Hjemmeværende

[Tussta]

Ønsker og vite dere damers syn på hjemmeværende kvinner som enten er hjemme med barn hele dagen, eller evnt i ordninger hvor hun jobber 40% 50% osv

Tror det er mange, og ikke minst sterke meninger der ute!!

[Gjest Gjest]

Har ikke så sterke meninger om det. Folk må jo gjøre som de selv vil. Om jeg hadde råd til det skulle jeg gjerne jobbet bare halv tid selv.

Eller til og med være helt hjemmeværende. Men tror barna har godt av å være sammen med andre barn i hvertfall fra 2-3-årsalderen. Så ville nok hatt enten en deltidsplass i barnehagen eller hatt en ordning sammen med andre hjemmeværende mødre sånn at barna fikk jevnlig kontakt med andre barn.

Men dette er helt umulig økonomisk uansett, så jeg fortsetter å jobbe 100%.

[Gjest imli]

Jeg synes det er veldig positivt å jobbe redusert når man har små barn, eller være hjemme med dem. Tror barn trenger tryggheten hjemme hos mamma (evnt pappa) istedetfor barnehage i 8 timer hver dag fra de er 1 år...

Om det er økonomisk mulig, kommer mye an på prioriteringer.

[Tussta]

Hehe...kanskje ikke så sterke da!

Bare sett rundt om på forumet at folk har slengt bemerkninger anngående hjemmeværende, uten å begrunne de.

Jeg er i en situasjon selv som gjør at jeg må tenke på fremtiden, og jeg som deg håper på å få litt mer tid på hjemmefronten.

Litt gammeldags husmor rett og slett.

Med en liten jobb på si

[Gjest *Mim*]

Det er helt greit for meg.

Jeg skulle ønske at flere menn var hjemme - helt eller delvis, og at mammaene lot dem få lov.

[Gjest Gjest]

Om det er økonomisk mulig, kommer mye an på prioriteringer.

For en del mennesker handler det om prioriteringer, men for noen av oss er det en umulighet. Kanskje blir det annerledes senere, men akkurat nå har vi ikke anledning til å prioritere annerledes. Dersom man ikke setter det helt på spissen da, og mener at man kan leve godt som familie på fem i en hybelleilighet uten soverom... Eller at man skal rive barna bort fra venner, skole, fritid og til og med bort fra den ene forelderen (mange familier er jo splittet i dag), bare for å flytte langt ut på landet der det er så billig å bo at man kan klare seg på bare en lønn. Akkurat det scenarioet måtte vi valgt dersom en av oss skulle vært hjemme istedet for å jobbe. Og det synes jeg rett og slett ikke kvalifiserer til å være en prioriteringssak. Derfor er det mange familier i dag som ikke har noen reell mulighet til å prioritere annerledes enn de gjør i dag.

[Gjest Portis]

Ser ikke på hjemmeværende på noe annen måte enn hvordan jeg ser på de som jobber.

Hjemmeværende med barn er jo en jobb det også.

[Gjest Gjest]

Har heller ikke så sterke meninger om det lenger - så lenge man har vet at man kan gå glipp av pensjonspoeng o.l er det greit for meg. Jeg har selv brukt lang tid på å komme meg ut i arbeidslivet, har studert lenge og hatt liten inntekt endel år, så jeg skal ikke sitte på noen høy hest. Om jeg får barn håper jeg faren og jeg er i en situasjon hvor vi ikke trenger å jobbe fullt samtidig de første årene. Foreløpig bor vi i hvert fall så billig at vi kan det (og kommer sikkert til å fortsette med det på et eller annet vis/sted), men har ikke konkrete barneplaner.

[Gjest Piper]

Jeg bryr meg faktisk ikke om hva andre velger å gjøre, for de må finne ut hva som er best for dem. Og det å være hjemmeværende er en jobb det også

[Bekkis]

Hadde jeg hatt mulighet skulle jeg veldig gjerne vært enten helt hjemmeværende , eller hatt redusert stilling...

[Rosalie]

Folk må velge selv, men de må være oppmerksomme på hva de også gir fra seg.

