde ikke hatt noe grunn til det da hun har ny samboer sjøl...

anyway...

håper virkelig det skjer noe fremskritt..

[Gjest Fliss]

Det anbefales ikke delt bosted for barn under 3 år. Barn under 3 år har hverken utviklet skikkelig hukommelse eller språk - noe som vanskeliggjør hverdagen for barnet.

[absolutte82]

Det anbefales ikke delt bosted for barn under 3 år. Barn under 3 år har hverken utviklet skikkelig hukommelse eller språk - noe som vanskeliggjør hverdagen for barnet.

enig der, men hva gjør man i en slik situasjon når begge foreldre vil ha barnet like mye...? ikke akkurat dette mitt innlegg handlet om i første omgang, vil heller vite hvordan andre som bor sammen med et barn som ikke er ens eget opplever hverdagen osv.

tror også dette med delt samvær, rettssaker o.l blir et mer og mer vanlig (vanskelig) fenomen fremover...

[Gjest Fliss]

enig der, men hva gjør man i en slik situasjon når begge foreldre vil ha barnet like mye...? ikke akkurat dette mitt innlegg handlet om i første omgang, vil heller vite hvordan andre som bor sammen med et barn som ikke er ens eget opplever hverdagen osv.

tror også dette med delt samvær, rettssaker o.l blir et mer og mer vanlig (vanskelig) fenomen fremover...

Hva man gjør? Man gjør det som er barnets beste, selvsagt.

Og det er jo dette som er grunnen til de problemene du opplever .. barnet husker deg ikke igjen fra gang til gang og må derfor bli kjent med deg på nytt hver gang han kommer til dere.

En baby vil ikke konkret huske mamma når babyen er hos pappa - eller motsatt. For så små barn er det ute av øye - ute av sinn.

Vet vi egentlig hvordan så små barn takler dette i det lange løp?

Endret 30. november 2008 av Fliss

[tingeling]

En uke er en evighet for så små barn. Han vet/skjønner heller ikke at han skal tilbake til moren om noen dager. For alt han vet er moren borte for alltid. Det samme gjelder når han er hos moren. Da vet han ikke om det er for en time eller for alltid.

Det er en grunn til at 50/50 ikke anbefales for så små barn. De trenger stabilitet i hverdagen.

Tenk deg selv om du levde et liv hvor du overhodet ikke visste hva som skulle skje neste dag, eller hvor du skulle hjem til. De fleste hadde blitt ganske stresset i en slik situasjon.

[Balooa]

Jeg syns ikke 50/50 er rett løsning.

Noen voksne har forsøkt å dele hjemmet der barnet bor, og de selv (foreldrene) flytter ut og inn annen hver uke og får helt sammenbrudd etter noen måneder. Ikke rart at barn takler det dårlig og, de er jo på en måte aldri hjemme.

Dette er ikke ment som kritikk, og jeg forstår at du bare prøver å gjøre det så bra som mulig

[thapara]

..

Endret 23. februar 2009 av thapara

[Gjest Gjest]

Jeg syns ikke 50/50 er rett løsning.

Noen voksne har forsøkt å dele hjemmet der barnet bor, og de selv (foreldrene) flytter ut og inn annen hver uke og får helt sammenbrudd etter noen måneder. Ikke rart at barn takler det dårlig og, de er jo på en måte aldri hjemme.

Dette er ikke ment som kritikk, og jeg forstår at du bare prøver å gjøre det så bra som mulig

Dette er jo ikke et bevis for noen ting som helst, selv om du framstiller det sånn. Har du tenkt over at grunnen til at voksne ikke takler denne ordningen er at voksne har et helt annet bakgrunnsteppe enn små barn? Voksne har hatt mange år på å bli vant til sin måte å ha det på, derfor blir store omveltninger for vanskelige å takle. Små barn som knapt husker en annen tilværelse kan trives med å bo 50/50, fordi det er sånn deres liv er. De vet ikke om noe annet. Da er det ofte verre for større barn som vil bo nær vennene sine, nær skolen, ha rommet sitt og tingene sine, vite at venner kan finne dem hjemme hver dag osv.

