Fosterbarn

[Gjest Gjest_Cathrine_*]

Hei.

Tidligere har jeg spurt litt spøsmål angående det å være fosterforeldre. Og ett av spørsmålene, var hva barnet kaller en.

Hva kaller ett fosterbarn forstefoeldrene sine?

Takk på forhånd.

[Gjest Gjest]

Det må da være opp til barnet selv.

De jeg kjenner til kaller fosterforeldrene sine ved deres rette navn.

[Gjest Phoenix]

Det varierer. Fosterbarna i min familie har vel brukt fornavn, men den yngste nå sier mamma og pappa. Han kom til de før han snakket rent, og de andre barna sa jo mamma og pappa, så da ble det sånn. Han kaller de biologiske foreldrene mamma og pappa også, så han er heldig som har to sett foreldre

[Gjest Gjest_Cathrine_*]

Det varierer. Fosterbarna i min familie har vel brukt fornavn, men den yngste nå sier mamma og pappa. Han kom til de før han snakket rent, og de andre barna sa jo mamma og pappa, så da ble det sånn. Han kaller de biologiske foreldrene mamma og pappa også, så han er heldig som har to sett foreldre

Ja, det er han da. Men hvordan reagerer han biologiske foreldre på det?

[Gjest Phoenix]

Ja, det er han da. Men hvordan reagerer han biologiske foreldre på det?

Nå er det bare samvær med mor, og hun syntes det var vanskelig i begynnelsen, men nå går det greit

[Gjest tidligere fostermor]

Etter min min mening bør ikke fosterforeldre kalles mamma og pappa, unntatt i tilfeller hvor det ikke er kontakt med bioforeldre og hvor barnet er svært lite ved innflytting.

Det er ikke vanskelig å finne på andre navn å bruke på fosterforeldrene, som ikke kommer i konflikt med bioforeldrenes ønske om å være de eneste med disse benevnelsene.

I verste fall, som mitt eget tilfelle, får fosterbarnet mange mammaer og pappaer å forholde seg til. Mitt fosterbarn hadde vært gjennom en utilsiktet flytting før h*n kom til oss. H*n ville gjerne kalle også oss for mamma og pappa, men vi bestemte at h*n skulle kalle oss ved navn. Hvis vi hadde godtatt å bli kalt mamma og pappa, hadde h*n hatt tre mammaer og tre pappaer. Etter å ha fått en forklaring på avgjørelsen, godtok fosterbarnet vårt dette uten problem.

Den biologiske mammaen i vårt tilfelle var veldig taknemmelig for at vi tok denne bestemmelsen. Det var svært sårt for henne å ikke være den eneste mammaen i sitt barns liv.

[Gjest *Mim*]

Synes det høres unaturlig ut at fosterforeldre skal kalles mamma og pappa, kanskje unntatt hvis barnet kom veldig tidlig og ikke har særlig kontakt med biologiske foreldre.

[Gjest ¤bella¤]

Synes det høres unaturlig ut at fosterforeldre skal kalles mamma og pappa, kanskje unntatt hvis barnet kom veldig tidlig og ikke har særlig kontakt med biologiske foreldre.

Hvorfor det? Kanskje barnet enedelig har noen voksenpersoner som oppfører seg som foreldre. Kanskje barnet endelig har fått den mamman og pappan det har ønsket seg?

TS: Tror du finner like mange svar på dette som det finnes fosterfamilier. Hva som er naturlig for et barn, er nødvendigvis ikke det for et annet.

[Leanne]

I barnehagen hvor jeg jobber er det et søskenpar som har fosterforeldre som de bor hos. De kaller de biologiske foreldrene for mamma og pappa, og har litt kontakt med disse...

Fosterforeldrene blir kalt mor og far.. synes dette egentlig er en god løsning.. Det betyr jo det samme - men gjør det litt lettere å skille mamma og pappa / mor og far..

