Fosterbarn

[LukaFrost]

Hva med alle de som kaller sine egne biologiske foreldre ved fornavn?

Det synes jeg virker utrolig sært. Jeg får i alle fall ikke inntrykk av at de har noe nært forhold. Med fornavn skaper man distanse, med mamma/mor og pappa/far skaper man nærhet synes jeg. Hvis jeg hører noen omtale foreldre ved fornavn lurer jeg nesten på om de ikke er biologiske foreldre. Det vil jo være naturlig å omtale/titulere foreldre som nettopp det de er. Mamma er ikke "Kari" for meg, hun er mamma.

Endret 7. oktober 2008 av LukaFrost

[Gjest Gjest_Cathrine_*]

Cathrine, jeg mener ikke å være ekkel, men jeg synes dette må sies: Det virker som du har et sterkt behov for et barn som kan kalle deg mamma. Da er ikke fosterbarn rette veien å gå. Du vet aldri hvor lenge et fosterbarn blir hos deg. Kanskje du heller skal prøve adopsjon?

Å, neida, du missfårstår. Jeg er overhode ikke ute etter at jeg må bli kalt mamma. Jeg er bare nysjerrig på hva man kaller fosterforeldre. Jeg er fullt klar over at fosterbarnet kan man ha i to dager. Og så kan foreldrene være i stand til å ta seg av barnet. Men det er ikke det jeg mener. Beklager hvis jeg har uttrykkt meg feil.

[Gjest Gjest_Cathrine_*]

Hei Cathrine Nå var ikke jeg gjest som skrev innlegget etter deg, bare så det er sagt

Nå har jeg bare litt kontakt med min biologiske far, men har aldri kjent ham så godt, så har ikke noe "farskontakt".. Da føler jeg faktisk at min fosterfar ER min far Min mor er manisk depressiv ++, så jeg kuttet kontakten med henne når jeg var 18 pga det ble for mye og kunne ikke være "mor" til henne lengre. Nå er jeg 26 år , men ble flyttet i fosterhjem da jeg var ti. Men føler at min fostermor har vært mye mer mor for meg enn min biologiske.

Desverre var jeg altfor sta og hadde vært "min egen herre" altfor lenge, og ville egentlig ikke vise fosterforeldrene mine at jeg trengte dem, så skulle iallefall ikke kalle dem mamma og pappa. Men innerst inne hadde jeg faktisk lyst, uansett om jeg visste at de ikke var mine foreldre. Det blir en egen trygghet av det, rart og forklare det egentlig.

Er fosterbarna yngre, så tror jeg (og hvis barnet vil), at de kjenner en trygghet eller tilhørighet med og få kalle dere for mamma og pappa. En føler seg med i familien. Og dere ER jo familien til barnet da

Hei!

Tusen takk for det flotte innlegget, og at du vil dlele dette med meg.

Det er akkurat dette jeg mener, at barna kanskje føler en trygghet ved å kalle deg mamma og pappa. Istedetfor ved navn. Du skriver det akkurat som jeg mener det.

Tusen takk.

[Gjest Gjest_Cathrine_*]

Dette var ikke til meg, men jeg velger å svare alikevel.

I min mening, nei.

Som både fosterbarn og fosterforelder så syns jeg det er svært viktig at fosterforeldrene ikke stjeler disse titlene.

Ikke bare for foreldrenes skyld (som noen andre også har nevnt ikke nødvendigvis er grufulle barnemishandlere bare fordi barna deres er i fosterhjem...), men også for barnas skyld. Det ultimate målet er at barnet skal få være med foreldrene sine i en trygg og kjærlig omgivelse. Og hvis ett barn har fått vendt seg til at noen andre er mamma (om så bare i tittel), så kan det forvanskelige.

Man elsker selvsagt, i mange tilfeller som om de var egne barn, men til syvende og sist så må man være klar over at man ikke er mamma...

Det er kanskje det absolutt vanskelige med hele saken.

- Nå håper jeg jeg ikke har trukket noen på tærne altså

Dette er bare mine personlige meninger rundt dette.

Hvis du er ute etter å bli kalt mamma så ville jeg valgt en annen vei. Å være fosteforeldre er svært vanskelig, og det handler om langt mer enn å bare "redde ett barn".

Hei.

