PCO Menssmerter

[Gjest PCO Sterke menssmerter Ømme brys]

Jeg har vært dårlig hver eneste gang, i 16-17 år. Det største problemet er uregelmesigheten som gjør at det er vanskelig å planlegge noe. Jeg vet jeg blir dårlig, men jeg vet ikke om det blir med 30 eller 50 dagers mellomrom.

Jeg får store smerter, lbuprofen og Naproxen hjelper ikke. Som oftest må det 3 Paraligin forte til før smertene blir dempet, men smertene forsvinner ikke. Og det må nye tabletter til etter få timer. Jeg blir også veldig kvalm, tåler ingen lukter og kaster ofte opp. Dette medfører en del problemer da tablettene kommer i retur. Jeg må ligge helt i ro, og er meget svimmel. Hvis jeg forsøker å forflytte meg er sjansen for at jeg svimer av relativt stor. Jeg får løs mage og MÅ på toalettet.

De gangene jeg velger å ta tabletter med en gang jeg merker murringen blir jeg ikke like dårlig som de gangene "jeg tror jeg ikke blir så dårlig denne gangen" og velger vente. Da blir det på en måte for sent. Aktivitet og trening hjelper meg overhode ikke. En varm micropack på magen hjelper litt. Det hjelper også å ligge på magen med den ene foten/kneet høyt opp langs kroppen. Paraligin forte hjelper en del, men dette er sterke tabletter med bivirkninger, og jeg liker ikke ta de.

Tidligere brukte jeg Trionetta for å få kontroll på regelmessigheten og smertene. Da var jeg ikke fullt så dårlig. En bekjent anbefalte meg å oppsøke Leif Ims som bad meg slutte på p-piller fordi de kun dekket over symptomene og ikke løste noen problemer, snarere tvert om. Doktor Ims gav meg også progesteronkrem. Denne hjalp noe, spesielt på regelmessigheten, men den var fet, klissete, luktet mindre godt og skulle påføres rundt om på kroppen både morgen og kveld. Jeg sluttet da jeg møtte kjæresten min. Det var ikke så sjarmerende hverken med seig krem på kroppen, mindre god lukt eller å måtte forklare hvorfor. Jeg tenker begynne igjen.

Å gå på jobb er uaktuelt. Det går rett og slett ikke. Det er frustrerende å måtte bli hjemme 1-2 dager. De neste dagene er jeg veldig sliten. Det tar på å ligge i "rier" i 1-2 døgn. Heldigvis har jeg vært kjent som pliktoppfyllende i den tidligere jobben min, men jeg merket at noen har hatt problemer med å godta at jeg er borte. Jeg forstår at andre ikke begriper hvorfor jeg ligger hjemme, de fleste merker knapt at de har mensen. Nå har jeg begynt i ny jobb, og gruer meg.. Skal jeg si hvorfor jeg er borte? Jeg leker med tanken om å forsøke stille en gang slik at alle kan se hvor dårlig jeg faktisk er.

Det siste året har jeg også fått svært ømme og vonde bryster 2 dager - 3 uker før jeg får mensen. Humøret er svingende. Jeg er irritabel og kjefter på kjæresten min for den minste ting. Jeg prøver la være, men klarer ikke. Han forstår ikke at det er mensen som nærmer seg og legger raskt opp til diskusjon. Da blir ting enda verre. Den siste dagen før jeg får mensen er jeg lei meg, alt er vanskelig og jeg kan nesten begynne å gråte og bli rørt av feks et innslag på tv som ellers ikke hadde påvirket meg. Jeg blir usikker på det ellers så gode og stabile forholdet. I ettertid forstår jeg hvorfor jeg var så "tung", men der og da innser jeg det ikke.

For noen år siden fikk jeg påvist PCO. Jeg har en litt større cyste på den ene eggstokken, og mange små. Disse vil de ikke fjerne da det visstnok er normalt med cyster. De kan forsvinne av seg selv. Legene sier de ikke kan gjøre noe med plagene mine, men at jeg sannsynnligvis vil få reduserte smerter etter en graviditet. De sier også at det kan ta lenger tid enn normalt før jeg klarer å bli gravid, men at dette ikke skal bli noe problem. Jeg er litt bekymret for at dette ikke skal stemme og er redd for å vente for lenge. Jeg er snart 30.

Hva gjør andre med diagnose PCO? Har noen en dyktig lege å anbefale?

Og hva gjør man for å redusere smertene? Hvilke tabletter/doser hjelper deg?

Hva gjør man i forhold til jobb/kollegaer?

Setter pris på svar fra likesinnede. Det må da finnes noen der ute.