Fordeling av samvær - skuffet

[Gjest Gjest]

Har 2 stebarn, bor hos oss annenhver uke, har fungert kjempebra i alle år. Nå har mora kommet på at det passer henne bedre å ha et av barna om gangen, slik at de bytter på å være annehver uke her og annenhver uke der. Dette har hun bare innført, helt av seg selv.

Jeg er kjempeskuffet. Ikke fordi jeg har problemer med stebarna på noen måte, men jeg har syntes det har vært deilig å være en liten familie med bare oss voksne og de to små tvillingguttene våre (1 år) annenhver uke.

I stebarnas uke er det mye stress med trening, kamper, oppfølging, mas og bråk, og småguttene kommer liksom litt i veien. (Mye glede også, vi har som sagt et godt forhold, og jeg er glad for det familielivet vi har som storfamilie - annenhver uke).

Mannen min synes ikke han kan si noe, hvis barna selv ønsker å ha dette nye systemet.

Og jeg har visst ingenting jeg skulle ha sagt..

Kanskje kommer det til å fungere helt utmerket, men akkurat nå kjenner jeg meg helt tatt på senga og veldig veldig overkjørt, og skuffet, over mannen min også. Som om min vilje og stemme er helt uten betydning.

[Gjest *Mim*]

Synes det høres trist ut for de to søskene å ikke bo sammen...

[Gjest men]

Bryr mannen seg mindre om hva du mener enn hva ekskona mener?

Da håper jeg du vet å lage leven.

Stebarna er søsken, og med denne ordningen bor de aldri sammen. Uavhengig av hvordan de føler i forhold til hverandre, ville jeg ikke ønsket det som forelder.

Jeg synes ikke at du trenger å finne deg i å være stemor på fulltid fordi barna skal være der hver sin gang, hvis det ikke er veldig gode grunner for at stebarna ikke skal treffe hverandre.

En annen ting, gjør deres mor dette nettopp for å unngå at dere er alene halve tiden?

[Gjest Miley]

Skal ungene skilles? Når skal de se hverandre da?

Dessuten burde mannen høre mer på deg en ekskona.

[Gjest TS]

en annen ting, gjør deres mor dette nettopp for å unngå at dere er alene halve tiden?

TS: det var det jeg også tenkte først, men tror egentlig ikke det...., tror mer hun tenker at det er lettere/mer praktisk å få til å følge opp bare ett barn om gangen, i stedet for to stykker om gangen.

Men vi har to små også, og jeg har behov for at vi skal ha tid sammen som en liten familie, bare oss. Jeg trenger disse ukene med lille-familien, for å ha overskudd og glede til storfamilie-ukene.

Jeg er ikke noen slem stemor av den grunn. Men jeg kjenner meg helt på felgen nå med tanke på å ikke skulle ha disse småfamilieukene annenhver uke....

[Gjest *Mim*]

Kan jeg spørre hvor gamle stebarna dine er?

Mannen din bør tenke på sine barns beste - og jeg skjønner ikke helt hvordan dette kan være best for barna.

[Tule]

Kan jeg spørre hvor gamle stebarna dine er?

Mannen din bør tenke på sine barns beste - og jeg skjønner ikke helt hvordan dette kan være best for barna.

hei

det tenkte jeg pa ogsa, men jeg kjener en situasjon der to sosken ike gar overens i det hele tat og di bor pa grun av de hos ver sin forelder, men di ser verandre i helgene, til tradstarter har det vert noen konflikter med barna som kan gjore dete

hilsen

[Gjest Gjest]

hei

det tenkte jeg pa ogsa, men jeg kjener en situasjon der to sosken ike gar overens i det hele tat og di bor pa grun av de hos ver sin forelder, men di ser verandre i helgene, til tradstarter har det vert noen konflikter med barna som kan gjore dete

hilsen

De er 9 og 11 år gamle. De ligger ikke i noen spesielle konflikter med hverandre. Krangler en gang iblant, men lite i forhold til det jeg gjorde med søsknene mine da jeg vokste opp. De har litt ulike interesser og går på forskjellige aktiviteter. Den ene er utadvendt. Den andre er innadvendt. Begge har venner.

[la Flaca]

Er ikke nødvendigvis så enkel denne. Men hovedpoenget er at dere tre voksne må bli enige om en ny samværsordning. Først må du om mannen din komme til enighet om hva dere kan leve med, deretter må han diskutere det med mor til barna.

Jeg stusser over at far kan synes det er greit å skille søsken på den måten. Har han i det hele tatt gjort seg opp en mening om det eller dilter han bare etter? Jeg hadde ikke ønsket det for mine barn ihvertfall.

