Kjefte på ungene

[Gjest Gjest]

Hva synes du om å kjefte på dine egne unger mens andre hører på?

Hender det at du kjefter på ungene dine mens andre hører på, eller straffer dem mens andre ser på (som å gi dem husarest)?

Har det noe å si hvem de som hører på er? Er du f.eks mer forsiktig om det er en nabo enn en onkel?

[Nigo-san]

Jeg kan godt kjefte om andre hører på, men jeg prøver å passe på slik at jeg ikke får barna til å føle seg små/dumme eller at de føler at jeg driter dem ut. Jeg ville heller aldri brølt til ungene offentlig, men det skjer jo sjelden privat også- kanskje et par-tre ganger i året.

Selv synes jeg det e befriende med foreldre som tør å kjefte litt på barna når det trengs, selv om andre hører på. Men jeg glemmer aldri en episode som skjedde for noen år siden. Barna og jeg satt på utecafe, og på plassen ved siden av var det en liten adoptert gutt som gjorde noe galt. Moren hans,en godt voksen dame, satte opp et kjempeshow for å virkelig vise hele verden hvor fantastisk konsekvent hun var. Hun ga seg virkelig ikke før hun hadde omtrent knust gutten for åpen scene. Det var veldig ubehagelig å være vitne til.

I den andre delen av skalaen finner du mødre som strekker berepet "forståelse av barn" til ubegripelige lengder, og står med pusestemme og endeløse, fornuftige argumentsrekker og sier "Næmmen huffda Petter, det er ikke snilt å tråkke i andres blomsterbed, for de som eier blomstene kan bli lei seg de vet dul, og blomstene får auau når du tråkker på dem... Petter, kan du høre på mamma nå? Kan du være så snill å høre på mamma nå, og ikke trampe i blomsterbedet?" blablabla... Til en toåring. Jeez, kan du bare løfte ungen ut av det hersens blomsterbedet??

[Gjest imli]

Synes det er greit å kjefte litt på ungene mens andre hører på, hvis de gjør noe man ellers ville kjefta for. Men man kan kanskje ta en lett-versjon? Jeg synes i alle fall ikke det er noe særlig å høre på at andre kjefter på ungene sine...

[flickan]

Nå har ikke jeg barn selv, men kan hvertfall si at noe av det verste jeg vet er foreldre som ikke snakker til barna når de gjør noe galt når det er andre der. Da får jeg inntrykk av at de ikke oppdrar barna sine.

[Silmarill]

Hva synes du om å kjefte på dine egne unger mens andre hører på?

Hender det at du kjefter på ungene dine mens andre hører på, eller straffer dem mens andre ser på (som å gi dem husarest)?

Har det noe å si hvem de som hører på er? Er du f.eks mer forsiktig om det er en nabo enn en onkel?

Oi, nå er barnet mitt 17 da, men da han var mindre passet jeg på å ikke ydmyke han overfor andre ved å kjefte på bare han.

Dersom mitt barn og andre barn sammen hadde gjort noe ulovlig dumt/slemt så kjeftet jeg på alle der og da.

Barnet mitt tok jeg for meg alene evt. også da for samme sak!

Endret 25. november 2008 av Silmarill

[Far til 2]

Hva synes du om å kjefte på dine egne unger mens andre hører på?

Hender det at du kjefter på ungene dine mens andre hører på, eller straffer dem mens andre ser på (som å gi dem husarest)?

Har det noe å si hvem de som hører på er? Er du f.eks mer forsiktig om det er en nabo enn en onkel?

Oi, nå er barnet mitt 17 da, men da han var mindre passet jeg på å ikke ydmyke han overfor andre ved å kjefte på bare han.

Dersom mitt barn og andre barn sammen hadde gjort noe ulovlig dumt/slemt så kjeftet jeg på alle der og da.

Barnet mitt tok jeg for meg alene evt. også da for samme sak!

