Har en venninne som er uføretrygdet

[Gjest Gjest]

Min venninne er uføretrygdet pga et medfødt handicap. Det er helt ok. Det er mange jobber som er helt uaktuelle for henne. Og hun har ikke utdannelse til å jobbe ved et skrivebord, selv om det hadde vært utmerket for henne. Hun er intelligent og oppegående mentalt, men føttene svikter.

Problemet, som jeg synes er litt pinlig, er at hun skammer seg over å være trygdet og derfor ender opp med å virke som en særing i sosiale sammenhenger. Hvis noen spør hva hun driver med, så blir hun taus og sur, snur hodet demonstrativt bort, skifter tema og samtalepartner.

Hun har jo et meget synlig handicap og jeg skjønner ikke helt hvorfor hun ikke bare sier det som det er, at hun er uføretrygdet. Det hører jo med når man treffer nye mennesker, at man lurer litt på hvor de bor og hva de driver med. Ikke fordi man er så fryktelig nysjerrig, det er jo bare sånne innledende fraser.

Men etter å ha fulgt debattene her på KG siste tiden, skjønner jeg jo at dette er et ømt tema for endel mennesker.

Er det virkelig så utrolig skambelagt å være uføretrygdet? Eller vil det å fortelle om det, åpne for mange spørsmål som man kanskje ikke orker å svare på?

[Gjest aeoa]

Dette er nok et ømtålig tema ja.. Er selv ufør i ung alder og kjenner en del andre som er, og det å måtte fortelle det er å utsette seg for en:"å du er en av dem." Les: Du er en av de der snylterene som ligger på sofaen mens vi andre sliter helsa av oss for å betale din fritid. For det er endel som mener slikt. Hey.. jeg mener selv det må være noen av de som går på trygd som utnytter systemet. Jeg er ikke så redd for videre spørsmål om hvorfor, for de kommer skjelden. Men det er så mange sterke meninger om dette med trygd.. og du vet aldri hvem du snakker til når ny bekjentskaper tilsnakkes.

Likevel syns jeg din venninne takler sitvasjonen på en lite hensiktsmessig måte, for henne. Hun, jeg og andre i den sitvasjonen må jo bare godta at det er en del av "bli kjent frasene" å spørre hva folk driver med.

Endret 30. august 2008 av aeoa

[Ugla]

Når man leser og hører om mange folks syn på de som er syke/uføre, så er det neimen ikke rart at noen syke/uføre har vanskelig for å fortelle/snakke om det!

Dette har kanskje din venninne fått føle "på kroppen".

[Gjest Gjest]

Nå treffer jeg svært sjeldent nye mennesker (heldigvis), men de få gangene jeg gjør det og jeg har vært åpen om at jeg er ung og ufør, ja, da har jeg fått høre det.

Jeg kan forstå at folk som treffer nye mennesker ikke vil snakke om det. Hun skyter seg nok litt i foten med den måten å behandle det på, men jeg skjønner det godt.

[Gjest Lily1]

Skjønner venninna di godt jeg...

Nå reagerer ikke jeg som din venninne, og det hadde nok vært bedre for henne å dempe avvisningen en smule, men jeg liker heller ikke si at jeg er uføretrygdet på grunn av reaksjonene jeg får.

Jeg opplever sjelden at mennesker godtar at jeg er uføretrygdet uten videre.

Noen sier rett ut: "jasså, du er en av dem...", mens andre har 15 000 gode forslag til hvordan jeg kan bli bedre og komme meg ut i jobb igjen (som om jeg ikke allerede har prøvd 14 999 av dem allerede)...

[waco]

Egentlig burde man innføre en slags borgerlønn slik venstre har foreslått en gang, i stedet for uføretrygd, dagpneger, studenstipender, attføringer, rehalibiteringspenger og sosiale stønader.

Bli kvitt alt sammen og heller innfør borgerlønn synes også jeg, alle trenger mat og alle trenger et sted og bo dermed må vi anta at alle trenger et minimum av penger for å overleve. Så alle som ikke har fast arbeidsinntekt fordi de av ulike årsaker ikke kan arbeide burde fått et pengebeløp.

