Å ta mannens etternavn eller ikke

[Supramundane]

Først må jeg si at jeg er veldig usikker hvor denne tråden hører hjemme, men jeg følte ikke at det ble riktig å legge den under "bryllup", siden dette ikke dreier seg om vielsen/festen, men mer om noe knyttet til det som kommer etterpå. Flytt gjerne tråden hvis det finnes mer passende steder.

Det jeg lurer på er tanker rundt dette med å ta sin manns navn ved inngåelse av ekteskap. Hvorfor velger noen å gjøre det? Hvorfor velger andre å la være? Min samboer er halvt skotsk (født og oppvokst i Norge), og har et skotsk-klingende etternavn, ville det hatt noe å si i forhold til meningene deres om å ta mannens navn?

Velger man det på grunn av tradisjon, eller symboliserer det noen ting? Hva sier man ved å ikke ta mannens etternavn? Spiller det noen rolle for familien som enhet at far og barn har samme navn, mens mor har et annet?

Jeg syns det blir for enkelt å trekke frem likestillingstanker i sammenhenger, selv om jeg har en følelse av at det er ganske vanlig for mange. Er det sånn at man i noens øyne underkaster seg mannen sin hvis man tar hans etternavn? Og mister man en del av sin egen identitet når man bytter navn?

Dette er ikke knyttet til en konkret problemstilling, men er mer ment som et generelt spørsmål om folks tanker om å ta mannens etternavn.

Endret 4. november 2008 av Supramundane

[Mariblom]

Jeg synes det er en selvfølge at man har det samme etternavnet, og synes det er en like stor selvfølge at man tar det navnet man liker best.

F.eks hvis min mann hadde et kjedelig -sen navn, og jeg hadde et mer spennende navn, da mener jeg det er naturlig at vi tok mitt navn. I vårt tilfelle hadde imidlertid mannen min et mye finere navn enn meg, og det var en selvfølge for meg å ta hans navn. Føler på ingen måte at det er å "underkaste" seg mannen å ta hans navn.

Synes det er litt "barnslig" av menn som har kjedelige -sen navn som allikevel insisterer på at konen skal ta hans navn, til tross for at hennes navn er mye mer spesielt og mye finere enn hans navn.

[Gjest Gjest]

For meg er det uaktuelt å skifte navn.

Navnet mitt er sterkt knyttet mot min identitet. Det ville vært like rart for meg å bytte etternavn som å bytte fornavn.

Navnet mitt er det jeg har stående på alle papirer. Også på doktorgradsavhandlingen min. Det er det navnet alle kontaktene mine kjenner meg som, det er det navnet som står på alle arbeid jeg har publisert. Å endre det vil være forferdelig upraktisk. Om noen hører det nye navnet mitt, vil de ikke automatisk knytte det opp mot det gamle navnet mitt, og alt jeg har bygget opp under det gamle navnet mitt vil være borte for dem.

Jeg har et av de aller aller vanligste etternavnene i Norge, det er vel på topp 5 over de vanligste etternavnene. Men det er likevel MITT navn, og jeg har ikke tenkt å endre det.

Jeg trenger ikke ha samme navn som min mann. Vi blir ikke mer gift eller mer i familie om vi heter det samme til etternavn.

[FoxyFish]

Jeg ønsker å ta mannens etternavn om jeg gifter meg noen gang. Da ønsker jeg også å bare ha dette, og ikke sette det i en kombinasjon med mitt eget. For min del så symboliserer det at man blir en enhet, og den symbolikken er ganske viktig for meg

At man tradisjonelt sett tar mannens etternavn har vel hatt en betydning tidligere med tanke på underlegenhet, forsørgelse osv. Likevel vil jeg påstå at det ikke er sånn i dag. Selv om jeg faktisk utdanner meg i forbindelse med likestilling nå, så ser jeg ikke problemet med dette når det kommer til et likestillingsperspektiv. Vi har jo kommet dit hvor det ikke er noen sensasjon om kvinnen velger å beholde sitt navn. Innholdet i handlingen har forandrert seg, og for de fleste er det bare en tradisjon.

