PUBERTETSJENTER

[Gjest Monstermor]

Jeg er alene med to jenter i puberteten. Pappan deres har ikke tid til å ha dem, sier han. Den ene jenta mi skaper så mange slitsomme situasjoner, og jeg klikker. Noen ganger kjenner jeg meg så oppgitt, og har mest lyst til å gi opp. I kveld hadde hun tatt på seg svart neglelakk før hun skulle dusje. Detetter tok hun mitt helt nye badehåndkle og gnukket av seg den svarte neglelakken på den. Hun tenker ikke over hva hun gjør og gir blaffen i det meste. Rommet hennes ser ut som et grisehus, og når hun må rydde - så er det rotete igjen en halvtime senere. Hun overholder ikke regler vi har hjemme, og jeg tar fra henne pc-en når hun ikke gjør det hun skal. Men hun reagerer med likegyldighet og sier hun hater livet sitt. Hva skal jeg gjøre?

[Julie:)]

Høres ut som en helt vanlig tenåring spør du meg.. Jeg hadde boikott av romrydding store perioder av tenårene jeg, men jeg kjente jo også på at det var deilig når rommet var ryddig. Noen ganger fikk jeg hjelp til å rydde selv om det var noe ufrivillig. Men da lærte jeg da at det er faktisk bedre å ta seg bryet med å rydde da blir det litt koseligere rundt meg (er 27 nå da og ryddig nok )

Det med hådkler og sminke søl og det og ikke bry seg handler om noe av det samme, en merkelig måte å finne ut av seg selv. Det å være tenåring er da en virkelig frustrerende tid slik jeg husker det.. Syns at ting var håpløst, dagdrømte om at ting var annerledes, ønsket meg ny familie, var frekk og i opprør.

Mine foreldre ga ikke opp selv om de ønsket mange ganger tror jeg (4 søsken hvor jeg var den værste) og etterhvert går det seg til. Det er nok mye vanskeligere når man er alene og det er tidkrevende med ungdommer som det er med barn, tiden og energien blir bare brukt på andre ting enn da de er små. Velg dine kamper og hold ut, det går sesg somregel til. I stedet for å gå å mase og kjefte, fokuser på å prøve å være i dialog med de selv om det kan virke håpløst. Det er hvertfall vondt å føle at man er gitt opp i en sånn situasjon.

Lykke til kan tenke meg at det er mange som har det på samme måte som deg her....

Nå har ikke jeg store barn selv, men jobber på en institusjon så har en god del erfaringer med ungdommer.. Men de har jo sine grunner til at de er der, men noe fellestrekk er det jo...

[Julie:)]

En ting jeg glemte å ta med... Det at faren ikke har tid til de kan jo være noe de går og kjenner på. Du kan ikke gjøre noe med han, men det du kan er å snakke med ungdommene dine om hva de tenker å føler rundt det at han ikke kan ha de.. Høres jo ikke ut til at han har mye med de og gjøre og det å få anerkjent de vanskelige følelsene rundt dette kan være godt for de.. Ikke fokuser på hva han gjør og ikke gjør, men la de få snakke om hva de føler rundt det..

Kan jo være at skoen trykker litt ekstra der..

[Leo]

Høres ut som meg som tenåring...

Hvis det er noen trøst så har jeg foreldre som fremdeles er gift og det er 25 år siden jeg var 13... Jeg har dessuten høyskoleutdannelse, forsørger meg selv og har ingen problemer med rus som jeg vet om.

Ting kan tyde på at hun er helt normal, men du skal selvfølgelig ikke akseptere at hun oppfører seg som hun gjør!

[Gjest monstermamma]

Takk for kloke svar - det hjelper. Vil gjerne ha flere!

Det er riktig at noe av problemet er forholdet til pappan. I går sa jenta mi - etter at jeg klikka på det ødelagte håndkleet "Jeg hater familien min - pappan min har flytta jobben sin og bryr seg ikke om meg eller om å se meg og mamman min klikker". Ja, sånn er det. Pappan hevner seg på meg etter at jeg gikk ut av ekteskapet - jeg skal jammen ikke ha det godt. Han bryter kommunikasjonen mellom oss og lar ungene gå for lut og kaldt vatn når de er hos han. Men nå har de ikke hørt fra han på mange uker. Hvordan kan fedre gjøre sånn mot sine egne barn?

