Snart en befolkning på trygd?

[Gjest nbp]

En liten digresjon: Er det bare jeg som synes det er påfallende at det stort sett bare er de med lav utdanning og mange hjemmeværende som får diffuse diagnoser som ME/utmattelsesyndrom, fibromyalgi o.l.?

at det er de med liten/ingen utdanelse som sliter med utmastelse, betenelser, sjellet skader osv har kansje noe og gjøre med at de har de tyngste fysiske jobbene som regel. etter og ha kjørt flytelass i ca 11 år fikk jeg besked om at jeg hadde slitasjer legen sjelden eller aldri så på folk under 60år, da var jeg ca 30. når jeg var 33 hadde jeg så store smerter at jeg blei tilbudt uføretrygd, menn jeg vaslgte heller et yrke hvor jeg bruker kroppen på en helt annen måte, blir like sliten nå men ikke så mye fysisk sliten som jeg var før.

og jeg trur at flere kunne kommet seg ut i jobb igjen om de valgte andre yrker.

har selv en bekjent på 28 år, var i bilulykke når han var 19 og skadet beinet, han går nå og drar beinet litt etter seg, lever et aktivt og greit liv hvor han går i skogen, går på ski og greier, han har hvert uføretrygda siden ulykken. og han innrømmer selv at det er utrolig mange jobber han kunne klart.

[mysan]

Da skjønner jeg, men du kan uansett ikke ta utgangspunkt i at det som er best for deg, nemlig å jobbe, er best for alle andre også Det må faktisk folk kjenne på selv.

[Gjest Stjernedryss]

Da skjønner jeg, men du kan uansett ikke ta utgangspunkt i at det som er best for deg, nemlig å jobbe, er best for alle andre også Det må faktisk folk kjenne på selv.

Spørsmålet er vel om samfunnet har råd til at folk "kjenner på det selv"?

[Gjest Gjest]

Økende fokus på helse gir flere diagnoser som igjen gir flere trygdede. Dette er vel ikke ulogisk..? Mer kunnskap gjør at vi må ta folks plager på alvor ved å sette dem inn i det systemet vi selv har skapt.

Det er riktig - samtidig som vi som samfunn må ta stilling til hvor mange nye diagnoser vi faktisk tåler - nettopp for å kunne opprettholde et system som forutsetter at mange nok arbeider for å kunne betale for alle de som er syke.

Om arbeidslivet er mer kynisk enn før vet jeg ikke, men at kravet til effektivisering er høyere enn tidligere tror jeg det er liten tvil om. Og jeg tror også at mange legger grunnlaget for et liv på trygd mens de er i den slitsomme småbarnsperioden, hvor de er både dobbelt- og trippelarbeidende.

Jeg stiller meg spørsmål om det å være "trippelarbeidende" er så mye verre enn å ha ansvar for 6-7 barn, uten bil, uten vaskemaskin, uten oppvaskmaskin...generelt var alt arbeid mye tyngre og man hadde langt mindre penger.

Mulig krav til effektivitet er høyere i dag, men så jobber vi 37,5 timers uke nå, mens man jobbet 60 timer tidligere.

[Gjest Gjest]

En liten digresjon: Er det bare jeg som synes det er påfallende at det stort sett bare er de med lav utdanning og mange hjemmeværende som får diffuse diagnoser som ME/utmattelsesyndrom, fibromyalgi o.l.?

Det er visst bare du. Det stemmer overhode ikke med det inntrykket jeg har. De fleste jeg kjenner med disse sykdommene har høyskole- eller universitetsutdannelse. Riktignok har noen av de vært "hjemmeværende" i perioder eller noen år, men kommer man seg ikke ut av senga og ergo ikke kan jobbe, er det vel det man må kalle det når staten ikke stiller opp med noen form for stønad. Vet ikke helt hva man ellers skulle kalle det...?

Forøvrig kjenner jeg også lavt utdannede syke med fibromyalgi og/eller ME. Disse (alle unntatt en) ble alvorlig syke som barn og har derfor aldri fått muligheten til å ta noen utdannelse. To av de er faktisk fremdeles barn.