[Gjest Page]

Jeg skiftet til mannens etternavn fordi han har et sjeldent og fint et. Det er kun hans familie som har det, og det synes jeg er litt stilig. Selv hadde jeg et av de vanligste etternavnene før vi giftet oss. Hadde det vært jeg som hadde det fineste etternavnet hadde selvsagt han byttet. Om vi begge hadde hatt like kjedelige, vanlige navn, vet jeg jammen ikke hva vi hadde gjort. Jeg vet om ei som heter Johnsen Olsen, og det er ikke akkurat stilig...

Jeg synes dessuten det er praktisk at både vi og ungene har samme etternavn.

Hadde jeg vært i samme situasjon som gjesten over her, som føler at navnet er veldig knyttet til h*n bl.a pga arbeid vedkommende har gjort, ville jeg beholdt navnet mitt uansett hvor kjedelig det var. Mitt tidligere etternavn betød imidlertid ikke stort for meg, tvert imot.

[Gjest78]

De mest avgjørende punktene for meg var for det første at vi hadde lyst til å ha samme etternavn hele familien (vi og evt. fremtidige barn), og deretter hvilket forhold vi hadde til de forskjellige navnene.

Jeg ville f.eks aldri skiftet til et navn jeg ikke likte, og derfor ble mannens etternavn fort uaktuelt (svært vanlig -sen-navn). Deretter var det viktig at han hadde en sterk tilknyttning til sin familie, og at hans mellomnavn derfor var svært viktig for han. Mitt (tidligere) etternavn synes jeg vel i og for seg er penest av navnene vi valgte mellom, men det er ikke spesielt viktig for meg (komplisert forhold til far og farfar, som navnet kommer fra). Jeg likte også at hans mellomnavn er uvanlig, mens mitt etternavn var relativt vanlig (og derfor litt ukompatibelt med hans fornavn, da han ville hett akkurat det samme som en drøss andre.) Vi heter nå altså hans tidligere mellomnavn til eneste etternavn begge to.

Endret 4. november 2008 av Lady Lovelace

[Christal]

Jeg ønsker å ta mannens etternavn om jeg gifter meg noen gang. Da ønsker jeg også å bare ha dette, og ikke sette det i en kombinasjon med mitt eget. For min del så symboliserer det at man blir en enhet, og den symbolikken er ganske viktig for meg

Denne tankegangen deler jeg også. Jeg skal ta mannens navn når jeg gifter meg og det gjør jeg med ære og glede. Jeg gleder meg veldig til å bære hans navn. :rødme:

[Strix]

Jeg har foreløpig valgt å ikke ta hans navn. Jeg har allerede to(et etternavn og et mellomnavn) som er veldig sjeldne, det ene er det kun min familie som har rett på. Jeg har også en sterk tilknytning til begge mine navn.

Hans navn er vanligere og om jeg tar det vil jeg hete det samme som mange, mange andre i Norge. Per i dag er jeg alene om min navnekombinasjon.

Samtidig vil jeg egentlig veldig gjerne hete det samme som han, for å symbolisere at vi er sammen, gift. Og ikke minst om vi får barn, da vil jeg helst at hele familien skal hete det samme. Men det er dermed ikke bestemt at barna skal ha hans navn og ikke mine dersom vi ikke har samme navn den dagen vi evt. får barn.

Det har vært på banen at han kunne byttet navn, men han føler det blir feil, siden han er mannen... Samtidig sier han at han ikke føler noe spesiell tilknytning, det går mer på vanen og hva andre tenker.

For min del har det ingen verdens ting med likestilling å gjøre. Men min tilknytning til mine etternavn er mye sterkere enn hans og samtidig er mine mye sjeldnere. Jeg blir ikke noe mindre "meg" om jeg bytter navn, men kan jeg bytte kan likegodt han bytte. Og jeg vil gjerne unngå å hete det nøyaktig det samme som f.eks 100 andre kvinner.

[Vera Vinge]

Ja, dette har jeg veldig mange tanker om. Jeg har tenkt på dette og forsøkt å ta et valg de siste par årene, når det gjaldt hva vi skulle gjøre når vi giftet oss. Først nå har jeg kommet til en løsning jeg tror jeg kan leve med.

