Fortvilet situasjon

[miszter]

Hei! Jeg har kommet opp i en fortvilet situasjon. Jeg skal prve å gjøre historien så kort som mulig. Min kone er fra øst-europa og har hatt en vanskelig oppvekst med foreldre som ble skilt men fortsatt bodde sammen. Hun har bare sin mor igjen i familen fra hjemlandet. Hun er veldig opptatt av å være nummer 1 og å være at vi er spesielle for hverandre. Jeg har vært gift tidligere, så hun mener derfor at hun er kone nummer to, og dermed kan hun ikke være spesiell for meg. Hun derimot har hatt en ekskjæreste, men likevel er jeg hennes spesielle kjærlighet. Jeg har også en sønn, han er mitt første barn, og derfor er han ifølge henne noe helt spesielt for meg. Nå venter vi vårt barn, over 3 måneder på veg, men nå har det dukket opp problemer. Hun mener at vårt barn ikke vil være spesielt for meg, bare for henne. Det vil bare være barn nummer to. Hun ønsker ikke at noe galt skal hende til barnet vårt, og vil gjøre alt for å beskytte det. Dette deler jeg selvfølgelig med henne. Men så gir hun meg et ultimatum: Hun vil at jeg skal si fra meg foreldreretten for vårt ufødte barn. Hun vil alene være den som har ansvaret for barnet. Det skal være en garanti for at hun kan ta barnet å reise hvor hun vil dersom problemer skulle oppstå. Hun vil ikke at jeg skal lage problemer for henne på noe vis dersom hun ser seg nødt til å ta barnet å reise. Selv om jeg skriver under å at jeg sier fra med foreldreretten, vil hun la meg ha kontakt med barnet. Hvis ikke jeg ordner dette, vil hun dra hjem til hjemlandet og føde der. Hva skal jeg gjøre? Jeg føler meg virkelig presset. Vi elsker hverandre, og vi har det fint sammen, hun sliter meg dårlig selvbilde, og av og til føler jeg det som om hun vil teste meg. Hvis hun ikke får det svaret hun ønsker seg føler hun seg verdiløs. I gode stunder spør hun om hvordan jeg kan leve med henne. Men i dette spørsmålet føles det som hun mener: Si fra deg barnet ditt, ellers tar jeg det med meg herfra.

Jeg føler meg dum som har latt meg presse opp i denne situasjonen.

Har noen noen synspunkter på hva jeg skal gjøre?

[LukaFrost]

Jeg ville i alle fall ikke gitt fra emg foreldreretten.

Det virker ikke som mom din kone har det helt bra. Dere trenger absolutt noen å snakke med, psykolog eller lignende. Søk hjelp hos profesjonelle.

[Gjest Gjest]

Enig med LukaFrost. Dere trenger profesjonell hjelp.

[Far til 2]

Enig med de overstående.

[Gjest *Mim*]

For en trist situasjon! Det er helt klart at hun har problemer med selvfølelsen, og det beste er om dere kan få hjelp med det. Si for all del ikke fra deg foreldreretten. Stå på ditt - du er glad i henne, det ufødte barnet og sønnen du har fra før. Det er ikke noe poeng i å rangere kjærlighet!

[cypress]

Det er vel ikke bare-bare å si fra seg foreldreretten så lenge dere er gift heller!!??! Det tror jeg faktisk ikke går an! Og hva skal poenget være med det?? Det er jo først ved et evt samlivsbrudd dette kommer på spissen, og her til lands har jo også fedre rettigheter.

Hvis hun flytter utenlands uten at du har sagt fra deg foreldreansvaret, vil dette regnes som kidnapping vel? Det kreves aksept fra den andre forelderen dersom den ene ønsker å flytte utenlands. Hvis aksept ikke gis, er det vanlige at den som vil flytte må gå rettens vei for å kreve foreldreretten alene - noe som skal litt til.

Lykke til!!

[tingeling]

For det første tror jeg definitivt at dere bør gå og snakke med noen.

På toppen av at dine kone er usikker så er det ikke umulig at det er en del hormoner med i bildet her også.

For det andre så synes jeg ikke du skal si ifra deg foreldreretten, men argumenter med at du ikke ønsker det fordi dette barnet er like viktig for deg som ditt første barn. Vis henne det ved å kose med magen, følge med på barnets utvikling og etterhvert synge/ prate med babyen i magen. Hvis din kone ikke får tydelige bevis på at dette barnet er viktig for deg så kan det godt hende at hun tviler på det.

