Hvor mye bør steforeldre delta

[Gjest Gjest_tulla_*]

Noen ganger får jeg inntrykk av at enkelte mener at steforeldre helst bør være tause og usynlige i forhold til stebarna sine, eller i hvertfall KUN gjøre søte, hyggelige ting.

Jeg mener at når stebarn og steforeldre lever sammen 50% av tida og man har hatt tid på seg til å bli trygge på hverandre, så er det naturlig at steforeldrene deltar i oppdragelsen av barnet. Bioforeldrene har naturligvis hovedansvaret og retten til å ta store avgjørelser. Men i det daglige bør også steforeldre være aktive i forhold til barna på godt og vondt.

F.eks. faller det helt naturlig hos oss at steforeldren har noe de skulle ha sagt om oppførsel i hjemmet. Det er naturlig at steforeldren er med på å passe på at lekser blir gjort, at man snakker høflig til hverandre, at barna gjør pliktene sine osv. På samme tid er det naturlig at steforelderen stiller opp på linje med det bioforelderen gjør på skoletilstelninger, fritidsaktiviteter osv. Steforelderen ser ikke seg selv som barnevakt om bioforelderen er opptatt med andre ting, og steforelderen ser det som naturlig å snakke med barnet om følelser, tanker, interesser, drømmer, håp osv. Hos oss er forholdet mellom steforelder, bioforelder og barn avslappet, vi er en familie. Barnet har en annen familie i tillegg, men det gjør ikke at vi er noe mindre familie av den grunn.

Med en sånn deltakelse i stebarnets liv vil det naturligvis dukke opp konflikter iblant, som det også gjør med bioforeldre. Men det er en naturlig del av livet i en familie. Jeg synes ikke det blir rett for oss dersom steforelderen skal være konfliktsky og bare forholde seg til barna i positive sammenhenger.

Hvordan er det i din familie med steforeldre og stebarn?

Til dere som mener steforeldre ikke bør involvere seg for mye i barnets liv: Hva er argumentet for dette?

[Gjest Gjest]

Er selv ikke steforelder, men kjenner dem som er det og har sett varierende løsninger. Den som ser ut til å virke beste er der steforelderen behandler stebarna som sine egne barn i det vanlige dagligse livet, men lar foreldrene ta de store avgjørelsene.

Den som jeg ser fungerer verst er der stefaren betrakter stesønnene som leietakere. Han kjøper sin melk, sitt brød og sin tannkrem og skriver navn på ALT! Har blitt noen krangler der når en av sønnene har ved en glipp drukket hans melk!....hehe

Dem får heller ikke være med på ferie fordi dem er ikke hans ansvar og moren har ikke råd. Personlig så mener jeg at moren burde også blitt hjemme da, men det er en annen diskusjon.

Dersom jeg havner i samme situasjon så ville jeg behandlet dem som mine egne barn, men de restriksjoner som henger med ettersom man ikke er faren. Dersom man flytter sammen med noen eller gifter seg så tar man hele pakken.

[Gjest men]

Det finnes vel ingen fasit på dette, her må hver familiekonstellasjon vurdere hva alle parter ønsker, og prøve ut om det er gjennomførbart. Det er fallgruver i begge ender av skalaen. Det viktigste tror jeg er at paret kommer frem til en fordeling de begge står inne for. Uenigheter åpner for splitt og hersk for særkullsbarn, fellesbarn og ekser, med den belastningen det har på forholdet og familiefreden.

[Gjest Caya]

Jeg mener at dersom barna er over 7 år så skal ikke steforelderen disiplinere barna (spesielt når ungene bor 50/50 hos hver forelder). Det er forelderen som skal ta dette ansvaret, men steforelderen kan godt bistå på en ikke-formanende måte. Jeg synes det blir feil hvis steforelderen innfører en mengde strenge regler og skal straffe barna når de ikke følger disse reglene, fordi de ikke har en naturlig autoritet over dem. Dette krever jo selvfølgelig at forelderen er flink til å følge opp barna, slik at steforelederen slipper å føle seg tvunget til å disiplinere.

Det betyr uansett ikke at man ikke skal engasjere seg i deres liv, snakke med dem, delta på arrangementer og dra på ferie med dem.

[la Flaca]

Så vanlig som det er med blanda familier og ste-ditten og datten er det stort sett en utdatert holdning at steforeldre ikke skal engasjere seg.

[Gjest Gjest_superkul_*]

Så vanlig som det er med blanda familier og ste-ditten og datten er det stort sett en utdatert holdning at steforeldre ikke skal engasjere seg.