Enig.

Jeg er spesielt "forsiktig" når de har sine venner på besøk (de er i en alder hvor det å bli nedverdiget i front av sine venner synes veldig tungt). Men om det bare er ungene, og familiemedlemmer eller de av mine venner de føler seg trygge på, hender det at det glipper litt hvis jeg blir sint nok.

Spørs også hva som menes med "å kjefte". Noen ganger er det nok å si "NEI" på en måte som tilsier at dette ikke er et svar som kan diskuteres.

[sixx]

Hva synes du om å kjefte på dine egne unger mens andre hører på?

Det har jeg absolutt ingen sans for. Barn har også verdighet. Jeg har gjentatte ganger sett folk kjefte på ungene sine foran andre, og det er ikke noe hyggelig å se hvordan ungen "krymper" seg i skam.

Andre ting jeg ikke liker er:

"Hvis du ikke er snill, så får vi aldri lov å komme på besøk til xx mer".

Og hva vet foreldren om det, det er xx som selv bestemmer hvem som får komme på besøk eller ikke.

"Hvis du ikke er snill, så blir xx sint på oss"

Neiiii!!!! xx blir ikke sint, det er bare en feig forelder som bruker det som skremsel i sin barneoppdragelse.

....jeg liker forresten ikke øl heller, men det er kanskje ikke helt tema her.

[Gjest strykebrett]

Etter hva jeg har sett på SOS barnevakten og lignende er det viistnok riktig å si fra til barna med en gang når de gjør noe galt slik at det skal være lett å koble det til den tilhørende handlingen.

Men det er jo forskjell på kjeft og irettesettelse da

[Brukernavn]

noe av det verste jeg vet er foreldre som ikke snakker til barna når de gjør noe galt når det er andre der. Da får jeg inntrykk av at de ikke oppdrar barna sine.

Enig

[Gjest Nicoline]

Nå har ikke jeg barn selv, men kan hvertfall si at noe av det verste jeg vet er foreldre som ikke snakker til barna når de gjør noe galt når det er andre der. Da får jeg inntrykk av at de ikke oppdrar barna sine.

Og det verste jeg ser er foreldre som kjefter på ungene sine i andres påhør. De kan ikke ane hva slikt gjør med et barn. Det går fint an å ta barnet til sides og snakke til det uten at vennene eller andre hører på.

Når jeg ser foreldre som kjefter og gjerne tar i barnet på kjøpesenter så har jeg lyst å be dem holde opp ... det er noen foreldre som ikke eier skam i livet, men man ser på ungene at de krymper seg mens foreldrene kjefter og brøler.

[flickan]

Og det verste jeg ser er foreldre som kjefter på ungene sine i andres påhør. De kan ikke ane hva slikt gjør med et barn. Det går fint an å ta barnet til sides og snakke til det uten at vennene eller andre hører på.

Når jeg ser foreldre som kjefter og gjerne tar i barnet på kjøpesenter så har jeg lyst å be dem holde opp ... det er noen foreldre som ikke eier skam i livet, men man ser på ungene at de krymper seg mens foreldrene kjefter og brøler.

Det er jo forskjell på å kjefte litt og skjelle ut. Jeg snakker om de som ovehodet ikke snakker til barna sine, i frykt for hva andre skal tenke. Og tro meg, det er mange av de. Derfor fortsetter barna med sin gale oppførsel som ofte er til sjenanse for andre.

[sixx]

Og det verste jeg ser er foreldre som kjefter på ungene sine i andres påhør. De kan ikke ane hva slikt gjør med et barn. Det går fint an å ta barnet til sides og snakke til det uten at vennene eller andre hører på.

Når jeg ser foreldre som kjefter og gjerne tar i barnet på kjøpesenter så har jeg lyst å be dem holde opp ... det er noen foreldre som ikke eier skam i livet, men man ser på ungene at de krymper seg mens foreldrene kjefter og brøler.