Det er jeg enig med deg i. At man vil aldri være den ordentlige moren. Men det ikke jo ikke i alle tilfeller det lar seg gjøre at barnet får komme tilbake til foreldernen. Og da må man gi det barnet så mye kjærlighet og omtanke, som man hadde gitt til eget barn. Hvis ikke mer. Og da ikke nødvendigvis å bli kallt mamma.

Beklager hvis noen har missforstått meg har inne. Min mening er overhode ikke at jeg "må bli kallt mamma". Hadde det så vært, så kunne jeg ha valgt å adoptere istedet. Men jeg å min mann ønsker å hjelpe.

Jeg mener at, hvis man kan være med å hjelpe bare ett barn. Så er det ett barn som har det litt bedre i denne verden.

Takk for innlegget.

[liv]

Kommer litt ann på om det er regnet som et midlertidig eller fast fosterhjem da. min X var i fosterhjemmet i 16 år, så for han er det mamma, eller modern da...

[Gjest Gjest_Cathrine_*]

Det kommer jo veldig an på situasjonen rundt barnet. Blir litt rart når noen er så bastante på at man IKKE skal si mamma og pappa..

Eksen min hadde en fosterbror som kom til dem da han var fire, kalte fosterforeldrene mamma og pappa. Han så den egentlige moren sin maks en gang i året, faren aldri. Når han fylte 18 tok han også fosterforeldrenes etternavn. Det er denne familien han har.

Men det beste er kanskje om dere snakker om dette med barnevernet, eller evt. barnets biologiske foreldre.

Helt klart, det er barnevernet og foreldrene man bør snakke med ja. Men jeg lurer bare på hvordan andre som har opplevde dette, har det. Det er litt spennende å vite det.

Og jeg prøver å skaffe meg så mye info om området, før møtet. Da er man ikke helt grønn, og sitter det som et spørsmålstegn. :D

Tusen takk for innlegget ditt.

[Gjest Gjest]

Det synes jeg virker utrolig sært. Jeg får i alle fall ikke inntrykk av at de har noe nært forhold. Med fornavn skaper man distanse, med mamma/mor og pappa/far skaper man nærhet synes jeg. Hvis jeg hører noen omtale foreldre ved fornavn lurer jeg nesten på om de ikke er biologiske foreldre. Det vil jo være naturlig å omtale/titulere foreldre som nettopp det de er. Mamma er ikke "Kari" for meg, hun er mamma.

Det er jo bare fordi du er vant til å kalle moren din for mamma. Synes du det skaper distanse når kjæresten din tiltaler deg med fornavnet ditt?

For de som er vant til å bruke fornvan vil vel mamma være like unaturlig og fremmed.

[Gjest Gjest_Cathrine_*]

Det synes jeg virker utrolig sært. Jeg får i alle fall ikke inntrykk av at de har noe nært forhold. Med fornavn skaper man distanse, med mamma/mor og pappa/far skaper man nærhet synes jeg. Hvis jeg hører noen omtale foreldre ved fornavn lurer jeg nesten på om de ikke er biologiske foreldre. Det vil jo være naturlig å omtale/titulere foreldre som nettopp det de er. Mamma er ikke "Kari" for meg, hun er mamma.

Helt enig, i alt igrunn. :D

[Gjest Gjest_Cathrine_*]

Kommer litt ann på om det er regnet som et midlertidig eller fast fosterhjem da. min X var i fosterhjemmet i 16 år, så for han er det mamma, eller modern da...

Ja, det kommer vel an på hvor lenge de har vært der ja. Men kom han dit som liten?

[Vera Vinge]

Jeg mener at det er barnets behov for tilknytning og tilhørighet som må styre dette, og dersom barnet har behov for å kalle fosterforeldrene for mamma og pappa, så skal de få det. Det er ikke snakk om at f.foreldrene skal "stjele" en tittel. Det er barnets behov som styrer dette.

Heller må det ikke være sånn at det er hensynet til biologiske foreldres følelser som skal veie tyngst. Lill sånn: "når det ble slik at barnet ikke kan bo hos deg, skal vi iallefall sørge for at han/hun ikke kaller noen annen for mamma/pappa..." Da kompromisser man i forhold til behovet til barnet, og det blir ufaglig arbeid.

Jeg er enig med deg. Det er selvfølgelig en utrolig vanskelig situasjon for de aller fleste foreldre når barnet blir fjernet fra hjemmet, men det er barnet som må stå i fokus her. Det er bra å legge forholdene til rette så konfliktene blir færrest mulig med de biologiske foreldrene, men det viktigste må jo være å ivareta barnets behov. Selv om jeg jo ser at det er en del av barnets behov at fosterforeldre og biologiske foreldre samarbeider godt.

