Familien falt sammen

[Gjest Gjest_gjest_*]

Vet ikke om dette er riktig sted å skrive det, men jeg må få noe av hjertet.

Det er omtrent et år siden mamma døde fra oss. Hun var bindeleddet i en noget turbulent familie. Det har vært mange kamper, men samtidig et veldig sterkt samhold. Vi hadde alltid hverandre å støtte oss til når livet buttet. I løpet av noen måneder etter mammas død endret alt seg. De som hadde stått sterkest sammen ble blodige fiender. Vi har alltid holdt hverandre oppe, den sterke har hjulpet den svake. Den som er flink til noe har støttet med det. Med et var alt borte. Alle synes å kjøre et hardt egoløp, ingen bryr seg om andre. Det sårer meg så veldig. Noen av oss reagerte sterkere på tapet av mamma, og at det interne nettverket falt sammen gjør ikke ting bedre. Føler meg alene, det er som om alle er borte. Orker ikke ta særlig kontakt med noen, det eneste de vil er å klage på de andre i familien. Vi mistet en av være så alt for tidlig, jeg sliter med å miste alle de andre også. Uff, må bare få ut litt. Orker skjelden å tenke på mamma og alt rundt det, men av og til er det godt å gråte litt og kaste noen vonde tanker ut av hodet.

Kjære familien min, jeg savner dere så. Ikke ødelegg dere selv og hverandre, husk at mamma holdt oss alle oppe.

Vet ikke hva mer jeg kan gjøre for dere....

Et lettet hjerte sover bedre.

[alicia2]

Først vil jeg si at det må være tøft å miste sin mor,som attpåtil var bindeleddet i familien deres.Føler med deg i sorgen . På toppen av det hele opplever du nå at familien som din mor var flink til å holde samlet ,nå splittes opp i uvennskap .Dermed blir sorgen dobbelt så tung om jeg kan si det slik.

Det er heller ikke akkurat å ære minnet til din mor dette at fiendskapen nå tar over,det som hun kjempet for å hindre.

Sannelig er det ikke lett å vite hva en skal gjøre i en slik situasjon!

Men jeg tenker at siden du syns det var godt å få "lufte" tankene dine skriftlig her inne på forumet, kunne det være en ide at du skrev ned hva du føler om situasjonen i et brev,som du kopierte opp og delte /sendte ut til familien? Hvis det ikke hjelper å snakke med dem altså,eller du syns det blir for vanskelig å ta dette opp "face to face" med dem?

Dette var bare en tanke som slo meg,håper ikke du syns det høres dumt ut...

Jeg selv syns ofte det kan være enklere å uttrykke ALT jeg går og føler på skriftlig,da er det ofte lettere å få med alt en ønsker å formidle også..

Uansett,jeg håper alt vil bli bedre med din familie-situasjon,og at de rundt deg begynner å tenke på hvordan hun ville reagert nå om hun visste hvordan ting har utviklet seg negativt,hun som var din mor og som så gjerne ville ha familien samlet.

og nok en

[Gjest Gjest_silje_*]

Jeg skjønner bortimot eksakt hva du mener... Jeg mistet min mor for 3 år siden, min far døde da jeg var liten. Jeg har 2 eldre søstre og 1 storebror, er ordentlig attpåklatt med 12 år mellom meg og nærmeste søster. Hele vår familie var tydeligvis basert på at mamma holdt oss sammen. Jeg trodde alltid at vi var nær hverandre, men fra den dagen mamma døde, har jeg følt meg familieløs. Jeg har ikke bare mistet mine foreldre, jeg har også mistet mine søsken.

Ingen av dem ser ut til å ha noen interesse av å omgås familien sin lenger. De ringer aldri, kommer aldri på besøk, og når jeg stikker innom dem, orker de knapt å snakke med meg. Prøvde i fjor til jul å invitere dem alle sammen til middag i romjulen, for vi har alltid vært samlet en av juledagene, men etter mammas død har denne tradisjonen forsvunnet. De avslo mine invitasjoner, alle som en.

De gangene jeg prater med noen av dem, prater de alltid dritt om de av søsknene som ikke er tilstede, og det orker jeg ikke. Jeg er jo glad i dem alle. Vil bare ta vare på det lille jeg har igjen av familie.

Så som du skjønner, jeg har egentlig ingen gode råd å gi deg, aner ikke hva jeg skal gjøre selv heller. Det jeg derimot KAN gjøre er å sende deg en klem...med håp om våre familier en gang innser hva som er viktig her i livet.