Etter kun få år utenfor arbeidslivet vil det være tøffere å komme seg ut i jobb igjen, da tidligere arbeidserfaring og kunnskap er utdatert, i tillegg til at man taper pensjonsopptjening. Mangt et kvinnfolk har fått sjokk den dagen hun er blitt pensjonist og enke og har ikke spesielt mye mer enn minstepensjon å leve av, eller når mannen tar ut skilsmisse og hun sitter igjen med en slikk og ingenting. Men er man villige til dette, så be my guest.

[Nigo-san]

Enig med Wadjet- det er et spørsmål ikke bare om å prioritere barnet, men også om egne livsvalg.

I tillegg mener jeg, og dette er antageligvis å banne i kjerka, at det ikke nødvendigvis er så mye bedre å være hjemme med mamma i flere år med mindre hun er en fantastisk inititativrik, pedagogisk og alltid opplagt person, som er i stand til å takle ikke bare et skittent husn og en overtidsarbeidende mann, men også en hverdag med minimal stimulerende voksenkontakt OG en trassig toåring på heltid.

Og for å banne en gang til, så synes jeg ikke det er noen "jobb" å være hjemme når barna kommer over en viss alder. Å vaske vinduer kan man fint klare selv om man er i full jobb.

I tillegg betyr ofte redusert arbeidstid hos mor at far må jobbe desto mer. Og det kan jeg ikke se er noen fordel. Skal man først redusere, og det kan være bra, synes jeg det er bedre at begge parter jobber 80% enn at mor jobber 50 og far 120.

Men det er inge fasit på dette. Familier og personer er forskjellige, og da blir valgene også det.

[Gjest Emera]

Det beste for en familie er vel alle medlemmers trivsel, så langt det lar seg gjøre. Jeg skulle ønske at alle som gjerne vil være helt eller delvis hjemme, enten det er mor, far eller de deler på det, hadde anledning til det. Men dessverre så er det jo ikke slik.

Hva som er best for andre er det de andre selv som må avgjøre. Mødre er forskjellige, fedre er forskjellige og unger er også forskjellige.

[Gjest Gjest_lillebille_*]

Enig med Wadjet- det er et spørsmål ikke bare om å prioritere barnet, men også om egne livsvalg.

I tillegg mener jeg, og dette er antageligvis å banne i kjerka, at det ikke nødvendigvis er så mye bedre å være hjemme med mamma i flere år med mindre hun er en fantastisk inititativrik, pedagogisk og alltid opplagt person, som er i stand til å takle ikke bare et skittent husn og en overtidsarbeidende mann, men også en hverdag med minimal stimulerende voksenkontakt OG en trassig toåring på heltid.

Og for å banne en gang til, så synes jeg ikke det er noen "jobb" å være hjemme når barna kommer over en viss alder. Å vaske vinduer kan man fint klare selv om man er i full jobb.

I tillegg betyr ofte redusert arbeidstid hos mor at far må jobbe desto mer. Og det kan jeg ikke se er noen fordel. Skal man først redusere, og det kan være bra, synes jeg det er bedre at begge parter jobber 80% enn at mor jobber 50 og far 120.

Men det er inge fasit på dette. Familier og personer er forskjellige, og da blir valgene også det.

Å, så enig!

Og jeg reagerer faktisk litt når folk kaller det å "gå hjemme" for en jobb. Har selv vært hjemmeværende - mer eller mindre frivillig - med barn, og for å være helt ærlig er det en god blanding av lat luksus (i motsetning til husmorens glade 60-tall har vi tekniske hjelpemidler) og skikkelig kjedelig (da nesten ingen andre er hjemmeværende, og all sosial kontakt før far i huset kommer hjem kl seks, er to under tre....)

Men for all del.....

[kiri]

Jeg er mye enig med Nigo-san.

[Gjest Emera]

Joda, det er kanskje ikke en "jobb" som den man har utenfor hjemmet når barna blir større. Men for det første, hvorfor er det IKKE en jobb å holde rent, passe barn og lage mat innenfor hjemmets vegger, men ER det plutselig når man er ansatt i en barnehage, er renholder eller kokk..? Joda, "kan ikke sammenlignes direkte" osv osv, men likevel.

For det andre, hvis det ikke kan kalles jobb å være hjemme, hvorfor er det da stadig flere som har praktikant og hushjelp? Da må jo det i så fall være penger ut av vinduet.

