Når alt blir mørkt

[Gjest Gjest_Elma_*]

Har sittet og lest litt om utbrenthet og depresjon, og det er ikke lystelig lesning. Kanskje spesielt fordi det som står veldig ofte speiler det jeg føler akkurat nå. Jeg knakk sammen på jobben her om dagen, begynte å gråte og klarte ikke å fortsette med det jeg skulle gjøre. Gikk til legen og ble sykmeldt med ordre om å slappe av og gjøre ting jeg liker.

Jeg har i lengre tid hatt symptomer på stress (urolig mage, sure oppstøt, hjertebank om morgenen, ofte hodepine, stive skuldre og nakke, lett sår i halsen, vondt i kroppen), men jeg har ignorert dem med høye kneløft, og tilskrevet dem noe jeg har spist, eller gjort den dagen etc.

Når jeg tenker etter har jeg også vært evig trøtt og sliten helt siden i sommer, jeg får ikke gjort noen ting hjemme, har utsetter stadig ting til "i morgen", blir lett hissig og grinete hvis ting ikke går min vei, orker ikke trene eller gå ut. Jeg blir ofte sittende i sofaen hele dagen, der selv det å gå på kjøkkenet for å hente kaffe synes å være et maratonløp, jeg er sulten, men maten smaker ikke.

Rett før jeg ble sykemeldt hadde jeg det veldig tøft noen dager på jobben, men jeg tror bare det var en utløsende faktor. Dette er ikke noe som har skjedd helt plutselig, det har bygget seg opp over tid, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre nå. To uker borte fra jobb, har gitt meg mulighet til å slappe av litt, men jeg føler likevel at jeg går på nåler, og jeg blir kvalm bare jeg tenker på at jeg skal tilbake på jobb eller møte noen av dem jeg jobber sammen med.

Velger av og til å ikke tenke på det, å ikke forholde meg til livet mitt. Later som om alt er helt fint, og at jeg bare har en fridag. Da klarer jeg å le, være morsom, slappe av og tenke på framtiden, men med en gang noe minner meg på hvor jeg er, kjenner jeg magen knyte seg, og alt føles så trist. Hvis jeg prøver å forholde meg til hvordan ting er (sånn som nå) blir jeg bare enda mer lei og trist, og har bare lyst til å dukke inn i en annen tilværelse, der verden er lys og hyggelig.

Huff dette ble mye, men hvis noen i de heletatt gidder å lese dette, så setter jeg pris på svar. Både fra deg som har det som meg, og du som kanskje kan gi noen hjelpende råd eller tips.

Elma

[Gjest Spiss]

Jeg synes du skal ta kontakt med legen din igjen jeg, og fortelle det du fortalte her Få en henvisning til noen å snakke med er ikke skumle saker, det er ganske fint, og man får nyttige redskaper med seg videre på veien fremover.

[Gjest Grafica]

Hei Elma

Jeg er også midt i en depresjon for tiden, venter på svar fra NAV om rehabiliteringspenger, og venter på å komme inn til behandling hos psykolog. Jeg har vært gjennom dette et par ganger før, men det blir dessverre aldri lettere.

Å bare være hjemme og gjøre ting du liker kommer dessverre ikke til å løse din situasjon. Du må komme til roten av problemet, og først må du finne ut av hva problemet er. Depresjon og utbrenthet er tøft, og tungt, og den beste måten å komme seg gjennom det er samtaleterapi. Medisiner mot depresjon blir sjeldent gitt med mindre man har slitt med depresjon over lenger tid, og medisineering er også noe man må tenke gjennom selv om man vil gå inn på. Jeg har hvertfall veldig god erfaring fra samtaleterapi.

For å få en hendvendelse til DPS må du gjennom fastlegen, du bestiller bare en time og sier at du vil ha hendvendelse pga depresjon. Vær foreredt på at ventetiden kan være på et par måneder, dog. Om du ikke orker å vente de månedene, kan du finne deg en privat psykolog selv, men disse er gjerne dyrere. En time hos DPS koster 265kr (egenandel) om jeg ikke husker helt feil, hos privatpsykolog tror jeg det varierer veldig. Har du frikort betaler du ikke noe hos DPS.

Ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke har ork til husarbeid eller sosiale happenings nå. Det er en tung psykisk sykdom du har fått. En venninne av meg sammenlignet det en gang med kreft på psyken (hun har hatt kreft, så hun vet hva hun snakker om...). Dagligdagse ting som å gå på butikken, lage middag, bare å reise seg fra sofaen, er sinnsykt tungt. Jeg vil likevel anbefale deg å prøve å trene, siden det utløser endorfiner. Finn en treningsform du liker godt, om det er jogging, sykling, svømming eller i treningsstudio. Det er et ork å få kommet igang, men det hjelper. Snakker av personlig erfaring Jeg er aldri så sliten, men heller aldri så oppstemt, som etter en times sykletur. Å være fysisk sliten er så utrolig mye bedre enn å være psykisk sliten.

Om du har et registrert nick her så send meg gjerne en PM om du ønsker. Noe av det som hjelper mest når man sliter, er å vite at man er ikke alene, man er ikke gal eller merkelig eller noe slikt, det er helt normalt, og vi er flere som har det som deg

Mange gode klemmer fra meg

[Jeanette'n]

Hei Elma! Jeg er i NØYAKTIG samme situasjon som deg! Jeg kjenner igjen alt du sier, spesielt dette med at bare det å hente kaffe er slitsomt. Har alle tegn på depresjon, stress og utbrenthet jeg også fant jeg ut - når jeg først begynte å lete. Alt er veldig tungt, og man blir så oppgitt over seg selv samtidig som man ikke har et gram med energi til å gjøre noe med det. Og så får man dårlig samvittighet på toppen av det hele.

Men du skal være kjempeglad for at du fant det ut nå og ikke når det er for sent! Jeg gikk ordentlig på smellen for en måneds tid siden, men har sykmeldt meg og begynt i terapi for å finne ut av ting. Jeg ser allerede ut til å få bedre kontroll over hverdagen. Har noen bra dager og noen dårlige dager nå, og gleder meg til den dagen jeg er godt nok rustet til å unngå noe liknende resten av mitt liv. For dette er skumle greier!

Bare å sende en melding hvis du vil prate ut, kanskje du og jeg finner noe som hjelper både deg og meg.

Stor klem fra Jeanette'n.