Dette er jo selvfølgelig for å forhindre samfunnsmessige sosiale stigmaer, tanken om at noen mennesker har anledning til å snylte lykke på bekostning av andre, men den lønnen det er å bidra fellesskapet burde oppveie dette.

Noen synes vel at mennesker som ikke arbeider heller ikke burde fått noen penger. Ja det finnes mennesker som ikke har rett til sosialstønader i dette landet fordi de eier en leilighet, og det finnes mennesker som ikke får uføretrygden sin fordi "det mangler bevis" for at mennesker heller vil tjene tohundreogfemtitusen i året og ikke firehundreogfemtitusen som mange som arbeider full tid tjener i året.

Forresten hadde det vært enormt med kriminalitet og veldig utrygt i norge dersom vi ikke hadde hatt det sikkerhetsnettet nav og sosialen er, men det burde forbedres slik at ressursene til kontroll og overvåking og saksbehandling heller burde forbrukes på brukere av disse tjenestene.

[pieceandlove]

Er selv uføretrygdet, og jeg forstår at din venninne synes det er vanskelig å snakke om det. Har flere ganger opplevd å få mistenksomme tilbakemeldinger når jeg har fortalt at jeg er trydet. Min sykdom synes jo heller ikke utenifra. Det er nesten slik at man må sitte i en rullestol, lammet fra halsen og ned, for at folk skal forstå det. Etter flere slike opplevelser, kan man fort bli litt lukket og avisende. Man vet jo aldri hva slags reaksjoner man får. Og nå for tiden har det desverre blitt slik at man nesten måler et menneskes verdi utifra hva slags jobb man har.

Folk har hørt historier fra mediene om de som har svindlet trygdekontoret for hundretusener av kr. Slikt merker folk seg. Og det er sikkert noen få som tar i mot trygd, som heller burde ha jobbet også, men de er nok i fåtall. Dessuten er det mange handicappede som vil jobbe, men som ikke kan fordi det ikke tilrettelegges på arbeidsplassene. Det er jo veldig synd.

Selv om ingen snakker om det sånn direkte, så er det veldig viktig å være velykket i dag, få seg utdannelse, fin jobb, fint hus,fin bil, velskapte barn osv...

Og alt skal skje i riktig rekkefølge. Noen virker nesten overbevist om at ingenting vondt kan komme til å skje med dem.

[Gjest Gjest]

det finnes mennesker som ikke får uføretrygden sin fordi "det mangler bevis" for at mennesker heller vil tjene tohundreogfemtitusen i året og ikke firehundreogfemtitusen som mange som arbeider full tid tjener i året.

/quote]

Måtte bare kommentere denne med lønn. Jeg jobber selv i helsevesenet, og har kolleger i ulike yrkesgrupper innenfor sektoren. Og de tjener ikke så bra som 450 000! En nyutdannet bioingeniør tjener under 300 000. En nyutdannet lege har en begynnerlønn på 390 000. Naboen min, som er lærer, tjener 400 000. Hun har 15 års ansiennitet!

Så en lønn på 450 000 er nok ikke virkeligheten for store yrkesgrupper innenfor normal arb.tid 37,5 - 40 timers uke.

Selv om det såklart er mye bedre enn uføretrygd:)

[Gjest ???]

Min venninne er uføretrygdet pga et medfødt handicap. Det er helt ok. Det er mange jobber som er helt uaktuelle for henne. Og hun har ikke utdannelse til å jobbe ved et skrivebord, selv om det hadde vært utmerket for henne. Hun er intelligent og oppegående mentalt, men føttene svikter.

Problemet, som jeg synes er litt pinlig, er at hun skammer seg over å være trygdet og derfor ender opp med å virke som en særing i sosiale sammenhenger. Hvis noen spør hva hun driver med, så blir hun taus og sur, snur hodet demonstrativt bort, skifter tema og samtalepartner.

Hun har jo et meget synlig handicap og jeg skjønner ikke helt hvorfor hun ikke bare sier det som det er, at hun er uføretrygdet. Det hører jo med når man treffer nye mennesker, at man lurer litt på hvor de bor og hva de driver med. Ikke fordi man er så fryktelig nysjerrig, det er jo bare sånne innledende fraser.