Dette er så spikeren på hodet at det neppe kunne vært skrevet bedre.

Mange foreldre skylder på at de kjefter fordi de er så slitne, men hva er det for en unnskyldning? De er den voksne part, og bør legge til rette for at de ikke blir mer slitne enn at de er i stand til å behandle ungene sine skikkelig.

Og vel så ille, de foreldrene som kjefter opp det eldste barnet hele tiden, fordi de mener det barnet skal ha bedre vett fordi det er eldst - spiller tydeligvis ingen rolle for demat det eldste f.eks. ikke er mer enn tre år. Er ikke noe hyggelig å være vitne til det heller.

Jeg har stoppet opp og glant sånne foreldre i senk også jeg.

Er nok mange foreldre som har skapt store sår hos ungene sine pga uvettig kjefting, også klager de etter noen år på at de har fått så dårlig forhold til ungene sine - yeah right.

Endret 26. november 2008 av sixx

[Villa2000]

Min sønn har fått beskjed øyeblikkelig dersom han har gjort noe gale. å er det jo forskjellige grader av kjeft da, men jeg har faktisk kjeftet på ham offentlig og da var jeg ganske forbannet også.

Jeg er ikke stolt av det og om det er pedagogisk riktig er vel en annen ting, men når jeg blir skremt og redd samtidig så var det nå slik jeg reagerte.

Jeg er ikke perfekt og jeg har mine feil, men jeg elsker min sønn over alt på jord og har vel blitt adskillig klokere og roligere etterhvert. Jeg tror at barn tåler å bli tilsnakket dersom det er grunn til det. Dersom dem gjør noe feil så gir jeg beskjed. Gjør dem samme feilen igjen så får dem kjeft. Kjeft for meg er å heve stemmen og gi beskjed med å stopep det dem driver med. Jeg står ikke i 45 minutter å kjefter. Det er talentløst.

Man kjefter på barn dersom dem VET at dem har gjort noe galt, og dem har gjort det med vilje. Da trenger man ikke å gjøre noe annet enn å stoppe dem og ta en eventuell straff når man kommer hjem.

[Gjest Pascale]

Jeg kom over et eksempel i en butikk i USA. Der var det en mor med sine to barn. Ei jente på 3 år, og en gutt på 1 år. Moren holdt gutten i armene sine, mens hun fikk hjelp av en ansatt. Det var det jeg så før jeg beveget meg et hyller bort. Så begynte en forferdelig spetakkel. Jenta begynte å mase om et eller annet, og morens stemme hørtes tydelig at nå var hun opptatt. Jenta begynte å mase mer, og stemmen ble høyere. Morens stemme var litt lettere irritert og andre i butikken begynte å legge merke til situasjonen. Jenta begynte å hyle og skrike. Morens stemme var nå veldig irritert og jeg hørte tydelig at hun prøvde å snakke til jenta bestemt, men det var totalt nyttesløst. Jeg hørte hun si at "can you please be quiet", men det prellet jo av. Jenta fortsatte å hyle og skrike og bælje og så så jeg at moren dro med seg jenta ut av butikken uten å kjøpe noen ting. Jenta hang på moren og hylte hele tiden "I'm sorry!" Jeg så at moren ga jenta en liten dask på baken før de forsvant ut.

Jeg overhørte en samtale mellom to ansatte som mente at jenta var jo ikke normal slik hun holdt på.

Ikke vet jeg, men noen unger virker det som det overhodet ikke nytter å snakke til, og hva gjør man da?

[Vera Vinge]

Det har jeg absolutt ingen sans for. Barn har også verdighet. Jeg har gjentatte ganger sett folk kjefte på ungene sine foran andre, og det er ikke noe hyggelig å se hvordan ungen "krymper" seg i skam.