Denne kommentaren er av typen man snarest bør glemme. Et problemstilling som dette blir aldri utdattert.

Selv har jeg levd åtte år som stemor og med stefar til mine barn, men jeg kan enda ikke si hva som er rett ... Ærlig talt tror jeg det kommer mye ann på personlighetene til alle de involverte ...

[Kattugla]

Jeg har et stebarn og selvom det ikke er jeg som har hovedomsorgen, så sier jeg ifra hvis barnet oppfører seg "uoppdragent", dvs jeg har (etterhvert selvfølgelig) begynt å si ifra hvis jeg synes barnet oppfører seg dårlig. Jeg mener de voksne må stå sammen om de viktigste tingene, men det er også fordi når jeg og min mann eventuelt får barn sammen, så ønsker vi at barna får samme oppdragelse hjemme hos oss (så mye det lar seg gjøre i hvertfall).

[Kattugla]

Glemte å si, jeg gjør selvfølgelig også hyggelige ting sammen med barnet..

[Gjest Piper]

Hos oss deltar steforeldre omtrent på lik linje som bioforeldre, foruten at steforeldre ikke er med på meklingsmøter. Men ut over det så har de like mye de skulle ha sagt, og de er der for barna når det måtte være noe.

[Gjest men]

Jeg mener at dersom barna er over 7 år så skal ikke steforelderen disiplinere barna

[..]

Dette krever jo selvfølgelig at forelderen er flink til å følge opp barna, slik at steforelederen slipper å føle seg tvunget til å disiplinere.

Det krever også at barnet ikke er alene med sin steforelder før barnet er for stort til å trenge at noen griper inn der og da.

Jeg hadde ikke ønsket å være en del av en familiekonstellasjon hvor jeg var regnet som irrelevant i forhold til et eller flere av barna, ikke per i dag, og enda mindre i en fremtid hvor det gjerne er fellesbarn som ser at storebror/storesøster ikke trenger å respektere deres mor.

[thumbalina]

Noen ganger får jeg inntrykk av at enkelte mener at steforeldre helst bør være tause og usynlige i forhold til stebarna sine, eller i hvertfall KUN gjøre søte, hyggelige ting.

Jeg mener at når stebarn og steforeldre lever sammen 50% av tida og man har hatt tid på seg til å bli trygge på hverandre, så er det naturlig at steforeldrene deltar i oppdragelsen av barnet. Bioforeldrene har naturligvis hovedansvaret og retten til å ta store avgjørelser. Men i det daglige bør også steforeldre være aktive i forhold til barna på godt og vondt.

F.eks. faller det helt naturlig hos oss at steforeldren har noe de skulle ha sagt om oppførsel i hjemmet. Det er naturlig at steforeldren er med på å passe på at lekser blir gjort, at man snakker høflig til hverandre, at barna gjør pliktene sine osv. På samme tid er det naturlig at steforelderen stiller opp på linje med det bioforelderen gjør på skoletilstelninger, fritidsaktiviteter osv. Steforelderen ser ikke seg selv som barnevakt om bioforelderen er opptatt med andre ting, og steforelderen ser det som naturlig å snakke med barnet om følelser, tanker, interesser, drømmer, håp osv. Hos oss er forholdet mellom steforelder, bioforelder og barn avslappet, vi er en familie. Barnet har en annen familie i tillegg, men det gjør ikke at vi er noe mindre familie av den grunn.

Med en sånn deltakelse i stebarnets liv vil det naturligvis dukke opp konflikter iblant, som det også gjør med bioforeldre. Men det er en naturlig del av livet i en familie. Jeg synes ikke det blir rett for oss dersom steforelderen skal være konfliktsky og bare forholde seg til barna i positive sammenhenger.

Hvordan er det i din familie med steforeldre og stebarn?

Til dere som mener steforeldre ikke bør involvere seg for mye i barnets liv: Hva er argumentet for dette?

Vi har det akkurat som du beskriver her... jeg er bonusmamma til en gutt på 6 år, og han er hos oss ca 50% (varierer litt). Jeg er like mye omsorgsperson på godt og vondt som pappaen.. det vil si at vi leker sammen, koser oss, snakker, gjør lekser, gir klare beskjeder om god og dårlig oppførsel - stort sett det samme som jeg ville gjort om han hadde vært min egen.

Når vi etterhvert skal ha barn i sammen skal jeg gjøre alt jeg kan for å ikke forskjellsbehandle. Jeg kommer aldri til å ta ordene halvsøster/halvbro i min munn.. her i gården er de søsken. Bonusen er godgutten min uansett - og han ser på meg som en like viktig person som moren hans. Noe biomor syns er både flott og sårt samtidig - og det forstår jeg godt.

