Jeg synes det er trist....

[Gjest Ethereal]

at vi jenter alltid er så selvkritiske... Vi må alltid være tynne, pene, perfekte, effektive osv (det gjelder nok de fleste av oss). Hvis noe går oss imot, tar vi det svært tungt, og er fulle av selvbebreidelse. Menn, derimot, kan være fornøyd med seg selv til tross for lite hår og hengemage, og synes de er OK selv om de av og til ikke fikser alt.

Dette gjør meg trist; hvorfor kan vi ikke akseptere oss selv som det vi er? Ingen mennesker er perfekte, og det perfekte er kanskje heller ikke noe mål i seg selv? Skjønnhet ligger i øyet til den som ser, og en person man er glad i, blir vakker. Viktigere enn å ha et "perfekt" ytre tilpasset de krav omverdenen, media og vi selv stiller oss, er det å være et flott menneske, med omtanke og empati for andre.

La oss alle (kvinner og menn) sette oss ned og tenke positive tanker om oss selv......

Enige? Synspunkter??

[LilleBille]

Er så enig.. og i tillegg er vi så skrekkelig kritiske og fordømmende over for andre kvinner... (kvinne er kvinne verst) :evil:

Det eneste jeg kan si om det selvkritiske er at det blir hvertfall litt mindre med årene... Etter som jeg blir eldre - bryr jeg meg litt mindre om hva andre sier...

(-- så når jeg blir en 70-80 år... kommer jeg vel kanskje til å ha det bra med meg selv.... )

[Gjest Vega]

Kjempeenig.

Har også lagt merke til at menn gir blaffen - dette gjelder voksne menn, er litt bekymret for den oppvoksende generasjon, som jo blir påvirket av reklamen og denne fokusen på utseendet.

Vi er fostret opp på barbie-dukker, som vi pyntet og beundret.

Vi sammenligner med hverandre - lille speil på veggen der... osv.

Sminkereklamen forteller oss at vi også kan bli slik, i en håndvending, og klarer vi ikke det, er det vår feil...

Klær lages av homofile designere som beundrer guttekropper, og har overført dette til moten blant kvinner.

Og all den kroppsfikserte reklamen på tv som vi får rett inn i stua. Her snakkes det om den skadelige røykingen - jeg vil si at kroppspresset også er et økende problem! (Gro - din helsefanatiker - hvor er du i denne saken..?)

Ikke minst for psyken, og følelse av vellykkethet. Ikke minst for de unge.

Før måtte man i det minste oppsøke kino eller se en spillefilm (men M.Monroe gled inn i str. 42) - for å oppleve "perfekte" figurer. Da opplevdes det som om dette var et Hollywood-fenomen - nå er det rundt oss overalt.

Osv. osv.

Får en følelse av av vi beveger oss mot et kaldt "plastik-samfunn", der vi er slaver av vårt eget utseende.

[Gjest Ethereal]

Og vi blir stadig ofre for reklamen; "kjøper du det og det produktet, vil du få et flott liv". Som f.eks kremer som skal bekjempe cellulitter. Selv om de fleste av oss innerst inne vet at de ikke hjelper, selges de i bøtter og spann--hvorfor?? Fokuseringen på den "perfekte" kropp. Vi glemmer at menn kanskje ikke engang legger merke til slike bagateller.

Vi burde bruke mer tid på å utvikle vår personlighet, i stedet for ensidig å fokusere på utseende. Trene og være glade for at vi har en kropp som er sterk og frisk, i stedet for å tenke "puppene mine er for små/rumpa for stor". Hvis noen er sammen med deg kun for ditt utseende, hva er da vitsen?? Dette har jeg opplevd på kroppen selv. Min eks som jeg var sammen med i fem år, var ekstremt fokusert på MITT utseende, og det var veldig slitsomt. Nå er jeg "heldig" på den måten at jeg har et utseende nok mange synes er bra, men jeg vil heller bli likt for min personlighet.

Hva slags verdier er det vi formidler videre til barna våre? Vil vi at de skal vokse opp i et samfunn der en perfekt kropp verdsettes mer enn at man er intelligent, snill og har evnen til empati. I DON'T THINK SO....

Nå er jeg nok ikke selv noe bedre enn andre på dette punktet, men av og til synes jeg man bør tenke seg om, derfor startet jeg denne tråden.