Det er jo forskjell på kjefting også. Jeg syns det er viktig å si fra der og da hvis barna gjør noe galt. Men det betyr ikke at jeg syns man skal skjelle barnet sitt ut etter noter ute blant folk. Ingen barn liker å bli kjeftet på/irettesatt, men noen ganger må det til. Og bedre det enn at barna løper rundt og gjør ugagn som plager andre.

Noe jeg nesten syns er like ille som å kjefte på en ydmykende måte, er foreldre som bare forsiktig spør den rabiate ungen om den ikke kan være så snill å la være å slå de andre barna.

Endret 26. november 2008 av Vera Vinge

[sixx]

Det er jo forskjell på kjefting også. Jeg syns det er viktig å si fra der og da hvis barna gjør noe galt. Men det betyr ikke at jeg syns man skal skjelle barnet sitt ut etter noter ute blant folk. Ingen barn liker å bli kjeftet på/irettesatt, men noen ganger må det til. Og bedre det enn at barna løper rundt og gjør ugagn som plager andre.

Nei, jeg synes i grunnen ikke det er forskjell på kjefting jeg. Kjefting er kjefting. Men det er forskjell på kjefting og irettesetting, og det er forskjellige måter å irettesette på også.

Jeg synes ikke at ungene skal få gjøre som de vil, men jeg har langt mer sympati for den foreldren som tar barnet sitt til side og tar alvorspraten på den måten, enn de som rett og slett ydmyker barna foran andre mennesker. Er denne ydmykelsen jeg ikke liker, ikke det at barna blir irettesatt.

Noe jeg nesten syns er like ille som å kjefte på en ydmykende måte, er foreldre som bare forsiktig spør den rabiate ungen om den ikke kan være så snill å la være å slå de andre barna.

Helt enig, å skape små "monstre" er noe av det verste foreldre kan gjøre mot barna sine.

[Gjest Gjest]

Mine barn er tenåringer nå, men de har aldri fått kjeft mens det er andre tilstede!

Hvis ett av mine barn måtte/må tilsnakkes er ikke engang de andre søsknene tilstede. De blir alltid tatt der og da, men hva som blir sagt er en privatsak mellom meg og barnet, og jeg tar dem alltid med utenfor hørevidde for andre.

MEN, det er et lite men her...

Jeg er veldig streng, og krever god oppførsel når vi er borte.

Jeg gir dem alltid en advarsel før de får tilsnakk, men det er en type "nonverbal" kommunikasjon.

Barna oppfatter det som en irettesettelse selv om omgivelsene ikke alltid er med på den.

Barna er vant til at når jeg enten sier navnet deres, eller kremter i et spesielt toneleie, bør de revurdere handlingene sine temmelig kjapt.

Da vet de at når jeg har det spesielle toneleiet, er de på grensen til å bli tatt til side, og vet at det ikke er rom for argumentasjon eller trass.

[sixx]

Jeg kom over et eksempel i en butikk i USA. Der var det en mor med sine to barn. Ei jente på 3 år, og en gutt på 1 år. Moren holdt gutten i armene sine, mens hun fikk hjelp av en ansatt. Det var det jeg så før jeg beveget meg et hyller bort. Så begynte en forferdelig spetakkel. Jenta begynte å mase om et eller annet, og morens stemme hørtes tydelig at nå var hun opptatt. Jenta begynte å mase mer, og stemmen ble høyere. Morens stemme var litt lettere irritert og andre i butikken begynte å legge merke til situasjonen. Jenta begynte å hyle og skrike. Morens stemme var nå veldig irritert og jeg hørte tydelig at hun prøvde å snakke til jenta bestemt, men det var totalt nyttesløst. Jeg hørte hun si at "can you please be quiet", men det prellet jo av. Jenta fortsatte å hyle og skrike og bælje og så så jeg at moren dro med seg jenta ut av butikken uten å kjøpe noen ting. Jenta hang på moren og hylte hele tiden "I'm sorry!" Jeg så at moren ga jenta en liten dask på baken før de forsvant ut.