Jeg var ikke noen enkel tenåring selv heller - kjenner meg igjen i noe - men ikke i den ekstreme likegyldigheten og slarketheten. Jenta mi mister alt hun har av verdi og ødelegger det meste ellers. Bryr seg ikke om å passe på tingene sine. Søsteren er ikke slik - hun tar ansvar.

Noen dager føler jeg meg helt utslitt av denne situasjonen. Hvor lenge varer dette?

[Gjest Vims]

Nå er jeg bare 20 år, og var selv ingen vanskelig tenåring, men har hatt en vanskelig mor. Nå sier jeg ikke at du er det, men moren min "klikket" ofte for små ting, fordi det lå noe mye større bak. Kanskje du burde sette deg ned sammen med datteren din, og bare åpne slusene. Fortell hvorfor du er som du er, uten å nødvendigvis rakke ned på faren hennes, for blir nok bare vondt. Men i alle fall, appeller til følelsene hennes, så tar hun det nok til seg selv om hun ikke viser det. Alle er glad i mammaen sin vet du, selv om hun kan klikke litt inn i mellom!

[Gjest Gjest]

Noen dager føler jeg meg helt utslitt av denne situasjonen. Hvor lenge varer dette?

Ja, det er slitsomt å ha det slik. Jeg syntes det ble bedre etter de ble 16 år. Før det var det mye frustrasjoner. Jeg ga opp, og lot de kjøre sitt eget løp i perioder - innenfor visse grenser. De lærte av sine erfaringer og er i dag to fornuftige og velfungerende jenter på 16 og 18 år. De er begge i langvarige forhold med snille og greie gutter. De får gode karakterer på skolen og har ekstrajobb som de trives godt med. Nå kan jeg senke skuldrene. Det pleier å ordne seg...

[Rosalie]

Jeg var et monster som tenåring, og i følge min mor var hun overbevist om at enten kom en av oss til å bli morder i løpet av perioden eller havne på galehus.

[Gjest Gjest_Mor_*]

Hvor lenge det varer?

Har følelsen av at ting blir bedre når de er ferdig med ungdomsskolen.

Tror du som mor får det bedre hvis du innser at du ikke kan endre så mye med dette. Det er en fase de skal igjennom. Istedenfor å argumentere og at du også "klikker" så prøv heller å være litt overbærende. Ikke lett.... men det blir ihvertfall ikke bedre av at du også bruker mye energi på å være sint.

[Gjest Gjest_Gamal_*]

Ut fra det du skriver så gir du et inntrykk av at du egentlig er ute etter å si at datteras far er skyld i at du nå sitter med en tenåring du ikke kommer over ens med. Og det er jo en utrolig dårlig løsning på et problem.

I stedet for å fokusere på årsakene må du fokusere på løsningene. Det vil alltid være mange versjoner av hva årsakene og hva problemene er. Utgangspunktet ditt bør jo egentlig være at du ønsker et bedre forhold til datteren din? Og det kan du få uavhengig av om faren er en slabbedask eller ei. Du skal være en støtte for henne i det hun opplever som vanskelig. Og det er vanskelig å være tenåring.

Du må klare å komme i dialog med henne, dere må komme overens om hva dere vil med og for hverandre. Og du må være klok. Det er bedre å "få rett" enn å "ha rett" - om du ser forskjellen. Det er sikkert mye man kan si om Jesper Juul, men en ting er han veldig bra til, og det er å legge vekt på å se barna sine som likeverdige mennesker som skal respekteres. Kanskje er du alt for mye Mor.

Har to tenåringer selv, og det er selvfølgelig mye man kan irritere seg over og streve med. Men det er to utrolig elskelige tenåringer som forteller om det aller meste og som ikke liker å legge seg uten en liten prat om det som har skjedd i løpet av dagen. De har helt sikkert hemmeligheter, men de vet at jeg elsker dem og jeg vet at de elsker meg. Og vi respekterer hverandre og legger vekt på det å se andres behov.

