Et spørsmål om prinsipper

[Nigo-san]

Havnet i en vennskapelig diskusjon her om dagen, og lurer på hva dere vordende bruder tenker om dette:

Under vielsen lover man å leve sammen i gode og onde dager, til døden skiller en ad. Statistisk sett vet alle at det ikke er slik. Et mer jordnært vielsesrituale burde ikke være fullt så bastant, men det er en annen sak.

Poenget er: er det greit å gifte seg selv om man ikke tror 100% på det man lover under vielsen? Det dreier seg ikke om å gifte seg med "feil" person av nødvendighet, det er jo noe som helst ikke burde forekomme i det hele tatt, men om de som ikke føler seg helt komfortabel med å gi et løfte man ikke aner om man kan holde om 30 år. Er det da greit å gifte seg, eller burde man leve som evig samboer?

[Gjest Gjest]

jeg giftet meg fordi jeg ut ifra det jeg vet i dag er 110% sikker. Altså må det skje noe uforutsett jeg ikke har kontroll over (f. eks at han er utro eller har holdt noe skjult for meg) hvis jeg skal bryte løftet. Hvis ikke hadde det vært uaktuelt.

[Gjest LindaKristin]

jeg giftet meg fordi jeg ut ifra det jeg vet i dag er 110% sikker. Altså må det skje noe uforutsett jeg ikke har kontroll over (f. eks at han er utro eller har holdt noe skjult for meg) hvis jeg skal bryte løftet. Hvis ikke hadde det vært uaktuelt.

Enig.... En går jo ut fra at løftene blir holdt fra begge parter,men en kan jo aldri være 100% sikker.Selv om jeg føler at jeg er så trygg på det som jeg kan bli

[Gjest Gjest_gjest_*]

siden du spør: Da hadde jeg latt være å gifte meg. Å gifte seg er ikke for bryllupet sin skyld eller fordi det virker koselig eller annet akkurat nå, men nettopp fordi man vil leve sammen, for alltid!

Det er et valg man tar. I gode og onde dager, eller ikke.

[angara]

Enig med dem over. Jeg tror fullt og fast på løftene jeg sier (eller svarer "ja" på) i kirken.

Hadde jeg ikke gjort det, hadde vi vel ikke kommet så langt at det har blitt snakk om bryllup.

Jeg er sjeleglad for at jeg ikke har fått kalde føtter, forresten. Man hører jo om at det skjer både tidt og ofte, pga bryllupsnerver. Det må være så fælt. (grøss) Svare ja i kirken, men gå med en gnagende tvil...

[Bellatrix]

Man kan aldri vite 100% hva som skjer i fremtiden, men det er da natulrig at de som gifter seg i hvert fall tror og vil at de skal leve sammen resten av livet. Ellers ser jeg ikke poenget med å gifte seg. Skal man liksom inngå midlertidige ekteskap? "Jeg lover på tro og ære å leve sammen med deg i de neste 10 årene.", høres helt feil ut for meg i hvert fall. Da planlegger man jo at det skal bli slutt, og hva er vitsen da?

[Nigo-san]

Vitsen er ikke borte selv om ekteskapet går fløyten, da. Det har jo gitt deg både minner og erfaringer, kanskje barn og stebarn...

Personlig mener jeg for øvrig at ekteskapsløfter burde fornyes hvert femte år, men det er meg

Og det dreier seg jo ikke om en nagende tvil, det dreier seg om den objektive forståelsen av at av fire som er 110% sikre i denne tråden, så kommer allikevel to av dem til å være skilt etter en del år. Man kan være så sikker man bare vil, men vi vet jo at halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse. Bortsett fra de få, misforståtte tilfellene der man gifter seg mot bedre vitende, så tror jeg at alle brudepar er hellig overbevist om at det er de to for alltid på selve bryllupsdagen. Og så blir det ofte ikke slik.

Om en person som har bodd sammen med kjæresten i X antall år og har barn, men allikevel ikke klarer helt å svelge "til døden skiller oss ad", fordi det så til de grader blir motbevist av statistikken, blir det da like feil?

Endret 25. november 2008 av Nigo-san

[Gjest Elastica]

Personlig mener jeg for øvrig at ekteskapsløfter burde fornyes hvert femte år, men det er meg

Og da har man mulighet for enda flere bryllupsdagbøker.

Og det dreier seg jo ikke om en nagende tvil, det dreier seg om den objektive forståelsen av at av fire som er 110% sikre i denne tråden, så kommer allikevel to av dem til å være skilt etter en del år. Man kan være så sikker man bare vil, men vi vet jo at halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse. Bortsett fra de få, misforståtte tilfellene der man gifter seg mot bedre vitende, så tror jeg at alle brudepar er hellig overbevist om at det er de to for alltid på selve bryllupsdagen. Og så blir det ofte ikke slik.

