Pappa døde..

[Gjest utlogget nå]

I sommer mistet jeg pappa. Han var ikke syk, og det skjedde uten forvarsel. Jeg savner han kjempemasse. Jeg er 22 år gammel, og pappa var den personen i familien jeg kom best overens med. Jeg var veldig lik ham, og følte han var den eneste som virkelig forsto meg.

Da jeg fikk beskjeden om at han var død raste verdenen min sammen. Aldri har jeg sørget slik jeg gjorde. Begravelsen var forferdelig..

Etter begravelsen prøvde jeg det jeg kunne å begrave følelsene mine også. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke tenke på det, for da blir jeg bare lei meg. Av og til kan jeg komme på ting som han har sagt eller gjort, og da begynner jeg å gråte. Jeg savner ham så. Er fremdeles så glad i ham. Det er så mange ting jeg skulle ha fortalt ham. Unnskylde meg for at jeg såret ham, fortelle ham hvor glad jeg er i ham.

Men som sagt, det meste av tiden prøver jeg å ikke tenke på det.

Problemet mitt er at så og si hver natt, eller hvertfall 5 netter i uka, drømmer jeg om han. I HVER drøm ser jeg ham, og sier: "Du er jo ikke død!!!!" Og jeg er sammen med ham, og vi klemmer hverandre.. Det er så fint.. Så våkner jeg opp til sannheten. Det er så forferdelig. Og drømmene er så virkelige.

Er det noen andre som har det slik, eller forstår hva dette kan komme av? Leste nettopp på ei drømmetydning-side at å drømme om en død person betyr lykke.. Tror ikke så mye på det tror jeg.

[stjernekyss]

:klem:

Det er klart du savner ham, og klart du fortsatt er glad i ham. Du kommer alltid til å være glad i ham, og du kommer alltid til å savne ham. Det er jo pappan din det er snakk om!

Hvis pappan din var den i familien din du kom best overens med, og var mest lik, så vet han nok at du ikke ønsket å såre ham, de gangene du gjorde det. Og at han ikke har ment å såre deg de gangene han gjorde det. Det er bare en del av det å være menneske, og det er helt i orden. Det er ikke det som betyr noe. Pappan din visste at du elsket ham herfra til evigheten. Pappaer vet sånt. Akk som han elsket deg herfra til evigheten.

Jeg mistet pappan min selv for to år siden. Fortsatt tar jeg opp telefonen for å ringe ham, og tenker at han er i live. Det går liksom ikke inn. Selv om trykket ikke er like stort nå som da. Jeg drømte masse om pappa. Følte at han var her, og det var så godt. Jeg drømmer ikke det like mye nå lenger. Jeg savner de drømmene.

Hvis du klarer det, så prøv å bare nyte det. At det går an å ha en slags kontakt. Klem ham så mye du kan i drømmene dine, og bær med deg klemmene i hjertet ditt resten av dagen når det er vondt å være til.

Det er bare forferdelig å miste noen man er glad i. Man kan ikke lette på den smerten. Man må bare komme seg gjennom. Og man klarer det. Vi mennesker er bygget for å takle de store følelsene i livet. Selv når vi tror vi ikke skal overleve.

Stor klem til deg, og kondolerer så mye. Han lever videre i deg.

[^^Belle^^]

Jeg mistet også faren min for noen år tilbake (jeg var 18). Og jeg begravde også følelsene mine fullstendig i vel 4 år før noen tok affære. Heldigvis.

Jeg var konstant trist, kunne begynne å gråte over hver minste ting, klarte ikke å snakke om det med noen...alt var bare rævva rett og slett. Heldigvis har jeg verdens beste kjæreste som fant ut at nok var nok og sa det til mamma. Hun gjorde straks noe med det og bestilte time hos sosionomen på universitetet der jeg gikk. Herregud så sint jeg var på henne da, jeg ville vel ikke snakke med noen om det. Jeg hadde lært meg å skjule alt. Tenk deg, 4 år med følelser som hadde blitt stengt ute, det er mye det. Så du kan tenke deg hvor befriende det var etter den første timen, det første følelsesutbruddet, å kunne snakke med noen objektive om dette. Noen som ikke var der, klask midt i situasjonen. Nå, 2 år etter dette går det så mye bedre. Jeg må fremdeles ta meg i nakken (jeg hadde en tendens til å tenke mye på ''den sangen likte pappa'' og ''pappa hadde også en sånn en'', men ikke si det) og bare plumpe ut med det. Jeg vil jo tross alt at kjæresten min skal ''bli kjent'' med ham - vi ble sammen et halvt år etter at dette skjedde.