[Gjest Gjest]

Hvorfor det? Kanskje barnet enedelig har noen voksenpersoner som oppfører seg som foreldre. Kanskje barnet endelig har fått den mamman og pappan det har ønsket seg?

Fordi veldig ofte er det kun snakk om at fosterforeldrene midlertidig tar på seg denne rollen. Da blir det veldig unaturlig at barna kaller dem mamma og pappa.

[Tiit]

Jeg mener at det er barnet som må styre dette. Dersom barnet selv kaller fosterforeldrene for mamma og pappa, mener jeg at det blir galt å nekte. Det finnes måter å løse det på i forhold til biologien. Det er iallefall ikke biologiske foreldrenes behov som skal være hovedsaken her. Min erfaring er at det barn på under 3 år som kan begynne å kalle for mamma og pappa. Eldre barn bruker ofte navnet på f.foreldrene.

[Gjest Gjest]

Det er iallefall ikke biologiske foreldrenes behov som skal være hovedsaken her.

Hvorfor ikke det egentlig? Jeg tror dette kan være utrolig sårt for for eksempel en mor som er for syk til at hun kan ta av seg barnet sitt. Dere vet, det er langt fra i alle tilfeller at foreldrene har mishandlet barna; som regel er det faktisk de biologiske foreldrene som ber om hjelp fra barnevernet fordi de ikke er i stand til å ta vare på barna sine. Og som oftest er tilbakeføring målet på lengre sikt.

Tviler sterkt på at barna tar skade av å bli lært opp til å kalle fosterforeldrene ved navn, så hvorfor gjøre noe som nesten garantert sårer?

[Gjest Gjest]

Når jeg bodde hos mine fosterforeldre, brukte jeg navnene deres pga det føltes mest naturlig for meg. Hvis jeg skal fortelle andre personer/ukjente om "mitt liv", kaller jeg dem mine foreldre. Ellers blir det fort mye forklaring og misforståelser..

[Gjest Gjest_Cathrine_*]

Når jeg bodde hos mine fosterforeldre, brukte jeg navnene deres pga det føltes mest naturlig for meg. Hvis jeg skal fortelle andre personer/ukjente om "mitt liv", kaller jeg dem mine foreldre. Ellers blir det fort mye forklaring og misforståelser..

Kjekt å høre fra en som er fosterbarn. Og hvordan du føler det. Kan jeg spørre om du har kontakt med dine biologiske foreldre?

Men dersom det føles mest naturlig for barnet, er du vel enig i at de kan bruke mamma og pspps, om fosterforeldrene. eller?

[Gjest Gjest]

Kjekt å høre fra en som er fosterbarn. Og hvordan du føler det. Kan jeg spørre om du har kontakt med dine biologiske foreldre?

Men dersom det føles mest naturlig for barnet, er du vel enig i at de kan bruke mamma og pspps, om fosterforeldrene. eller?

Cathrine, jeg mener ikke å være ekkel, men jeg synes dette må sies: Det virker som du har et sterkt behov for et barn som kan kalle deg mamma. Da er ikke fosterbarn rette veien å gå. Du vet aldri hvor lenge et fosterbarn blir hos deg. Kanskje du heller skal prøve adopsjon?

[Gjest Gjest]

Kjekt å høre fra en som er fosterbarn. Og hvordan du føler det. Kan jeg spørre om du har kontakt med dine biologiske foreldre?

Men dersom det føles mest naturlig for barnet, er du vel enig i at de kan bruke mamma og pspps, om fosterforeldrene. eller?

Hei Cathrine Nå var ikke jeg gjest som skrev innlegget etter deg, bare så det er sagt

Nå har jeg bare litt kontakt med min biologiske far, men har aldri kjent ham så godt, så har ikke noe "farskontakt".. Da føler jeg faktisk at min fosterfar ER min far Min mor er manisk depressiv ++, så jeg kuttet kontakten med henne når jeg var 18 pga det ble for mye og kunne ikke være "mor" til henne lengre. Nå er jeg 26 år , men ble flyttet i fosterhjem da jeg var ti. Men føler at min fostermor har vært mye mer mor for meg enn min biologiske.