Om en person som har bodd sammen med kjæresten i X antall år og har barn, men allikevel ikke klarer helt å svelge "til døden skiller oss ad", fordi det så til de grader blir motbevist av statistikken, blir det da like feil?

Nettopp derfor tenkte jeg at du burde stilt spørsmålet til de som hadde vært gift en stund. De som ikke er ruset på planleggingsrusen, de som har sett at livet er meget uforutsigbart og som kanskje likevel synes det er tyngde og standing i begrepet "til døden skiller oss ad".

Men siden jeg ikke er vordende brud, så holder jeg klokelig kjeft.

[Gjest lure]

jeg giftet meg fordi jeg ut ifra det jeg vet i dag er 110% sikker. Altså må det skje noe uforutsett jeg ikke har kontroll over (f. eks at han er utro eller har holdt noe skjult for meg) hvis jeg skal bryte løftet. Hvis ikke hadde det vært uaktuelt.

Er ikke f.eks utroskap en del av de "onde" dagene man lover å holde sammen i

Jeg giftet meg ikke i kirken nettop pga at jeg ikke kunne stå inne for det som blir sagt der. Da tenker jeg ikke på gode/onde dager, men mer opp mot religionsbiten. Prinsipielt i mot å leke med tro bare fordi det passer seg i anledningen. Enten står man inne for det ellers lar man det være. Vi skrev vår egen vielsessermoni og kunne stå 100% inne for den

[Gjest Gjest]

Er det ikke sånn med alle avtaler da, at man inngår dem med de beste intensjoner men likevel med forbehold?

La oss si at man kjøper en ny bil (uten sammenligning for øvrig). Til en viss grad må man akseptere feil og mangler, men i noen tilfeller er disse feilene så grove at man kan heve kjøpet, selv om man i utgangspunktet inngikk en avtale og bandt seg "for alltid".

Bare at ved skilsmisse får man vel neppe pengene tilbake i samme slengen

[angeleyes]

Hvis jeg gifter meg så er det i den tro at vi skal leve resten av våre liv sammen. Jeg ville aldri giftet meg hvis jeg ikke da var 110% sikker på at det føles rett og at jeg virkelig tror at vi kommer til å være sammen for alltid.

[Vera Vinge]

Jeg er såpass realistisk at jeg vet at man aldri kan vite, men jeg mener fortsatt at ekteskapsløftet har noe for seg dersom man har som intensjon å holde løftet i det det inngås.

Forresten skjønner jeg aldri hvorfor man snakker om 110% i slike sammenhenger, men det er nå en digresjon.

[Gjest Gjest]

Forresten skjønner jeg aldri hvorfor man snakker om 110% i slike sammenhenger, men det er nå en digresjon.

Enig. Jeg er gift, men jeg har aldri tenkt at jeg r 110% sikker på at ekteskapet skal vare, for det er jo nettopp det jeg ikke er. Mye kan skje, det eneste jeg faktisk kan love (til syvende og sist) er å gjøre så godt jeg kan og håpe at mannen min gjør det samme. På slutten av reisen får vi se hvordan det har gått

[Vera Vinge]

Enig. Jeg er gift, men jeg har aldri tenkt at jeg r 110% sikker på at ekteskapet skal vare, for det er jo nettopp det jeg ikke er. Mye kan skje, det eneste jeg faktisk kan love (til syvende og sist) er å gjøre så godt jeg kan og håpe at mannen min gjør det samme. På slutten av reisen får vi se hvordan det har gått

Jeg uttrykte meg passende nok litt klønete. Jeg siktet mer til bruken av 110% framfor 100%, noe som altså gikk mer på det språklige. Hvordan man kan være mer enn fullstendig sikker på noe, er mer enn jeg begriper. Men jeg er også enig med deg. Man kan aldri være helt sikker. Og kanskje er det bra, sånn at man ikke slapper for mye av og tar hverandre for gitt.

[Gjest Gjest]

Jeg uttrykte meg passende nok litt klønete. Jeg siktet mer til bruken av 110% framfor 100%, noe som altså gikk mer på det språklige. Hvordan man kan være mer enn fullstendig sikker på noe, er mer enn jeg begriper.

Haha, jeg tenkte faktisk på det jeg også når jeg skrev innlegget, men lot være å kommentere det

[Gjest78]

Nå giftet jeg meg med HEF, så det var vel ikke akkurat de løftene jeg ga. (Men jeg aner ikke, jeg kan virkelig ikke for mitt bare liv huske hva jeg svarte ja på den dagen, hvilket er litt skummelt )

Men da jeg giftet meg var det fordi jeg har planer om å leve sammen med min mann resten av livet. Det er det jeg vil. Det er mitt ønske, mitt håp og min intensjon. Og for meg var det nok til å gifte meg.

