Kvinner står stille, menn vil fram og opp?

[Perhaps]

Når menn drikker på fest deler de gjerne av sitt syn på menn og kvinner i arbeidslivet. Det kommer gjerne frem at de menn jeg kjenner synes kvinner lett sier seg fornøyd med stillingen de har, mens de selv tenker fremover og handler for å nå høyere posisjoner. Måten de gjør dette på er å sørge for at andre husker navnet deres og forsøker å prestere stadig noe uventet og nytt. Kvinner, mente de, er mer passive og fornøyd.

Selv tenker jeg at som ny et sted bør man opptre noe ydmykt og har man startet i ny bransje bør man sørge for å opparbeide seg en slags "flinkhet" før man går i gang med å skryte og klatre oppover. Tenker menn annerledes, synes de ikke det er bra med ydmykhet og realisme? Dersom en ansatt må opparbeide seg kompetanse innenfor et område som den ikke har erfaring fra, er det ikke da naturlig å få erfaringer og bli trygg på området før man klatrer og viser fram til alle i hele bedriften ""hvor flink man er"?

Hva tenker dere om arbeidsliv og "vise fram til de rette personene hvor flink man er"? Er det viktig å markere seg som ny hva man kan? Må dette gjøre med en gang, eller kan den nye få tid på seg til å lære seg jobben før den viser hvor flink den er?

[Rosalie]

Jeg har alltid pleid å markere meg tidlig, og det blir tatt veldig positivt imot. Noe av det verste jeg vet er damer (ja, jeg har enda til gode å oppleve menn gjøre dette) som klager over at de blir pålagt nye oppgaver som egentlig ikke er en del av arbeidsinnstruksen sin. Når jeg da foreslår at det er faktisk lov å si nei, ser de på meg som om jeg er fullstendig hakkende gæren.

[Gjest Fliss]

Jeg vet at jeg kunne nådd akkurat dit jeg ville - kunne lett sittet i lederstilling idag - men jeg ønsker det ikke. Jeg er fornøyd og glad i jobben jeg har og er ikke interessert i å ha mer ansvar .. for meg betyr fritiden så mye, mye mer enn jobben .. Det er fritiden jeg lever for - ikke jobben .. Jeg kunne aldri tenkt meg en stilling som ville gitt meg mindre tid med familien, huset og hagen .. det er jo DET som er livet.

[PeeWee]

Selv tenker jeg at som ny et sted bør man opptre noe ydmykt og har man startet i ny bransje bør man sørge for å opparbeide seg en slags "flinkhet" før man går i gang med å skryte og klatre oppover. Tenker menn annerledes, synes de ikke det er bra med ydmykhet og realisme?

Artig at du skriver det gitt dine holdninger til partnervalg. Kanskje du er avslappet fordu du regner med å skaffe en mann som sikrer sosial status fremfor å skaffe det selv? Det er vel derfor kvinner er mer avslappet i arbeidslivet, fordi de fortrekker å gifte seg til sosial status fremfor å opparbeide det selv.

[Perhaps]

Kanskje du er avslappet fordu du regner med å skaffe en mann som sikrer sosial status fremfor å skaffe det selv? Det er vel derfor kvinner er mer avslappet i arbeidslivet, fordi de fortrekker å gifte seg til sosial status fremfor å opparbeide det selv.

Det har jeg ikke noe svar på...

Jeg behøver ikke å sikre min sosiale status, den er som den er uavhengig av andre. Jeg har utviklingsmuligheter og de sørger jeg for selv..

Mitt spørsmål her gikk mer på om kvinner ikke tar seg til rette nok i arbeidslivet og om de (vi) lettere sier oss fornøyd, enn det menn gjør, som muligens brøyter seg mer fram.

Jeg kan merke at jeg er mer ydmyk i arbeidslivet enn mine mannlige kolleger. De har mer tro på sine evner, mens jeg mener jeg må lære mer først.

[Champagnepiken]

Jeg er kvinne, men har bare de samme positive erfaringene som Wadjet har med å markere meg tidlig og signalisere ambisjoner. Har ikke tenkt å slutte med det heller. Men jeg tror nok at jeg ikke tilhører flertallet kvinner i så måte, skulle gjerne sett flere av mine medsøstre ønske å utfordre seg selv videre karrieremessig. Det hadde virkelig arbeidslivet hatt godt av.

[Gjest Fliss]

Jeg er kvinne, men har bare de samme positive erfaringene som Wadjet har med å markere meg tidlig og signalisere ambisjoner. Har ikke tenkt å slutte med det heller. Men jeg tror nok at jeg ikke tilhører flertallet kvinner i så måte, skulle gjerne sett flere av mine medsøstre ønske å utfordre seg selv videre karrieremessig. Det hadde virkelig arbeidslivet hatt godt av.

Nå er det engang slik at noen av oss - både menn og kvinner ser større verdier i livet enn å klatre på karrierestigen. Det er faktisk svært få som klarer å kombinere småbarn med lederstillinger - i alle mine år i arbeidslivet har jeg kun opplevd å ha EN leder som tydelig satte sine små døtre foran jobben. Han kom sent og gikk tidlig - jobbet gjerne litt hjemme etter at ungene hadde lagt seg .. Det er den desidert beste lederen jeg har hatt .. den suverent beste. Men hans ledermåte ble ikke sett på med blide øyne, så det endte med at han valgte seg bort til en annen stilling som medførte mindre reising og mer tid med familien.

Så lenge næringslivet ikke legger mer til rette for fleksible arbeidstider og fleksible arbeidsmåter så vil de også gå glipp av noen av de beste lederne. For de beste lederne er slett ikke de som jobber fra tidlig morgen til sene kvelden ..

[Champagnepiken]

Jeg er faktisk veldig enig med deg. Gode lederevner handler sjelden om å jobbe døgnet rundt, men om å være god til å organisere og prioritere.

Må nevne at alle mine beste ledere har vært kvinner OG mødre. Ikke rart jeg tror jeg kan klare alt!