Små barn har ofte en bemerkelsesverdig god tilpasningsevne. Nettopp pga liten livserfaring. Store deler av det de opplever i hverdagen er nytt for dem. En dag tar de buss for første gang i sitt liv (og om de sjelden tar buss så blir hver gang som den første), neste dag ser de for første gang en snømann (de husker ikke at de så en i fjor vinter), for deretter å oppdage julelysene i bygatene osv osv. Livet er en eneste stor oppdagelsesferd for de minste. De er vant til å hele tida oppleve nye ting. Det som likevel gjør verden til en trygg plass er kjente mennesker, som mamma, pappa, barnehagepersonalet osv. Med trygge rammer kan små barn trives svært godt med 50/50.

Jeg sier ikke at alle barn vil trives med 50/50. Men det er heller ingen automatikk i at fordi voksne ikke takler å dele bosted så gjør ikke barn det heller.

[gullet76]

Mulig dette ikke var det du ønsket å snakke om i utgangspunket... Men utfra det du skriver så virker ikke delt bosted som rette løsningen for dette barnet. Kanskje når han er eldre. At foreldrene begge vil ha barnet mest mulig har ingen betydning. Det som er viktig er barnet. Barnet har krav på samvær med mor og far. Hvem som er best egnet til å ha hovedomsorgen får man bli enig om, evt gå via rettsvesenet. Foreldre må kunne klare å se forbi sine egne krav, og se hva som er best for barnet Jeg vet om barn i samme alderen som har taklet det bra. Så det er ikke det at jeg mener at delt bosted ikke lar seg gjøre med så små barn.

Det er mer og mer vanlig med delt bosted ved samlivsbrudd. Og i mange tilfeller fungerer det veldig godt. Min kjære har tre barn, så vi har seks barn i hus annenhver uke (flytter sammen over nyttår). Mine er hos sin far annenhver helg. Kanskje jeg har noen nyanserte refleksjoner å dele da.

[Gjest care]

Uff, hvor synd jeg synes på denne gutten. Det er klart han føler seg utrygg. Jeg tror at uansett hvor gode foreldre eller steforeldre dere er, så er jeg en av dem som ikke tror at 50/ 50 er det beste for barna, ikke når de er så unge. Her må barnas behov settes foran de voksnes.

Ingen råd altså, men bare mine meniger.

[absolutte82]

oy...her dukket det plutselig opp en helt ny diskusjon, he he. Nå er ikke mor så stabil, vi ønsker derfor ikke at mor skal få mer omsorg enn det som allerde er i dag. mor er uenig, og derfor blir det rettssak. så får retten avgjøre hvem barnet skal være mest hos. både jeg og min samboer mener vi har de tryggeste rammene og forutsetningene.. så vi får se.

ønsker ikke avklaring på hva som er best med samvær, men heller erfaringer fra de som er i en lignende situasjon som meg... mor har sagt hun sliter med sønnen, og han har visst flere raseriutbrudd hos hennen enn hos oss... det som er det rare i hele situasjonen er at guttene forandret seg etter å ha kjent meg i et halvår, om det er alderen eller situasjonen som gjorde det vet jeg ikke. men vi får hjelp

så får vi se, takk for innspill... men vil fortsatt høre andres meninger

[:-) anna]

Det er ikke sikkert dette har med deg eller situasjonen å gjøre i det hele tatt. Gutten er jo tre år da. Det er mye trass, vilje og raseri i den alderen selv når man bor med mor og far i samme hus. Når han er så liten så husker han vel knapt en verden med foreldrene sammen, eller en verden hos pappa uten deg, så jeg tror ikke det er det at du er tilstede han har problemer med. Men det kan hende han mistrives med å flytte annenhver uke.

[Gjest regine ii]

Stakkars barn.

Foreldrene gikk tydeligvis fra hverandre når han var veldig liten, men utfra egositiske behov skulle ungen likevel deles likt mellom dem.

Far får ny samboer fryktelig raskt, ungen får ikke nødvendigvis tid til å venne seg til at det er en til der før hun alltid er der. Mulig mor gjorde det også.

Nå skal det bli rettssak fordi BÅDE mor og far er så egoistiske at de SKAL ha barnet minst like mye. Fars nye samboer slenger dritt om mor - mor er iflg. stemor ikke noen god mor.....

Barneombudet anbefaler IKKE delt bosted på barn under tre år - pga BARNET og BARNETS utvikling. Det samme gjelder også andre fagfolk.