[Gjest Lily1]

Alle kan vel ha dager hvor man ikke kommer seg ut av senga. Jeg har en tendens til å være kjempeslapp de dagene jeg har fri. Jeg vil egentlig gjøre ting, men jeg kommer meg på en måte ikke av gårde. Første utfordringen er fra senga til sofaen, så er det å komme seg fra sofaen til dusjen, også er det å få sminket seg og alt det der. Ofte er kl 17 før jeg har fått gjort noe som helst. De dagene jeg har noe å gjøre som f.eks jobb, går dagene mye enklere. Jobb virker i stor grad som terapi, selv om det kan være helt grusomt noen ganger mens det står på, så kan ingen ting måle seg med den følelsen man kommer hjem med fredag kveld, for ikke å snakke om den dagen lønningsposen kommer

Personlig tror jeg ikke så mye på at det er nødvendig å være sykmeldt pga psykiske sykdommer. I hvertfall ikke i lenger perioder. Tror heller man rett og slett må jobbe for å bli friskere. For å kunne oppleve de gode tingene i livet så er man også nødt til å oppleve litt blod, svette og tårer.

Jeg har en tendens selv til å bli lettere deprimert i ferie, og da gruer jeg meg som bare det til å komme på jobb igjen, men så kommer jeg på jobb, og allerede etter første dagen synes jeg det er deilig å ha fått gjort litt igjen.

Å sammenligne en vanlig slapphet/tretthet som du beskriver her, med en (for noen) invalidiserende sykdom som ME kan være, er uhørt og respektløst!

Det blir som å sammenligne en fødsel uten smertelindring med langtids komplikasjoner, med en ukomplisert fødsel med epidural som smertelindring... noe en venninne av meg gjorde mot en annen venninne.

Det finnes ikke en sammenligning.

Men om ikke annet illustrerer du på en utmerket måte den stigmatiseringen mennesker med usynlig handikap opplever i det daglige.

Endret 29. august 2008 av Lily1

[Gjest Gjest]

Men om ikke annet illustrerer du på en utmerket måte den stigmatiseringen mennesker med usynlig handikap opplever i det daglige.

Det er ikke nøedvendigvis riktig. Man må kunne ta den prinsipielle debatten om slike sykdommer som har til fellestrekk at diagnosen i større eller mindre grad er basert på pasientens selvopplevde smerte/tretthet. Smerte er en svært subjektiv opplevelse.

Noen har utvilsomt mye smerte - og kan åpenbart ikke fungere i en jobb.

Mens for enkelte ser det ut til at smerten/trettheten er veldig variabel. Hva skal man tro om folk som har slike diagnoser, men samtidig har nok energi til å reise til syden og feste 2 uker i strekk (personlig sett).

Det er ille å mistenkeliggjøre folk, men det ville være til det beste for de som VIRKELIG er syke å sette fokus på de som ikke er det(men likevel har diagnose).

[Nabodama]

Å sammenligne en vanlig slapphet/tretthet som du beskriver her, med en (for noen) invalidiserende sykdom som ME kan være, er uhørt og respektløst!

Det blir som å sammenligne en fødsel uten smertelindring med langtids komplikasjoner, med en ukomplisert fødsel med epidural som smertelindring... noe en venninne av meg gjorde mot en annen venninne.

Det finnes ikke en sammenligning.

Men om ikke annet illustrerer du på en utmerket måte den stigmatiseringen mennesker med usynlig handikap opplever i det daglige.

Bare en kommentar: "slapphet/tretthet" er faktisk en diagnose som gir sykepengerett. Det samme med "depresjonsfølelse".

Jeg stusser over bl.a disse diagnosene, for er dette virkelig sykdom? Er det ikke en del av livet å være nedfor og lei seg i perioder?

Eller slappe og trøtte?

[Gjest Gjest]

Bare en kommentar: "slapphet/tretthet" er faktisk en diagnose som gir sykepengerett. Det samme med "depresjonsfølelse".