Men etter å ha fulgt debattene her på KG siste tiden, skjønner jeg jo at dette er et ømt tema for endel mennesker.

Er det virkelig så utrolig skambelagt å være uføretrygdet? Eller vil det å fortelle om det, åpne for mange spørsmål som man kanskje ikke orker å svare på?

Jeg har inntrykk av at mange uføre ser på sine begrensninger istedet for sine muligheter. Hvorfor utdanner venninnen din seg ikke innenfor noe hun kan jobbe med? Eks leste jeg i VG i går om ha en mann som mistet begge bena i en ulykke og som nå utdanner seg til ortopediingeniør.

[Gjest Gjest]

Hvorfor utdanner venninnen din seg ikke innenfor noe hun kan jobbe med? Eks leste jeg i VG i går om ha en mann som mistet begge bena i en ulykke og som nå utdanner seg til ortopediingeniør.

Akkurat det lurte jeg på også. Der jeg jobber (skrivebordsjobb, saksbehandling) har vi flere ansatte med fysiske handicap, i rullestol f eks, men de er da like oppegående i hodet som alle andre. Det er bare snakk om å ha den rette utdannelsen og det har de jo greid å skaffe seg.

[Gjest Emera]

Og de to siste innleggene her viser jo nettopp hvorfor trådstarters venninne, og mange andre i samme situasjon vegrer seg for å fortelle det.

[Kara W]

Må si meg enig med Waco, her; en borgerlønn hadde løst mange problemer. Jeg mener også at alle kan jobbe (med de obligatoriske unntakene), bare det blir lagt ordentlig til rette for det. Hadde staten f.eks pålagt større bedrifter å ta inn et visst antall handikappede, eller betalt deler av lønnen deres, så hadde mange flere klart å komme seg ut i jobb.

Jeg skjønner at det er vanskelig i dagens samfunn å være handikappet, så dette er ikke ment som en negativ ting til dem som er uføretrygdet. Jeg sier bare at det er utrolig mye mer staten kunne ha gjort.

[Kara W]

Og de to siste innleggene her viser jo nettopp hvorfor trådstarters venninne, og mange andre i samme situasjon vegrer seg for å fortelle det.

Det er fordi måten det er lagt frem på, så er det ingenting som tilsier at hun ikke skulle klart å få seg en jobb. Jeg skjønner at det er vanskelig, og at mange firmaer kvier seg for å ansette noen som ikke kan fungere 120%, men det er langt fra umulig.

[Gjest Lily1]

Jeg mener også at alle kan jobbe (med de obligatoriske unntakene), bare det blir lagt ordentlig til rette for det.

Det er ikke meningen å tråkke deg på tærne, men det er blant annet slike kommentarer som gjør at jeg kvier meg for å si at jeg er ufør.

Jeg ønsker å gi deg en utfordring:

Hvordan legge til rette arbeidshverdagen til en person med diaré, og 15-20 toalettbesøk i løpet av dagen?

Jeg har fått mange "gode" forslag fra andre rundt meg, men jeg håper du også kan ta litt tid til å reflektere litt rundt dette, og så komme tilbake hit med dine forslag til løsninger.

Endret 31. august 2008 av Lily1

[Hoppetaujenta]

Når man treffer nye bekjente og skal igjennom "hva driver du med da" -fasen....det er ikke så greit, fordi ens private helse er...privat - og ikke noe som veldig mange liker å legge ut på et hvert bord til full dissekering. Folk i jobb snakker ikke slik om sine private ting - det gjør heller ikke normaltfungerende uføretrygdede, vil jeg tro.

Endret 31. august 2008 av Margareth

[Kara W]

Det er ikke meningen å tråkke deg på tærne, men det er blant annet slike kommentarer som gjør at jeg kvier meg for å si at jeg er ufør.

Jeg ønsker å gi deg en utfordring:

Hvordan legge til rette arbeidshverdagen til en person med diaré, og 15-20 toalettbesøk i løpet av dagen?

