Nå er jeg LEI!

[thapara]

Det som er rart er at ingen hever øyenbrynene om to 30-åringer gifter seg etter et halvt år, men om to tjueåringer som har vært sammen i flere år forlover seg er det det dummeste!

ALLE som gifter seg har statistikken mot seg liksom..

Bare hev deg over dem. Det viktigste er tross alt at dere er lykkelige

[Branna]

Å, jeg vet akkurat hvordan det føles. Vi giftet oss da vi var 20, og fra alle kanter opplevde vi slike kommentarer og utrop: "Skal du gifte deg? Men dere er jo så unge! Vil dere ikke leve livet først?" Den siste der er verst, man kan da for svarte leve livet uansett om man er gift eller ei!

Til og med moren min var imot bryllupet i begynnelsen, mente at vi forhastet oss. Det gikk så langt at jeg ikke fortalte henne noen ting, og den dagen hun fant ut at jeg hadde kjøpt brudekjole, fikk hun helt sjokk fordi det ikke hadde gått opp for henne at vi faktisk hadde satt en dato og skulle gifte oss. Men hun ble mer støttende etter hvert, da.

På den ene brudebutikken ble jeg uglesett og fikk frekke eller korte svar når jeg spurte om noe, det virket ikke som om de engang trodde på at jeg virkelig skulle gifte meg og ville se på brudekjole.

Det er leit, men sånn er det. Jeg vil i hvert fall bare si til deg at du må ikke høre på de som tror de vet best for deg og din kjære, men bare se frem til dagen og nyte den likevel.

Alle gjestene i bryllupet vårt syntes at det var verdens nydeligste bryllup, og da min mor giftet seg i en alder av 40 et halvt år senere, var det flere som kom til meg etterpå og fortalte at de likte mitt bryllup bedre, for jeg var "i rett alder". Så mye for at jeg var for ung, liksom!

Så det går seg nok til!

[Gjest]

Jeg syntes det er mye bedre å gifte seg i ung alder enn å få unge i ung alder, selv om man håper på det beste så kan man i det minste skille seg og ferdig med det om det ikke passer eter et par år, men har man unge så har man jo ike noe valg, man må forholde seg til ingen og moren i alle årene framover.

[Suzy]

Jeg syns Elastica skrev mye klokt jeg....

Man er ung når man er 21 - det er en kjennsgjerning - og det skjer mye mellom 20 og 30, men det trenger ikke blir noe problem, så lenge dere evner å vokse og utvikle dere sammen og ikke hver for dere i hver deres retning.

Da jeg var 21 var jeg mor til ei jente på ett år og i ferd med å gå fra faren hennes. Bare et år før hadde jeg trodd at det var han jeg skulle dele livet med - uten at jeg forsøker å si at du er like uklok som jeg var.

Når jeg ser tilbake på relasjonen vår nå hadde vi mye fint som fungerte godt - men jeg visste ikke hva det var jeg trengte og ville ha, derfor valgte jeg en som jeg strengt tatt ikke passet sammen med.

Og når det er sagt så har jeg valgt akkurat like feil flere ganger til i livet.

Jeg tror man bare må ta sine valg uansett hva andre mener om det, men det er aldri dumt å være åpen for hva det er andre forsøker å formidle med sin "bekymring" for deres ve og vel. Kanskje er det ikke så rart at de som har giftet seg unge har en mening om akkurat det?

Stå på for det dere har bestemt dere for. Er det rett så er det jo det

Endret 10. september 2008 av Suzy

[Gjest Elastica]

Det er vel strengt tatt ikke noen større sjanse for å møte den rette når man er 30 fremfor 20...

Nei det er ikke det. På den annen side skjer det etter mine begreper mer i livet i det ti-året enn det gjør fra man er femten til man er tyve, eller tredve til førti, for den del.

Dersom man tar en lang utdannelse er det gjerne i dette tidsintervallet, man flytter hjemmefra kanskje i begynnelsen av tyveårene og utvikler seg gjennom det og man skaper en del av det som anses som ens holdningsplattform på denne tiden. Jeg tror for eksempel ikke at man går gjennom samme utvikling i intervallet tredve til førti år.

Derfor er det viktig at man evner å vokse sammen og ikke fra hverandre, slik Suzy påpekte.