[CeeCee]

Tror det er viktig at du velger hvilke kamper du skal kjempe... Sminkegris på håndklær kan lett fikses med at du går og kjøper noen mørke og billige håndklær som er bare hennes. Så kan hun grise så mye hun vil. Det er ikke verd å krangle om. Gjør det lett for deg selv, og lettere for henne.

Det er langt viktigere ting enn håndklær her i livet. La henne slippe unna med litt, men ta opp de viktigste tingene. Ikke ha for mange regler, men ha noen og de skal følges! Vær konsekvent!!

Lykke til!

[Gjest kitti]

Har to tenåringer selv, og det er selvfølgelig mye man kan irritere seg over og streve med. Men det er to utrolig elskelige tenåringer som forteller om det aller meste og som ikke liker å legge seg uten en liten prat om det som har skjedd i løpet av dagen. De har helt sikkert hemmeligheter, men de vet at jeg elsker dem og jeg vet at de elsker meg. Og vi respekterer hverandre og legger vekt på det å se andres behov.

Du har vært heldig!

Selvsagt har du gjort en god jobb og vært dyktig som forelder, men du har også vært heldig. Det er ikke sånn at bare man som forelder gjør alt "riktig" så blir alt så bra. Det avhenger sterkt av personligheter også. Mine foreldre gjorde mye feil ut av uvitenhet, kan man si, men også mye bra. Men jeg var likevel ikke en vanskelig tenåring. Det kunne aldri falt meg inn å si slemme ting til foreldrene mine, og jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, selv om jeg ofte var uenig i det som ble bestemt og kunne irritere meg over slikt. Min storesøster var rake motsetningen. Hun drakk og røykte da hun var 14, brydde seg null om hva foreldrene våre sa, var ute til langt på natt uten lov osv. To vidt forskjellige personligheter, og jeg tror nok foreldrene våre måtte vært verdens klokeste og flinkeste dersom de skulle klart å holdt styr på søsteren min, det hadde ikke holdt med vanlig sunt vett der.

Bare som en liten trøst til TS. For uansett om man klarer å være en god forelder så er det ingen garanti for at det går greit med tenåringsbarn i huset. Tenåringer reagerer veldig forskjellig på puberteten. Noen går helt av skaftet uansett hva foreldrene gjør eller ikke. Andre er så rolige og blide at man knapt merker noe til hormoner i det hele tatt. Mye avhenger av personlighet, ikke bare miljøet.

Husk bare at selv om det er tøft nå så går det faktisk over. I mellomtiden må du prøve å huske på alle de gode sidene til datteren din. Fokuser på hvorfor du elsker henne som bare en mor kan. Og husk at du faktisk er litt heldig som kan akkurat det. Jeg er selv stemor til ei tenåringsjente som skaper mye rabalder rundt seg, og jeg har ikke kjent henne lenge nok til å kunne tenke tilbake på den gangen hun var blid og grei og sjarmerende. (Jeg må heller bruke fantasien litt og høre på fars gode minner)

[Gjest monstermor]

Takk for mange gode svar - så godt å lese.

Det er ikke meningen å legge skylden på pappan for situasjonen her hjemme. Men det er klart det hadde fungert bedre hvis han kunne kommunisert med meg og vi kunne samarbeidet om hvordan vi skal støtte og leie vår datter inn i voksenlivet. Føler meg veldig alene om oppdragerrollen - og jeg setter grenser for døtrene mine - og det får konsekvenser når de ikke holder avtaler.

Ja, jeg har vært mye mamma. Har vært veldig nær jentene mine i hele deres oppvekst og har vært en stødig voksenperson. Ser også at jeg har vært altfor snill med å gjøre ting for jentene. Det er jo sånn at det ofte er lettere å gjøre ting selv enn å mase. Så kom skilsmissen, vi flyttet og jeg har vært gjennom en alvorlig sykdomsperiode. Mye å takle både for små og store. Nå har tingene roet seg, men ofte er det da reaksjonene kommer.