Jeg stusser over bl.a disse diagnosene, for er dette virkelig sykdom? Er det ikke en del av livet å være nedfor og lei seg i perioder?

Eller slappe og trøtte?

Jo, for de fleste er det en del av livet. Men det kan likevel være vanskelig å jobbe dersom slappheten/trettheten eller depresjonsfølelsen blir altomfattende.

Et eksempel er dersom man mister en nær person, f.eks. et barn. Det er en del av livet, det kan neppe kalles en sykdom for den som sitter igjen og det har ikke noe diagnosenavn. Likevel kan sorgen, depresjonsfølelsen og slappheten være altomfattende og umulig å overstyre de første dagene, ukene eller til og med månedene, og man trenger en sykmelding. Ikke fordi man har en sykdom i tradisjonell forstand, men fordi man på ingen måte greier å fungere i hverdagen, og enda mindre i jobb. I slike tilfeller er det nettopp disse to "diagnosene" som skrives på sykmeldingsskjemaet. Fordi det ikke finnes noe diagnosenavn på den altoppslukende sorgen man føler i en slik situasjon.

Dessuten er det jo slik at mange er såpass syke at de ikke kan jobbe også uten å ha en diagnose. På et eller annet tidspunkt starter en sykdom, og det er i de færreste tilfeller at diagnosen foreligger før symptomene starter, selv om det naturligvis kan skje. Slappheten/trettheten kan senere få et diagnosenavn som f.eks. kreft, MS, parkinson, leddgikt, diabetes, stoffskiftesykdommer eller ALS, eller noe mindre alvorlig som f.eks. jernmangel, lungebetennelse, bihulebetennelse eller kanskje en graviditet. Depresjonsfølelsen kan være starten på en depresjon, det kan være de første symptomene på en fysisk sykdom eller det kan være de begynnende symptomene på en alvorlig sinnslidelse. Uansett, når en person helt klart er for syk til å jobbe, men det foreløpig ikke foreligger noen konkret diagnose, er det disse to "diagnosene" som brukes på pasientens sykmelding.

Jeg tror altså at mange av de som sykmeldes med "diagnosene" slapphet/tretthet og depresjonsfølelse er mennesker som er mer enn syke nok til å trenge en sykmelding, men som foreløpig ikke er utredet godt nok til å ha fått et navn på symptomene sine. Hadde man fulgt opp samtlige sykmeldte med disse to "diagnosene", ville man trolig sett at svært mange ville fått en annen og mer konkret diagnose etter kortere eller lengre tid.

I tillegg finner du de som opplever ekstreme livsforandringer eller traumer som verken har eller bør ha et diagnosenavn fordi de er "en del av livet", men som likevel gjør mennesker totalt ute av stand til å fungere for en kortere eller lengre periode.

[Nabodama]

Jo, for de fleste er det en del av livet. Men det kan likevel være vanskelig å jobbe dersom slappheten/trettheten eller depresjonsfølelsen blir altomfattende.

Et eksempel er dersom man mister en nær person, f.eks. et barn. Det er en del av livet, det kan neppe kalles en sykdom for den som sitter igjen og det har ikke noe diagnosenavn. Likevel kan sorgen, depresjonsfølelsen og slappheten være altomfattende og umulig å overstyre de første dagene, ukene eller til og med månedene, og man trenger en sykmelding. Ikke fordi man har en sykdom i tradisjonell forstand, men fordi man på ingen måte greier å fungere i hverdagen, og enda mindre i jobb. I slike tilfeller er det nettopp disse to "diagnosene" som skrives på sykmeldingsskjemaet. Fordi det ikke finnes noe diagnosenavn på den altoppslukende sorgen man føler i en slik situasjon.