Nå er dette barnet 2,5 år - og har måttet leve i dette minefeltet i flere år.

Ikke rart ungen er utrygg - både hos far og hos mor. Han lever jo i en konfliktsone, muligens også hvor steforeldre blander seg og bidrar til at konflikten mellom foreldrene vedvarer. (som steforelder er det lett å bli mer katolsk enn paven, slik at man støter sin partner uansett. Skulle ønske det var flere steforeldre som forsto at de kan gjøre mer nytte ved å være tilbakeholdne og ikke oppildne far/mor i "kampen" om barnet.) Det samtidig som ungen er i den "verste" trassalderen, og skal begynne å finne seg selv. Det får han tydeligvis ikke lov til - fordi han skal tekkes foreldrenes behov for å ha ungen.

Her burde virkelig FORELDRENE gå i seg selv og se hva de kan gjøre, slik at BARNET får det bedre, at BARNET får en tilværelse som det kan leve godt med.

Men nei, nå skal det bli rettssak - som kommer til å medføre enda mer drittslening, og enda mindre fokus på barnet og barnets beste fra foreldrenes side. Igjen vil det være foreldrene og deres behov som skal ivareta, og så må barnet klare seg som best det kan.

Stakkars barn - tror de fleste av oss hadde blitt krakilske under slike forhold!

[Gjest Pia 30.08.08]

Stakkars barn.

Foreldrene gikk tydeligvis fra hverandre når han var veldig liten, men utfra egositiske behov skulle ungen likevel deles likt mellom dem.

Far får ny samboer fryktelig raskt, ungen får ikke nødvendigvis tid til å venne seg til at det er en til der før hun alltid er der. Mulig mor gjorde det også.

Nå skal det bli rettssak fordi BÅDE mor og far er så egoistiske at de SKAL ha barnet minst like mye. Fars nye samboer slenger dritt om mor - mor er iflg. stemor ikke noen god mor.....

Barneombudet anbefaler IKKE delt bosted på barn under tre år - pga BARNET og BARNETS utvikling. Det samme gjelder også andre fagfolk.

Nå er dette barnet 2,5 år - og har måttet leve i dette minefeltet i flere år.

Ikke rart ungen er utrygg - både hos far og hos mor. Han lever jo i en konfliktsone, muligens også hvor steforeldre blander seg og bidrar til at konflikten mellom foreldrene vedvarer. (som steforelder er det lett å bli mer katolsk enn paven, slik at man støter sin partner uansett. Skulle ønske det var flere steforeldre som forsto at de kan gjøre mer nytte ved å være tilbakeholdne og ikke oppildne far/mor i "kampen" om barnet.) Det samtidig som ungen er i den "verste" trassalderen, og skal begynne å finne seg selv. Det får han tydeligvis ikke lov til - fordi han skal tekkes foreldrenes behov for å ha ungen.

Her burde virkelig FORELDRENE gå i seg selv og se hva de kan gjøre, slik at BARNET får det bedre, at BARNET får en tilværelse som det kan leve godt med.

Men nei, nå skal det bli rettssak - som kommer til å medføre enda mer drittslening, og enda mindre fokus på barnet og barnets beste fra foreldrenes side. Igjen vil det være foreldrene og deres behov som skal ivareta, og så må barnet klare seg som best det kan.

Stakkars barn - tror de fleste av oss hadde blitt krakilske under slike forhold!

Wow... Snakk om å skrive et eventyr av tre ord.

[Minni-Mus]

Jeg vil bare si en ting om det du nevner at gutten blir fremmed for deg og noen dager vil han leke og dere er nære, men så er det bare pappa og han er hysterisk for deg. Det er jo stor sannsynlighet at situasjonen som baret er i gjør at det blir mye usikekrhet og trass osv.

Men vår 2åring som bor sammen med meg som mor og barnefaren hele tiden kan også ha slike perioder der det bare er pappa som er "best" bare pappa som skal hjelpe og løfte og trøste og ordne pg legge osv osv. Hun kan skrike og hyle til meg og vil bare til pappa. Så generellt er det jo vanlig i den alderen også i et stabilt hjem emd begge foreldrene.