Så min anbefaling er å gå til psykolog eller sosionom eller noe i den retningen. Bare det å få snakke med noen utenforstående var det som løsnet knuten jeg hadde på følelseslivet mitt.

Ta kontakt dersom du lurer på noe som helst, jeg er blitt mye flinkere til å snakke om det nå!

[Gjest Gjest]

Tusen takk til dere begge.

Jeg pleier å gjøre det samme, snakker mye om pappa til samboeren f.eks, forteller ham at det og det likte pappa, og at han ville nok gjort det slik og slik. Samboeren kjente jo pappa, men ble aldri ordentlig KJENT med ham. Da han døde hadde jeg også akkurat funnet ut at jeg var gravid. Så han skulle blitt bestefar om 2 mnd. Det angrer jeg så utrolig på også, at jeg ikke bare sa noe! Han hadde blitt så glad! Nå kommer barnet mitt til å vokse opp uten morfaren sin

Jeg har lyst å henge opp bilder av pappa. Men orker ikke. Når jeg er hjemme hos mamma, og ser alle bildene hun har hengt opp blir det bare verre. Jeg vil ihvertfall ikke bli tvunget til å tenke på det! Jeg vil ikke minnes på det hele tiden, og se glade bilder av pappa - han er jo ikke her lengre!!!

Av og til er det som jeg tenker at det ikke er sant. Prøver å ikke tenke på at mamma sitter der helt alene nå, prøver å ikke tenke på alt han var glad i, som å gå på turer, stelle i hagen, gå på tur med hunden, og at han var en SUPER pappa!

Fatter bare ikke hvorfor livet er så urettferdig. Kommer aldri til å glemme dagen mamma kom og henta meg på jobb, sammen med presten. Der sto de begge to, mens jeg kom gående mot de.. Pappa var der ikke-... Mamma var med en prest. Jeg begynte å gråte før mamma fikk sagt noe... og hun sier: "Pappa.... han er død.. " HVA???? Hvordan er det mulig????? Han var jo her igår! Han var jo ikke syk! Han var jo ikke engang fylt 60! Hvorfor?? Hvorfor??? HVORFOR!!???

Å se den døde kroppen hans.. Han så jo ut som han sov!! Men da jeg tok på ham var han iskald. Hva var grunnen til at han ble tatt fra oss? Hvorfor skulle det skje oss? Han skulle jo pensjoneres om ikke mange årene, og endelig skulle han og mamma få være alene og nyte hverdagen sammen.

Av og til tenker jeg at han kan se meg... Vet ikke hva som skjer når man dør, men tenker av og til at han er her med meg. Av og til når jeg er alene, later jeg som om han er her med meg. F.eks. at han sitter ved siden av meg i sofaen e.l. Så forteller jeg ham at han skal bli bestefar, og forteller ham hvor glad jeg er i ham, og forteller om livet generelt.

Sitter her og gråter.. Åååh.

Savner deg og er kjempeglad i deg pappa!

[Satsuma]

kjære kjære deg...

Dette er hva jeg tror om drømmene dine og det at du iblant føler at han er hos deg betyr: Han er hos deg. Det tror jeg virkelig. Jeg tror på et liv etter døden, og jeg tror våre kjære kan følge oss fra den andre siden. Jeg tror at vi i søvne går inn i en slags høyere bevissthet hvor det er enklere for de som er døde å kontakte oss. Derfor føles det så virkelig og godt når du drømmer om han. Jeg tror også at han hører deg når du snakker med han, så han vet nok allerede at han skal bli bestefar. Jeg skjønner at livet er veldig sårt for deg nå, men prøv å gjør det beste ut av det, og lev i troen om at du en dag vil møte han igjen.

[Gjest Gjest_Elisabeth_*]

Hei!

Lillesøsteren min døde av overdose for ett år siden i dag. Jeg drømmer også om henne hele tiden. Drømmene dreier seg om at hun våkner når jeg er å identifiserer henne.

I virkeligheten sto jeg der å så på henne når hun var død, jeg tok på henne, klappet henne på kinnet og håpet hun skulle våkne. I drømmene så kjenner jeg på henne, men istede for å kjenne at hun var kald og stiv, kjenner jeg at hun blr varmere, pulsen begynner å slå og at hun våkner.

Det er like grusomt hver gang å våkne å bli så utrolig skuffet over at det bare var en drøm.

Jeg savner henne grusomt mye. Men vet hun ikke kommer tilbake.

