Jeg mann, hun lesbisk - barn uten samliv?!

[Gjest -Undrende-]

Hei.

Jeg er en mann i tredveårene.

Min desidert beste venninne er lesbisk, og har en nydelig datter på 1,5 år som hun har med en mann som overhodet ikke stiller opp.

Han har ikke sett datra si siden hun var 1 mnd gammel til tross for at de bor i samme by.

Jeg har tatt ansvaret og blitt en mannsfigur i denne jentas liv, og nå er det snakk om at min kjære venninne vil ha ett barn til.

Jeg mener hun er verdens beste mor, verdens beste jente og jeg kunne meget gjerne tenke meg å stille opp som biologisk far til denne ungen.

Men det er en del fordeler og ulemper rundt dette...

Jeg tenker blandt annet at ungen vil få en far som stiller opp 100% samt kjenner sin arv og herkomst i motsetning til en donor i Danmark.

Jeg tenker også at den datra hun har nå, vil ha meg som "farsfigur" resten av sitt liv da hennes bror/søster vil ha meg som far.

Jeg ville aldri sett forskjell på de to, da jeg er utrolig glad i den lille jenta allerede, og i perioder kaller hun meg pappa, selv om vi prøver å venne henne av med det.

Men hva er ulempene?

Jeg har sikkert sett meg blind på lykke og barn og alt det der, så jeg søker nå noen kritiske blikk på dette...

Vennskapet vil jo forandres drastisk, men det vil det uansett om det kommer en partner inn i bildet på den ene eller andre parten uansett.

Hva tenker dere?

Kall en spade for en spade nå!

[Spirito]

Hva skjer den dagen du finner den store kjærligheten og vil stifte familie selv? Det er kanskje noe å tenke på?

[Gjest -Undrende-]

Hva skjer den dagen du finner den store kjærligheten og vil stifte familie selv? Det er kanskje noe å tenke på?

Ja, men i min alder er det ikke uvanlig at potensielle partnere har barn fra før.

Jeg har kjent denne kvinnen i mange mange år, og jeg føler at om jeg har et barn fra før, så er dette noe en potensiell partner må godta, på lik linje som jeg må godta at min eventuelle fremtidige partner har sin(e) barn....

[Gjest Elfrida]

Jeg ville i hvert fall sikret meg at jeg ble oppført som far, slik at jeg fikk foreldreansvar osv. Så står du litt sterkere dersom din venninne skulle finne den store kjærligheten og plutselig prøve å rydde deg ut av livet til barna. Det er sikkert helt usannsynlig at noe sånt skulle skje, men man vet aldri.

[Gjest Gjest]

Fremtidige partnere, flytting, uoverenskommelser pga samvær o.l., økonomi, barnehager og skole...

Jeg kan ikke skryte på meg noen erfaring på dette emnet, men ville selv ha prøvd å tenkt gjennom alle aspekter og diskutert de med venninnen. Ville også hatt skriftlig avtale hvordan ting skal løses og hva som skal skje hvis man ikke får løst de. Hvis ting først går galt, kan de gå veldig galt. Hvis begge er oppgående og inneforstått med gi og ta og alt for barnets beste, får man bare ønske dere lykke til og håpe dere aldri kommer opp i en ulykkelig situasjon.

[Gjest Gjest]

Tror du skal tenke deg om tre ganger.

Å sette barn til verden for å hjelpe ei lesbisk venninne?

nei aldri om jeg ville gjort det.

Får du egen familie vil du aldri klare å følge opp barnet like mye som du har forpliktet deg til når du gikk med på å sette henne til verden.

Moralsk, etisk, barnas rettigheter, dine rettigheter og plikter, oppfølging, økonomisk, juridisk osv..

[Gjest -Undrende-]

Jeg ville i hvert fall sikret meg at jeg ble oppført som far, slik at jeg fikk foreldreansvar osv. Så står du litt sterkere dersom din venninne skulle finne den store kjærligheten og plutselig prøve å rydde deg ut av livet til barna. Det er sikkert helt usannsynlig at noe sånt skulle skje, men man vet aldri.

Joda, det er et "ikke-tema" ihvertfall i dag...

Jeg har sagt at hun vil ha foreldreansvaret, men at jeg har foreldreretten.

Ungen vil evt få hennes etternavn med mitt som mellomnavn...

Men har dere ikke noen andre litt mer kritiske syn?

Litt utenfor boksen?

For for meg høres det rosenrødt ut, men jeg vet at det ikke er slik.

