Det sorte hull

[Dina]

Hei Lavendel!

Ville bare sende deg noen oppmuntrende tanker, og en god klem!

Jeg er også sliiiten i dag (se dagboken min om du vil..)! :-? Jeg har en som snart blir 6 år, verdens herligste kosegutt, men spinnvill, som din 5 åring...! Jeg har også en på 9 år, men han er litt roligere! Trøsten min er at han også var ganske vill da han var liten, men har blitt roligere med årene! Kanskje dette skjer med minstemann også??!

Håper du kan få en fin kveld, selv om du er litt sliten og oppgitt!

Dina :D

[Gjest Poirot]

Jeg er så sliten, både fysisk og psykisk. Har faktisk lurt på om det kan være noe galt med meg ettersom jeg har så utrolig lite energi.

Jeg hadde en lenre periode der jeg var tømt for energi. Sov mye, kunne eksplodere i ukontrollert sinne og begynne å gråte på lesesalen over bøkene. Samboer sa alvorlig til meg: Du kan ikke gå rundt og ha det sånn, du må gå til legen. Dette er ikke normalt.

Jeg gruet meg veldig. Dro til legen, og når hun spurte hvorfor jeg var der, sa jeg med tynn stemme" jeg har fått beskjed av samboer å komme, for jeg blir så fort sinna. og jeg sover hele tiden, og jeg har begynt å gråte helt av meg selv".

Hun spurte:"Føler du deg deprimert?"

Da ble jeg litt paff, for det hadde jeg ikke tenkt på. Ja, sa jeg forundret.

Hun sa jeg skulle ta en mengde blodprøver, og hvis ikke de viste noe skulle jeg komme tilbake. Fikk ny time om 2 uker.

Og vet du hva? Jeg manglet B12, har perniciøs anemi.

Det gir energitap, og kan føre til depresjon fordi det går på nervesystemet.

http://www.lommelegen.no/art/art2331.asp

Tar nå sprøyter hver 3 mnd resten av livet, og har det ikke lenger vondt. Sover ikke på jobben mer, ei heller på første rad på forelesning. Jeg skriker og hyler ikke mer, og begynner ikke å gråte uten grunn.

Er jo ikke sikkert du mangler dette Lavendel. Men mitt poeng er at kanskje det er noe fysisk som er lett å gjøre noe med? Synes du ikke at du burde sjekke det ut?

Og en gang du er skikkelig modig kan du jo løfte av røret på en telefon og prøve å ringe. Du trenger ikke si noe en gang, du kan legge på igjen. Kanskje det blir mindre farlig da? Har hørt at mange er flinke til å snakke med folk der, og de kan stille deg spørsmål så man "slipper å fortelle alt på egen hånd".

Kan du ikke ihvertfall bestemme deg for å gjøre EN ting som kan bedre dette, bare en? Eks gå og be om fullt sett med blodprøver, deriblant B12 (sendes sjelden inn på folk under 60).

[Gjest Poirot]

En gang er nok...

[Gjest Vega]

Hei Lavendel.

Som du sliter for tida. Kan ikke være lett, småunger, ny jobb midt oppi det hele, med søvnproblemer og depresjon. Synes DonPedros råd om b12-sjekk kan være noe.

Får du ikke litt tid for deg selv? Kan ikke f.eks. mannen din passe ungene en ettermiddag eller noen timer innimellom? Alle trenger tid, egentid, for seg selv. Gå små turer osv. Og også til å ligge rett ut i senga og bare være lat...

Klem fra

[*Lavendel*]

Jeg har tenkt på det mange ganger Donpedro angående legebesøk. Men det er ikke lett å ta det første skrittet og faktisk komme seg dit. Men jeg prøver og en dag klarer jeg det nok....

Blir liten og ingen tid til meg selv. Er stort sett på jobben eller hjemme. Har i tillegg 2 jobber. Den ene jobber jeg med hjemme.... Når jeg ikke jobber hjemme vasker og rydder jeg og er sur på unger og mann som oppfører seg som de vil og alri tar i et tak. Da blir jeg sliten. I tillegg er det en rekke andre problemer som jeg gjerne vil ordne opp men som jeg ikke kan.....det tærer mest....jeg skal leve sånn i mange, mange år ennå og det er en uutholdelig tanke....

*Ikke så værst dag i dag..... *

[Gjest Poirot]

Har dere råd til vaskehjelp, eks en nabojente som kommer annen hver uke?

Sett opp vaskeliste med mannen din?

Grunnen til at jeg skrev min dialog med legen, var at det kanskje kunne hjelpe deg med formuleringene, i og med at det er vanskalig tema. Men det er mange som går til legen og sier at de er så slitne, du er ikke alene om dette. Kan du ikke love at d skal ringe legen før utgangen av august? Vær så snill?

