Angsten kommer tilbake

[Gjest Gjest]

Jeg er ei jente på 20 år, som har slitt en del tidligere i livet. Helt fra jeg var liten har jeg gått igjennom mye ting, men går ikke inn på det nå. Da jeg ble 13 startet jeg med en del dop, og over en tre års periode brukte og testet jeg det meste, noe som førte til at jeg fikk en del psykiske problemer og angstanfall.

Da jeg skulle begynne på videregående, flyttet jeg og kom inn i et helt nytt miljø, stoppet med dop og overdreven festing og fikk for første gang i mitt liv ekte venner. En stund etterpå slet jeg veldig med psyken, men det gikk bedre etterhvert, og de siste årene har jeg hatt det relativt bra med kun sporadiske tilbakefall.

De siste ukene nå kjenner jeg at angsten begynner å ta tak i meg igjen, har ikke hatt angstanfall på flere år, men er livredd for å få ett. Er ikke noe spesielt som har skjedd, mulig det bare er mørketiden som gjør det. Får angst for alt mulig, hvis jeg snakker på jobben får jeg angst for at jeg har sagt noe rart, at noen mistolker meg eller rett og slett for at folk ikke skal like meg. Av de samme grunnene er jeg nesten aldri med vennene mine lenger, isolerer meg så mye som mulig, pluss at jeg bare er sliten og vil sove hele tiden.

Jeg har aldri vært til terapi, og vil heller aldri komme til å gjøre det, og vil ihvertfall ikke ta piller. Er det noe jeg kan gjøre selv for å unngå at jeg får tilbakefall? Noen måte å snu utviklingen på? Håper noen kan hjelpe meg med litt tips og råd her!

[Gjest Sisu]

Jeg har aldri vært til terapi, og vil heller aldri komme til å gjøre det, og vil ihvertfall ikke ta piller. Er det noe jeg kan gjøre selv for å unngå at jeg får tilbakefall?

Jeg lurer litt på hvorfor du stiller deg negativ til det? Jeg har selv panikkangst (det står mer om det i dagboka mi her på KG), men er blitt mye bedre med kombinasjonen terapi og medikamenter. Medikamentene har hjulpet meg å holde hodet over vannet, og nå er jeg i ferd med å trappe ned på dem

Har rådet flere med nesten samme problemstilling som deg her på KG til å bestille time hos fastlegen, og i forkant av timen skrive et ærlig brev til legen slik at h*n er forberedt på hva dere skal snakke om. Da kan dere finne et opplegg som passer for deg. Jeg gjorde dette med hell før min første legetime.

Leser liksom mellom linjene dine at du helst vil klare dette selv... Stemmer det? Men det er ikke alt man klarer selv. Av og til trenger man hjelp, rett og slett... Man trenger kanskje hjelp til å endre tankemønsteret. For min del hjalp det veldig da jeg sluttet å ha angst for angsten. Ja - jeg har enkelte anfall nå også, men jeg vet at de ikke er farlige og at de går over. Og så gir jeg f... og tenker at de får komme om og når de kommer - inntil da lever jeg som vanlig.

Ønsker deg lykke til

[Gjest Gjest]

Hei, og tusen takk for svar!

Jeg lurer litt på hvorfor du stiller deg negativ til det? Jeg har selv panikkangst (det står mer om det i dagboka mi her på KG), men er blitt mye bedre med kombinasjonen terapi og medikamenter. Medikamentene har hjulpet meg å holde hodet over vannet, og nå er jeg i ferd med å trappe ned på dem

Jeg er veldig negativ til medikamenter i seg selv - med mindre det er strengt tatt nødvendig! I og med at jeg har kommet meg over dne verste kneika som jeg hadde før på egen hånd, så tenker jeg at trengte jeg ikke da, så trenger jeg ihvertfall ikke nå... Er også litt redd for sånn type medikamenter i forhold til avhengighet.

---

Har rådet flere med nesten samme problemstilling som deg her på KG til å bestille time hos fastlegen, og i forkant av timen skrive et ærlig brev til legen slik at h*n er forberedt på hva dere skal snakke om. Da kan dere finne et opplegg som passer for deg. Jeg gjorde dette med hell før min første legetime.

Leser liksom mellom linjene dine at du helst vil klare dette selv... Stemmer det? Men det er ikke alt man klarer selv. Av og til trenger man hjelp, rett og slett... Man trenger kanskje hjelp til å endre tankemønsteret. For min del hjalp det veldig da jeg sluttet å ha angst for angsten. Ja - jeg har enkelte anfall nå også, men jeg vet at de ikke er farlige og at de går over. Og så gir jeg f... og tenker at de får komme om og når de kommer - inntil da lever jeg som vanlig.

Ønsker deg lykke til

Jeg er en person som alltid har klart meg selv, er ikke vant til å spørre noen om hjelp til noe. Jeg snakker aldri om hvordan jeg har det, i ihvertfall ikke hvordan jeg har hatt det! Da er jeg ihvertfall garantert å få tilbakefall, om jeg begynner å rippe opp i gamle ting. Jeg hadde en barndomsvenninne som jeg kunne snakke med om mye, men hun er nå død (var narkoman) og har aldri snakket om noe av det med hverken familie eller venner siden, og kommer heller ikke til å gjøre det.