Jeg har et sjeldent (vernet), men dessverre lite pent etternavn som jeg alltid må stave. Mannen min har et navn som faktisk ligner en del, men som likevel er veldig mye finere. Det er kortere og greiere, og heller ikke av de vanligste navnene. Jeg fikk en del kommentarer på etternavnet mitt da jeg var barn, og jeg tenker derfor at mine framtidige barn kanskje bør slippe unna mitt navn. Samtidig er det uaktuelt for meg å være den eneste i familien som heter noe annet (altså, hvis barna fikk mannens navn).

Jeg har få venninner som har måttet ta ordentlig stilling til dette med navn, fordi de færreste av dem er gift, men nesten alle sier at de aldri i verden vil ta en manns navn. Selv svigermor sier at jeg må beholde navnet mitt, og at hun angrer på sitt eget navneskifte. Og jeg ender med å nesten få en følelse av at jeg er svakelig, i et feministisk perspektiv, fordi jeg vurderer å ta mannens navn. Rasjonelt sett mener jeg at dette ikke trenger å ha noe som helst med at kvinner stiller svakere eller noe sånt å gjøre, hvertfall så lenge det handler om et bevisst valg. Men jeg merker likevel at jeg ikke forblir helt upåvirket av venninners tanker rundt dette, og, skrekk og gru, følelsen av at de kan syns jeg gir for lett etter.

Mannen min sier at han det ikke er viktig for ham at jeg tar hans navn, og at han ville vurdert å skifte til mitt navn om jeg hadde et annet etternavn, og han er helt ærlig på at navnet mitt ikke er særlig fint. Han er heller ikke like opptatt av at familien skal hete det samme, som jeg er. Så jeg har nå landet på at jeg skifter til hans navn. Jeg hadde egentlig tenkt å utsette det til vi fikk barn, siden det for meg er barna det handler om. Men jeg landet på at det er bedre at jeg gjør det nå, før jeg skal ut i yrkeslivet. På denne måten er i det minste ikke yrkesidentiteten min knyttet til etternavnet mitt.

Men det er vanskelige saker, syns jeg.

[DingDong]

For meg er det uaktuelt å skifte navn.

Navnet mitt er sterkt knyttet mot min identitet. Det ville vært like rart for meg å bytte etternavn som å bytte fornavn.

Navnet mitt er det jeg har stående på alle papirer. Også på doktorgradsavhandlingen min. Det er det navnet alle kontaktene mine kjenner meg som, det er det navnet som står på alle arbeid jeg har publisert. Å endre det vil være forferdelig upraktisk. Om noen hører det nye navnet mitt, vil de ikke automatisk knytte det opp mot det gamle navnet mitt, og alt jeg har bygget opp under det gamle navnet mitt vil være borte for dem.

Jeg har et av de aller aller vanligste etternavnene i Norge, det er vel på topp 5 over de vanligste etternavnene. Men det er likevel MITT navn, og jeg har ikke tenkt å endre det.

Jeg trenger ikke ha samme navn som min mann. Vi blir ikke mer gift eller mer i familie om vi heter det samme til etternavn.

Det du skriver her fikk meg til å skifte mening i saken. Du har helt rett, i dette "merkevaresamfunnet", så er navnet ditt nettopp det, merkenavnet på deg som et produkt.

Jeg synes jo det er koselig om alle i familien har samme etternavn, men det er jo egentlig ikke så farlig om man heter ditt eller datt. Det viktigste er jo at man er glad i hverandre

[Gjest AnneShirley]

Jeg har få venninner som har måttet ta ordentlig stilling til dette med navn, fordi de færreste av dem er gift, men nesten alle sier at de aldri i verden vil ta en manns navn.

Om man er gift eller ei har svært lite med å ta stilling til dette, da samboere har like stor adgang til å ta hverandres navn som gifte.

Det som virkelig skurrer for meg med dette spørsmålet er overskriften "å ta mannens navn". For meg er det kjønnsskjevheten i dette som er problemet.

