Spiseforstyrrelse?

[Avalon]

Jeg vil først si at jeg er i prossesen med å komme meg til lege med dette spørsmålet også, men det kan ta tid før jeg får time...

Jeg har lurt litt på, i det siste om jeg kan ha en form for spiseforstyrrelse.

Det begynte ifjor, etter et tap, hvor jeg reagerte med å miste matlysten. At jeg hadde mistet matlysten, spiste lite, eller ingenting på flere dager gikk ikke opp for meg før jeg en dag så ribbebeina mine stikke ut.

Det har nå gått over halvaent år med dette, og etter hver utfordring eller nederlag reagerer jeg med å spise mindre, eller ikke spise.

Ofte spiser jeg litt når sulten melder seg, men spiser bare til den ikke lenger er så sterk.

Jeg kan selv se at jeg har gått MYE ned i vekt. På en måte er det skummelt, for jeg bare fortsetter, delvis med vilje nå.

På halvaent år har jeg gått i fra og være nesten 80kg til å være 56kg. Ifølge BMI greiene er jeg fremdeles under "normalvekt".

Men jeg ser hvor lett det er blitt for meg å gå ned. vekten stopper opp av og til, og så stuper den noen kilo til.

Jeg har ingen ønsker om å se ut som en kleshenger. Selv om jeg merker at jeg allikevel gjør det litt med vilje nå også.

Jeg har slitt med depresjon i over 7år, og har siden jeg var liten slitt med selvbilde og vekten.

Er det noen som har vært borti noe slikt?

Jeg har venninner som har hatt anoreksi og bulimi, men der ser jeg mye benektelse. Jeg ser lett at jeg har gått ned mye, det er skummelt men samtidig så liker jeg det.... og er redd for å legge på meg igjen.

[SuperNova]

Å, som jeg kjenner igjen de følelsene du beskriver. Jeg har aldri vært overvektig, men har i perioder spist ekstremt lite og trent som en gal kvinne. En gang klarte jeg ikke å stoppe før jeg var 57 kilo, og jeg er ganske høy, så ifølge BMI var jeg undervektig.

Jeg hadde en gnagende følelse av at noe var galt, men samtidig elsket jeg følelsen av at kiloene raste.

I ettertid ser jeg at det var et ønske om kontroll og mestring som drev meg. Og selvfølgelig andres oppmerksomhet, positive kommentarer i starten og mer bekymrede etterhvert.

Men man har ikke kontroll når man sulter seg. Og de som sier at de er bekymra for deg, forsøker ikke å ødelegge for deg - de sier det fordi de bryr seg om deg.

Sikkert veldig smart å gå til legen. Og kanskje en henvisning til psykolog, hvis du ikke går til en allerede. Jeg tror kanskje du har kommet inn i en spiral der du overfører følelsene dine til maten du spiser. Det trenger du hjelp til å håndtere. Lykke til!

[Gjest -T-]

Å, som jeg kjenner igjen de følelsene du beskriver. Jeg har aldri vært overvektig, men har i perioder spist ekstremt lite og trent som en gal kvinne. En gang klarte jeg ikke å stoppe før jeg var 57 kilo, og jeg er ganske høy, så ifølge BMI var jeg undervektig.

Jeg hadde en gnagende følelse av at noe var galt, men samtidig elsket jeg følelsen av at kiloene raste.

I ettertid ser jeg at det var et ønske om kontroll og mestring som drev meg. Og selvfølgelig andres oppmerksomhet, positive kommentarer i starten og mer bekymrede etterhvert.

Men man har ikke kontroll når man sulter seg. Og de som sier at de er bekymra for deg, forsøker ikke å ødelegge for deg - de sier det fordi de bryr seg om deg.

Sikkert veldig smart å gå til legen. Og kanskje en henvisning til psykolog, hvis du ikke går til en allerede. Jeg tror kanskje du har kommet inn i en spiral der du overfører følelsene dine til maten du spiser. Det trenger du hjelp til å håndtere. Lykke til!

[Gjest -T]

Jeg kjenner meg såå igjen i hva dere begge skriver - Jeg var i fjor sykmeldt i 8 måneder for spiseforstyrrelser Gikk ned 32 kilo på 4 mnd, jeg sultet meg ikke, men jeg var kaloriteller og treningsnarkoman. Den spiseforstyrrelsen har også et navn.. Ortoreksi - det står litt om det på nettet.