Gravide kvinner trenger gjerne ekstra mye bekreftelse, både på at vi fremdeles er elsket og at mannen synes at vi er attraktive, og på at mannen er like opptatt av barnet i magen som det vi er. (er gravid selv og føler meg som en flodhest, har dårlig samvittighet for at jeg ikke orker sex og er delvis bekymret for at mannen min skal føle at han blir glemt i hverdagen med jobb, husarbeid og en toåring. Da er det ekstra godt å høre at han elsker meg, at han synes jeg er flott med mine ekstra kvinnelige former og ingenting smelter meg sånn som at magen får oppmerksomhet).

Håper at det ordner seg for dere!

[Gjest men]

Du bryr deg ikke nok-gnåling er et ikke helt sjeldent problem, det er heller ikke sjalusi eller usikkerhet på partnervalg. Du har lagt et egg ved å velge en kone som ikke er norsk, med den risikoen det er for at hun tar fellesbarn og reiser. Mange barnekidnappinger skjer på den måten.

Du kan ikke si fra deg foreldreretten for et ufødt barn tror jeg, siden det faktisk da ikke eksisterer noe barn, juridisk sett. Og sannsynligvis heller ikke for et født barn mens dere er gifte, da er du far etter Pater est-regelen. Først ved eventuell skilsmisse kan det bli aktuelt, og da bare hvis du vil.

Det gir null mening at hun vil ha foreldreretten alene for å "beskytte barnet". Det gir langt større mening at hun kan få tanker om å ville reise hjem og være omgitt av venner og familie når barnet vokser opp, kanskje får hun panikk ved tanken på å være "låst" i Norge etter å ha fått barn med en nordmann.

Hun kan selvfølgelig reise til hjemlandet og føde der. Det vil da heller ikke være en kidnapping, slik det blir hvis hun reiser mot din vilje etter fødselen.

Det er litt vanskelig å gi deg råd, siden jeg ikke vet om hun bare er utrygg, eller om hun planlegger å svike deg som far og stikke med barnet, eller i hvertfall sikre seg muligheten. Det er jo bare tull å skulle flytte barnet til Øst-Europa fordi det ikke er første/viktigste barn, å ikke være førstefødt er ikke en katastrofe. Det er mulig hun bare er veldig sår og sjalu, men det er også mulig at hun hauser opp den biten for å manipulere mer makt over til seg selv. Og enerett til deres barn gir henne veldig mye makt. Uansett, det viktigste er at du gjør det du kan for å holde henne i Norge til barnet er født og farskap inntrer.

(Jeg har bare tatt bort tatt bort

så innlegg ikke så ut som om det var sitert.

Helen - mod.)

Endret 31. oktober 2008 av Helen

[Gjest m]

Høres ut som det ligger noe mere bak dette ultimatum som hun stiller, og det virker ikke ut som det er mye kjærlighet her.

Du må ikke si fra deg foreldreretten ihvertfall.

Hun har i tankene å reise tilbake til landet sitt når barnet er født. At det er derfor hun vil ha fritt spillerom. Føder hun i hjemlandet så kan hun skrive "far ukjent".

Nei dette gir ingen god magefølelse.

[Gjest me]

sorry, men tenkte bare tanken...

sorry sorry sorry...

synes virkelig synd på deg, det skal ikke være greit , overbevis dama di hvertfall frem te fødselen at du ELSKER henne, gjør ALT

håper det ordner seg

onkelen min har nesten det samme probleme

såå derfor

igjen...sorry

Endret 31. oktober 2008 av Helen

[Helen]

Tråden er ryddet iht. Kvinneguidens regler.

Helen - mod.

[Gjest Gjest]

hei, for meg høres det ut som hun har sanket med noen eller lest noe i det siste. Jeg er selv utlending med barn med en nordmann. For meg er jeg for alltid måtte bo i dette landet pga barnet vi har sammen. Det kan være fustrerende, men jeg forstår også. Men som ikke født norsk er det en veldig usikkerhet, at man blir alene uten nær familie, fordi sin da eks ikke tillater lengre reiser. Det er en reel angst.

Dere burde oppsøke noen som kan forklare dere begge regler, og forklare henne at man kan elske begge barn like mye. Hun burde også kansje få litt inputt på at deres felles barn vil alltid ha et nærmere forhold til deg da det barnet bor jo fast hos dere (dvs om du ikke har foreldreretten til det andre barnet). Da vil det barnet alltid være spesiell i den forstand. Selvom du alltid vil elske de like mye (begge barna).

Ikke fraskriv deg foreldreansvaret, det tror jeg ikke du kan heller når dere er gift. søk hjelp... kansje familievern kontoret.

[Gjest Gjest_Stella_*]

Barneloven sier:

§ 34. Foreldreansvaret når foreldra er eller har vore gifte

Foreldre som er gifte, har foreldreansvaret saman for sams barn.