Ellers så skjønner jeg at du syns det er "mye" med et stebarn i huset til en hver tid, men det bør faktisk være underordnet. Hadde mannen din barn da du møtte han skal de taes med i beregningen før dere får felles barn. Dersom barna hans ønsker å bo hos pappan sin på heltid er de også i sin fulle rett til det, har du tenkt på det? Man begynner ikke med blanke ark når det er barn inne i bildet fra før, og sånn er det bare. Selv om det kan medføre både økonomisk og praktisk "overvekt" i blant.

[tingeling]

Hei

Jeg skjønner godt at du er frustrert, men jeg skjønner logikken til biomor også. Det er sikkert ikke lett å fysisk rekke alt hvis hun er alene og skal kjøre til og fra osv.

Et lite forslag (for jeg synes ikke det høres ok ut å skille to søsken): kan dere ikke fortsette med ordningen dere hadde og så kan heller faren bidra med kjøring/ oppfølging et par ganger i uken den uken de er hos mamman?

[Gjest Gjest]

Helt forståelig at man ikke kan begynne med blanke ark når en av partene har barn fra før men det betyr jo ikke at en ikke vil ha litt alenetid med sin mann og deres barn fordet.

Moren til disse guttene må forstå like mye som TS her at det faktisk er tre stk som må bli enige ikke bare hun og eksmannen.

TS hviste hva hun gikk til når hun valgte en mann med barn fra før, men moren til disse guttene hviste også når hun ble separert fra eksmannen at han muligens kom til og få en ny kone og flere unger. så da må alle tilpasse seg og det syns jeg TS hadde gjort når hun va med på ordningen annenhver uke.

Moren til disse guttene kan ikke bare ta seg friheter til og endre på samveret bare får at hun hadde unger med han først, Ts har like mye rett til og si sin mening nå som hun også må ha disse to guttene hos seg.

[Gjest Gjest]

Ellers så skjønner jeg at du syns det er "mye" med et stebarn i huset til en hver tid, men det bør faktisk være underordnet. Hadde mannen din barn da du møtte han skal de taes med i beregningen før dere får felles barn. Dersom barna hans ønsker å bo hos pappan sin på heltid er de også i sin fulle rett til det, har du tenkt på det? Man begynner ikke med blanke ark når det er barn inne i bildet fra før, og sånn er det bare. Selv om det kan medføre både økonomisk og praktisk "overvekt" i blant.

TS: Problemet er at jeg føler meg overkjørt, først av barnas mor som bare har innført dette, og så av min mann som virker som han føler seg tvunget til å akseptere dette. (Men han har jo ikke fått tenkt så grundig på saken ennå, det er jo ganske nylig at ordningen ble innført. Ikke sikkert at barna ønsker å være separert heller).

Jeg visste ikke hva jeg gikk til da jeg ble stemor, ingen kan vite det før de har prøvd. Det har gått forbausende bra.

Men jeg kan egentlig ikke tenke meg å fortsette som stemor, hvis viktige avgjørelser som angår hvordan jeg og min familie skal leve, skal tas bak min rygg, som om jeg og hva jeg synes ikke betyr noe.

Jeg er voksen og i stand til å sette mine egne behov til side, av hensyn til barna. Men ikke når det skjer på denne måten, påtvunget og ubegrunnet.

Og når det gjelder avlastning for biomor, så bor vi 5 min fra hverandre og både jeg og min mann avlaster rett som det er, med kjøring, forberedelser, leksehjelp osv, også i hennes uke. Jeg er ikke noen sur drittsekk. Jeg er en grei og hjelpsom person med masse ressurser, og setter pris på stebarna mine. Men denne situasjonen, å bli umyndiggjort/oversett/overkjørt, klarer jeg ikke å akseptere. Jeg reagerer så sterkt at jeg tenker jeg har lyst til å flytte, men innerst inne har jeg jo lyst til å leve normalt, selvfølgelig, som en familie, ofte som en stor familie, innimellom også som en liten familie.

[la Flaca]

TS: Problemet er at jeg føler meg overkjørt, først av barnas mor som bare har innført dette, og så av min mann som virker som han føler seg tvunget til å akseptere dette. (Men han har jo ikke fått tenkt så grundig på saken ennå, det er jo ganske nylig at ordningen ble innført. Ikke sikkert at barna ønsker å være separert heller).

Jeg visste ikke hva jeg gikk til da jeg ble stemor, ingen kan vite det før de har prøvd. Det har gått forbausende bra.

Men jeg kan egentlig ikke tenke meg å fortsette som stemor, hvis viktige avgjørelser som angår hvordan jeg og min familie skal leve, skal tas bak min rygg, som om jeg og hva jeg synes ikke betyr noe.