Dessuten er det jo slik at mange er såpass syke at de ikke kan jobbe også uten å ha en diagnose. På et eller annet tidspunkt starter en sykdom, og det er i de færreste tilfeller at diagnosen foreligger før symptomene starter, selv om det naturligvis kan skje. Slappheten/trettheten kan senere få et diagnosenavn som f.eks. kreft, MS, parkinson, leddgikt, diabetes, stoffskiftesykdommer eller ALS, eller noe mindre alvorlig som f.eks. jernmangel, lungebetennelse, bihulebetennelse eller kanskje en graviditet. Depresjonsfølelsen kan være starten på en depresjon, det kan være de første symptomene på en fysisk sykdom eller det kan være de begynnende symptomene på en alvorlig sinnslidelse. Uansett, når en person helt klart er for syk til å jobbe, men det foreløpig ikke foreligger noen konkret diagnose, er det disse to "diagnosene" som brukes på pasientens sykmelding.

Jeg tror altså at mange av de som sykmeldes med "diagnosene" slapphet/tretthet og depresjonsfølelse er mennesker som er mer enn syke nok til å trenge en sykmelding, men som foreløpig ikke er utredet godt nok til å ha fått et navn på symptomene sine. Hadde man fulgt opp samtlige sykmeldte med disse to "diagnosene", ville man trolig sett at svært mange ville fått en annen og mer konkret diagnose etter kortere eller lengre tid.

I tillegg finner du de som opplever ekstreme livsforandringer eller traumer som verken har eller bør ha et diagnosenavn fordi de er "en del av livet", men som likevel gjør mennesker totalt ute av stand til å fungere for en kortere eller lengre periode.

En bruker situasjonsbetinget psykisk ubalanse ved dødsfall og sorg.

Du har rett i at det kan skjule seg andre sykdommer/diagnoser bak disse to diagnosene, men ut fra hva jeg har sett, er det for det meste mindre alvorlige ting som er i veien når de er i bruk.

[Gjest Gjest]

En bruker situasjonsbetinget psykisk ubalanse ved dødsfall og sorg.

Ikke på sykmeldingen jeg fikk denne uka for nettopp dette. Der står det "depresjonsfølelse".

[Gjest m]

Så er da spørsmålet: er det slik at systemet fanger opp stadig flere syke/åpner for at flere kan bli syke, eller er det slik at befolkningen her i landet blir stadig sykere(til tross for kraftig økt levestandard)?

Vi er mere og mere inaktive, livet vårt er lagt opp til mere inneaktiviteter enn det som var tilfellet for ikke mange tiår siden. Er det rart at ryggen ikke fungerer når vi ikke bruker den eller at musklene etter mange år uten å bli brukt til det vi er skapt til å gjøre ikke fungerer og at vi rett og slett blir syk av å sitte.

Vi skal være mest mulig "perfekte", ha det nyeste av alt, karriere, penger mens vi glemmer de egentlige verdiene som gjør livet verdt å leve, som gjør oss takknemlig for hver dag. Nå stresser og maser vi uten å tenke på dagen i morgen, trener på helsestudio og glemmer at naturen ligger der og venter på oss og kan gi oss en helsegevinst vi bare kan drømme om.

Enhver har nok med seg selv, flere og flere blir ensomme og har intet nettverk, vi utvikler psykiske sykdommer. Det er flere som tar selvmord, psykisk helsekø bare øker og øker.

Barn utvikler diabetes, astma, fedme, psykiske sydommer. Barn blir overlatt til seg selv med nøkkel rundt halsen eller blir "fratatt" foreldrene fra 8 mnd alderen som fører symptomer på stress.

Vi spiser mat som er kreftfremkallende, puster inn luft som fører til astma, omgir oss med alle typer støy hver eneste dag som igjen fører til stressrelaterte sykdommer, hodepine, høyt blodtrykk osv.

Er det rart vi er syke, at helsekøene øker, er det rart vi er sykemeldte og uføre. ?

[Nabodama]

Ikke på sykmeldingen jeg fikk denne uka for nettopp dette. Der står det "depresjonsfølelse".

Ok, da er praksisen sikkert litt forskjellig.

