Må bare skrive det ned

[Reveal]

Jepp, nå skjer det så mye, føler jeg ikke har kontroll på noe, så trenger et sted å skrive det av meg.

Begynnte egentlig som et innlegg på "samliv"- men oppdaget at det ble for langt. Derfor en dagbok.

Er vel bare å hoppe i det.

Endret 10. september 2008 av Reveal

[Reveal]

Har på følelesen av at dette kan bli langt, men trenger å få skrevet det ned, og kanskje få noen innspill.

I vinter møtte jeg en mann på jobbfest, og vi "traff" hverandre på en måte ingen av oss har opplevd før. Føltes ut som vi hadde kjent hverandre lenge, og skravlet høl i hue på hverandre. Jeg visste hvem han var og at han hadde samboer, så ingen ting "skjedde". Vi bare snakket og snakket. En dans bland kollegaer- det var det nærmeste vi var. Men da han reiste, ble jeg sittende som et spørsmålstegn. Hva i allverden var det som hadde truffet meg? Jeg som vanligvis har steinkontroll, satt nå helt forvirret.

I fellestaxien påvei hjem (festen var i nabobyen hvor han bor), fikk ei venninne (også kollega) meld fra han, hvor han ber henne hilse til meg.

Mandagen etter festen fikk jeg en mail fra han med link til en artikkel vi hadde snakket endel om. Deretter ble det noen mailer i forbindelse med dette men ikke noe mer.

Helgen etter var jeg på ny jobbfest (med annen avdeling). Etter en stund kommer en av kollegaene bort til meg å sier "NN ringer deg om 5 min".

Og det gjorde han. Vi var begge på (hver vår) fest og hadde drukket godt begge to, så plutselig kom praten inn på følelser og hverandre. Vi var begge blitt veldig satt ut og nysgjerrige på hverandre. Han skulle til min by uka etter- og lurte på om jeg ville møte han for en kaffe- for å se hva dette var.

Veldig usikker pga at han hadde samboer, så sa jeg det, at jeg var usikker på om jeg ville møte han. Det ble feil.

Og vi møttes ikke.

I de neste 2 mnd hadde vi noe smskontakt, før han plutselig en kveld tok kontakt og fortalte at han hadde flyttet ut fra samboer.

Etter dette gikk det 14 dager før vi møttes igjen; og det sa PANG! Vi var/hadde en kjempe- connection! Men vi var veldig enige om at dette skulle vi bruke laaaang tid på. Bl.a pga barna. Og vi ville bli veldig godt kjent. Være trygge på hverandre. Være bare oss.

Våre barn har allerede vært igjennom foreldrenes brudd, og hans har også vært gjennom bruddet med nysamboer.

Men vi tok litt av. Det tok ikke så lang tid før vi fortalte hverandre at vi elsker hverandre. Men det føltes helt riktig å si det, det var jo sånn vi kjente det. Siden vi bor i ulike byer, og begge har barn som ikke er involvert i forholdet- så har vi kun møttes annenhver helg og en gang i uka om vi har fått til det.

I sommer tok han også opp tema om å engang gifte oss. Ikke i "morgen", men engang i fremtiden. At vi engang kanskje fikk et felles barn. (Jeg gjentar; det var han som tok opp dette!!!) Og jeg lot meg rive med. Temaet kom opp endel ganger, og det var alltid han som bragte det på banen.

Men så- for 3-4 uker siden endret alt seg. Vi tilbragte en fantastisk helg sammen. Tilfeldighetene skulle ha det til at vi kunne møtes allerede to dager senere til middag ute. Pga jobben ble det bare middag, men vi hadde det kjempekoselig. Snakket masse om alt mulig, som vanlig. Vi dro hver vår vei etter maten, men sa hade med et kyss.

Og så ble det stille...

Altså, fikk jo meldinger, men plutselig var bekreftelsene borte. Ikke et ord om at han elsket meg, savnet meg etc (noe han "alltid" hadde skrevet tidligere").

Så da fredagen kom spurte jeg hvordan han egentlig hadde det (over telefon- vi hadde "barnehelg). Da skriver han at han er sliten, utslitt. At han trenger tid til seg selv og barna. Og det har jeg full forståelse for og heller ingen problemer med å gi han. Han ba meg om å holde ut, være sterk etc. Og det var jeg.

Uka etter lot jeg det være opp til han for å ta kontakt, nettop for å vise han at jeg hadde tid og rom.

Og han tok kontakt. Om "ufarlige" temaer, men han tok da i allefall kontakt!

Så kom helgen igjen. Pga jobb kunne vi ikke møtes denne helgen heller. I stede endte vi i en stygg krangel over telefon. Jeg var helt sikker på at han avsluttet forholdet vårt der og da. Men samtalen roet seg igjen, og jeg ble sittende med følelsen og troen på at det han trengte var tid.

Og sånn har det bølget frem og tilbake nå i 14 dager. Fra det ene øyeblikket hvor han gir meg håp og tro- men ber om tid, til det andre hvor jeg får inntrykk av at det han ønsker er å avslutte. Jeg vet ikke hva han vil.

Åh jeg er så sliten, så utmattet. Vet ikke hvor mye mer jeg orker. Jeg elsker han sterkere enn jeg noen gang har elsket. Jeg vil kjempe, jeg vil gi han det han trenger.

Men jeg blir så sliten. Jeg gråter mye, fordi jeg er så sikker på at jeg jeg kommer til å miste mannen jeg elsker. Men samtidig så må jeg holde meg selv oppe, for han har jo bare bedt om tid. Så blir jeg optimistisk igjen- han gir meg håp. Så blir det sagt ett eller annet som gjør at jeg mister håpet.

Åh, det er så slitsomt. Å ikke vite hva jeg skal forholde meg til.

Hadde han avsluttet så hadde jeg i allefall kunnet få jobbe med det, den prosessen.

Uff, nå må jeg stoppe meg selv her. Ta en pause. Gå meg en tur.

[Reveal]

Må bare ta med; Jeg er egentlig en veldig positiv og optimistisk jente, ei som prøver å se det positive i alt og ha fokus på nettopp det.

Derfor må jeg jo fortelle at jeg fikk en telefon i stad!

Jeg er ønsket inn til annengangsintervju på en jobb jeg har veldig veldig lyst på!!!

Ohlala! Ble så glad da hun ringte, trodde nesten ikke jeg var aktuell, for hele prosessen har gått så sakte! Tok to uker fra søknadsfrist til intervju. Så tok det nesten to uker før de ringte referansene mine, og det er snart en uke siden. Og intervjuet er ikke før i slutten av neste uke!

Men nå skal jeg i allefall!!!! Gleder meg! Vet at jeg er godt kvalifisert til jobben så har god selvtillitt til det!