Jeg ser meg litt blind på lykken rundt det, siden jeg også selv har lyst på barn.

Hun er for meg den perfekte mor rundt den ungen hun har i dag.

Vi har snakket sammen om at hun kanskje drar til Danmark og får en donor der istedenfor at jeg blir faren, men jeg mener sterkt at det er en ulempe mer enn en fordel når alternativet er at jeg kan stille opp.

Det eneste som ligger i fordel der er at om hun får en partner, så er det hun som vil bli ungens eneste andre "forelder" og at de 4 da kan bygge en familie sammen uten innblanding fra noen andre.

Vennskapet vårt vil jo endres drastisk, men det vil det jo uansett om hun eller jeg finner oss en livsledsager nå.

Jeg vil ikke være den som stiller opp som "pappa" for lille jenta om hun finner seg en partner nå, det vil jo være henne.

Men kall meg gammeldags, jeg mener at uansett om man lever i homofilt eller lesbisk samliv, så trenger unger impulser fra begge kjønn når de vokser opp.

Eller tar jeg grundig feil der?

[Gjest -Undrende-]

Tror du skal tenke deg om tre ganger.

Å sette barn til verden for å hjelpe ei lesbisk venninne?

nei aldri om jeg ville gjort det.

Får du egen familie vil du aldri klare å følge opp barnet like mye som du har forpliktet deg til når du gikk med på å sette henne til verden.

Moralsk, etisk, barnas rettigheter, dine rettigheter og plikter, oppfølging, økonomisk, juridisk osv..

Det er ikke snakk om å hjelpe en venninne.

Det er like mye snakk om at jeg vil ha barn, og hun er den perfekte mor til min unge.

(Før hun fant ut at hun var 100% lesbisk, så hadde vi også et forhold)

Moral, etikk, barns rettigheter og det der vil jo like mye spille en rolle om hun reiser til Danmark og får en anonym donor?

Problemet er da at ungen aldri vil vite hvor den kommer fra.

Ikke sykdomshistorikk i familien, ingen besteforeldre på farssiden.

Økonomisk sett er det ingen problemer da vi begge har ordnet og god økonomi.

Får jeg min egen familie vil dette barnet bety like mye som eventuelle fremtidige barn.

Det fungerer i skilsmissefamilier, og jeg ser ikke forskjellen mellom at noen er sammen, får ett barn og går fra hverandre og dette.

Barnet vil bli elsket av to foreldre uansett.

[Bianca]

Hvis du adopterer jenta, og får enda et barn med venninnen din, slik at du får rettigheter som biologisk far til begge to, så vil jeg jo tro at det juridiske er i orden. Har dere snakket om dette?

Det er også en god idé å sikre seg at eventuelle problemer i forhold til ny partner og nye familier løses i forhold til en evt. skriftlig avtale som dere gjør på forhånd.

Det kan bli noe bra ut av dette, men det er jo klart at man må ta sine forhåndsregler. Det virker jo som en god løsning for dere begge på nåværende tidspunkt i hvert fall. Og hvis det har vært sånn lenge - så er jo det et bevis på at dere har et stabilt forhold.

Endret 24. oktober 2008 av Bianca

[Gjest -Undrende-]

Hvis du adopterer jenta, og får enda et barn med venninnen din, slik at du får rettigheter som biologisk far til begge to, så vil jeg jo tro at det juridiske er i orden. Har dere snakket om dette?

Det er også en god idé å sikre seg at eventuelle problemer i forhold til ny partner og nye familier løses i forhold til en evt. skriftlig avtale som dere gjør på forhånd.

Det kan bli noe bra ut av dette, men det er jo klart at man må ta sine forhåndsregler. Det virker jo som en god løsning for dere begge på nåværende tidspunkt i hvert fall. Og hvis det har vært sånn lenge - så er jo det et bevis på at dere har et stabilt forhold.

Vi har snakket om det ja, og jeg har tenkt mye på det.

Vi snakket jo om at jeg skulle adoptere henne når vi var kjærester. Og at hun vil at lille jenta skal ha en "pappa".

Men saken er jo, at om hun får seg en kjæreste, så er det jo hun som vil bli "forelder" på daglig basis, og ja.... Kompliserte greier dette. hehe..

Jeg gjør det mer enn gjerne, jeg er glad i begge to.

Ikke romantisk sett, men som venn og datter.

[Gjest x]

Om du har den minste tvil om du skal gjøre dette (og det regner jeg med du har siden du spør her på forum om råd), så IKKE gjør det.