[Gjest marihan]

I sommer mistet jeg pappa. Han var ikke syk, og det skjedde uten forvarsel. Jeg savner han kjempemasse. Jeg er 22 år gammel, og pappa var den personen i familien jeg kom best overens med. Jeg var veldig lik ham, og følte han var den eneste som virkelig forsto meg.

Da jeg fikk beskjeden om at han var død raste verdenen min sammen. Aldri har jeg sørget slik jeg gjorde. Begravelsen var forferdelig..

Etter begravelsen prøvde jeg det jeg kunne å begrave følelsene mine også. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke tenke på det, for da blir jeg bare lei meg. Av og til kan jeg komme på ting som han har sagt eller gjort, og da begynner jeg å gråte. Jeg savner ham så. Er fremdeles så glad i ham. Det er så mange ting jeg skulle ha fortalt ham. Unnskylde meg for at jeg såret ham, fortelle ham hvor glad jeg er i ham.

Men som sagt, det meste av tiden prøver jeg å ikke tenke på det.

Problemet mitt er at så og si hver natt, eller hvertfall 5 netter i uka, drømmer jeg om han. I HVER drøm ser jeg ham, og sier: "Du er jo ikke død!!!!" Og jeg er sammen med ham, og vi klemmer hverandre.. Det er så fint.. Så våkner jeg opp til sannheten. Det er så forferdelig. Og drømmene er så virkelige.

Er det noen andre som har det slik, eller forstår hva dette kan komme av? Leste nettopp på ei drømmetydning-side at å drømme om en død person betyr lykke.. Tror ikke så mye på det tror jeg.

Dette var som å lese om meg selv!!

Faren min døde for 3 år siden, og jeg drømmer om han ca annenhver natt.. Blir alltid så glad når jeg oppdager at han ikke er død likevel.. Også blir jeg så skuffa når jeg våkner!:/

[Gjest også utlogget]

Kjenner meg igjen...

Har også mistet pappaen min, da jeg gikk på ungdomsskolen. Det er over 12 år siden... Han døde plutselig, helt uventet. Han var verdens beste pappa, og jeg skjønner ikke hvorfor det skulle skje oss. Mamma og han hadde det perfekte egenskap, og vi var så lykkelige. Tenker ofte at det er sant som det sies : "Det er de beste som dør"...

Drømmer mye om han, fortsatt også. Nesten alltid handler det om at han kommer tilbake, men skal dra snart, og jeg vil ikke at han skal dra. Alt må gå fort, og jeg rekker aldri si det jeg skal. Når jeg våkner, er jeg helt knust, fordi det er som om all sorgen kommer tilbake for full guffe. Forsatt, etter så mange år. Men likevel er det litt godt å drømme om ham. Han er nær, om enn bare i drømmen og for så kort tid...

Mitt beste råd til deg er å ikke holde ting inne i deg. Snakk om ham, om det han likte å gjøre og om det som skjedde. Det har skjedd, og ingenting kan endre det, heller ikke om du fornekter at det har skjedd og ikke snakker om det. Fortell også masse om han til barnet ditt, det er den eneste måten han/hun kan lære ham å kjenne på. Og det er jo viktig at han/hun lærer å kjenne en som var så viktig for deg!

For deg er jo fortsatt dette nytt, og sikkert vondt å snakke om. Det blir bedre etter hvert. Men sorgen vil nok alltid være der inne i deg. Men på en måte gjør det deg til et bedre menneske: du vet at livet er kort, og at det en gang plutselig kan ta slutt. Så derfor er det viktig å ikke henge seg opp i bagateller, og ikke planlegge for mye for fremtiden, men heller leve dagen i dag.

[Gjest gjestidag]