Jeg er voksen og i stand til å sette mine egne behov til side, av hensyn til barna. Men ikke når det skjer på denne måten, påtvunget og ubegrunnet.

Og når det gjelder avlastning for biomor, så bor vi 5 min fra hverandre og både jeg og min mann avlaster rett som det er, med kjøring, forberedelser, leksehjelp osv, også i hennes uke. Jeg er ikke noen sur drittsekk. Jeg er en grei og hjelpsom person med masse ressurser, og setter pris på stebarna mine. Men denne situasjonen, å bli umyndiggjort/oversett/overkjørt, klarer jeg ikke å akseptere. Jeg reagerer så sterkt at jeg tenker jeg har lyst til å flytte, men innerst inne har jeg jo lyst til å leve normalt, selvfølgelig, som en familie, ofte som en stor familie, innimellom også som en liten familie.

Jeg skjønner nøyaktig hva det er du føler på. Har en stedatter på 10 år selv hvor samarbeidet mellom foreldrene har vært så og si ikke-eksisterende. Mannen har vært nikkedukke og jeg fikk de første årene bare besked om at "sånn blir det". For meg høres det ut som problemet går på manglende respekt overfor deg, noe mannen din skal sørge for. Men det skal uansett ikke gå ut over barna at dere ikke finner ut av hierarkiet.

Men for all del, skjønner godt hvordan du har det. Mannen din bør antakelig ha i klar tale at du akter å være en medspiller i din egen tilværelse, ikke bare en tilskuer.

[Gjest men]

TS hviste hva hun gikk til når hun valgte en mann med barn fra før,

Synes det er mye mer rimelig her å snu på flisa, MOREN visste hva hun gikk til når hun fikk 2 barn. Helt tullete at hun uten videre forlanger å være ettbarnsmor.

[Gjest men]

Dersom barna hans ønsker å bo hos pappan sin på heltid er de også i sin fulle rett til det, har du tenkt på det?

Nei, det er foreldrene som bestemmer bosted og samvær, ikke barna.

[Gjest Gjest]

Synes det er mye mer rimelig her å snu på flisa, MOREN visste hva hun gikk til når hun fikk 2 barn. Helt tullete at hun uten videre forlanger å være ettbarnsmor.

Selv har jeg både egne barn og bonus barn. Jeg visste hva jeg gikk til når jeg flyttet sammen med min samboer. MEN jeg visste ikke hva jeg gikk til da jeg fikk barn, jeg hadde nemlig aldri tenkt å bli alenemor til mine egne to.

[Gjest men]

Selv har jeg både egne barn og bonus barn. Jeg visste hva jeg gikk til når jeg flyttet sammen med min samboer. MEN jeg visste ikke hva jeg gikk til da jeg fikk barn, jeg hadde nemlig aldri tenkt å bli alenemor til mine egne to.

Med dagens skilsmissestatistikk er det ikke noe man kan si at man ikke var fullt klar over kunne skje.

[Gjest Purple Haze]

Synes det er mye mer rimelig her å snu på flisa, MOREN visste hva hun gikk til når hun fikk 2 barn. Helt tullete at hun uten videre forlanger å være ettbarnsmor.

Helt enig med deg. Hvorfor skulle det være så mye verre for henne, enn for andre som er alene med både to og flere barn? Dessuten syns jeg motivasjonen hennes virker egoistisk, og ikke med barnas beste i tankene. Søsken burde vokse opp som søsken.

[Gjest Gjest]

Helt enig med deg. Hvorfor skulle det være så mye verre for henne, enn for andre som er alene med både to og flere barn? Dessuten syns jeg motivasjonen hennes virker egoistisk, og ikke med barnas beste i tankene. Søsken burde vokse opp som søsken.

TS: Synes det høres ut som mamman til disse barna er sjalu og vil "ødelegge" deres lillefamilie tid!! Snakk med mannen din og legg frem dine synspunkter så tror jeg nok han våkner av dvalen:-)

[Gjest Gjest]

TS: Synes det høres ut som mamman til disse barna er sjalu og vil "ødelegge" deres lillefamilie tid!! Snakk med mannen din og legg frem dine synspunkter så tror jeg nok han våkner av dvalen:-)

Enig her! Snakk med ham om alt dette, og still krav. Men fremhev at dette er føsrst og fremst for barnas beste. Ditt eget ønske kan du jo nevne etterpå.

Han vil nok forstå. Men om dere klarer å endre dette kommer an på "henne", hvordan hun er etc. Virker sprøtt å skille barna synes jeg da. Det må hun da innse. Barna selv vil nok savne sitt biologiske søsken, så jeg tror uansett ikke denne ordningen ville holdt særlig lenge uansett!