Har jeg rett på noe som helst?

[Gjest UtloggetOgSkamfull]

Jeg er ei jente i begynnelsen av 20 årene. Jeg er rett ut sagt dødsliten av livet, jeg har opplevd ganske mange fæle ting de siste årene, og det har ikke gått skikkelig inn på meg før nå. Nå har liksom alt roet seg, og man skulle tro det gikk bra med meg. Men så her en dag for ett års tid siden opplever jeg at jeg er bare mer og mer sliten, jeg klarer ikke å tenke, jeg klarer ikke å vurdere daglige gjøremål en gang. Skolen falt ut som første del, jeg hadde en deltidsjobb i tillegg til den for å ha litt ekstra penger. Jeg klarte ikke jobben min til slutt heller, selv om jeg var ansatt hos ei venninne av moren min, sa jeg opp. Jeg har fått tilbud om å komme tilbake når som helst, men ja. Jeg skal ikke spore av så mye her, det jeg egentlig vil frem til at jeg føler meg ikke i stand til noe som helst lenger, jeg har vært til lege og psykolog og fått konstantert temmelig dype depresjoner og angst for litt av hvert. Jeg har altså ikke hatt en jobb de siste 6 måendene, jeg har i det siste levd av dypt oppsparte penger, for jeg tør ikke å be om hjelp. Jeg føler meg som en så stor taper, jeg vet det er helt feil. Men jeg er så forbannet ung. Jeg prøver å holde en fin maske overfor venner og familie, men sannheten er at jeg aldri har følt meg verre av noe som helst. Det høres sikkert veldig dumt ut, jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake til jobb, jeg skulle ønske jeg var i stand til noe som helst. Ting er så ille at bare en tur på butikken gir meg svettetokter og jeg føler meg så utslitt at jeg tidvis må lene meg på noe for ikke å besvime. Jeg har snart ikke flere sparepenger igjen, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre da. Jeg har ikke jobbet nok for å få dagpenger pga jeg har prioritert skolen. Jeg bor sammen med bestevennnen min, vi deler sammen på utgiftene her. Jeg klarer ikke å komme meg ut i jobb, enn selv hvor mye jeg ønsker. Og verste av alt, jeg tør ikke å ta dette opp med noen offentlige kontor heller. Jeg håper noen her ute har svar til meg...?

[Gjest Gjest]

Jeg er ei jente i begynnelsen av 20 årene. Jeg er rett ut sagt dødsliten av livet, jeg har opplevd ganske mange fæle ting de siste årene, og det har ikke gått skikkelig inn på meg før nå. Nå har liksom alt roet seg, og man skulle tro det gikk bra med meg. Men så her en dag for ett års tid siden opplever jeg at jeg er bare mer og mer sliten, jeg klarer ikke å tenke, jeg klarer ikke å vurdere daglige gjøremål en gang. Skolen falt ut som første del, jeg hadde en deltidsjobb i tillegg til den for å ha litt ekstra penger. Jeg klarte ikke jobben min til slutt heller, selv om jeg var ansatt hos ei venninne av moren min, sa jeg opp. Jeg har fått tilbud om å komme tilbake når som helst, men ja. Jeg skal ikke spore av så mye her, det jeg egentlig vil frem til at jeg føler meg ikke i stand til noe som helst lenger, jeg har vært til lege og psykolog og fått konstantert temmelig dype depresjoner og angst for litt av hvert. Jeg har altså ikke hatt en jobb de siste 6 måendene, jeg har i det siste levd av dypt oppsparte penger, for jeg tør ikke å be om hjelp. Jeg føler meg som en så stor taper, jeg vet det er helt feil. Men jeg er så forbannet ung. Jeg prøver å holde en fin maske overfor venner og familie, men sannheten er at jeg aldri har følt meg verre av noe som helst. Det høres sikkert veldig dumt ut, jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake til jobb, jeg skulle ønske jeg var i stand til noe som helst. Ting er så ille at bare en tur på butikken gir meg svettetokter og jeg føler meg så utslitt at jeg tidvis må lene meg på noe for ikke å besvime. Jeg har snart ikke flere sparepenger igjen, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre da. Jeg har ikke jobbet nok for å få dagpenger pga jeg har prioritert skolen. Jeg bor sammen med bestevennnen min, vi deler sammen på utgiftene her. Jeg klarer ikke å komme meg ut i jobb, enn selv hvor mye jeg ønsker. Og verste av alt, jeg tør ikke å ta dette opp med noen offentlige kontor heller. Jeg håper noen her ute har svar til meg...?

[Gjest Gjest]

Sorry..surrer litt her på morgenen...Det jeg ville si er at jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver(!), er i samme situasjon og føler meg rimelig rådløs selv....