Jeg har fått mange "gode" forslag fra andre rundt meg, men jeg håper du også kan ta litt tid til å reflektere litt rundt dette, og så komme tilbake hit med dine forslag til løsninger.

Er det slik hver dag eller bare i perioder? Om det er i perioder så kan en løsning være å jobbe i de periodene man er friskere, og holde seg hjemme de dagene man ikke er bra i magen.

Ellers finnes det mange jobber hvor man kan jobbe hjemmenifra, f.eks oversetter. Dette krever selvfølgelig at det ikke er en jobb med stramme tidsfrister.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis er enkelt i dagens samfunn, men hvis staten gjorde det slik at det lønnet seg mer for firmaer å ansette folk med diverse sykdommer, så tror jeg langt flere hadde kommet seg ut i arbeid.

[Gjest Gjest]

Noen synes vel at mennesker som ikke arbeider heller ikke burde fått noen penger. Ja det finnes mennesker som ikke har rett til sosialstønader i dette landet fordi de eier en leilighet, og det finnes mennesker som ikke får uføretrygden sin fordi "det mangler bevis" for at mennesker heller vil tjene tohundreogfemtitusen i året og ikke firehundreogfemtitusen som mange som arbeider full tid tjener i året.

250 000? tuller du? uføre som ikke har hatt sjanse til å jobbe så mye får minstepensjon på MAX 150 000!

[Gjest E8F7FD]

250 000? tuller du? uføre som ikke har hatt sjanse til å jobbe så mye får minstepensjon på MAX 150 000!

Prøv 136 000, det er det jeg har i minstepensjon. Kjenner folk som har jobbet i "hundre" år, som har 250 000 i lønn. En del mennesker lever i en drømmeverden, når det gjelder trygd og lønn.

[Gjest Lily1]

Er det slik hver dag eller bare i perioder? Om det er i perioder så kan en løsning være å jobbe i de periodene man er friskere, og holde seg hjemme de dagene man ikke er bra i magen.

Ellers finnes det mange jobber hvor man kan jobbe hjemmenifra, f.eks oversetter. Dette krever selvfølgelig at det ikke er en jobb med stramme tidsfrister.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis er enkelt i dagens samfunn, men hvis staten gjorde det slik at det lønnet seg mer for firmaer å ansette folk med diverse sykdommer, så tror jeg langt flere hadde kommet seg ut i arbeid.

For meg dreier det seg om et gjennomsnitt på 3-4 dager i uken... noen uker mindre, andre uker mer.

Eneste mulige tilpasning for meg er som du nevner å jobbe hjemmefra.

Og da kommer jeg over til forslagene dine: de er kjempebra alle sammen!

Men problemet er bare at de allerede er utforsket og utprøvd opptil flere ganger. Men det ligger hindringer i veien...

Blant annet finnes veldig få (ingen av de jeg har søkt hos) arbeidsgivere som godtar hjemmearbeid uten å ha jobbet minst 6 mnd på kontoret først. (noe jeg kan forstå)

Jeg har også søkt som oversetter og tekster (til tv-programmer/filmer), men siden jeg ikke hadde gode nok språkkunnskaper i andre språk enn "standarsspråkene" (engelsk, fransk, tysk, spansk, skandinaviske språk) var jeg ikke aktuell der heller. (det står mennesker i kø for å få oversetterjobber, og "alle" kan standardpråkene".)

Det ville dessuten ta år med undervisning for å beherske et språk så godt at oversetting ble en mulighet, og da var ikke nettbasert undervisning den optimale løsningen heller.

Og det er derfor jeg er ufør... fordi alle gode forslag (som var veldig gode på papiret!) ikke fungerte i praksis...

[Yin]

Om din venninne skammer seg og en kontorjobb ville være midt i blinken for henne, og hun er oppegående mentalt, så er det vel ingenting i veien for at hun utdanner seg litt innen en kontor-relatert jobb, slik at hun faktisk kan jobbe med noe hun mestrer, selv om føttene svikter ?

Så ville hun jo slippe å føle skam over noe som helst, og i tillegg slippe at ukjente blander seg i hennes privatliv.