Sånn som det er nå er det ikke for ille, har jo vært mye verre før, har i denne perioden enda ikke hatt et eneste anfall, bare har den ekle knute-følelsen i brystet veldig mye, pluss de vanlige angsttankene... Så tenkte kanskje det var andre ting som kunne gjøres, for å forebygge litt så det ikke skulle bli verre? Kosttilskudd, spise/holde seg unna typiske matvarer, trening osv. Er jo mye sånt som liksom skal hjelpe, men er det noen som har personlige erfaringer?

[Gjest Gjest]

Jeg kan forstå ditt behov for å ikke gå for mye inn i ting, men vil alikevel råde deg til å gå til en psykolog. Jeg tror ikke det blir verre selv om du nok vil komme til å måtte føle på en del ting som er vonde. Samtidig kan jeg se at det kan være fornuftig å styrke seg en del før man eventuelt går inn i slike ting, så det er absolutt en mulighet for at det er best for deg å prøve noe annet først. Samtidig ser jeg ikke noe godt i å aldri på noen måte bearbeide det som har skjedd. Enten det er alene, via samtaler med venner eller psykolog så tror jeg det, en eller annen gang, er viktig.

Når det er sagt så er det en rekke ting du kan gjøre som pleier å fungere mot angst og som ikke krever at man går inn i fortiden på den måten du ikke orker. Akkupunktur er en ting som undersøkelser viser at gjerne hjelper en god del. Ofte vil man føle en beroligende effekt allerede første gang selv om det også kan ta en del tid før det virker og selv om ikke alle blir bedre av det.

All trening er bra, men spesielt trening som gir endorfin boost slik som jogging og annet du blir svett og annpusten av. Trening som strukturerer kroppen slik at holdningen blir riktig har også god psykologisk effekt. Pilates og yoga er her suverent.

Jeg har lest flere ganger at ulike kostholdsting skal hjelpe, men vet ikke hva det er, men regner med at hvis du googler det så finner du noe.

All form for avspnning hjelper kraftig på angst. Spesielt arbeid med å puste fritt rolig og dypt motvirker angst direkte. Meditasjon er spesielt bra både i form av avspenning og frigjøring av pusten fra spenninger, men også i form av at det lærer deg å ikke bli fanget av negative tanker og følelser. Problemet med meditasjon er at du før eller siden vil støte på de følelsene du prøver å skyve bort. Det man da gjør i meditasjon er å la det komme og oppleve det uten å stritte i mot noe som gjør at det fort går over og at det ikke fester seg. Det er nettopp forsøket på å skyve bort og spenningen det medfører i kroppen som har en tendens til å produsere angst. Du har generelt et stort dilema i at nettopp uviljen mot å oppleve smerte, forståelig som den er, lett leder til mere smerte på lang sikt. Men, litt enkel avspenning uten å gå for dypt burde hjelpe på angsten uten å ta deg ned til det nivået hvor du i stor grad møter på det som er undertrykt.

Yoga er også et godt alterantiv. Det hjelper veldig godt på psyken og gir avspenning, men som regel så vil du ikke på lang lang tid støte på traumene dine på samme måte som med meditasjon, selv om det i det virkelig lange løp også kommer med yoga hvis man gjør mye av det.

Hypnose er også et alterantiv som kan styrke deg mye psykisk, hjelpe mye på angsten og også hjelpe en del på å bearbeide fortid uten at du må gå så mye inn i det.

Genrelt så er det å jobbe med å se hvilke negative tanker som ligger under angsten og å snu disse til positive en effektiv måte å komme ut av den på og mye av det sentrale i det man faktisk gjør hos en psykolog. Bøker om kognitiv terapi skrevet for at man kan benytte dem på egenhånd kan hjelpe deg med det. Også bruken av affirmasjoner virker bra. Affirmasjoner er enkle positive utsagn du ønsker å gjøre til forestillinger som styrer følelsene dine. Det kan være ting som jeg er sevlsikker, jeg er rolig, jeg er glad, jeg er flink til å snakke med mennesker etc. Det hjelper også å skrive lister med ting man er takknemlig for i livet og de siste dagene (de små tingene er viktige her) og ting man liker ved en selv.

Skal du ha en plan for å komme ut av angsten uten å måtte gå for mye inn i ting vil akkupunktur komme høyt på listen sammen med kosthold og trening.Veldig enkelt arbeid for å puste rolig og spenne av pluss et par yogatimer i uken skulle bringe deg langt. Hvis du kombinerer det med lister over positive ting med deg og livet ditt så har du en helhetlig pakke som gir deg mer enn nok å gripe tak i og som bør hjelpe. Jeg vil alikevel annbefale psykolog. Det er heller ikke nødvendigvis slik at man må snakke så mye om fortid hos psykolog, man fokuserer ofte mye på å endre tankene her og nå og på fremtiden mere enn å analysere fortiden. Jeg synes også at det er viktig at du ikke bare fokuserer på at du skal klare deg selv og være sterk hele tiden, men at du heller tenker at selv om du er sterk og klarer deg så er det greit at du som alle andre mennesker også kan være svak og trenge hjelp. Noe annet straffer seg vanligvis i det lange løp og gir nettopp angst og lignende. Man skal ikke kreve for mye av seg selv.

[Gjest honkytonk woman]

jeg har hatt panikkangst selv, og hadde god hjelp av forskjellig selvhjelpslitteratur. Vil anbefale en bok som heter "tenk hvis?...Hva så?"

Husker ikke hvem som har skrevet den men du kan jo google...Skjønner det er vanskelig å ta imot hjelp, men av og til er det det som skal til for å ble frisk.

Lykke til