Men jeg ser for meg at et barn som har opplevd dramatiske ting og som blir fjernet fra foreldrene sine, og som så begynner å føle såpass tillit og tilhørighet at det vil kalle sine fosterforeldre for mamma og pappa, vil kunne føle seg temmelig avvist om det nektes det. Det kommer jo an på barnet også og alderen, men særlig når barnet er lite, høres det vel hjerterått ut å nekte barnet å kalle fosterforeldrene for mamma og pappa når de andre barna i huset gjør det. Jeg mener ikke at man skal oppfordre til å omtale dem som mamma og pappa, men at man bør ta utgangspunkt i barnet.

Det synes jeg virker utrolig sært. Jeg får i alle fall ikke inntrykk av at de har noe nært forhold. Med fornavn skaper man distanse, med mamma/mor og pappa/far skaper man nærhet synes jeg. Hvis jeg hører noen omtale foreldre ved fornavn lurer jeg nesten på om de ikke er biologiske foreldre. Det vil jo være naturlig å omtale/titulere foreldre som nettopp det de er. Mamma er ikke "Kari" for meg, hun er mamma.

Jeg tror ikke det nødvendigvis trenger å bety noe, selv om det er litt uvanlig. Jeg har en svoger som kaller sine foreldre ved navn, selv om de andre søsknene ikke gjør det. Jeg vil si at de alle har et nært forhold til foreldrene sine, uavhengig av hva de kaller dem.

[LukaFrost]

Det er jo bare fordi du er vant til å kalle moren din for mamma. Synes du det skaper distanse når kjæresten din tiltaler deg med fornavnet ditt?

Nei, men nå er ikke jeg mamman hans heller. Når vi bruker kjælenavn gir det en større nærhet enn navn. Men nå var det ikke forhold mellom kjærester vi diskuterte.

For de som er vant til å bruke fornvan vil vel mamma være like unaturlig og fremmed.

Mulig det.

[liv]

Ja, det kommer vel an på hvor lenge de har vært der ja. Men kom han dit som liten?

Han var to og et halvt, broren et år og to mnd eldre. Begge sier mamma/modern.

[Gjest Gjest_Cathrine_*]

Han var to og et halvt, broren et år og to mnd eldre. Begge sier mamma/modern.

Okey, men nå når de er voksen. Hvordan synes han det er å ha kallt fosterforelderen for mamma og pappa? I forhold til sine biologiske foreldere? Har han sagt det?

[liv]

Det er naturlig for han, det er de som har vært foreldrene hans. Å føde barn kan "alle" men å være foreldre er det som er jobben

[Gjest Gjest_Cathrine_*]

Det er naturlig for han, det er de som har vært foreldrene hans. Å føde barn kan "alle" men å være foreldre er det som er jobben

Så sant som det er sagt.

[Gjest Gjest]

Kan jeg få slenge på et spørsmål her? Det er jo relatert...

Vi har også tenkt tanken om å åpne hjemmet vårt for et fosterbarn. Men vi har egentlig ikke råd, da vi har akkurat så vi klarer oss i dag. Et fosterbarn vil jo bli en ekstra utgift på mange områder. (Matbudsjett, klær, ferier, fritidsaktiviteter osv)

Jeg vet man får økonomisk støtte om man er fosterforeldre. Men er det nok til å kunne leve som før? Hvor mye får man utbetalt?

[liv]

Veiledende satser for fosterhjem

Arbeidsgodtgjøringen regnes som skattbar inntekt.

Endret 7. oktober 2008 av liv

[Gjest Mea Culpa]

Det er jo bare fordi du er vant til å kalle moren din for mamma. Synes du det skaper distanse når kjæresten din tiltaler deg med fornavnet ditt?

For de som er vant til å bruke fornvan vil vel mamma være like unaturlig og fremmed.

Nemlig!

Jeg og mine to søsken har alltid brukt navnene til foreldrene våre. Hvorfor det har blitt sånn vet jeg ikke, men jeg har likevel et veldig godt forhold til foreldrene mine.

Ang. fosterforeldre og fosterbarn så syns jeg det bør være opp til barnet hva det vil kalle fosterforeldrene.