Dette er som du ser veldig normalt. Mistet mamma for et år siden i kreft. Hadde så mye skyldfølelse for alt jeg ikke hadde sagt og gjort, om ting jeg hadde sagt som såret henne osv, listen blir uendelig hvis man begynner å tenke. For å i det hele tatt klare meg begravet jeg alle følelsene, og undertrykte alle tanker om mamma. Etter et par måneder begynnte jeg å drømme. Jeg våknet full av håp, fordi jeg hadde funnet kuren som kunne redde henne. Hoppet ut av senga i ren iver og kom på sannheten (i drømmen hadde jeg faktisk en eller annen fantastisk kur....). Så drømte jeg at det var noe jeg måtte si til henne. Hun var sint på meg fordi at jeg hadde glemt hva det var. Da jeg våknet viste jeg at det jeg skulle si var at jeg var glad i henne.... Trenger ikke være en ekspert for å forstå at det var skyldfølelsen som jaget meg når jeg ikke kunne undertrykke det lenger. Løsningen ble for meg å prate mye om det. Jeg snakket med min bror om hva jeg følte. Han svarte at jeg hadde gjort alt jeg kunne. Det gav meg litt ro. Etter at jeg hadde snakket masse om det ble det lettere å leve med tankene. Jeg tok frem en liten bit av gangen og behandlet det. Fortsatt kan særlig smertefulle minner få det til å låse seg, da tar jeg en telefon til min bror, eller setter meg ned og skriver om hvordan jeg føler det. Etter et år et jeg såvidt i gang med å klare å ta frem de gode minnene. En dag tenkte jeg "Det brukte mamma og jeg å gjøre sammen, da koste vi oss godt". Det var første gang på et år at ikke minnene handlet om sykdom og smerte. Det jeg vil frem til er at sorg krever mye bearbeidelse. Alle må finne sin egen måte å gjøre det på, men sorgen kan ikke begraves. Da gir den uttrykk i en eller annen form... Jeg gråter enda, men jeg er bedre i stand til å håndtere de vonde stundene.

[Gjest Gjest_Fryd_*]

Så det var en her som skrev at hun drømmer at hun er med den hun har mistet, men at han snart må gå igjen.

Sånn drøm har jeg hatt om mormor etter at hun døde. Vi møttes på kafe, hadde det koselig og drakk varm sjokolade, men hun sa at hun ikke kunne bli lenge, for hun måtte tilbake. har drømt om henne mange ganger, men de drømmene er drømmer. Den drømmen her, føltes som et besøk. Og det var fantastisk.

Kjenner flere som har sånne drømmer om kjære de har mistet, og jeg tror det er besøk, og ikke drømmer. De kommer for å være der med oss, men de kan ikke være så lenge, for de må tilbake der de hører til nå.

Og til TS, når du tenker at han sitter med deg i sofaen, så gjør han det nok. Og han vet at han skal bli bestefar. Garantert! Bare fortsett å snakke med han. Han hører det vet du Og ikke tenk på "aldri mer" sånn vi så lett gjør når vi mister våre kjæreste. Der er ikke aldri mer, vi må bare vente, så får vi se dem igjen

God klem til alle dere, som har mistet noen her

[Gjest Gjest_amygdala_*]

Jeg mistet pappa for nesten to uker siden. Jeg er 28 år. Han fikk diagnosen kreft for over 6 år siden, og det var ingenting de kunne gjøre, så vi har gått og ventet på dette lenge. Likevel er det veldig rart når det først skjer, jeg sto og holdt ham i hånden den ene dagen, og neste dag var han død. På mange måter var det en lettelse, ikke minst for ham selv, som den siste tiden bare ønsket å få slippe mer smerter. Samtidig er det veldig vondt. Han er borte for alltid.

Jeg hadde på mange måter et komplisert forhold til pappa. Han var lite hjemme da jeg vokste opp, og jeg følte at jeg aldri ble ordentlig kjent med ham. Selv om vi kom nærmere hverandre de siste årene, var det fortsatt en avstand mellom oss. Jeg har skyldfølelse for at jeg ikke gjorde mer for å nærme meg ham, for at jeg ikke besøkte ham ofte nok, alt jeg ikke fikk sagt osv, listen blir lang når jeg begynner å tenke meg om. Samtidig var det sånn han var som person, også overfor de andre i familien, litt distansert og fjern, så kanskje ville jeg aldri ha kommet nærmere selv om jeg hadde prøvd hardere. Men jeg er glad for at jeg var der den siste dagen, og jeg tror at han forsto at jeg var glad i ham da jeg tok hånden hans og holdt, selv om jeg ikke sa det direkte.

Det er en vanskelig tid nå, jeg får ikke sove om natten, tankene bare kverner og kverner. Samtidig har jeg to viktige eksamener om kort tid, og jeg føler virkelig på stresset. Heldigvis har jeg en samboer som forstår, uten at jeg trenger å si så mye. Det blir vel bedre etterhvert, men nå føler jeg meg mest nummen og tom innvendig, og utrolig sliten av søvnløshet.