Men jeg er ikke sikker på at det går, jeg kan faktisk ikke vite at jeg kommer til å elske min mann resten av livet, uansett hvor mye jeg ønsker det. Sånn sett kan man vel si at det er feil å love det (eller hva det nå er jeg har lovet), men jeg står jo likevel for at det er det jeg mener og mente på tidspunktet jeg inngikk løftet. Om ti år kan alt være forandret, kanskje vi slutter å elske hverandre, kanskje han er utro, kanskje jeg forelsker meg i en annen. Jeg gir ingen garantier mot noe, men da mener jeg også at premissene for løftet er helt andre enn det de er nå. Hvis livet vårt og forholdet vårt forandrer seg så mye vil vi være helt ndre personer, og løftet vi ga vil ikke være verdt noe.

Sånn sett burde man vel fornye løftene hvert femte år, men jeg synes faktisk det er nyttigere å fornye løftene hver eneste dag, bare mellom oss to. At vi vet hver eneste dag at dette er den vi elsker og vil være sammen med resten av livet. Og deretter håpe på at det er nok, noen bombesikker oppskrift finnes i hvert fall ikke.

Endret 25. november 2008 av Lady Lovelace

[Pastor Knut]

Under vielsen lover man å leve sammen i gode og onde dager, til døden skiller en ad. Statistisk sett vet alle at det ikke er slik. Et mer jordnært vielsesrituale burde ikke være fullt så bastant, men det er en annen sak.

Nå finnes det også andre vigselsrituale som er mer jordnære, som du etterlyser. Men for å holde oss til det som brukes i Statskirken, der man lover å elske og ære og være trofast i onde og gode dager: Det kan jo diskuteres hvordan spørsmålet her skal tolkes. Spørsmålet som stilles deg er følgende:

Vil du elske og ære henne/ham og bli trofast hos henne/ham i gode og onde dager inntil døden skiller dere?

Det går jo an å oppfatte spørsmålet slik at det er et spørsmål om at det er dette du vil når du gifter deg. Det behøver ikke være et krav om at du skal. Derimot kan det være et spørsmål om du vil gjøre en innsats og satse på akkurat det du får spørsmål om. Og det er jo en stor forskjell på å ønske å gjøre en innsats for fremtiden og det å låse fremtiden fast i noe man ikke kan vite noe som helst om.

Det er mange måter å tolke spørsmålet på. Heldigvis.

Endret 26. november 2008 av Pastor Knut

[HelloKjersti]

Presten vår sa det ganske fint, syns jeg. Han understreker at man spør "VIL du elske og ære". Altså, ikke et løfte om å nettopp gjøre det for evig og alltid, men at man lover at man VIL det.

Og det er jo nettopp derfor man gifter seg. Fordi man VIL være sammen med partneren, til døden skiller.

At man ikke vet hvordan situasjonen er om 10-20-30 år er jo noe annet, men jeg tror om man holder på viljen til å være sammen, og jobber hardt med nettopp dette - altså, tar seg til til å være kjærester og være oppmerksomme mot hverandre, ja, så har man en større sjanse til å være blant de som faktisk holder sammen livet ut.

Men, jeg har bare vært gift i et halvt år, så hva vet jeg

EDIT: Ser at Pastor Knut kom meg i forkjøpet!

Endret 26. november 2008 av HelloKjersti

[Gjest O-Ren Ishii]

Nettopp derfor tenkte jeg at du burde stilt spørsmålet til de som hadde vært gift en stund. De som ikke er ruset på planleggingsrusen, de som har sett at livet er meget uforutsigbart og som kanskje likevel synes det er tyngde og standing i begrepet "til døden skiller oss ad".

Jeg er forsåvidt enig med deg, men ikke glem at det er fullt mulig å være vordende brud uten være så ruset på planleggingen at man ikke ser hva man begir seg ut på, samt ha opplevd at livet er uforutsigbart.

Jeg er forøvrig enig i dette:

Derimot kan det være et spørsmål om du vil gjøre en innsats og satse på akkurat det du får spørsmål om. Og det er jo en stor forskjell på å ønske å gjøre en innsats for fremtiden og det å låse fremtiden fast i noe man ikke kan vite noe som helst om.

Nå gifter vi oss i HEF, så seremonien er annerledes enn i kirken. Men det er det Pastor Knut skriver over jeg føler jeg sier ja til. Ingenting kommer gratis, og forhold må jobbes med, uansett hvor bra utgangspunktet er.

[¤flicka¤]

Jeg er forsåvidt enig med deg, men ikke glem at det er fullt mulig å være vordende brud uten være så ruset på planleggingen at man ikke ser hva man begir seg ut på, samt ha opplevd at livet er uforutsigbart.

Enig i dette

Et forhold må jobbes med for å vare, enten man er gift eller ikke. Jeg har iallefall aldri trodd at det å love noe på bryllupsdagen skulle få ting til å gå av seg selv.