Desverre var jeg altfor sta og hadde vært "min egen herre" altfor lenge, og ville egentlig ikke vise fosterforeldrene mine at jeg trengte dem, så skulle iallefall ikke kalle dem mamma og pappa. Men innerst inne hadde jeg faktisk lyst, uansett om jeg visste at de ikke var mine foreldre. Det blir en egen trygghet av det, rart og forklare det egentlig.

Er fosterbarna yngre, så tror jeg (og hvis barnet vil), at de kjenner en trygghet eller tilhørighet med og få kalle dere for mamma og pappa. En føler seg med i familien. Og dere ER jo familien til barnet da

[Gjest Gjest_lilja_*]

Kjekt å høre fra en som er fosterbarn. Og hvordan du føler det. Kan jeg spørre om du har kontakt med dine biologiske foreldre?

Men dersom det føles mest naturlig for barnet, er du vel enig i at de kan bruke mamma og pspps, om fosterforeldrene. eller?

Dette var ikke til meg, men jeg velger å svare alikevel.

I min mening, nei.

Som både fosterbarn og fosterforelder så syns jeg det er svært viktig at fosterforeldrene ikke stjeler disse titlene.

Ikke bare for foreldrenes skyld (som noen andre også har nevnt ikke nødvendigvis er grufulle barnemishandlere bare fordi barna deres er i fosterhjem...), men også for barnas skyld. Det ultimate målet er at barnet skal få være med foreldrene sine i en trygg og kjærlig omgivelse. Og hvis ett barn har fått vendt seg til at noen andre er mamma (om så bare i tittel), så kan det forvanskelige.

Man elsker selvsagt, i mange tilfeller som om de var egne barn, men til syvende og sist så må man være klar over at man ikke er mamma...

Det er kanskje det absolutt vanskelige med hele saken.

- Nå håper jeg jeg ikke har trukket noen på tærne altså

Dette er bare mine personlige meninger rundt dette.

Hvis du er ute etter å bli kalt mamma så ville jeg valgt en annen vei. Å være fosteforeldre er svært vanskelig, og det handler om langt mer enn å bare "redde ett barn".

[thapara]

,

Endret 23. februar 2009 av thapara

[Tiit]

Jeg mener at det er barnets behov for tilknytning og tilhørighet som må styre dette, og dersom barnet har behov for å kalle fosterforeldrene for mamma og pappa, så skal de få det. Det er ikke snakk om at f.foreldrene skal "stjele" en tittel. Det er barnets behov som styrer dette.

Heller må det ikke være sånn at det er hensynet til biologiske foreldres følelser som skal veie tyngst. Lill sånn: "når det ble slik at barnet ikke kan bo hos deg, skal vi iallefall sørge for at han/hun ikke kaller noen annen for mamma/pappa..." Da kompromisser man i forhold til behovet til barnet, og det blir ufaglig arbeid.

Mange ganger er plasseringen langsiktig, og det er vurdert som svært lite sannsynlig at tilbakeføring kan skje.

Jeg vet at det ikke er alle biologiske foreldre som har vært mishandlende og grusomme mot barna sine, men at det skal være et argument for at de skal ha mamma/pappa-betegnelsen fredet, kan jeg ikke være enig i.

Som sagt, ingen skal tvinge barnet til å si mamma og pappa til f.foreldrene, men de skal ikke hindres dersom det kommer naturlig hos dem, og de har et behov de har for å kalle sine nærmeste omsorgspersoner for mamma og pappa.

[Gjest Gjest]

Tviler sterkt på at det er noen som har et grunnleggende behov for å kalle noen som helst for mamma og pappa. Hva med alle de som kaller sine egne biologiske foreldre ved fornavn?