Jeg overhørte en samtale mellom to ansatte som mente at jenta var jo ikke normal slik hun holdt på.

Ikke vet jeg, men noen unger virker det som det overhodet ikke nytter å snakke til, og hva gjør man da?

Ja, hva gjør man da?

Først forstår man at jenta bare er tre år. Så forstår man at en treåring ikke har all verdens kunnskap og kunnskap om egen oppførsel selv om treåringen er størst.

Jeg så en lignende hendelse på et kjøpesenter her i landet. Mor med guttebaby i vogn og jente ca tre år gående ved siden av. Uansett hva den jenta gjorde eller sa så fikk hun kjeft. Hun gikk galt, hun snakket galt, hun pustet nesten galt. Dette mens moren stadig var bortpå den nydelige guttebassesnusken sin i vogna og ga ham små koselige klapp på kinnet. Uff denne fæle jentungen på tre år som gikk ved siden av og maste og forstyrret morens idyll. Hun burde jo vite bedre enn å oppføre seg sånn, hun var jo tross alt eldst. At hun bare var tre år og også trengte positiv oppmerksomhet fra sin mor spilte selvfølgelig ingen rolle. Den mora stod jeg og stirra på til hun holdt munn.

[sixx]

Mine barn er tenåringer nå, men de har aldri fått kjeft mens det er andre tilstede!

Hvis ett av mine barn måtte/må tilsnakkes er ikke engang de andre søsknene tilstede. De blir alltid tatt der og da, men hva som blir sagt er en privatsak mellom meg og barnet, og jeg tar dem alltid med utenfor hørevidde for andre.

MEN, det er et lite men her...

Jeg er veldig streng, og krever god oppførsel når vi er borte.

Jeg gir dem alltid en advarsel før de får tilsnakk, men det er en type "nonverbal" kommunikasjon.

Barna oppfatter det som en irettesettelse selv om omgivelsene ikke alltid er med på den.

Barna er vant til at når jeg enten sier navnet deres, eller kremter i et spesielt toneleie, bør de revurdere handlingene sine temmelig kjapt.

Da vet de at når jeg har det spesielle toneleiet, er de på grensen til å bli tatt til side, og vet at det ikke er rom for argumentasjon eller trass.

Det er foreldern sin det tenker jeg!!

[Vera Vinge]

Nei, jeg synes i grunnen ikke det er forskjell på kjefting jeg. Kjefting er kjefting. Men det er forskjell på kjefting og irettesetting, og det er forskjellige måter å irettesette på også.

Jeg synes ikke at ungene skal få gjøre som de vil, men jeg har langt mer sympati for den foreldren som tar barnet sitt til side og tar alvorspraten på den måten, enn de som rett og slett ydmyker barna foran andre mennesker. Er denne ydmykelsen jeg ikke liker, ikke det at barna blir irettesatt.

Da har vi vel bare ulik definisjon av kjefting, hvor jeg tenker at irettesetting er en underkategori av kjefting. Men det høres kanskje litt uheldig ut. Uansett, jeg tror egentlig vi er ganske enige. Så langt det lar seg gjøre, mener jeg også at man burde gjøre det mest mulig diskret.

Men så kommer hverdagen med mas og stress, og man kjefter på barna på en måte som kanskje ikke er helt ideell. Man er ingen dårlig foreldre av den grunn, og jeg vil tro de fleste foreldre syns de kjefter for mye unødvendig. Det er flott å strebe mot et ideal, og jeg tenker at det er et gode at man stadig forsøker å bli en bedre forelder, men det er samtidig noe med å godta at alle gjør feil, og at perfekt irettesetting ikke alltid er mulig heller. At det forekommer litt uheldig irettesetting en gang i blant når man er ekstra sliten, gjør ikke varig skade på et lite barn, så lenge man vanligvis har en ok måte å håndtere barnet sitt på.