[Gjest Gjest_Fru Blom_*]

Vi er mere og mere inaktive, livet vårt er lagt opp til mere inneaktiviteter enn det som var tilfellet for ikke mange tiår siden. Er det rart at ryggen ikke fungerer når vi ikke bruker den eller at musklene etter mange år uten å bli brukt til det vi er skapt til å gjøre ikke fungerer og at vi rett og slett blir syk av å sitte.

Vi skal være mest mulig "perfekte", ha det nyeste av alt, karriere, penger mens vi glemmer de egentlige verdiene som gjør livet verdt å leve, som gjør oss takknemlig for hver dag. Nå stresser og maser vi uten å tenke på dagen i morgen, trener på helsestudio og glemmer at naturen ligger der og venter på oss og kan gi oss en helsegevinst vi bare kan drømme om.

Enhver har nok med seg selv, flere og flere blir ensomme og har intet nettverk, vi utvikler psykiske sykdommer. Det er flere som tar selvmord, psykisk helsekø bare øker og øker.

Barn utvikler diabetes, astma, fedme, psykiske sydommer. Barn blir overlatt til seg selv med nøkkel rundt halsen eller blir "fratatt" foreldrene fra 8 mnd alderen som fører symptomer på stress.

Vi spiser mat som er kreftfremkallende, puster inn luft som fører til astma, omgir oss med alle typer støy hver eneste dag som igjen fører til stressrelaterte sykdommer, hodepine, høyt blodtrykk osv.

Er det rart vi er syke, at helsekøene øker, er det rart vi er sykemeldte og uføre. ?

*applaus*

Når det gjelder å få Depresjonsfølelse på sykemeldingspapirene:

Jeg var hos legen min hver 2. uke i flere år med vanvittige smerter i armer og bein, feber som kom og gikk, kjevesmerter som holdt meg våken på nettene..

Hva skrev han i papiret? Joda - depresjonsfølelse. For han hadde bestemt seg for at det var psykosomatisk, nemlig. Samtidig stod det myaliger. Noe som betyr "vondt uten synlig årsak".. Resultatet var mange herrans år med smertestillende. (Jobbet 120% på den tiden)

Så joda - en ting er hva vi snakker med legene om, en annen ting er hva de hører, og hva de velger å sykemelde oss for. NÅ er jeg kvitt depresjons-diagnosen min.. og det var det en endokrinolog som sørget for.

(en lege jeg måtte oppsøke selv, og gå inn til fastlege og Kreve en henvisning... etter 6 år)

Det finnes folk som unytter etthvert system, om det er trygdesystemet eller forsikringssystemet. Finnes det regler, er det alltid noen som står parat til å utnytte det.. Men da DE skal legge lista for hvordan folk skal oppfatte meg som person??? Nei, ærlig talt...

[Gjest Gjest]

*applaus*

Når det gjelder å få Depresjonsfølelse på sykemeldingspapirene:

Jeg var hos legen min hver 2. uke i flere år med vanvittige smerter i armer og bein, feber som kom og gikk, kjevesmerter som holdt meg våken på nettene..

Hva skrev han i papiret? Joda - depresjonsfølelse. For han hadde bestemt seg for at det var psykosomatisk, nemlig. Samtidig stod det myaliger. Noe som betyr "vondt uten synlig årsak".. Resultatet var mange herrans år med smertestillende. (Jobbet 120% på den tiden)

Så joda - en ting er hva vi snakker med legene om, en annen ting er hva de hører, og hva de velger å sykemelde oss for. NÅ er jeg kvitt depresjons-diagnosen min.. og det var det en endokrinolog som sørget for.

(en lege jeg måtte oppsøke selv, og gå inn til fastlege og Kreve en henvisning... etter 6 år)

Det finnes folk som unytter etthvert system, om det er trygdesystemet eller forsikringssystemet. Finnes det regler, er det alltid noen som står parat til å utnytte det.. Men da DE skal legge lista for hvordan folk skal oppfatte meg som person??? Nei, ærlig talt...

Legen din er nok ikke så dum. Myalgi betyr musklelsmerter. Høres ut som det var bl. a. det du hadde. Håper du føler deg bedre nå.

