Jeg blir så lett rørt

[makeløs]

Det blir verre og verre for hvert år. Jeg blir rørt over den minste lille ting. Og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor.

Jeg liker ikke denne følelsen. Har liksom ikke kontroll over dette. Og det er jo svært upraktisk på en måte. Som i går når jeg skulle overlevere en gave til en lærer. Jeg klarte jo ikke å si noe fornuftig, fikk en stor klump i halsen. Men det var ikke så trist, alle var glade...hvorfor blir jeg da rørt :-?

Er det flere som har det slik?

[MarianneE]

Gjett om!

Jeg er slik jeg, og! Like flaut hver gang, selvom det ikke er noe og værre flau over. En viser bare følelsene sine.......

[Redhead]

Du er ikke alene!!

Jeg er veldig lettrørt, men det er nok lite å gjøre med det.

Prøver hardt å tenke på andre ting når jeg kommer opp i div. situasjoner, ikke alltid det hjelper det heller.

Vi får trøste oss med at vi er i stand til å vise følelser :blunke: !

[Suzy]

Er egentlig ikke så lettrørt, men det blir mer ettersom årene går ja... Men det som er verst er at jeg griner som en unge av et par helt håpløse ting

Snufser av triste tegnefilmer (ja du leste rett!), sangen om Vesleblakken og endel andre dårlige skillingsviser ... uff...

Suz - sært rørt

[Octavia]

Var i bryllup for noen uker siden der brudgommens far tørket tårer og var rød rundt øynene flere ganger.

Han sa det sånn: "det er en handikap, men et godt handikap".

Jeg synes det var ganske fint sagt.

Vi reagerer på folk som aldri viser følelser og er tilsynelatende steinharde, gjør vi ikke?

[Usikker]

Jeg også grinerog sipper for alt mulig. Det være seg triste eller glade episoder/hendelser.

Før så jeg på det som flaut - nå har jeg akseptert at "sånn er jeg". Er jo fint å være i stand til å vise følelser da.....

Prøv å tenk på det som noe positivt

[makeløs]

"det er en handikap, men et godt handikap".

Godt sagt!

Jeg vet jeg ikke burde bry meg om at jeg er lettrørt. Og, joda, det er jo bare positivt at en kan vise følelser. Men, når jeg f.eks. skal gi vekk en gave (i påsyn av andre), så hadde det jo vært hyggeligere for den som mottar at jeg kunne si noe hyggelig, smile, være glad istede for å sippe...?

[Usikker]

Men, når jeg f.eks. skal gi vekk en gave (i påsyn av andre), så hadde det jo vært hyggeligere for den som mottar at jeg kunne si noe hyggelig, smile, være glad istede for å sippe...?

Tror du ikke tårene dine sier mer enn ord 8)

[Anglofil]

sånn er jeg også....haha!

Klemz fra:

[*Lillian*]

Jeg er også håpløs sånn....... Skal ingenting til for at ejg blir rørt og begynner å sippe.... Kjempeslitsomt! Jeg synes oså det er veldig flaut, selv om det jo er en fin egenskap i utganspunktet. Det er bare så fryktelig slitsomt at folk ser det hele tiden, og dessuten må det jo være slitsomt for folk at jeg sipper også... :oops:

Det verste er at jeg hører mange sier det blir verre med dess eldre du blir, da blir du bare mer og mer lettrørt... Hvordan skal det da gå med meg når jeg blir så lettrørt og sipper så mye i en alder av 22??? :o

Lillian

[Ruby]

Jeg griner t.o.m av tegnefilmer jeg..... :oops:

[Sister Blue]

Kan vel ikke si meg enig i at det å vise følelser skulle være et handicap. Tvert imot. Selv om man gråter i tide og utide. Jeg kan felle tårer av alt fra hestehov om våren, sentimentale filmer, musikk, bøker, medmenneskelighet, når jeg føler at jeg er i en dypere kontakt med meg selv og andre mennesker, etc etc. Å vise sine følelser, være seg latter eller gråt, rett ut, anser jeg for å være en styrke. Hvorfor skal man på liv og død kjempe for å holde tårene tilbake? Selvsagt er det ikke alltid at det passer seg, men jeg vil heller kalle mentaliteten om at det skulle være "flaut å gråte", som et handicap, enn det å gråte i seg selv, uavhengig av "settingen".