Jeg har noen skilte venninner, og samtlige av dem giftet seg med ungdomskjæresten. Så det er nok noe i det med at enkelte gifter seg i for ung alder.

Ellers er jeg enig med trådstarter at det er veldig fint med par som holder sammen med ungdomskjæresten sin. Mine foreldre er et slikt par, selvom de rent praktisk ikke giftet seg før de var 25 år gamle. De har imidlertid vært gift i 49 år.

[Gjest Lille Bie]

ja, jeg vet! jeg gifter meg i 2010 (er da 23 år) og det værste jeg hører er folk som ikke engang kjenner meg som klager og suter over saken... blir rett og slett forbannet! jeg har i alle fall all tro på ekteskapet ditt, hvis det har noe å si håper du klarer å tette ørene for alle komentarene og gå en artig tid i møte med all planlegging og slikt, det skal i hvertfall jeg!

Jeg kommer til å være 23 når jeg blir gift jeg og jeg har det på akkurat samme måten! Slitsomme og brysomme mennesker...

Jeg GLEDER MEG til å planlegge bryllupet vårt, og alt som følger med den tiden!

Så kan de sure og negative menneskene sitte der med skjegget i postkassa å furte.

*veldig modent sagt, men jeg er så lei av alle komentarenene*

[LilleSiri]

Vi får bare lukke ørene våre, er jo en del av oss unge bruder her tydeligvis!

Er selv 20 når vi gifter oss, og har vært forlovet siden jeg var 18

[Kosemose]

I mitt hode er det så uendelig mye større skritt å ta å sette barn til verden sammen kontra å gifte seg. Og jeg er for at man skal gifte seg når man føler det er rett og ikke vente til man er "sikker". For når blir man 100% sikker på at noe kan vare livet ut?

Når det er sagt så er jeg veldig glad at jeg ikke giftet meg (eller enda verre - fikk barn med) han jeg var sammen med og elsket over alt på jord da jeg var 21...

Lykke til med forberedelsene og hev deg over bedreviterne!

[Nigo-san]

Litt OT: jeg er litt forbauset over sammenligningen mellom giftermål og barn som alle drar her. Jeg skjønner bare ikke logikken, hva er sammenhengen? Hvis du gifter deg ung, og angrer, kan du skille deg, men du kan ikke skille deg fra barnet ditt? Er det virkelig noen som tenker på den måten? :klø:

Å få barn er selvsagt mye mer bindende enn det å gifte seg, men det dreier seg jo om relasjonen til barnet, ikke til barnefaren. Og jeg kjenner personlig ingen som har angret på å få barn fordi de ikke er sammen med barnefaren lenger, det har jo ingenting å si i forhold til følelsene man har for sitt barn. Og er det en ting i livet man kan være sikker på, så er det at kjærligheten til barn er det mest stabile du har i livet, noe man ikke kan si om kjærligheten mellom mann og kvinne...

Så jeg synes rett og slett den sammenligningen blir litt søkt. Litt sånn "De klager over at vi kjøper bil sammen, men tenk: vi kunne ha kjøpt HUS og det hadde vært myyye verre!". Ikke det mest overbevisende argumentet i mine øyne

Når så er sagt, så synes jeg det er ufint å kommentere andres livsvalg. Greit at de tenker sitt, hvis de absolutt må, men det at dere er unge synes jeg ikke gir noen rett til å fortelle dere at dere gjør feil (bortsett muligens fra mødre, som sier det de mener om du vil det eller ei, hehe). Og "hahaha"-meldinger sier mer om avsenderen enn om dere, spør du meg.

Jeg er for øvrig veldig enig med det Elastica skriver. Og slenger på at, som det også er sagt tidligere i tråden, man kan jaggu velge feil uansett hvor gammel man er

Lykke til med planleggingen.

[Gjest]

Det eneste jeg syntes er merkkelig hittil er at de jeg kjenner som har vært gift lengst er de som giftet seg unge..

Men hva med de som har en ung og en gammel, skal man alltid vente til den yngste er gammel?

Og når jeg sammenligner barn og ekteskap er fordi jeg hører ofte, også her inne, om folk som klager over faren til barnet, ste moren o.s.v. Man må rett og slett forholde seg til den personen resten av livet sitt selv om man vil eller ikke..