[milla-mor]

Jeg synes det høres kjempefint, jeg! Man trenger ikke å gjøre ting mer kompliserte enn de er.

[Gjest Gjest]

Jeg er trolig gammeldags, men dette blir for drøyt for min del.

Ideelt sett mener jeg at barn skal fødes inn i velfungerende samliv mellom to personer (dette være seg et forhold mellom mann og kvinne eller et homofilt/lesbisk forhold). Ting kan selvsagt alltid skje både under graviditeten og etter fødeslen som gjør at dette ikke blir realiteten, men å planlegge å sette barn til verden under slike forhold synes jeg ikke noe om. Hvordan skal dere løse dette i praksis da? Skal hun ha hovedomsorgen? Eller 50/50?

For meg høres dette veldig egoistisk ut. Mest hensyn til dere selv som ønsker barn og litt mindre hensyn til barnet.

Vel, det er min mening. Men jeg er vel gjerne gammeldags?

[Teriyaki]

Jeg synes det høres ganske fint ut jeg. Tror ikke barnet vil ta betydelig skade av det.

Høres dessuten som om dere har tenkt godt over saken.

[Gjest Pupsilure]

Jeg synes det høres ganske fint ut jeg. Tror ikke barnet vil ta betydelig skade av det.

Høres dessuten som om dere har tenkt godt over saken.

Helt enig

[Gjest Gjest_Rosa_*]

Synes hun bør reise til Danmark. -Med tanke på din og hennes framtidige partner. Og med tanke på ungene. Synes heller du kan være som en onkel, og stille opp, og ta ungene med på ting.

[Gjest Gjest]

Jeg har noen i familien som valgte å gjøre det på denne måten.

De verste problemene de har støtt på er at folk utenfor kan være noen fordømte rasshøl. De har fått høre mye møkk fra folk, selv folk som burde støtte de. Og det har vært vondt og hardt.

Det er noe du virkelig burde tenke over, for kommer sannheten ut, og det gjør den jo, så kommer folk til å syntes at de har rett til å fortelle deg hvor grusomt fælt alt er.

De to har et utmerket forhold og samarbeider langt bedre enn ganske mange skilte par jeg kjenner, ungen er glad og harmonisk.

Du vet ikke hva fremtiden holder. Det eneste du vet er at du resten av livet (ikke bare i 18 år som noen skal ha det til) har ett ansvar, ett barn. På godt og vondt.

Og jeg syns ikke dette høres ut som den verste måten å laget et barn på.

[Helen]

Tråden er ryddet iht. Kvinneguidens regler.

Helen - mod

[thumbalina]

Bare pass på at du ikke gjør dette for feil grunner - at du fortsatt innerst inne håper å få være hennes beste venn/kjæreste for alltid ved å "binde" deg til henne på denne måten- altså at du har dypere følelser for henne romantisk sett enn det du tror du har... om du forstår. Dersom du er helt trygg på at du er innenforstått og akseptere at dere kun er venner, og ikke noe mer så syns jeg dette er en flott ting å gjøre. Men få ordnet skriftlige avtaler - ting forandrer seg, så er veldig lurt å ha alt på stell. På lik linje med samboerpar.

[Gjest men]

Du kan ikke adoptere hennes første barn, slik noen skisserer her. Myndighetene ser mer alvorlig på adopsjon enn at mammas bestevenn og eks kan få adoptere, dere må gifte dere/leve i dokumentert samboerforhold over flere år for at det skal komme i betraktning.

Du saboterer din framtidige familie ved å med vilje lage barn på si. Ikke bare for deg og din fremtidige partner, men også for dine barn som ikke skal få vokse opp i intakt familie hvor søsken bor sammen.

Hvorfor pokker kan du ikke utsette barneønsket ditt til du treffer den du vil dele livet ditt med? Hvorfor skal alle andre "måtte bare godta" at du har barn fra før? Jeg hadde ikke godtatt at du hadde laget barn som enslig for å få akkurat den kvinnen som mor, jeg hadde latt være å bli sammen med deg. Hun er ikke den eneste "perfekte moren" som finnes, mange kvinner som ikke har barn enda vil vise seg oppgaven verdig når de kommer så langt.

Hvis din venninne velger sæddonor hvis du takker nei, så er det et ansvar HUN påtar seg overfor barnet, det er ikke ditt ansvar. Men lager du barn, har du din fulle del av ansvaret for hvordan det påvirker den resulterende babyen, babyens daværende og fremtidige halvsøsken, din nye partner, og deres familier.