[Gjest Pudding]

En liten digresjon: Er det bare jeg som synes det er påfallende at det stort sett bare er de med lav utdanning og mange hjemmeværende som får diffuse diagnoser som ME/utmattelsesyndrom, fibromyalgi o.l.?

Tja, jeg var midt i min høyere utdannelse da jeg ble syk og det til slutt viste seg å være ME/CFS. Jeg er så heldig at lett kan bevise at jeg ikke later som om jeg er syk for å få penger av nav da.. for som student har du brått ikke mange rettigheter.. og blir henvist av nav til sosialen, som ikke vil hjelpe deg, fordi det ikke er dems ansvar å betale sykepenger.. flotte Norge..

[Gjest Gjest]

Tja, jeg var midt i min høyere utdannelse da jeg ble syk og det til slutt viste seg å være ME/CFS. Jeg er så heldig at lett kan bevise at jeg ikke later som om jeg er syk for å få penger av nav da.. for som student har du brått ikke mange rettigheter.. og blir henvist av nav til sosialen, som ikke vil hjelpe deg, fordi det ikke er dems ansvar å betale sykepenger.. flotte Norge..

Hva mener du med CSF?

[Gjest Gjest]

Spørsmålet er vel om samfunnet har råd til at folk "kjenner på det selv"?

Det tenker jeg også. Hvor lenge kan vi fortsette med stadig flere som melder seg ut av arb.livet, lave fødselstall og aldrende befolkning? Eller skal vi bare satse massiv arbeidsinnvandring i prene framover? Noe må jo gjøres.

Hvis nordmenn er for syke til å jobbe, må vi jo importere arb.kraft utenfra. Spørsmålet er hvor lang tid det tar før den importerte arbeidskraften utvikler de samme sykdommene? Hva da? Da blir situasjonen den samme: en liten gruppe arbeidsudyktige skal forsørge en stadig voksende gruppe mennesker som har meldt seg ut av arbeidslivet.

Det er jo en grense for hvor mange personer en enkelt arb.tager kan forsørge gjennom skatt?

[Cata]

I tillegg finner du de som opplever ekstreme livsforandringer eller traumer som verken har eller bør ha et diagnosenavn fordi de er "en del av livet", men som likevel gjør mennesker totalt ute av stand til å fungere for en kortere eller lengre periode.

Ja, men bør det automatisk bli sykemelding av det - eller kan ting tilrettelegges slik at man likevel kan være i jobb?

For 3 år siden skjedde akkurat det med meg. Pga en heller sjokkartet opplevelse mistet jeg fotfestet totalt og raste inn i en depresjon (etterhvert diagnostisert og behandlet av lege). Før diagnosen ble stilt skjønte jeg jo selv at jeg fungerte dårligere enn vanlig og jeg løste det ved å underrette min sjef og mine nærmeste kolleger om elendigheta. Dermed kunne de ta hensyn til at jeg hadde dårligere dager innimellom. I praksis artet det seg slik at de dagene der jeg befant meg i "snørr og tåre" tilstand, ble det akseptert at jeg jobbet mer tilbaketrukket og mindre ute blant folk. Dermed kunne jeg sitte ved PC'n og sippe, samtidig som jeg faktisk fikk gjort noe fornuftig. For etter den første uka med total lammelse så var jeg jo faktisk i stand til å gjøre ganske mye, selv om depresjonen tok overhånd innimellom. Jeg hadde "tilbud" om sykemelding fra fastlegen, men motsatte meg denne og det er jeg glad for i dag. Jeg tror depresjonen kanskje ville blitt enda verre om jeg skulle gått rundt hjemme og glant i veggen.

Selvsagt ville ikke dette gått like bra dersom jeg hadde hatt en jobb der jeg var "på utstilling" store deler av tida, f.eks. som kassadame, men i min jobb var det altså muligheter for mer skjermet jobbing. Tror derfor det er viktig å se situasjonen og pasienten an og ikke nødvendigvis se sykemelding som eneste utvei.

[Gjest Gjest]

LES DETTE!

http://www.vgb.no/31479/perma/355892