Om man ønsker å ha samme navn synes jeg man bør vurdere alle alternative navn i like stor grad.

Så lenge det er mannens navn som er vurdert som det man skal ta, og kvinnen som er den som skal bytte vil feministen i meg ergre seg både rød og grønn over dette spørsmålet. (tror jeg klemte ut av meg et par skikkelig spydige bemerkninger etter at vi giftet oss).

Å ha felles etternavn har jeg i seg selv ikke noe i mot. Og ikke at man velger mannens tidligere etternavn som dette felles navnet. Men forventningen om at kvinnen skal bytte til mannens navn har jeg svært mye i mot.

[Arkana]

For meg er det uaktuelt å skifte navn.

Navnet mitt er sterkt knyttet mot min identitet. Det ville vært like rart for meg å bytte etternavn som å bytte fornavn.

Samme her, og også enig i dette:

Vi blir ikke mer gift eller mer i familie om vi heter det samme til etternavn.

Jeg synes også det er synd at det nærmest regnes som standard at det er kvinnen som skal bytte navn. Jeg har ingen problemer med at folk ønsker å hete det samme, men kunne godt tenkt meg at det ble like vanlig å ta hennes navn som hans.

[Vera Vinge]

Om man er gift eller ei har svært lite med å ta stilling til dette, da samboere har like stor adgang til å ta hverandres navn som gifte.

Det vet jeg, men jeg mente at de fleste venninnene mine kan diskutere dette på generelt grunnlag, og dermed ikke virkelig ta innover seg diverse avveininger man i større grad må ta stilling til når man f.eks. gifter seg, får barn eller om man bare bestemmer seg for å ta et felles navn som samboere. Det er en utbredt holdning blant mine bekjente at man beholder eget navn, og jeg kan jo også mene det på generelt grunnlag. Men når jeg virkelig tar inn over meg hva det betyr for framtidige barn osv, er det ikke like enkelt. Når du gifter deg kommer man fort i en situasjon hvor man må ta en endelig avgjørelse for hva man skal gjøre med navn, på en annen måte enn når man er samboere som ikke har planer om å dele navn eller få barn i nær framtid.

Jeg kom forresten til å tenke på dette med muligheten for at begge tar hverandres navn, eller man legger den andres navn til sitt eget etternavn. Om jeg syns det var en god løsning, er jo det det enkleste. Og kanskje vanligste når man gifter seg i dag? Men ikke alle navn passer sammen (som våre), og jeg er generelt en stor tilhenger av å gjøre ting så enkelt som mulig, med ett fornavn og ett etternavn. Men om man skal se på det i et feministisk lys, syns jeg ikke det er noe mer "selvstendig" (om man kan bruke et slikt ord her) å ha sitt eget som første etternavn og mannens som selve etternavnet enn å bare ta hans navn. I mine øyne blir det i praksis det samme som å ta mannens etternavn.

Endret 4. november 2008 av Vera Vinge

[-LilleFix-]

Å fjerne navnet mitt har aldri vært aktuelt, noe annet er å legge til et.

Og jeg syns heller ikke det burde være noe i nærheten av en selvfølge at hun skal ta hans navn, det kan da også like godt være omvendt, eller at begge tar hverandres navn.

[Gjest78]

Veldig enig med deg, AnneShirley, og det var mye derfor jeg måtte tenke grundig over det å skifte navn. Feministen i meg fikk litt vondt.

For meg var det aldri en selvfølge å skifte navn, og mannen min forventet det heller på noen måte ikke. (Og nå skiftet jeg heller ikke til mannens etternavn, jeg skiftet til hans mellomnavn, hvilket i hvert fall viser at det var mye diskusjon om temaet, selv om jeg føler at mange ser på meg som "en som tar mannens etternavn" (og det er jo ille ).

Men jeg fant jo til slutt ut at det var viktigere for meg å ha et felles etternavn enn å kjempe en prinsippkamp mot å skifte til mannens navn. Jeg vet jo at om navnene og familieforholdene hadde vært annerledes, så hadde også situasjonen vært annerledes. (Selv om jeg ikke helt vet om mannen hadde skiftet navn uansett).

