Nå er jeg LEI!

[Gjest Miley]

Men er det verre å gifte seg når man er 20 og skilles når man er 35 enn å gifte seg når man er 30 og skilles når man er 45?

Den der forstår ikke jeg..

[Gir]

Litt OT: jeg er litt forbauset over sammenligningen mellom giftermål og barn som alle drar her. Jeg skjønner bare ikke logikken, hva er sammenhengen? Hvis du gifter deg ung, og angrer, kan du skille deg, men du kan ikke skille deg fra barnet ditt? Er det virkelig noen som tenker på den måten? :klø:

Å få barn er selvsagt mye mer bindende enn det å gifte seg, men det dreier seg jo om relasjonen til barnet, ikke til barnefaren. Og jeg kjenner personlig ingen som har angret på å få barn fordi de ikke er sammen med barnefaren lenger, det har jo ingenting å si i forhold til følelsene man har for sitt barn. Og er det en ting i livet man kan være sikker på, så er det at kjærligheten til barn er det mest stabile du har i livet, noe man ikke kan si om kjærligheten mellom mann og kvinne...

Det er vel mange som mener at barnet fortjener alle muligheter til å vokse opp med både mamma og pappa til stede i hverdagen sin. Man fratar barnet denne sjansen når man går fra hverandre, og det er faktisk ofte barna et brudd går mest utover.

Derfor mener jeg at det er mindre "bindende" å gifte seg enn å få barn, for hvis et ekteskap uten barn ryker, da er det kun 2 mennesker som rammes. Hvis foreldrene til et barn går fra hverandre er det et helt uskyldig individ det går mest utover.

[Gir]

En kommentar til: Det lykkeligste ekteskapet jeg kjenner til startet når hun var 19 og han var 24. De hadde vært sammen siden hun var 15. I dag har de vært gift i 55 år og er mer kosete og søte og romantiske mot hverandre enn noen sinne. De har til og med gått til innkjøp av dobbeltdyne på hytta og hjemme, sånn at de kan ligge enda tettere og sove :rødme:

Ja, mamma og pappa har fått det til, og derfor tror jeg andre også kan det! Derfor, lykke til og drit i hva alle andre mener om dette. Det er dere to som skal skape et ekteskap og et samliv sammen.

[Dions]

Tror ikke alder har noe å si om ektenskapet vil bli lykkelig og langt. Alle kjenner vi vel noen som har giftet seg ung og har holdt ilag hele livet.. De fleste har funnet "mannen i sitt liv" både 1-2-3 ganger. Og hver gang er han den rette..naturligvis. Bare for at man oppdager / han oppdager at dette ikke går. Jeg tror at et ektenskap må bygge på aktive valg og en sterk vilje om å ønske å lykkes- i tillegg til de vanlige ingrediensene som kjærlighet og andre personlige egenskaper.

Det vil komme nedturer og da er det hvordan man takler disse nedturene og evner å snu de som er avgjørende om man blir et tall i skilsmisse statisikken eller ikke. Og ikke minst at begge parter VIL og har et stort ønske om å kjempe seg igjennom krisene. Om man da er 20 eller 30 år ikke har noe å si! Personlig hadde ikke jeg hatt den viljen eller evnet å se "lyspunkt" i en krise da jeg var 20 - da var veien kortere ut av forholdet. Men det er meg - at andre 20 åringer er mer moden i sine valg enn det jeg var - er helt sikkert.

Har fullforståelse at folk advarer. Hadde min datter tatt den besluttningen - ja så hadde jeg nok hatt en samtale med henne. MEN respektert hennes valg. Tror ikke at noen mener noe ille med å si at du er ung - men kan forstå at det blir slitsomt å argumentere for sine valg.

Lykke til med ektenskapet

[Gjest Gjest]

Tror ikke alder har noe å si om ektenskapet vil bli lykkelig og langt.

Ikke noe en gang?? Jøss.

Selv giftet jeg meg ung (som 24 åring), men jeg ville da likevel ikke påstå at alder er en ikke-faktor. Klart det kan ha betydning.

[KnockedUp]

Enig med Elastica. Det er lov å tenke sitt, og det finnes mange grunner til at det er lurt å vente til man er litt eldre enn 21 og har vært sammen lenger enn 2 år (som ikke er særlig lenge). Likevel synes jeg det er utrolig frekt å gå fra å tenke slike ting til å faktisk si de høyt. Det er deres valg og dere som skal leve med det valget, og det er da virkelig ikke verdens undergang om det skulle vise seg om 5 år at det ikke gikk likevel.

Ønsker dere lykke til iallfall, med bryllupet og fremtiden. Dere kommer sikkert til å klare dere kjempebra

(Vi har forresten også alltid fått høre av venner at vi har et helt spesielt forhold og at "et slikt forhold vil jeg også ha" Vi giftet oss nå nettopp, etter å ha vært sammen i 9 år, jeg er 25 nå)

[Dions]

Ikke noe en gang?? Jøss.