[*Lavendel*]

Jeg skal prøve Donpedro, jeg lover at jeg skal prøve, jeg tenker på det hver dag, men ennå klarer jeg ikke ringe å bestille time....men jeg prøver....helt sant....

Idag har vært en helt jævlig dag.....helt fryktelig....gir opp snart.....

(Har bursdag i dag) :cry:

[Gjest Poirot]

Men Lavendel, du kan ihverfall ikke gi opp før du har PRØVD!

Sier ikke dette for å være slem, men du må jo gi deg selv en sjanse!

Hvis du leser din dagbok her, og later som om det var en annen som hadde skrevet det, hva ville du sagt?

Hva med å prøve å venne deg til tanken med å ringe legen?

Dag 1: Finne frem tlf nr

Dag 2: Løfte av røret

Dag3-8: slå nummeret, med ett nummer ekstra hver dag

Dag 9: Planlegge hva du skal si for å bestille time

Dag 10, ringe....

Når livet er så tungt å bære, så er det ikke meningen at man skal bære det alene.

[Gjest Poirot]

Og dessuten:

:kysse: fra Donpedro

[Gjest Tiit]

Kjære Lavendel! Jeg må bare sende deg en hilsen i dagboka di, for jeg synes det høres ut som du sliter så fryktelig med deg selv og den situasjonen du er i. Føler veldig med deg! Er enig med dem som sier at du må finne noen å snakke med om det mørket som omslutter deg! Det vil nok ikke være gjort på 123 å komme noen vei, men et sted må du vel starte...?

Det høres positivt ut at du er kommet deg i jobb. Da får du sett noe annet et hjemmets 4 vegger. Selv om det er slitsomt å jobbe ute i tillegg til å ha hjem og barn og mann, så kan det også være med å gi deg energi.

Jeg vil faktisk anbefale deg å ta kontakt med noen som jobber i kirken, det være seg prest, diakon eller andre kanskje. De har full taushetsplikt, og er der for deg og på dine premisser. De har ofte en mer fleksibel arbeidssituasjon en andre på offentlige kontorer, og har også en helt annen rolle enn disse. De skal ikke behandle din søknad, vurdere om du kvalifiserer for hjelp, eller vurdere andre ting. De er der for å lytte, og eventuelt være din støtte og hjelp i prosessen som ligger foran deg. Ofte kan de, med din velsignelse, ha kontakt med gode frivillige krefter som kan være til hjelp og støtte for deg og din familie. Men først og fremst; et lyttende medmenneske som er der for deg. Og ikke minst; som kan komme hjem til deg (offentlige kontoret krever ofte at du bestiller time og stiller opp hos dem) Det er bare å ringe kirkekontoret og si at du trenger besøk av ......

Det er viktig for ungene dine at du søker hjelp. Det høres ut for meg slik som du skriver at du har mange følelsesmessige utladninger i løpet av dagen, som igjen kan gi utrygghet for barna dine. De vet ikke hvor de har deg.

Et alternativ er jo at du letter ditt hjerte her for oss! Men det blir nok ikke helt det samme.

Lykke til uansett :kysse: Ønsker deg alt godt. Jeg skal be for deg i kveld (natt)!

[Gjest Tiit]

Du kan gjerne sende meg en PM om du ønsker det. Hører gjerne på deg om du vil. Og jeg har en streng yrkesmessig taushetsplikt, som jeg verdsetter..

[*Lavendel*]

Takk for det Tiit....kanskje jeg tør gjøre det en dag. Takk for godt råd iallefall...

Jeg blir sint i løpet av dagen det stemmer, men jeg klarer å bite mye i meg nettopp av hensyn til barna.

[Gjest Poirot]

Jeg blir sint i løpet av dagen det stemmer, men jeg klarer å bite mye i meg nettopp av hensyn til barna.

Men det er jo ikke noe god løsning for deg i lengden, er det...? Hvor får alle disse følelsene (sinne og sorg) utløp? De forsvinner jo ikke, de blir absorbert av kroppen, og kan komme overraskende på en vakker dag.

[Gjest lurven]

har du prøvdå ta det opp med mannen din da (det har du sikkert)

du kan jo si som samboeren min sa da:

hvis du ike skjerper deg vasker jeg kun mine klær og lager kun mat til meg selv...

funka det

[*Lavendel*]

Får vel ikke skikkelig utløp, en del av problemet kanskje....

Jeg bare kjenner at jeg ikke har lyst til noe. Det blir et ork alt jeg skal gjøre. Selvfølgelig er det ikke bra i lengden, men sånn er det bare, jeg vet ikke hvor jeg skal starte, har ingen formening om hvem jeg skal snakke med om hva, jeg er helt sikkert på at ingen andre i hele verden har akkurat de samme problemer som meg, det blir derfor vanskelig når folk sier "jeg skjønner hvordan du har det!" Jeg orker ikke ta kontakt, føler ikke at jeg blir hørt, jeg syns ikke jeg når fram med det jeg vil si. Da slutter jeg å "snakke". Ingen snakker jo dersom ingen vil høre...?