Jeg merker at lunta mi er veldig kort på kvelden - ved legging. Det skyldes nok at medisinen jeg går på har søvnløshet som bivirkning og at jeg er i overgangsalderen. Ikke lett med to damer med hormonsvingninger i samme hus.

Vil gjerne høre flere mødre og døtre som har gode tips.

Takk for støtte og hjelp-

[Gjest monstermamma]

Glemte å takke for rådet med egne mørke håndklær - tror jeg må spe på med mørk badekåpe + sengetøy også, he, he

[TomasHVM]

Jeg er alene med to jenter i puberteten. Pappan deres har ikke tid til å ha dem, sier han. ...

Men hun reagerer med likegyldighet og sier hun hater livet sitt. Hva skal jeg gjøre?

Hei "Monstermor" (huff, for et nick).

Syns pappan til jentene dine er en dust. Virkelig!

Men det nytter ikke å oppdra voksne folk, så du får nesten konsentrere deg om jentene dine.

Jeg har et forslag:

Vent til du har bare litt overskudd en dag, og jentene tilfeldigvis er der begge to. Dda kan du si noe slikt:

- Fy faen så jævlig livet vårt er!

- Dere har det jævlig og jeg har det jævlig!

- Vi har ingen andre steder å bo, så vi må leve med hverandre!

- Hvordan kan vi få livene våre til å bli bare litt bedre?

(unnskyld språket, men jeg tror kanskje noen bannord må til)

Da har du stilt et åpent spørsmål. Så må du fikse svarene. De vil provosere deg grønn. Prøv å si JA til det jentene foreslår, uansett., men for hvert rungende JA du gir skal du kreve noe tilbake.

Eksempel: JA, du kan være ute til 11 på lørdagskveldene, men da skal du servere meg frokost på senga hver søndag morgen! OK?

Dette kalles forhandlingsteknikk. Det kan funke. Det finnes veldig mange andre teknikker også, som du kan bruke, selv om jenta di "gir faen".

Dette er to små avsnitt fra en avhandling om LØFT-teknikk:

LØFT: ANTAKELSER, MATERIALE OG METODER

En hovedantakelse i LØFT er at det ved en konflikt er nyttigere å vite hva en ønsker å oppnåog hva en gjør som virker løsningsfremmende enn å vite noe om konflikt og konfliktmønster.

LØFT baserer seg på idéen om at man ved å utkrystallisere partenes mål og analysere det partene gjør i de periodene/situasjonene hvor konfliktene er mindre eller fraværende, finner kimer til løsningsfremmende handlinger. Ved å gi slike ?kloke? handlinger oppmerksomhet og anerkjennelse øker man sannsynligheten for at disse gjentas (se Langslet, 1996, for en bredere

presentasjon av tilnærmingen).

En annen antakelse i LØFT er at enhver atferdsendring i en problematisk situasjon kan være tilstrekkelig til å frambringe løsninger på en problematisk situasjon. Siden endringer i stor grad skjer innenfor et språk, fortsettes det imidlertid at endringene snakkes om på en måte som gjør dem reelle overfor partene. Man tenker seg at måten fenomener blir omtalt på og hvilke aspekter ved virkeligheten som gis språklig oppmerksomhet (f eks problematferd eller

problemfri atferd) er sterkt bestemmende for hvilke opplevelser og fortolkninger som skapes.

En følge av dette er at selv forbedringer og unntak som kan synes små og ubetydelige må gis tilstrekkelig språklig oppmerksomhet for å sikre at de gis løsningsfremmende betydning i partenes virkelighetsoppfatning

Håper dette ga deg noen gode ideer.

Jeg foreslår at du leser litt om LØFT før du tar tak i dette, fordi de teknikkene som ligger til grunn for LØFT er veldig enkle, og de kan skape endringer veldig fort. Det er faktisk mulig snu en slik situasjon som den du er i, så skrid til verket med håp og heltemot, brave kvinne!