Hvis jeg kan foreslå noe som helst må det være sosialkontor..?Men hvem vil vel egentlig det..jeg mener hvis man kan unngå det så vil jo de fleste helst det..Men hvis det begynner å bli kritisk med penger igjen så kan det være en "nødløsning" i første omgang..det siste en trenger er økonomiske bekymringer på toppen av det hele..tro meg...jente22

[Gjest Gjest]

Du burde motivere deg det du kan å oppsøke både nav og sosialkontoret for å få støtte.. Men siden du er såpass psykisk dårlig kan det jo være mulig du kunne fått hjelp av legen, slik at du ihvertfall midlertidig ble uføretrygdet??

Men dette er jo en runde du selv må ta, og det kan jo være vannskelig nok slik som du sliter. ønsker deg ihvertfall lykke til og håper at du får noen form for hjelp!

[Gjest Gjest]

Hvis du har opplevd trumatiske ting så kan det hende du har symptomer på poattraumatisk stress. Betill en legetime og vær ærlig på hvordan du har det. Kan hande at du også har krav på trygd, men det tar litt tid å få behandlet slike søknader, så sosialkontoret kan nok hjelpe det inntil det er avklart.

Prøv å samle krefter og ring til fastlegen, NAV og sosialkontoret. Jeg vet at det er forferdelig vanskelig og slitsomt å ta disse telefonene, men det er nødvendig for at du skal få det lettere etterhvert.

Jeg håper det ordner seg for deg og at du får den hjelpen du trenger. *Klem*

[Gjest Gjest]

Pass på å få sykmelding fra legen din, for etter 1 år kan du gå på rehabliteringspenger.. Frem til da er nok sosial kontoret rette instans å kontakte

[Gjest Gjest]

Du kan ikke jobbe, du kan ikke gå på skole, og du kan ikke ta kontakt med noen offentlige etater? Vel, det finnes ikke akkurat "depresjonsskannere" der ute, som banker på hvert hus og spør om noen trenger hjelp. Så du er nok pent nødt til å gjøre noe selv, gitt.

Og om du ikke orker det, så snakk med venner og familie, og be dem sette i gang prosessen.

[Gjest Trygda]

Hvis du kan dokumentere at du har vært syk i et år, altså fra første gangen du gikk til legen din med disse plagene, så kan du søke om rehabiliteringspenger.

http://www.nav.no/page?id=291

[Gjest Gjest]

Jeg er ei jente i begynnelsen av 20 årene. Jeg er rett ut sagt dødsliten av livet, jeg har opplevd ganske mange fæle ting de siste årene, og det har ikke gått skikkelig inn på meg før nå. Nå har liksom alt roet seg, og man skulle tro det gikk bra med meg. Men så her en dag for ett års tid siden opplever jeg at jeg er bare mer og mer sliten, jeg klarer ikke å tenke, jeg klarer ikke å vurdere daglige gjøremål en gang. Skolen falt ut som første del, jeg hadde en deltidsjobb i tillegg til den for å ha litt ekstra penger. Jeg klarte ikke jobben min til slutt heller, selv om jeg var ansatt hos ei venninne av moren min, sa jeg opp. Jeg har fått tilbud om å komme tilbake når som helst, men ja. Jeg skal ikke spore av så mye her, det jeg egentlig vil frem til at jeg føler meg ikke i stand til noe som helst lenger, jeg har vært til lege og psykolog og fått konstantert temmelig dype depresjoner og angst for litt av hvert. Jeg har altså ikke hatt en jobb de siste 6 måendene, jeg har i det siste levd av dypt oppsparte penger, for jeg tør ikke å be om hjelp. Jeg føler meg som en så stor taper, jeg vet det er helt feil. Men jeg er så forbannet ung. Jeg prøver å holde en fin maske overfor venner og familie, men sannheten er at jeg aldri har følt meg verre av noe som helst. Det høres sikkert veldig dumt ut, jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake til jobb, jeg skulle ønske jeg var i stand til noe som helst. Ting er så ille at bare en tur på butikken gir meg svettetokter og jeg føler meg så utslitt at jeg tidvis må lene meg på noe for ikke å besvime. Jeg har snart ikke flere sparepenger igjen, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre da. Jeg har ikke jobbet nok for å få dagpenger pga jeg har prioritert skolen. Jeg bor sammen med bestevennnen min, vi deler sammen på utgiftene her. Jeg klarer ikke å komme meg ut i jobb, enn selv hvor mye jeg ønsker. Og verste av alt, jeg tør ikke å ta dette opp med noen offentlige kontor heller. Jeg håper noen her ute har svar til meg...?

Jeg tror veldig mange har det sånn fra tid til annen.

hva man gjør med det, er det som skiller de som kommer seg videre - fra de som ikke gjør det.

Tenkte på det senest i går: Jeg er en såkalt vellykket person. Få vet at hver dag handler om å dra seg ut av sengen om morgenen, om å ikke tenke lenger frem enn man må, å sette igang med ting på dager da livet er litt lettere - og så flyte litt på det de verste dagene.

Ta sats, og gjøre de tingene som må gjøres!

joda, det blir veldig ofte litt overdrevet - men man dør ikke av det, selv om man får pustevansker eller ikke helt skjønner hvordan man skal få den ene foten til å bevege seg forran den andre.

Hvis du ikke kan gjøre noe, så må du gå til lege.