Endret 10. september 2008 av Gjest

[Gjest Gjest]

Jeg forstår at du blir lei deg. Jeg ble det selv, nå er det 13 år siden, og ja jeg ble skilt. Og ja jeg angret, og det var faktisk veldig hardt for meg. Vi fikk tre barn sammen, var 24 da første kom. For meg på den tiden var det ikke et valg å gå fra ham, jeg hadde sagt ja, så det fikk jeg holde. Ettersom at jeg ble eldre, rundt 24-25 års alderen så begynte jeg å se at jeg hadde gjort mitt livs dårligste valg. Han vokste og jeg vokste, det ble tydeligere og tydeligere at vi ikke passet sammen.

Når det er sagt så forstår jeg at du blir forbannet, dere har vært sammen noen år. Men det er tidlig ja. Ofte forandrer man seg veldig i fra 25 års alderen.

[Gjest]

Men er det virkelig bedre at et par på 30 gifter seg etter et halvt års kjennskap og kanskje etter så lite som et par uker?

[Gjest Grafica]

Vi skal ikke ha barn på mange år, det er hvertfall sikkert. Vi vet at vi er "risky" og kommer ikke til å risikere å sette noen barn til verden før vi som personer og vi som par er klare.

[Suzy]

Men er det virkelig bedre at et par på 30 gifter seg etter et halvt års kjennskap og kanskje etter så lite som et par uker?

Nei - er det noen som har påstått det da?

[Gjest Grafica]

Ingen her, men det virker som om mange av våre kritikere hvertfall mener at om vi hadde vært tredve hadde det vært helt greit å planlegge bryllup etter to år sammen.

[Gjest Lille Bie]

Litt OT: jeg er litt forbauset over sammenligningen mellom giftermål og barn som alle drar her. Jeg skjønner bare ikke logikken, hva er sammenhengen? Hvis du gifter deg ung, og angrer, kan du skille deg, men du kan ikke skille deg fra barnet ditt? Er det virkelig noen som tenker på den måten?

Nei, jeg tviler sterk på at det er noen som tenker tanken på å skille seg fra barnet sitt, det er ikke det som er poenget her. Poenget er at mange jeg kjenner rundt meg har fått barn, i forholdsvis ung alder. Og når jeg forteller dem at jeg og kjære skal gifte oss om 2 år, så holder de på å gå i bakken over at jeg skal "tie the knot" i så ung alder. De syntes det er alt for tidlig å gifte seg når en er 23! Og er jeg nå egentlig sikker på at jeg ønsker å tilbringe resten av livet mitt meg partneren min? For det må en jo være helt sikker på!

Jeg mener at man burde vært enda mer sikker på å få barn med ett menneske, enn å gifte seg. Om forholdet mellom to mennesker som er sammen, ryker så går det ikke utover så mange andre enn dem selv, og de to trenger da ikke å snakke med hverandre igjen. Men om det er barn med i bildet i et samlivsbrudd, så går det hard utover barna. Og om foreldrene ikke klarer å oppføre seg voksent overfor hverandre, så er det også en ødeleggende faktor.

Jeg er egentlig enig i at det er en utrolig teit sammenlikning, barn vs. bryllup, men jeg syntes det er mer forsvarlig å gifte seg "ung" enn å få barn "ung".

[Nigo-san]

Jeg ser poenget med "eks-problemet", men det blir allikevel feil i mine øyne. For uansett hvor fæl eksen er, så angrer man svært sjeldent på selve barnet. Om man forblir gift, eller skiller seg, så er barnet en gevinst som bare vokser.

Det samme kan man ikke si om en del ekteskap. Det blir i det hele tatt som å sammenligne epler og pærer

Men er det virkelig bedre at et par på 30 gifter seg etter et halvt års kjennskap og kanskje etter så lite som et par uker?

Nei, og faktisk tvert imot: er man 30 burde man absolutt vite bedre.

Men dette er jo et område uten fasitsvar. Et parpå 40 kan gifte seg og bli skilt etter tre år, et par på 19 kan holde sammen for alltid. Hvem vet. Men at erfaring er noe som faktisk tar sin tid, og kommer med årene, er en udiskutabel sannhet. Det er imidlertid ikke alle som lærer noe særlig av det heller, hehe. Og å gifte seg, uansett alder, er en sterk tillitserklæring- og et sjansespill. Men what the heck- har man lyst, har man lov, og framtiden kan ingen spå om. Man må bare ta sjansen, og det er ikke sikkert man er mer skikket til risikoberegning om man er 26 enn om man er 21.