Men så lenge han er hos oss så er vi en familie alle tre - og prøver å involvere biomor så mye vi kan. Jeg vil ikke at han skal se på oss som motsetninger - men som en del av en stor familie. Og det har funket fint til nå. Vi har vært i sammen fra han var 3.5 år, er nå nesten 7 år.

[Gjest Caya]

Det krever også at barnet ikke er alene med sin steforelder før barnet er for stort til å trenge at noen griper inn der og da.

Jeg hadde ikke ønsket å være en del av en familiekonstellasjon hvor jeg var regnet som irrelevant i forhold til et eller flere av barna, ikke per i dag, og enda mindre i en fremtid hvor det gjerne er fellesbarn som ser at storebror/storesøster ikke trenger å respektere deres mor.

Jeg synes ikke det jeg skisserte er det samme som å regnes som irrelevant men. Og er det fellesbarn inne i bildet er jeg enig i at det kompliserer bildet litt. Men hvorvidt du føler det velkommen eller ikke synes jeg faktisk kommer sekundært i forhold til å ta hensyn til barna.

Og, er det kun steforelderen tilstede, betyr det ikke at man ikke kan si fra, men man skal forholde seg til regler fastsatt av forelderen. Så får man henvise til st "mamma har sagt", slik at det ikke oppfattes som en urettferdig maktdemonstrasjon fra den voksnes side.

Jeg har vært skilsmissebarnet, og strenge og urimelige steforeldre som disiplinerer fremkalte ingenting annet enn negative følelser hos meg. Jeg følte at det var illegetimt, urettferdig og gjorde ingenting godt for mitt forhold til personen min forelder var sammen med. Jeg følte meg rett frem mislikt i mitt eget hjem. Man kan ikke komme inn i en familie og begynne å bestemme over barna i kraft av at man er voksen. Det må ha en legitim grunn, som det å være forelder.

[Gjest Gjest]

Hvis barna er i tenårene når steforeldrene kommer inn i familien bør de i hvert fall vokte seg vel for hva de gjør. En fremmed person kan ikke komme inn å sjefe over en tenåring; det blir å be om fremmedgjøring og familieproblemer.

[Gjest Gjest]

Man kan ikke komme inn i en familie og begynne å bestemme over barna i kraft av at man er voksen. Det må ha en legitim grunn, som det å være forelder.

Det spørs hva du mener med å bestemme. Når det gjelder oppførsel så har man i en del saker rett til å bestemme, enten det gjelder steforeldre, tante eller naboen. F.eks. hvis et barn kaller meg noe stygt så sier jeg at det får ikke barnet lov til å kalle meg (forutsatt at barnet er stort nok til å forstå det). Da kan jeg ikke si at "det der sier pappa at du ikke får lov til å si". I mange tilfeller vet jeg ikke om pappa har sagt akkurat det. Om det er naboens barn som kaller meg noe stygt, så sier jeg ifra. Det spiller ingen rolle hvem som er forelder til barnet.

Dette gjør jeg ikke kun for å hevde min rett. Jeg gjør det i minst like stor grad fordi jeg mener det er viktig at barn får tilbakemeldinger når de gjør uoppdragne ting. De trenger å vite med engang at dette ikke er greit. De trenger å se at andre enn foreldrene tør å reagere.

Et afrikansk ordtak sier: Det trenges en hel landsby for å oppdra et barn.

[Bekkis]

Hjemme hos oss er samboeren min pappan i huset, og behandler min sønn som om det skulle vært hans egen.. Vi har også fått ett barn sammen, så vi er en familie på 4, og alle tar del i hverdagen på godt og vondt!

Selvfølgelig er det den biologiske pappan til sønnen min som "bestemmer" over junior føre "stepappan" (liker ikke det navnet, så derfor hos oss er det pappan i huset ) Men både jeg og pappan er enige om at våre samboere skal ta like mye del i juniors liv..Jeg kunne dessuten ikke levd med en mann som holdt "mine" barn utenfor uansett måte..

[Gjest Gjest]

Jeg har to stebarn. Og er enig i at jeg ikke har foreldreautoritet over dem, selv om jeg selvfølgelig har ansvar. Det innebærer at jeg ikke straffer dem hvis de ikke oppfører seg, og jeg maser heller ikke (bare litt), men jeg gjør det klart at i denne familien hjelper vi alle hverandre, og hvis de ikke bidrar, har vi voksne mindre mulighet til å lage det hyggelig hjemme eller stille opp på arrangementer ute. Det går veldig bra og jeg tror jeg har vært kjempeheldig med stebarna mine. Det er nok takket være barnas far/mannen min. Han er nokså krevende og streng, og krever at barna behandler hverandre og andre med respekt.