Foreldre som separerer eller skil seg, kan avtale at dei skal ha foreldreansvaret saman eller at ein av dei skal ha det aleine. Inntil avtale eller avgjerd om foreldreansvaret ligg føre, har dei ansvaret saman.

I juridisk språkbruk er det ikke noe som heter foreldrerett - det heter foreldreansvar.

Så lenge dere er gift så har du likt foreldreansvar som din kone. Du kan ikke fraskrive deg det.

§ 40. Flytting med barnet til utlandet.

Har den eine av foreldra foreldreansvaret åleine, kan den andre ikkje setje seg imot at barnet flyttar ut av landet. Dersom foreldra har foreldreansvaret saman, må begge samtykkje til at barnet skal flytte til utlandet.

Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu fast saman med (etter skillsmisse/samlivsbrudd), må barnet ikkje flytte ut av landet før saka er avgjort

Så om kona de tar barnet med seg og flytter så bryter hun norsk lov og det regnes som kidnapping.

[Gjest Gjest]

ville bare påpeke at selvom man har foreldreansvaret alene, det å flytte utenlands er neimen ikke lett. Når jeg prøvde, satte han på bakbeina (ofc) og jeg måtte bli i landet til rettsaken kom opp.

[Gjest Gjest_Gyda_*]

Man kan ikke fraskrive seg foreldreansvaret så lenge man er gift med moren og bor sammen med barnet! Loven er her til for å verne barnet og sørge for at barnet blir tatt vare på av foreldre som begge har ansvaret for det.

At moren av personlige årsaker ikke ønsker at hennes egen mann og far til barnet ikke skal ha noe ansvar - dvs. det hun ønsker er at han ikke skal ha noen rett til barnet - det går ikke. Her er det hensynet til barnet som kommer først. Din kone har tydeligvis ikke forståelse for hva dette faktisk innebærer. Man kan ikke si ifra seg ansvaret for eget biologisk barn som man bor sammen med og forsørger!

Din kone må lære seg hvordan lover og regler er i Norge og at det her ikke er noe som heter No.1 Barn!

[Gjest Gjest]

Foreldreansvar er en plikt foreldre har for barna sine og barna har rett på at foreldrene har ansvar for det. Man er skyldig barnet å gi det de beste oppvekstvilkår og den beste omsorg. Dette kan man ikke fraskrive seg ut fra de årsakene som kona til TS ønsker.

[Gjest SpillBill]

ville bare påpeke at selvom man har foreldreansvaret alene, det å flytte utenlands er neimen ikke lett. Når jeg prøvde, satte han på bakbeina (ofc) og jeg måtte bli i landet til rettsaken kom opp.

Hvis du har fått foreldrensvaret alene kan du flytte utenlands. Men før det er fastsatt av retten at du har foreldreansvaret alene så kan du ikke reise.

Ref Barneloven:

Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu fast saman med må barnet ikkje flytte ut av landet før saka er avgjort

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hvis du har fått foreldrensvaret alene kan du flytte utenlands. Men før det er fastsatt av retten at du har foreldreansvaret alene så kan du ikke reise.

Ref Barneloven:

Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu fast saman med må barnet ikkje flytte ut av landet før saka er avgjort

Jeg vet at det er det som står der. Men jeg har hatt foreldreansvaret hele hans liv, men barnefaren stevnet meg til retten, og da måtte jeg bli i landet. jeg kunen sikekrt bare dratt allikavel, men da kunne jeg aldri komme tilbake til Norge...

forøvrig fikk han forsatt ikke noe foreldreansvar....

[Gjest SpillBill]

Jeg vet at det er det som står der. Men jeg har hatt foreldreansvaret hele hans liv, men barnefaren stevnet meg til retten, og da måtte jeg bli i landet. jeg kunen sikekrt bare dratt allikavel, men da kunne jeg aldri komme tilbake til Norge...

forøvrig fikk han forsatt ikke noe foreldreansvar....

Så lenge det er en pågående sak i rettsystemet som ikke har fått noen avgjørelse så kan man ikke reise.

[Gjest Gjest_bente_*]

Det føles nok veldig fortvilet at din kone vil dette.

Men du kan trøste deg med at det i Norge ikke lar seg gjøre å frata deg foreldreansvaret så lenge du er gift med henne og barnet er ditt.

Skulle dere bli skilt så må hun gå rettens vei for å frata deg foreldreansvaret.

Og du kan ikke fraskrive deg ansvaret for et barn du er far til og som bor under ditt tak! (Og foreldreansvar og foreldrerett er det samme. I juridisk terminologi brukes kun ordet foreldreansvar)