Selv giftet jeg meg ung (som 24 åring), men jeg ville da likevel ikke påstå at alder er en ikke-faktor. Klart det kan ha betydning.

Ja klart alder har betydning - men JEG mener at det er ikke hovedessensen om et ektenskap holder eller ikke som manger skriver eksempler på her inne.. Jeg syns 20 år er ungt og skulle ikke rådet noen med et kort forhold bak seg å gå til alters - . At noen velger å kommentere det så behøver det ikke være frekt ment! At TS skal gifte seg i en alder av 21 er hennes valg - men forståelsen av at noen ( for det er vel ikke alle som kommenterer alderen) kommenterer at hun er ung må hun tåle. For om valget er rett for henne så skal ikke "alle velmenede råd" stikke så dypt at det blir et problem å hantere.

[Gjest Grafica]

Mange flotte og gode svar her, veldig interessant å lese alle sin meninger og erfaringer!

Gjest Blondie65: Nydelig svar, tusen takk

KnockedUp: Vi har vært sammen 3 år når vi gifter oss neste sommer, vi hadde toårsdag i juli i år, og gifter oss på treårsdagen vår (mindre datoer for min håpløst glemsomme samboer )

[Gjest Gjest]

Ja klart alder har betydning - men JEG mener at det er ikke hovedessensen

Og ingen har vel noen gang påstått at alder er hovedessensen, heller..!?!

Alder har betydning, men ikke en altoverskyggende betydning. Det er likevel forståelig at mange tenker på dette med alder.

Men kommentarene TS får er selvfølgelig likevel uhøffelige.

[Gjest Ansjoni]

Noen garanti som lover at ekteskapet skal holde, det får man aldri, hverken man er 20 eller 30 når man gifter seg, om man på forhånd har vært sammen i 1 eller 10 år. Det er rett og slett en sjanse man bare må ta. Kjærligheten kjenner heller ingen alder. Argumenter unge par får om at man ikke må gifte seg tidlig "fordi man må leve livet" faller på stengrunn. Man slutter da ikke å leve selv om man er gift?!

Uansett beundrer jeg mennesker som har så sterk kjærlighet til hverandre at de velger å vise for hele verden at de vil leve livet sammen

[Gjest Grafica]

Ansjoni, jeg har lyst til å putte hele innlegget ditt i signaturen min, for det var fantastisk bra sagt!

Man slutter aldeles ikke å leve nei! For oss gir det os sjangsen til å gjøre ting vi ellers ikke hadde tord å gjøre om vi ikke var gift (som å reise til utlandet for å studere), og vi kommer jo ikke til å slutte å leve som vi gjør bare fordi vi har en ekstra ring på fingeren!

[Gjest AnneShirley]

For oss gir det os sjangsen til å gjøre ting vi ellers ikke hadde tord å gjøre om vi ikke var gift (som å reise til utlandet for å studere)

Hvordan kan det at dere er gift påvirke hva dere "tør" mhp slikt som utenlandsstudier?

*edit skrivefeil*

Endret 11. september 2008 av AnneShirley

[Gjest Ansjoni]

Ansjoni, jeg har lyst til å putte hele innlegget ditt i signaturen min, for det var fantastisk bra sagt!

OT:

:bukke:

Og jeg har lyst til å putte den delen av innlegget ditt inn i signaturen min

[Dions]

Og ingen har vel noen gang påstått at alder er hovedessensen, heller..!?!

Ikke påstått - bare kommentert det... Noe man bruker å gjøre i forum

Det er vel alder som folk reagerer på her?

Ikke noe en gang?? Jøss.

Selv giftet jeg meg ung (som 24 åring), men jeg ville da likevel ikke påstå at alder er en ikke-faktor. Klart det kan ha betydning.

[Gjest Grafica]

Og jeg har lyst til å putte den delen av innlegget ditt inn i signaturen min

Gjør det gjør det!

[Gjest Grafica]

Hvordan kan det at dere er gift påvirke hva dere "tør" mhp slikt som utenlandsstudier?

*edit skrivefeil*

Som gift får vi eget rom på internatet på skolen, og det er også lettere å finne leiligheter utenfor campus. En venninne som nettopp er ferdig med sin bachelor i England måtte dele rom med åtte andre jenter på internatet, og det var ingen andre ledige plasser. Hun fant ikke leiligheter som var små nok til en perosn eller som leide ut til bare en. Så hun og en kompis faka gift og fant en fin leilighet de delte resten av bachelortida.

Om vi skulle reist ellers kunne vi risikert å bli splittet på campus, og man må helst innom campus først, for det er veldig vanskelig å finne leiligheter før man kommr dit. Ingen av oss vil oppleve det.

[Gjest AnneShirley]

Aha. Takk for oppklarende svar