Jeg er så sliten og trøtt i kroppen om dagene, kjennes ut som om noen har knytt blylodd rundt beina mine. Det er strevsomt å røre seg, rett og slett. Jeg har så lite ork, så lite energi, forestill dere at noen legger en 50 kilos melsekk oppå hånden din og du skal løfte den, det går ikke, ikke sant? Sånn blir det med meg også når jeg skal gjøre noe, jeg orker ikke....jeg er ikke lat, fordi jeg vil at ting skal bli gjort, jeg klarer bare ikke røre kroppen, det blir for tungt (jeg er ikke overvektig...).

Helt ok dag i dag, men det er så tungt å gjøre noe og nå når jeg er kommet hjem fra jobb er jeg helt "skutt", har ikke energi til å gjøre noe. Blir litt matlaging og så sofaen resten av kvelden rett og slett fordi det verker i kroppen.

...hm.... :-?

Hvordan løse et umulig problem, det trenger jeg hjelp til. Ting blir ikke bedre før jeg får løst opp i problemene mine og det er umulig. Hva gjør jeg da???

....huff, kjære Gud, la meg skru tiden 4 år tilbake, pliiiiis!!

[Gjest Poirot]

*streng, men omsorgsfull stemme*

Hvis du kan gå på jobb, kan du også ringe en lege å få tatt blodprøver. Verre er det ikke

Det kan finnes 1000vis av årsaker til at du er så trett i kroppen. Som sagt har jeg sovnet ved siden av en professor mens vi hadde kurs på universitetet der vi var 10 som satt i ring.... (og da mener jeg ikke duppet av, men SOVNET)

Når du får svar på slike prøver, kan du begynne å tenke på andre løsninger (psykolog, samtalegrupper osv) om den ikke alt er gitt.

Du spør hvor du skal begynne. Uansett hva du velger, begynner det ved telefonen. Du sier ingen hører; kanskje du ikke har spurt den rette som er kvalifisert itl å lytte.

[Gjest Tiit]

Vil du fortelle oss hva som skjedde for 4 år siden, Lavendel?

Synes det høres ut som om du har det forferdelig...

[*Lavendel*]

Kommer nok ikke til å skrive om det i dagboken, Tiit....

...men bare for å avklare det noe, det er ingen som har dødd eller forsvunnet, jeg har ikke mistet noen i familien, venner bekjente eller noe sånt, så det har ingenting med sorg over å ha mistet noen å gjøre....Det har heller ingenting med sykdom å gjøre (bortsett fra at jeg er plaget med en innihelvete migrene.... :-? )

Det det derimot har noe med å gjøre er valg jeg har tatt i livet som nå har store konsekvenser for meg og min familie. Jeg kommer ikke til å spesifisere det noe nærmere.

Nå er situasjonen fastlåst fordi jeg ikke har mulighet til å gjøre noe med situasjonen. Hvor jeg enn vender og snur på det får jeg samme svaret: Det er ingenting å gjøre.

Nå snurrer jeg rundt på samme flekken og vet ikke riktig hvor jeg skal gå....

Idag har jeg hatt så innihelvte vondt i hue. Det har verket og dundret hele dagen og diverse piller og medisiner har ikke hjulpet. Ellers: En helt ok dag, hverken mer, hverken mindre.... :-?

[Gjest Tiit]

Helt ok det, Lavendel :D ! Ikke ment som press altså, bare en vennlig invitasjon.

Sliter selv med en vanskelig familiesituasjon som jeg ikke kan gjøre noe fra eller til med.... det er utrolig vanskelig å ikke kunne forandre noe på noenting. Akkurat det vet jeg, selv om jeg ikke har det så vondt som du virker å ha det! Men... vi føler med deg.

Håper hodepinen din vil gi seg!!

[Gjest Vega]

Dessverre kan man ikke skru tida tilbake...

Men alle situasjoner er bare midlertidige, enten vi vil eller ei. Ting forandrer seg. Noen ganger må vi selv gjøre noe aktivt, for å få det til å skje, andre ganger skjer ting uten at vi har noen kontroll. Det er vanlig at vi ikke ser løsningen, og hvilke steg vi må ta, vi er fastlåst i tankene, kanskje med hjelp fra folk i vår nærhet som vil holde oss der vi er. Det er vanskelig å gi råd, - det eneste jeg kan si er at du må ta vare på deg selv så du finner styrke til å forandre situasjonen når tiden er inne...

Klem fra