[Kosemose]

Litt OT: jeg er litt forbauset over sammenligningen mellom giftermål og barn som alle drar her. Jeg skjønner bare ikke logikken, hva er sammenhengen? Hvis du gifter deg ung, og angrer, kan du skille deg, men du kan ikke skille deg fra barnet ditt? Er det virkelig noen som tenker på den måten? :klø:

Å få barn er selvsagt mye mer bindende enn det å gifte seg, men det dreier seg jo om relasjonen til barnet, ikke til barnefaren. Og jeg kjenner personlig ingen som har angret på å få barn fordi de ikke er sammen med barnefaren lenger, det har jo ingenting å si i forhold til følelsene man har for sitt barn. Og er det en ting i livet man kan være sikker på, så er det at kjærligheten til barn er det mest stabile du har i livet, noe man ikke kan si om kjærligheten mellom mann og kvinne...

Så jeg synes rett og slett den sammenligningen blir litt søkt. Litt sånn "De klager over at vi kjøper bil sammen, men tenk: vi kunne ha kjøpt HUS og det hadde vært myyye verre!". Ikke det mest overbevisende argumentet i mine øyne

Vel, siden jeg er en av de som "drar denne" kan jeg prøve å forklare hva jeg mente med det: I mitt hode er det mye mer bindende å få barn med en mann kontra å gifte seg med en mann. Ergo stusser jeg over par som får barn men som ikke er "klar for å gifte seg". Og det er tull å si at det ikke dreier seg om relasjon mellom foreldrene så vel som barnet. Får man barn med noen er man bundet til det mennesket resten av livet. Så hvis det viser seg å være "feil mann" er man stuck med ham i livet sitt for ever after hvis man har barn sammen. Er man "bare gift" kan man skille seg og trenger aldri krysse hverandres veg igjen.

Ser ikke helt parallellen mellom giftemål/barn og hus/bil?

Hovedpoenget mitt som jeg forsøkte å formidle er uansett at jeg syns det er merkelig at folk mener så mye om dette giftemålet, og at jeg syns det er bedre at folk gifter seg mens de er forelska enn etter 15 år for å gi en romantisk piff til et rutineforhold. For å sette det på spissen.

[Kosemose]

Jeg ser poenget med "eks-problemet", men det blir allikevel feil i mine øyne. For uansett hvor fæl eksen er, så angrer man svært sjeldent på selve barnet. Om man forblir gift, eller skiller seg, så er barnet en gevinst som bare vokser.

Neida, man angrer jo ikke på barnet, men jeg kjenner mange (og har lest om utrolig mange for eksempel på KG) som høres ut som de angrer en smule på hvem de valgte som far til barnet sitt... Det er utrolig mange som sliter og som har det helt forferdelig og som får livskvaliteten sin veldig forringet fordi de fikk barn med "feil" kvinne/mann.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Her kommer jeg, gift da jeg var 22 og skilt i en alder av 36 og jeg skulle aldri ALDRI ha giftet meg så ung og uerfaren. Fikk vi advarsler? Å jada ...

Men man må faktisk gjøre sine egne erfaringer i livet. For de som velger å vente så er fordelen at man har levd litt og erfart litt og blitt mer voksen. Men man kan ikke sette kjærligheten på vent. Har man truffet den spesielle så har man truffet den spesielle.

Jeg er også enig med Kosemose: har man fått barn så er man "stuck" med eks'en for resten av livet. Man slipper å se vedkommende hver dag, men man blir nødt å samarbeide. Et ekteskap uten barn kan man avslutte uten slike konsekvenser.

Så Grafica: man bør respektere ditt valg om å feire kjærligheten. Og så håper jeg dere kan nyte tiden som ung og gift og lykkelig før dere setter barn til verden. Reis litt, dyrk dere selv og finn ut mer om hvem dere er sammen og hver for dere. Min søster giftet seg samme år som meg og er fremdeles lykkelig gift. Hun var også ung. Så det er ikke bare at man er ung som gjør forholdet til en suksess eller fiasko, men i aller høyeste grad også den man gifter seg med.

Hev deg over tåpelige gammelmodige kommentarer og gjør dine egne erfaringer i ditt liv. Det må man ... uansett hva slags valg man tar. Velg og stå for det ...