Når det gjelder barn til skilte foreldre er jeg veldig imor 50/50 deling. Alle tilfeller er jo forskjellige, men når barna er små er jeg i mot den ordningen. En uke er for kort tid til å instille seg på hvor man er og de reglene/rutinene man har hos den ene av foreldrene, for å så plutselig dra til den andre igjenn.. Blir mye frem og tilbake og følelsen av og ha ET hjem blir litt borte. Mine stebarn på 12 og 15 har selv valgt å bo fast hos hver sin forelder etter å ha hatt 50/50. Begge trives bedre med å bo fast en plass, mens de annen hver helg drar til den andre forelderen. Som familie fungerer det også mye mye bedre nå som vi har det ene barnet fast hos oss hele tiden, men det andre barent kommer annenhver helg. barna sa at de synes det var greit med 50/50, men nå i ettertid inrømmer de at det er mye bedre nå, mindre stress og mindre tjas og mas. De gjør det også bedre på skolan, får bedre tid til venner og vi som familie er faktisk kommet mye nærmere hverandre!!!!!

[Gjest Gjest]

Wow... Snakk om å skrive et eventyr av tre ord.

Regine ii gjør gjerne det når det er snakk om stemødre.

[Gjest Gjest]

Stakkars barn.

Foreldrene gikk tydeligvis fra hverandre når han var veldig liten, men utfra egositiske behov skulle ungen likevel deles likt mellom dem.

Far får ny samboer fryktelig raskt, ungen får ikke nødvendigvis tid til å venne seg til at det er en til der før hun alltid er der. Mulig mor gjorde det også.

Nå skal det bli rettssak fordi BÅDE mor og far er så egoistiske at de SKAL ha barnet minst like mye. Fars nye samboer slenger dritt om mor - mor er iflg. stemor ikke noen god mor.....

Barneombudet anbefaler IKKE delt bosted på barn under tre år - pga BARNET og BARNETS utvikling. Det samme gjelder også andre fagfolk.

Nå er dette barnet 2,5 år - og har måttet leve i dette minefeltet i flere år.

Ikke rart ungen er utrygg - både hos far og hos mor. Han lever jo i en konfliktsone, muligens også hvor steforeldre blander seg og bidrar til at konflikten mellom foreldrene vedvarer. (som steforelder er det lett å bli mer katolsk enn paven, slik at man støter sin partner uansett. Skulle ønske det var flere steforeldre som forsto at de kan gjøre mer nytte ved å være tilbakeholdne og ikke oppildne far/mor i "kampen" om barnet.) Det samtidig som ungen er i den "verste" trassalderen, og skal begynne å finne seg selv. Det får han tydeligvis ikke lov til - fordi han skal tekkes foreldrenes behov for å ha ungen.

Her burde virkelig FORELDRENE gå i seg selv og se hva de kan gjøre, slik at BARNET får det bedre, at BARNET får en tilværelse som det kan leve godt med.

Men nei, nå skal det bli rettssak - som kommer til å medføre enda mer drittslening, og enda mindre fokus på barnet og barnets beste fra foreldrenes side. Igjen vil det være foreldrene og deres behov som skal ivareta, og så må barnet klare seg som best det kan.

Stakkars barn - tror de fleste av oss hadde blitt krakilske under slike forhold!

Så hva mener du at far og stemor skal gjøre? Skal de la mor få hovedomsorgen uten å protestere? Selv om de mener mor ikke er stabil nok til å ha barnet på heltid?

Har det falt deg inn at far og stemor gjør det de mener er best for barnet allerede? Dine svar er ikke fasiten, regine ii.

Når barnet er så ungt som barnet i denne saken var da far og stemor møtte hverandre så vil det ikke ha store innvirkningen på barnet om far og stemor hadde kjent hverandre i en uke eller en måned eller et år. Så små barn har ikke et sånt begrep om tid at de kan skjønne forskjellen.

Når det blir rettssak ut av en barnefordelingssak så hender det vel at det er av egoistiske motiver fra foreldrenes side. Men det hender også at foreldrene vil barnas beste og kjemper med nebb og klør for at barna skal få det så godt som mulig. Det er ganske trist å lese hvordan du gang på gang på gang tror det er egoistiske og inkompetente voksne som er involvert med barna. Tror du virkelig verden er sånn? Tror du virkelig at kun de som velger samme løsning som deg er gode og kompetente voksne? :klø:

Det må være leit å gå rundt å se verden med sånne sinte og mistenksomme øyne.