(og få gjerne dustepappan til å betale for alt som kan hjelpe, f.eks: en ferie til Syden som premie for deg og jentene etter en periode med fred i huset)

[Gjest Miley]

Jeg var rabiat i den alderen. Det eneste som hjalp var kommunikasjon. Kjefting og smelling gjorde meg ti ganger værre (og jeg var ille fra før). En voksenperson som hadde tid til å prate, høre på meg og som var villig til å forstå var det som fikk meg ned på landejorda.

Man kan ha en samtale med så store barn. Man kan fortelle sin side av saken, men da må man og være villig til å høre barnet side.

Får man i gang kommunikasjon på ungdommens premisser er man kommet langt. Det koster litt overskudd, litt tålmodighet og man må være villig til å tåle det som blir sagt.

[Gjest Gjest]

....

Jeg vet ikke hvor mange tenåringer du har håndtert med denne metoden, men jeg er utrolig glad jeg ikke var en av de.

Mesteparten av de du foreslår hadde sendt meg rett over kanten.

"Dere har det jævlig og jeg har det jævlig!"

Hadde mamma sagt det når jeg var 16, så hadde jeg tenkt "åja, hun har ikke kontroll hun heller, enda mindre grunn til å høre på henne".

" Fy faen så jævlig livet vårt er!" = "Jasså, og det er min feil?" Tenåringsjenter er sjøre beist, og det meste vil oppfattes som utfordring eller kritikk.

"Vi har ingen andre steder å bo, så vi må leve med hverandre!" = "Ja du ville vel helst bodd uten meg du også, akkurat som pappa!"

og så videre

Og det er jo ikke akkurat åpne spørsmål, det er ikke spørsmål engang. Det er harde, krasse utsagn.

Å være tenåringsjente er omtrent det verste jeg kan tenke meg, så sårbar samtidig som man vet alt.

Det som reddet meg, og jeg var en ille tenåring, var at jeg alltid visste hvor jeg hadde moren min. Hun kjeftet ikke, men hun var autoritær. Jeg kunne alltid komme til henne. Mesteparten av tiden ville jeg ikke, hun var jo mamma, men å vite det var mer enn nok. Og når jeg var ufordragelig så var hun interessert i hvorfor, ikke bare i å behandle

Og, som Miley sier, det går ann å ha samtaler med tenåringer. Det går ann å snakke til de som voksne, og de aller fleste vil være takknemlige for det... de vil kanskje ikke vise det, men sånn er det nå en gang.

[Gjest Gjest]

Jeg er alene med to jenter i puberteten. Pappan deres har ikke tid til å ha dem, sier han. Den ene jenta mi skaper så mange slitsomme situasjoner, og jeg klikker. Noen ganger kjenner jeg meg så oppgitt, og har mest lyst til å gi opp. I kveld hadde hun tatt på seg svart neglelakk før hun skulle dusje. Detetter tok hun mitt helt nye badehåndkle og gnukket av seg den svarte neglelakken på den. Hun tenker ikke over hva hun gjør og gir blaffen i det meste. Rommet hennes ser ut som et grisehus, og når hun må rydde - så er det rotete igjen en halvtime senere. Hun overholder ikke regler vi har hjemme, og jeg tar fra henne pc-en når hun ikke gjør det hun skal. Men hun reagerer med likegyldighet og sier hun hater livet sitt. Hva skal jeg gjøre?

Høres ut som om du har min datter. Hun er imidlertid blitt voksen, og går nå første året på høyskole. Det er blitt folk av henne, så du skal se det blir det av din også. Men du er i en tung periode. Husker det gpdt, det var kjempeslitsomt.

[HomicidalPsychoJungleCat]

Det er vel ikke akkurat et overgrep å kreve at de tar hensyn til omgivelsene, ikke ødelegger saker og ting, og at de generelt bidrar til å gjøre heimen til et værendes sted, eller?

[Gjest Miley]

Det er vel ikke akkurat et overgrep å kreve at de tar hensyn til omgivelsene, ikke ødelegger saker og ting, og at de generelt bidrar til å gjøre heimen til et værendes sted, eller?

Problemet med tenåringer er at man kan kreve alt man ønsker, men om de vil høre etter..nja..