Fortvilet situasjon

[Eliza Doalot]

Først og fremst må jeg si at jeg støtter de første innleggene her; Søk profesjonell hjelp!

Så til diskusjonen om å flytte utenlands med barn: I den saken her handlet det vel om at mor ville flytte før barnet blir født, og føde i hjemlandet sitt. Så vidt jeg vet regnes det ufødte barnet som en del av mor, og hun kan naturligvis flytte hvor hun vil. Jeg tror ikke den kommende faren har noen mulighet til å påvirke eller hindre det.

[Gjest strykebrett]

Hvis du sier ra deg foreldreansvar (tror ikke det er mulig men) å blir jo bare det en slags melding om at du ikke bryr deg om barnet ..?

Kanskje det er en slags test eller noe..

[Gjest Gjest]

Skulle dere bli skilt så må hun gå rettens vei for å frata deg foreldreansvaret.

Det er nesten umulig å frata noen foreldreansvaret mot deres vilje. For at retten skal kunne frata deg foreldreansvaret må du være farlig for barnet.

[Rakel]

Nei, herregud!!

Samme hvor tøft hun har det, så er det uakseptabelt å presse deg på den måten.

Du må aldri la deg forvilles til å gi opp foreldreretten.

Dette burde hun forstå.

Hvis ikke er hun svært kald eller/og selvisk.

Hvordan kan hun be deg om noe, som hun aldri ville gjort selv.

Hvorfor skal du gjøre det, når ikke hun kan?

Dersom du alikevel gjør det, så vil du sannsynligvis forbanne avgjørelsen og angre "den lille handlingen" resten av ditt liv.

(Selv om hun har hatt det vondt, og opplevd all verdens tragedier, så lukter ikke dette så godt. Beklager.. )

Ønsker deg lykke til, og håper at du klarer å holde hodet klart fra følelsene, som er lettest å spille på, slik at du ikke lar deg presses fremover heller.

[Gjest Gjest]

Hei!

Det ble endel juss i de svarene du har fått..., vet ikke om det hjelper deg.

Jeg tror dere kan få det bra sammen, hvis din kone kan få hjelp.

Jeg kjenner meg igjen i hvordan hun føler, har hatt det slik selv. Vet ikke om det egentlig har med selvfølelse å gjøre. Jeg vokste opp i et hjem med foreldre som av ulike grunner aldri hadde tid til meg. Jeg hadde yngre søsken som var veldig krevende og fikk mye mer oppmerksomhet, både hjemme, i barnehagen og på skolen. Mens jeg fikk klare meg selv. Jeg ble veldig tidlig voksen, lærte å ta ansvar. Utad sett er jeg "vellykket" med flott jobb, karriere, vellykket mann, stebarn og egne/fellesbarn, mange interesser og mye ansvar.

Innad har jeg et brennende ønske om å bli sett og om å bli tatt vare på.

I starten av vårt samliv fokuserte jeg mye på at jeg ikke var nummer 1 for min mann, siden han hadde barn fra før. Og da jeg ble gravid, var jeg fryktelig bekymret fordi barnet vårt heller ikke skulle bli nummer 1 for han, fordi han hadde barn fra før. Jeg tenkte at det ble bare mitt barn, bare nummer 1 for meg. Min mann prøvde å hjelpe meg, men det endte med at han insisterte på at jeg skulle gå til psykolog.

Nå går jeg fast til psykolog, og disse ukentlige samtalene hjelper meg til å skjønne hvorfor jeg har dette konstante behovet for bekreftelse. Det har gjort forholdet vårt og familielivet mye bedre.

Jeg håper du klarer å vise din kone forståelse og bekreftelse. Når hun snakker om dette med barnet, synes jeg du kan si til henne at du kommer til å elske dette barnet like mye som ditt første barn, og be henne om aldri å tvile på dette. HVis noe skulle skje med henne, kommer du til å ta deg av barnet like godt som du tar deg av ditt første barn.

Og si at du elsker henne også, si det daglig. At om hun så hadde vært nummer 100 i rekka, så er hun det største som har hendt deg. La henne få høre at hun er ditt livs kjærlighet.

[Gjest Gjest]

Men så gir hun meg et ultimatum: Hun vil at jeg skal si fra meg foreldreretten for vårt ufødte barn. Hun vil alene være den som har ansvaret for barnet. Det skal være en garanti for at hun kan ta barnet å reise hvor hun vil dersom problemer skulle oppstå. Hun vil ikke at jeg skal lage problemer for henne på noe vis dersom hun ser seg nødt til å ta barnet å reise. Selv om jeg skriver under å at jeg sier fra med foreldreretten, vil hun la meg ha kontakt med barnet. Hvis ikke jeg ordner dette, vil hun dra hjem til hjemlandet og føde der. Hva skal jeg gjøre? Jeg føler meg virkelig presset.

Utfra det du skriver her kan det virke som hun vurderer å flytte tilbake til hjemlandet. Det virker som hun har undersøkt dette og fått råd fra noen andre hvordan hun skal gjøre det.

Jeg synes du skal søke råd hos en advokat. Du kan prøve å ringe Juss-Buss. Der gir jusstudenter gratis rettshjelp. http://www.jussbuss.no/

Hvis ikke de kan hjelpe deg kan du ringe Selvhjelp for innvandrere og flyktninger. http://www.seif.no/ Der fikk jeg god hjelp i forbindelse med en sak om utreiseforbud pga fare for barnebortføring. De kan gi noen råd og foreslå en advokat i ditt område som har kompetanse fra slike saker. Jeg er norsk, men fikk god hjelp der likevel fordi det finnes ikke noe annet sted norske kan få slik hjelp.

Håper det ordner seg for dere og barnet. Jeg føler med deg. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Et lite tips: Hvis det er mulig bør du dokumentere evt. trussler om at hun skal ta med barnet og flytte til hjemlandet. Ta vare på sms, mail.. Det kan virke sleipt og kynisk, men det er svært viktig dokumentasjon hvis det en gang blir en rettsak.