Angående de som beholder sitt eget navn pga av karriere skjønner jeg det veldig godt. Jeg hadde bare ikke bygd opp mitt navn som noe merkenavn, det gagner vel meg faktisk mer i det henseende å hete det samme som mannen.

Jeg må si det vrenger seg litt i meg å høre de som tar mannens etternavn uansett.

Endret 4. november 2008 av Lady Lovelace

[Concertina]

Jeg synes det er synd når jenter bytter bort deres sjeldne og flotte etternavn med mannens sen-navn bare fordi det er "vanligst"... og enda verre når ellers moderne mannfolk "krever" at hun skal bytte til hans navn uansett hvor mye vanligere det er enn hennes.

Vi begge ønsket et felles etternavn på hele familien. For meg var det helt uaktuelt å bytte ut mitt sjeldne etternavn (35 andre som heter) med hans vanlige sen-navn, kunne rett og slett ikke falt meg inn. Og dobbeltnavn liker jeg rett og slett ikke, og i tillegg så klinger de vanvittig dårlig sammen.

Samboeren min var usikker på om han ville ta mitt navn, så vi vurderte å ta et felles familienavn (hans mormors familienavn). Jeg er ikke så knyttet til mitt etternavn, så det er ikke krise å bytte det ut, men jeg liker at det er så unikt og at det ikke er noen andre som heter akkurat det samme som meg. Så å bytte det med et annet unikt etternavn hadde vært helt greit.

Nå har samboeren min vent seg til tanken på å bytte til mitt etternavn, så her kommer han til å ta det i tillegg til sitt (slik at han blir lettere å "finne" etc), våre barn vil kun ha mitt navn.

[Gjest AnneShirley]

Når du gifter deg kommer man fort i en situasjon hvor man må ta en endelig avgjørelse for hva man skal gjøre med navn, på en annen måte enn når man er samboere som ikke har planer om å dele navn eller få barn i nær framtid.

Jeg er enig i at barn gjør at man må ta stilling til dette med etternavn på en mer konkret måte. Men at man må det av å gifte seg er jeg ikke enig i.

Jeg vet om flere som har fortsatt som før etter å gifte seg, men som har endt opp med å endre etternavn senere i det de fikk barn.

[Supramundane]

Jeg ville bare presisere at det i forhold til spørsmålene stilt i tråden ikke er noen "større sannhet" at man skal ta mannens navn, men dette var sett i fra en kvinnes ståsted. Altså der alternativene logisk nok er å beholde sitt eget navn, eller å ta sin manns navn.

Eller sin kones navn, for den del - innså jeg plutselig!

[Vera Vinge]

Jeg er enig i at barn gjør at man må ta stilling til dette med etternavn på en mer konkret måte. Men at man må det av å gifte seg er jeg ikke enig i.

Når man får så mange spørsmål om det som jeg har fått før og etter jeg giftet meg, så var det i grunnen vanskelig å unngå å ta stilling til det, og det ble i det hele tatt veldig naturlig, selv om jeg syns det blir enda mer tvingende når man setter barn til verden. Men i prinsippet er det vel ingen forskjell på å ta navn om man er gift eller samboende. Eller, muligens må man ha vært registrert på samme folkeregistrerte adresse en stund, hvis man er samboere som vil ha samme, vernede etternavn?

[The Kitten]

Jeg personlig ville nok beholdt mitt eget etternavn istedenfor å ta en eventuell ektemann sitt. Dette skyldes at etternavnet mitt er ganske sjeldent, og det er en stor del av min tilhørlighet. Jeg ville kankskje tatt mannens etternavn som et mellomnavn, men da bare hvis det låter bra sammen med mitt.

Når det er sagt ser jeg mange argumenter for å ta mannen sitt etternavn. Bl.a at det er bedre for barna å bare ha ett etternavn å forholde seg til (selv om jeg egentlig aldri har møtt noen barn med to etternavn som har hatt problemer med det). Det er en måte å hedre mannen sin på, og så har vi jo dette med vaner og skikk også.