[Gjest gjestidag]

amygdala: Vil bare si at jeg er lei meg på dine vegne over tapet. Vet hvor vondt det er. Finn noen du kan snakke med når du føler deg klar for det, det kan du ha bruk for i tiden fremover. Best er det om du finner noen som orker å høre på deg i lang tid, som gir deg tid til å snakke ut. Nye tanker kan dukke opp etter lang tid. For meg ble det redningen. Jeg trengte lang tid på å komme til det stadiet hvor jeg kunne snakke om alt det vanskelige. Da jeg endelig var klar møtte jeg mange som mente at jeg burde ha kommet over det..... Bare et tilbud, hvis du vil ha noen å dele tankene dine med, så legg inn en melding om det her. Da kan jeg logge meg inn så du kan ta personlig kontakt. Jeg er ingen ekspert, men jeg vet hvor mange vanskelige tanker som kan dukke opp både på godt og vondt. Det skal aldri møtes med likegyldighet eller dømmes. Sorg er ulik for alle, og alle må få møte det på sin måte.

[Gjest hele faens temporallappen]

Jeg mistet pappa for nesten to uker siden. Jeg er 28 år. Han fikk diagnosen kreft for over 6 år siden, og det var ingenting de kunne gjøre, så vi har gått og ventet på dette lenge. Likevel er det veldig rart når det først skjer, jeg sto og holdt ham i hånden den ene dagen, og neste dag var han død. På mange måter var det en lettelse, ikke minst for ham selv, som den siste tiden bare ønsket å få slippe mer smerter. Samtidig er det veldig vondt. Han er borte for alltid.

Jeg hadde på mange måter et komplisert forhold til pappa. Han var lite hjemme da jeg vokste opp, og jeg følte at jeg aldri ble ordentlig kjent med ham. Selv om vi kom nærmere hverandre de siste årene, var det fortsatt en avstand mellom oss. Jeg har skyldfølelse for at jeg ikke gjorde mer for å nærme meg ham, for at jeg ikke besøkte ham ofte nok, alt jeg ikke fikk sagt osv, listen blir lang når jeg begynner å tenke meg om. Samtidig var det sånn han var som person, også overfor de andre i familien, litt distansert og fjern, så kanskje ville jeg aldri ha kommet nærmere selv om jeg hadde prøvd hardere. Men jeg er glad for at jeg var der den siste dagen, og jeg tror at han forsto at jeg var glad i ham da jeg tok hånden hans og holdt, selv om jeg ikke sa det direkte.

Det er en vanskelig tid nå, jeg får ikke sove om natten, tankene bare kverner og kverner. Samtidig har jeg to viktige eksamener om kort tid, og jeg føler virkelig på stresset. Heldigvis har jeg en samboer som forstår, uten at jeg trenger å si så mye. Det blir vel bedre etterhvert, men nå føler jeg meg mest nummen og tom innvendig, og utrolig sliten av søvnløshet.

Huh, tenker det er gøy å være lege/medisinstudent og slite med kombinasjonen kan ikke hjelpe/har ikke tid til å hjelpe/orker ikke hjelpe mer/er drittlei hele greia/burde hjelpe/dårlig samvittighet/utilstrekkelighet osv. 6 år med livstruende sykdom i nær familie, det var jo en fin måte å tilbringe det som skulle være de beste årene av ungdommen på. Jaja, klem til deg.

[Gjest Canepa]

kjære kjære deg...

Dette er hva jeg tror om drømmene dine og det at du iblant føler at han er hos deg betyr: Han er hos deg. Det tror jeg virkelig. Jeg tror på et liv etter døden, og jeg tror våre kjære kan følge oss fra den andre siden. Jeg tror at vi i søvne går inn i en slags høyere bevissthet hvor det er enklere for de som er døde å kontakte oss. Derfor føles det så virkelig og godt når du drømmer om han. Jeg tror også at han hører deg når du snakker med han, så han vet nok allerede at han skal bli bestefar. Jeg skjønner at livet er veldig sårt for deg nå, men prøv å gjør det beste ut av det, og lev i troen om at du en dag vil møte han igjen.

Jeg signerer denne. Og jeg er en beinhard realist på de fleste andre områder i livet.

Jeg har snakket med både farmoren og broren min i drømmene etter at de døde. Begge har hatt viktige ting som de ville fortelle meg. Ting som fikk praktisk betydning for oss. Både i form av handling og tankemønster.

[Lille Blåklokke]

Jeg mistet min far for over 1 år siden og jeg drømmer om han nesten hver kveld. At han er levende, men jeg vet på en måte at han er død. Virker som han vil fortelle meg at han har det bra, selv om han ikke lever lengre. Og at han passer på oss. Jeg er veldig glad for at jeg får møte han gjennom drømmene mine, da er han ikke helt borte.

Savner deg hver dag pappa