Vi har også fellesbarn, og det er selvfølgelig tydelig for all verden at jeg behandler fellesbarna annerledes. Jeg maser på dem til de gjør som jeg sier. Jeg kjefter og straffer når de ikke oppfører seg. Men jeg er jo moren deres og føler at det er nødvendig.

For meg kjennes det feil å skulle mase og kjefte på stebarna, og jeg tror de hadde blitt veldig fortvilte om jeg skulle begynne med det. Jeg tror det tryggeste for dem er å vite at det er mor og far som maser og kjefter og irettesetter, de skal slippe at jeg også begynner å sjefe mer enn det som er helt nødvendig.

[Gjest Piper]

Jeg mener at dersom barna er over 7 år så skal ikke steforelderen disiplinere barna (spesielt når ungene bor 50/50 hos hver forelder). Det er forelderen som skal ta dette ansvaret, men steforelderen kan godt bistå på en ikke-formanende måte. Jeg synes det blir feil hvis steforelderen innfører en mengde strenge regler og skal straffe barna når de ikke følger disse reglene, fordi de ikke har en naturlig autoritet over dem. Dette krever jo selvfølgelig at forelderen er flink til å følge opp barna, slik at steforelederen slipper å føle seg tvunget til å disiplinere.

Det betyr uansett ikke at man ikke skal engasjere seg i deres liv, snakke med dem, delta på arrangementer og dra på ferie med dem.

Var jo veldig kjekt at steforeldrene skulle få lov til å være engasjert i barnas liv, så lenge det ikke handler om å ha regler og disiplinere de. De skal rett og slett bli en person som bare skal kose seg sammen med barna? Men hvordan klarer man å få en person til å bli engasjert, når de tydeligvis ikke har noe de skulle ha sagt?

[Gjest Faerie]

Nå verken er eller har jeg vært i en slik situasjon, men skulle jeg ende opp som stemor så er det naturlig for meg å ta ansvar for alle barn jeg bor sammen med. Og med å ta ansvar så mener jeg å sørge for mat, klær og trygge rammer innenfor husets fire vegger. Eller noe sånt. De store beslutningene ville jeg nok overlatt til bioforeldrene, men ellers "tek je alle sju".

[Gjest Caya]

Var jo veldig kjekt at steforeldrene skulle få lov til å være engasjert i barnas liv, så lenge det ikke handler om å ha regler og disiplinere de. De skal rett og slett bli en person som bare skal kose seg sammen med barna? Men hvordan klarer man å få en person til å bli engasjert, når de tydeligvis ikke har noe de skulle ha sagt?

Merk at jeg skriver om eldre barn. Du skjønner vel at det ikke tas godt imot når et fremmed menneske flytter inn hos deg og begynner å sette regler for hvordan du skal oppføre deg? Dette handler om at hovedansvaret for disiplineringen skal ligge hos foreldrene, ikke at det ikke skal gå an å si " det var dårlig gjort å si" eller noe slikt. Man skal ikke bare være snill og ettergivende, men man skal ikke straffe, sette regler eller disiplinere. Det fører ikke noe godt med seg.

Og dette er ikke akkurat en ideell situasjon, og da blir det heller aldri helt ideelle løsninger.

[Gjest Gjest]

Her i huset er det mine og dine, vi er begge bonusforeldre til hverandres barn. Vi har ett sett med regler som gjelder uansett om barna er her 90 eller 45 %. Og uansett hvilken voksen som er hjemme eller i situasjonen.

Vi har gjort det klart for alle barna (store barn) at de skal høre på den andre voksne. Begge voksne har rett til å irettesette hverandres barn. Konsekvenser av handlinger barna gjør er vi enige i, så det spiller ingen rolle hvem som setter de i verk. Dette er noe vi har sagt klart fra til barna og som de mer eller mindre følger.

Et barn ganger har vi hørt: du er ikke mammaen/pappaen min! Men det har blitt med det.

Jeg er engasjert i mine stebarn og min samboer i sine stebarn. Dvs. vi kan følge hverandres barn på treninger, bursdager etc. Det spiller ingen rolle hvem av oss som er hjemme med barna her.

Men når det kommer til oppfølging ang. skole etc så er det jeg som mor og min samboer som far som tar den biten. Min samboer har en oppegående mor til sine barn som klarer å følge opp sitt. Min samboer informerer meg om hva som skjer hos hans barn, som jeg gjør med ham om mine. Det holder mer enn nok å passe på sine egne