[Crazee]

lat meg få blanda meg i denne lette røra - har det slik eg òg :D

[Gjest Anonymous]

mitt problem er at jeg ofte begynner å tenke på noe annet.. og får "feil" følelse synlig..

om jeg f.eks hører en sang som jeg vet at bestemor var veldig glad i så kan jeg begynne å sippe der og da..

eller jeg kan plutselig begynne å le fordi et eller annet minner meg om en festlig situasjon..

denne "egenskapen" har fått meg til å se rimelig teit ut i en rekke sammenhenger, ja..

[Gjest Hulderjenta]

Er sånn jeg og. Men jeg er så ekstrem at det trenger på ingen måte gjelde meg selv, det jeg blir rørt over. Jeg kan få tårer i øynene og grøtet stemme av å se en unge som f.eks. synger på TV og gjør sitt beste selv om det kanskje er grusomt å høre på (og enda verre er det å se noe tilsvarende i virkeligheten), eller av å se en trist dyrehistorie som ender godt... Tårene renner når det er gode slutter på filmer, der det perfekte paret får hverandre f.eks. Og filmen trenger ikke være god, det kan være en dusteserie.. Men jeg lever meg så inn i det!

Blir også veldig emosjonell i andre mer "riktige" situasjoner, men det føles også som "mer enn vanlig", og jeg må ofte bare la være å snakke for ikke å grine...

Er vel en positiv ting, men det er slitsomt av og til...

[*Lillian*]

Jeg synes det er kjempeslitsomt, jeg....

Husker en gang for flere år siden (før jeg ble sammen med sambo) så skulle jeg på date med en fyr. Hadde sminka meg og stella meg og så "bra" ut. Vi skulle se på film hos ham, og han skulle velge film. Det var ikke særlig kult når han da hadde valgt en eller annen romantisk film og jeg sippa verre.... Han hadde sikkert håpa på å inspirere meg til diverse, siden han valgte akkurat den filmen (husker ikke hvilken film det var, bare at det var romantisk og soft-porno med happy ending).. Måtte jo være skikkelig turn-off når jeg etter filmen var grimet av tårer og mascara i hele trynet... (Det var før jeg oppdaga vannfast mascara..) Tru'kke det ble noe på meg den kvelden, når jeg tenker meg om..

Det ER slitsomt... Ikke le av meg nå, men jeg har faktisk sippa av å se på Friends og..ehm...Hotel Cæsar, jeg.. :oops: :oops:

Lillian

[Gjest Embla s]

Uff, jeg blir kjempelett rørt... eks hvis jeg overværer en vielse, når barnekor synger, i det hele tatt - det skal ingen ting til. :oops: Syns det er direkte pinlig innimellom

[jamie]

Blir veldig lett rørt jeg også.

Så en film på tv3 ikveld, om ei jente som var kidnappet som barn, og kom tilbake til sin rette familie, og jeg tok meg selv å å smågrine et par ganger... Griner veldig lett av filmer og slike personlige ting. Holder noen en fin tale feks, selv om de ikke er til meg, er det ofte jeg som sitter med tårene i øynene...

Kan være ganske flaut til tider, men jeg synes egentlig det er en veldig fin ting det å kunne vise følelser. Jeg vil heller gråte litt oftere av teite ting, enn å være fullstendig følelseskald hele tiden.

Gråter forresten veldig lett hvis jeg ser en mann gråte. Vet ikke hvorfor, men kanskje jeg ser for meg at menn er så sterke og ikke viser slike følelser. Ikke misforstå meg, jeg VIL at menn skal kunne gråte, men får likevel helt vondt i meg når jeg ser en mann som gråter.

[starie]

Jeg griner t.o.m av tegnefilmer jeg..... :oops:

Jeg også.. På ungdomskolen så vi Bambi på engelsk, og gjett om jeg gråt da.. Dritpinlig.

[starie]

Jeg synes også dette er slitsomt. I brylluper og lignende er det ikke slik at jeg får tårer i øyenene som mange andre, men jeg sipper skikkelig.

Også gråter jeg alltid når jeg møter mamma og pappa og det er lenge siden sist :oops: