Er foreldrene dine lykkelige?

[MissStiles]

Det er en del år siden jeg flyttet ut hjemme ifra. Jeg har bedre kontakt med dem nå som jeg ikke bor hjemme lengre. Mye krangling før. Liker bedre hvordan ting er mellom oss nå.

Men av og til så tenker jeg på om foreldrene mine er lykkelige sammen?? Nå som jeg er voksen, kan jeg ikke se at foreldrene mine har så mye til felles. Jeg vet at de krangler, både før og nå men jeg kan ikke la være å tenke på dette. Når jeg var yngre, var det flere ganger hvor mamma sa at nå orket hun ikke å være sammen med pappa lengre. Men hun fortsatte å være sammen med han. Lurer på hvorfor..

Noen andre som tenker som meg???

[FangeLiv]

Nei, mine foreldre er ikke lykkelige sammen. Og jeg fatter ikke at de kan leve sammen med så lite til felles og så mye problemer i forholdet. Lurer på det stadig vekk, og håper og tror det aldri blir slik for meg om min kjære.

Så du er ikke den eneste som tenker på dette nei.

[Gjest Gjest_Kitteh_*]

Foreldrene mine har vært gift i 35 år, og de har, etter det jeg har oppfattet, alltid vært lykkelige sammen. De passer godt sammen, de har mange av de samme interessene, og de har fremdeles mer enn nok å snakke om selv etter alle de årene.

Jeg føler selv at jeg har lært mye av de om forhold. De krangler sjeldent, er det noe de er uenige om så gjør de sitt beste for å ta det opp på en sakelig måte, og de er flinke til å gi hverandre plass. Det er ingen av de som er top dog, eller som tar styringen. De er to om det meste.

Det er noe kjærlig i måten de er "hverdagslige" på, og jeg har alltid elsket hvordan de kjenner hverandre. De har selvsagt blitt litt satt, og de har sine rutiner, men de virker lykkelige.

Jeg tror, og håper, at de hadde hatt vett til å gå fra hverandre hadde de ikke vært det. Å tvinge seg selv til å fortsette et ekteskap fordi "det er for sent" eller fordi det har blitt vane har jeg lite til overs for.

[Gjest Kuli]

Mine foreldre lever ikke lenger, men jeg hadde inntrykk av at de var lykkelige sammen. De hadde i hvertfall ikke et fnugg av tvil om det var meningen at de to skulle være sammen.

De kranglet så godt som aldri. Tror jeg husker to eller tre krangler fra hele oppveksten min. For de to var nok en del av oppskriften at de hadde helt klart skille mellom mine og dine plikter. De hadde et tradisjonelt kjønnsrollemønster. Mamma passet hus og barn. Pappa jobbet for å forsørge familien. Pappa blandet seg aldri inn i mammas oppdragelse av oss, det var hennes område. Mamma klaget aldri over at pappa jobbet mye eller at han var sliten og "kjedelig" når han var hjemme. Det var ting han måtte for å holde liv i oss.

Jeg kunne aldri hatt det på deres måte, men de trivdes med det. For DEM var det rett løsning. For meg hadde en sånn løsning tatt knekken på forholdet på noen få måneder! De levde sånn i over 40 år.

[Sans]

jeg vet ærlig talt ikke....

Jeg lurer ofte på om de egentlig har det bra sammen. Samtidig vet jeg at de elsker hverandre og oss barna.

Men har tenkt på det mange ganger

[Kosemose]

Tror foreldrene mine er lykkelige sammen, og tror at de har det bedre sammen nå enn da de hadde små barn.

[Gjest New Dawn]

Mor og far lever ikke lenger - men de hadde et flott liv sammen .. Ikke sånn "nå skal vi late som vi er lykkelige" .. de kunne krangle dersom det var noe .. men innerst inne så elsket de hverandre og livet sitt sammen. Og det viktigste av alt - og det som jeg virkelig beundrer dem for - det var at de skapte et godt og lykkelig hjem og oppvekst for oss barna. Kunne aldri hatt bedre foreldre eller en lykkeligere barndom .. Vi hadde alt og hvis jeg kan gi barna mine det samme som mor og far gav oss - ja - da kan jeg lene meg tilbake i visshet om at jeg har lykkes med livet mitt

[Gjest Gjest]

Både og - de er flinke til å samarbeide om praktiske ting, tildels store prosjekter, de har mye å snakke om (begge er engasjerte på randen til aggressivt opptatt av mye) og gir hverandre frihet. de kan også hente fram endel omsorg og kjærlighet for hverandr i vanskelige tider; ved sykdom, sorg osv.

Men de krangler også mye på umodne måter; kan gå helt i lås på småting og prinisipper, benytter mange anledninger til å slippe noen giftige kommentarer om den andre (særlig når de har tilhørere, inkludert oss barna)... og jeg synes de bruker mange dårlige triks for å "vinne" over hverandre, i stedet for å diskutere på en saklig måte eller la enkelte ting ligge.

[MissStiles]

Mine foreldre sover ikke på samme rom lengre. Husker ikke helt når de begynte med det men.. det er nok mest fordi pappa snorker men.. Jeg synes det er merkelig!

Pappa har ingen venner som har treffer mens mamma er ute med venninnene sine ganske ofte. Hun er veldig interessert i musikk, film, teater osv. Pappa liker å sitte hjemme og se på tv.

Mamma begynte å jobbe deltid når jeg begynte på ungdomsskolen. Hun var hjemme helt frem til da. Det var noe hun valgte selv tror jeg.. men hun var også glad når hun begynte å jobbe igjen.

Det eneste de har til felles, som jeg vet om, er at de begge er glad i å reise. Det ble en del reiser utenlands mens jeg var liten og bodde hjemme. Etter det har de fortsatt å reise og ofte til flere eksotiske steder.

Jeg er ikke så ofte sammen med foreldrene mine men minst en gang i uka. Og når jeg ser på dem, så tenker jeg bare at sånn vil jeg ikke ha det når/hvis jeg skal gifte meg. Jeg vil gjerne ha noen å snakke med, noen å finne på ting sammen med og noen som jeg har en eller flere ting til felles med.

[Pingting]

Mine foreldre sover ikke på samme rom lengre. Husker ikke helt når de begynte med det men.. det er nok mest fordi pappa snorker men.. Jeg synes det er merkelig!

Pappa har ingen venner som har treffer mens mamma er ute med venninnene sine ganske ofte. Hun er veldig interessert i musikk, film, teater osv. Pappa liker å sitte hjemme og se på tv.

Det eneste de har til felles, som jeg vet om, er at de begge er glad i å reise. Det ble en del reiser utenlands mens jeg var liten og bodde hjemme. Etter det har de fortsatt å reise og ofte til flere eksotiske steder.

Jeg er ikke så ofte sammen med foreldrene mine men minst en gang i uka. Og når jeg ser på dem, så tenker jeg bare at sånn vil jeg ikke ha det når/hvis jeg skal gifte meg. Jeg vil gjerne ha noen å snakke med, noen å finne på ting sammen med og noen som jeg har en eller flere ting til felles med.

Det der var skummelt likt hvordan jeg oppfatter mine foreldre! (med noen mindre forskjeller, selvsagt)

Jeg har i grunn tenkt lenge at det ikke ser ut som om de har det så bra sammen, og det har vært litt sårt. Men jeg tenker som så at det er opp til dem. Så får jeg gjøre det jeg kan selv for å lære av det, nå vet jeg i det minste hvordan jeg ikke vil ha det i mitt forhold...

[Gjest Raptuza]

Trur ikkje mine foreldre er så happy, dei er skilt. Den eine har fått sambuar medan den andre er aleine etter et lengre sambuarskap.

[Reveal]

Foreldrene mine har vært gift i 35 år, og de har, etter det jeg har oppfattet, alltid vært lykkelige sammen. De passer godt sammen, de har mange av de samme interessene, og de har fremdeles mer enn nok å snakke om selv etter alle de årene.

Jeg føler selv at jeg har lært mye av de om forhold. De krangler sjeldent, er det noe de er uenige om så gjør de sitt beste for å ta det opp på en sakelig måte, og de er flinke til å gi hverandre plass. Det er ingen av de som er top dog, eller som tar styringen. De er to om det meste.

Det er noe kjærlig i måten de er "hverdagslige" på, og jeg har alltid elsket hvordan de kjenner hverandre. De har selvsagt blitt litt satt, og de har sine rutiner, men de virker lykkelige.

Jeg tror, og håper, at de hadde hatt vett til å gå fra hverandre hadde de ikke vært det. Å tvinge seg selv til å fortsette et ekteskap fordi "det er for sent" eller fordi det har blitt vane har jeg lite til overs for.

Nesten så jeg lurer på om du er lillesøsteren min som skriver dette. Var som om jeg skulle beskrevet mine foreldre. De gir meg (som har vært gjennom samlivsbrudd) troen på kjærligheten!

I dag har jeg sendt de avgårde på årets 3.kjærlighetsferie! (De er flinke til å nyte det at de er gjeldsfri!!)

Håper endag jeg finner en mann som gjør meg like lykkelig som jeg ser mamma, en mann som er like forelska i meg som pappa er i mamma- selv etter 35 år sammen. Og håper jeg endag kan gjøre en mann like lykkelig som jeg ser min far er.

[gullet76]

Ja, mine foreldre er lykkelig sammen fortsatt etter 33 år sammen. De har et oppriktig ønske om å være der for hverandre, engasjerer seg i hverandres hobbyer - og har en hobby sammen (dansing). De kysser og holder rundt hverandre enda. Og det er så godt å se

Jeg håper å ha det samme gode forholdet med min kjære, og det ser ut til at vi er på god vei hvertfall

[Gjest kaffedama]

Mamma og pappa gikk fra hverandre etter å ha vært gift i mellom 25 og 30 år. (Etter at jeg var gift og flere år etter at søster og jeg hadde flytta ut.) Familien vår var veldig sammenspleiset og vi gjorde masse gøy sammen alle fire (tur, dansing, leker, spill++) gjennom hele oppveksten. Det var ikke det at de ikke trivdes sammen men krangling om økonomi som gjorde at det skar seg. Det tok lang tid før jeg klarte å fordøye at en sånn filleting kunne ødelegge familien min.

Men nå har de hver sin kjæreste/samboer og virker forholdsvis lykkelige begge to!

Endret 19. oktober 2008 av kaffedama

[Imax]

Mine foreldre har en grunnleggende respekt for hverandre, og lever godt sammen. Men jeg har inntrykk av at de lever parallelle liv. Mamma er lat som fy, elsker mat (og er svært overvektig), elsker TV, PC og strikking. Pappa er superaktiv, spinner tre ganger i uken, har alltid ørten prosjekter på gang samtidig, og fungerer som vaktmester for alle ungene (som nå har eget hus). De deler interesse for kunst, opera og reising, og ikke minst familien da.

Men om de passer sammen? Nei, det ville jeg ikke si at de gjør. For å være ærlig.

[Abraxas]

.....

Endret 19. juni 2009 av Abraxas

[MissStiles]

Jeg tror foreldrene mine fortsatt er sammen pga tryggheten. Kanskje pga penger og. Men det er jeg ikke helt sikker på..

[Gjest dattra]

Da jeg var tenåring snakket min mor mye om at hun skulle skille seg fra min far når min yngste bror ble stor nok. Nå har han fått sin egen familie og hun bor fortsatt sammen med min far.

Jeg tror ikke hun er lykkelig men de har blitt vant til hverandre, har levd sammen i 46 år. De er et tradisjonelt 60-talls ektepar hvor han har vært den som har jobbet ute og hun har tatt seg av hus og barn mest med fokus på hus. Han er svært dominerende og er den som til enhver tid har hatt de riktige meningene, hun har blitt hakket på. Hun er nervøs og jatter med han hele tiden, står ikke opp for seg selv og sto heller ikke opp for ungene sine. Han har vært utro flere ganger og har alltid, også nå, klådd på det meste av unge damer. Hun lever med han fordi hun er redd for å måtte klare seg selv økonomisk.

Tragisk, sånn vil jeg ikke ha det. Da lever jeg heller alene.

[Concertina]

Mine foreldre er lykkelige sammen, de koser seg mye sammen nå som de har voksne barn, mye mindre stress. Er flinke til å reise på turer sammen, og selv om de på mange måter er forskjellige så passer de veldig godt sammen. De har hverdager de som andre og det er vel ting med dagliglivet som irriterer, men det vil det vel alltid være?

Jeg vet de slet for mange år siden, har snakket litt med mamma om det, husker de kranglet masse... Men det skjedde mange store forandringer i årene etter som gjorde at de ikke gav opp, men bare ble sterkere

[Gjest78]

Foreldrene mine ble skilt for mange år siden, så nei, de er ikke lykkelige sammen. Men i følge min mor var det bra så lenge det varte. Nå er de lykkelige hver for seg, med nye partnere.