Jeg sliter fortsatt hver eneste dag.. kalorikontroll og trening er den eneste måten jeg klarer å håndtere både hva som HAR vært og ting som skjer nå, hvorfor det er sånn har jeg kommet frem til at det har med en velværefølelse å gjøre.. Jeg var så nedkjørt av traumer og ting jeg ikke hadde kontroll på at når jeg begynte å slanke meg og kiloene raste av så følte jeg meg mer vellykket.. til og med sunn, og fikk det bedre i det fleste situasjoner i hverdagen.

Skriver faktisk akkurat nå bok om det her - fordi jeg ikke fant noe særlig om emnet da jeg hadde det som værst - ønsket så sterkt at noen skulle forstå - for det er fryktelig mange fordommer mot akkurat dette med spiseforstyrrelser.

[milla-mor]

TS: Ja, du har en spiseforstyrrelse. Du sier du hadde et tap i livet ditt, og deretter falt vekten. Normalt. Men nå kan det virke som om du føler du på en måte tar kontrollen ved å spise lite. "Jeg mistet noe som var utenfor min kontroll, men jeg kan i det minste kontrollere vekten min". Det er veldig mange som gjør sånt. Jeg òg. Men jeg benekter det ikke. Man kan godt ha en spiseforstyrrelse, selv om man ser at man er tynn, og ikke er innbilt feit. Det er jo mye mindre farlig, heldigvis, enn de som ikke skjønner at de er tynne.

Jeg hadde det veldig vanskelig for litt under et år siden, og mennesker rundt meg kommenterte at jeg så syk ut. At ribbeina mine stakk ut, og at alle klærne mine hadde blitt for store. Jeg ble kjempeglad, og bestemte meg for å bli enda tynnere. Så det der kjenner jeg meg veldig igjen i.

Kjenpebra at du skal få hjelp, og lykke til!

[Avalon]

Tusen takk for tilbakemeldinger! Setter stor pris på det.

Også fint å vite at det er andre som føler/ har følt det samme.

Jeg er bare redd for at lege/ psykolog ikke skal ta meg på alvor, siden jeg ikke går inn i de klassiske symptomene for anoreksi.

Men får håpe de gjør d

[Gjest Gjest]

Sålenge man ikke har et avslappet forhold mtp. mat og trening, og man tenker på dette 24/7 har man ikke et normalt forhold til mat.

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i ca. 3 år, og sliter fortsatt. Jeg er undervektig, men ikke FOR undervektig. Enda. Jeg anbefaler deg å skaffe en behandler som virkelig har peiling på hva spiseforstyrrelse går ut på..... Jeg gikk til en psykolog som ikke helt forsto hva og hvordan, og det var litt slitsomt å ikke bli forstått (selv om det selvsagt er vanskelig å forstå, men man trenger i hvertfall en behandler med kunnskaper).

Lykke til.

[Gjest Gjest nå]

Hei !

Ville bare sende en hilsen til deg og de andre som har skrevet her.

Jeg har også slitt (og sliter) med spiseforstyrrelse. Jeg er mye bedre nå.

Jeg har alltid vært flink til å skyve vekk vonde tanker og holde de for meg selv. Ant. var det dette som utløste spiseforstyrrelsen. Maten og treningen var noe jeg kunne kontrollere - og som de andre her sier - det å føle at man går ned i vekt, at "alle" klær passer og få kommentarer på at man har blitt tynnere - det gjorde ihvertfall meg glad (har alltid vært litt overvektig).

Jeg så ikke selv at jeg så syk ut etterhvert. Jeg mistet mensen (som jeg ikke har fått tilbake ennå, fortsatt ikke helt frisk), sov dårlig om natta, hadde hvilepuls ned mot 30, mistet nesten alt av muskler og "mistet" følelsene (følte ingen store gleder, var helt likegyldig til ting som tidligere hadde gitt meg masse energi) - og opplevde t.o.m. angst (noe jeg aldri hadde opplevd før).

Jeg tok mot til meg og fortalte det til en person som jeg visste hadde slitt med spiseforstyrrelser. Hun har hjulpet meg masse og var også en god pådriver for at jeg skulle oppsøke psykolog (jeg ville ikke dette først, jeg hadde jo kontroll trodde jeg).

Jeg anbefaler det på det varmeste å få henvisning til en psykolog eller en annen person du kan prate med og som kan hjelp deg. Det er viktig å ta tak i problemet før det utvikler seg ennå mer. Lykke til ! Alle varme tanker til deg.