Jeg er ikke hjemmeværende selv, jeg bare tenker litt rundt temaet "hva kan kalles jobb."

I tillegg mener jeg, og dette er antageligvis å banne i kjerka, at det ikke nødvendigvis er så mye bedre å være hjemme med mamma i flere år med mindre hun er en fantastisk inititativrik, pedagogisk og alltid opplagt person,

Dersom dette er kravene til en hjemmeværende mamma, da tror jeg vi bør la være å få barn de fleste av oss. En sånn perfekt mor har ingen godt av. Og hun finnes heller ikke.

Endret 30. september 2008 av Emera

[kiri]

Husarbeid er jo en jobb, men siden dette er noe alle har, trekkes den på en måte ut for å få et realistisk bilde på hvilke forskjeller folk da står igjen med.

[Gjest imli]

For en del mennesker handler det om prioriteringer, men for noen av oss er det en umulighet. Kanskje blir det annerledes senere, men akkurat nå har vi ikke anledning til å prioritere annerledes. Dersom man ikke setter det helt på spissen da, og mener at man kan leve godt som familie på fem i en hybelleilighet uten soverom... Eller at man skal rive barna bort fra venner, skole, fritid og til og med bort fra den ene forelderen (mange familier er jo splittet i dag), bare for å flytte langt ut på landet der det er så billig å bo at man kan klare seg på bare en lønn. Akkurat det scenarioet måtte vi valgt dersom en av oss skulle vært hjemme istedet for å jobbe. Og det synes jeg rett og slett ikke kvalifiserer til å være en prioriteringssak. Derfor er det mange familier i dag som ikke har noen reell mulighet til å prioritere annerledes enn de gjør i dag.

Tja, det har en god del med prioriteringer å gjøre. Den som er hjemme om dagen, kan feks ha en kveldsjobb/helgejobb. Med mindre man har et helt gedigent huslån, og et generelt vanskelig liv, lar det seg nok gjøre i de fleste tilfeller - dersom man er to foreldre vel og merke Men for de fleste lar det seg ikke gjøre uten krafting nedprioritering av "unødvendige" ting.

[Gjest imli]

Det er en jobb å være hjemmeværende om det er hjemmeværende med barn under skolealder... Å passe barn er jo en jobb, som ellers måtte blir gjort av barnehage eller dagmamma...

[Arielle]

Om man skal kalle det å være hjemmeværende for en jobb, kommer vel an på alderen på barnet. Jeg var hjemme med vår sønn i ett og et halvt år, og synes det var deilig å begynne på jobb igjen. Og jeg er lærer, og har 45 elever samlet i et klasserom. Så jobben min er både "bråkete" og hektisk.

Det man blir veldig sliten av som hjemmeværende er at man aldri har "fri". Alle dager er like; hverdager, ferier, helger. "Jobben" din er der hele tiden (misforstå meg riktig!!!).Dagene er mer eller mindre like. Når kl er 16, og de fleste vanligvis ville dratt hjem fra jobb og fått et miljøskifte, er man fortsatt der man har vært hele dagen, og gjør det samme. Helt til barna legger seg. Det kan være ganske utmattende. SELV OM MAN ELSKER BARNA SINE OVER ALT PÅ JORD!

Det er ikke noe latmannsliv, den eneste gangen jeg satt meg ned var når han sov midt på dagen. Ellers gikk dagene i sykluser med av og påkledning, bleieskift og forberede/spise/rydde opp etter måltid pluss.pluss. Når de er så små, leker de lite for seg selv og må underholdes, og det blir en del gråting/sutring. Vi hadde en veldig enkel unge, men vi hadde vår dose med sutring likevel.

Det høres ut som jeg klager, og det er ikke det jeg mener å gjøre, men vil bare få frem at å være hjemme med små barn er en fulltidsjobb.

Jeg er veldig glad for at jeg fikk muligheten til å være hjemme ett og et halvt år med vår sønn, og håper jeg har den muligheten med nestemann. Men jeg er glad for at jeg er tilbake i jobb. Jeg setter mer pris på samværet med ham nå.

Jeg vil ikke si at jeg er mer eller mindre sliten nå, men det blir på en helt annen måte.