Snart en befolkning på trygd?

[Gjest Gjest]

Jeg siterer fra ett av innleggene:

"Skitt samma om det er hypokondri, fibromyalgi, kreft, migrene, ME, angst eller hysteri. er personen ute av stand til å ta vare på seg selv og skjøtte sitt arbeid blir løsningen sykmelding. Det gjelder å finne ut hva det er som er årsaken og hjelpe folk tilbake til et normalt liv. Igjen: er det hypokondri, angst eller hysteri det dreier seg om vil jeg tro det er vanskelig å finne vitenskapelig dokumentasjon for at hets, såring, kjefting, misteneliggjøring, uthengig etc hjelper."

Det viser seg at stadig flere av oss går på trygd, er uføre, sykdmeldt etc.

Stadig flere får diagnostisert "nye" sykdommer som ME og diverse psykiske lidelser. Diagnostisering av disse er gjerne i stor grad basert på hvordan pasienten opplever smerten, tretthet, angst, depresjon etc. Dette i motsetning til tradisjonelle sykdommer som kreft etc - som kan påvises rent fysiologisk.

Som det legges til grunn så er terskelen for å sykmeldes at men ikke føler at man kan ta vare på seg selv eller skjøtte sitt arbeid. Og systemet vårt åpner for å forsørge alle som føler det på denne måten.

Så er da spørsmålet: er det slik at systemet fanger opp stadig flere syke/åpner for at flere kan bli syke, eller er det slik at befolkningen her i landet blir stadig sykere(til tross for kraftig økt levestandard)?

[Gjest Raptuza]

Arbeidslivet er meir kynisk i vår tid.

[Gjest Gjest]

Arbeidslivet er meir kynisk i vår tid.

Denne må du nesten utdype. Som arbeidstager har du sjelden vært mer beskyttet av regelverk, fagforeninger og lovverk enn i dagens norske samfunn.

[Gjest Raptuza]

Ja, dersom ein kjem inn i arbeidslivet har ein rettar. Men feilen ligg i at mange, særleg unge, ikkje kjem seg inn i arbeidslivet fordi dei ikkje er 100% friske. Virkar som arbeidslivet vil ha folk som anten kan yta 110 % eller så er alternativet full utestenging frå arbeidslivet. Take it from me....

[Gjest Stjernedryss]

Arbeidet har aldri vært lettere enn det er i dag, vi har aldri hatt mer fri enn vi har i dag, og grunnen at så mange er sykemeldte/går på trygt er at i dag har man råd til det. Når folk måtte jobbe for å overleve, så er det klart de som hadde muligheten til å jobbe strakk seg langt for å klare det.

[Gjest]

Tror kanskje det har noe med at man heller ikke får hjelp til å komme igang. Sambo har nå mer eller mindre vært sykemeldt siden starten av året pga depresjon. Hver gang han får noe fra navn blir man mint på den viktige oppfølgingen og det navn skal gjøre for å få folk tilbake i arbeid, men han har ikke hørt noenting.

[Gjest Gjest]

Ja, dersom ein kjem inn i arbeidslivet har ein rettar. Men feilen ligg i at mange, særleg unge, ikkje kjem seg inn i arbeidslivet fordi dei ikkje er 100% friske. Virkar som arbeidslivet vil ha folk som anten kan yta 110 % eller så er alternativet full utestenging frå arbeidslivet. Take it from me....

Vel, statistisk sett har vi ingen reell arbeidsledighet i Norge for øyeblikket(bare teroetisk).

Ja, jeg vet det er problemer med deltidsstillinger, engasjement osv fremfor fast jobb.

Dette forklarer på ingen måte at arbeidslivet skal være så mye mer kynisk enn før - da folk måtte gå på dagen etter direktørens forgodbefinnende.

[Gjest Raptuza]

Har vore trygda i over ti år og slit med å finna ein arbeidsgjevar som vil satsa på et menneske som ikkje har full arbeidskapasitet pga psykisk helse. Det er sikkert 100 000 tusen menneske i Norge som opplever same problematikken. Det er vanskeleg å finna ein arbeidsgjevar som tør satsa på et menneske som har helsemessige utfordringar.

[Gjest Gjest]

Det er vanskeleg å finna ein arbeidsgjevar som tør satsa på et menneske som har helsemessige utfordringar.

Det er nok sant at systemet på ingen måter er perfekt. Det som også er tilfelle er at det aldri før har eksistert så mange ordninger som legger til rette for at både arbeidstager og arbeidsgivere skal kunne jobbe redusert, med ulike funksjonshemninger etc.

For å sette det litt på spissen så hadde man havnet på fattigkassa eller gata før i tiden. Så jeg synes fortsatt ikke arbeidslivet er mer kynisk i dag - generelt.

[mysan]

Har vore trygda i over ti år og slit med å finna ein arbeidsgjevar som vil satsa på et menneske som ikkje har full arbeidskapasitet pga psykisk helse. Det er sikkert 100 000 tusen menneske i Norge som opplever same problematikken. Det er vanskeleg å finna ein arbeidsgjevar som tør satsa på et menneske som har helsemessige utfordringar.

Prøv Uloba. Det er mange som trenger assistent i kun noen få timer i uka, og dette er ikke hardt arbeide.

Velferdsstaten skaper trygdemisbruk. Jeg sier ikke at alle som er trygdede snylter, bare så jeg slipper lange personangrep pga det, men at noen helt klart gjør det fordi de synes det er behagelig å kunne få penger uten å yte noe, er helt klart.

Sånn er det med sykemeldinger også. Jeg tror jeg leste at det koster ca 40 milliarder i året med alle som er sykemeldt,og da lurer jeg på om de trygdede var utelatt.

Leste i Aftenposten for bare et par dager siden at antallet trygdede bare øker.

Klart mange ikke er syke, men det er også klart at mange er slappe, slitne og maktesløse rett og slett pga underernæring, grunnet feil kosthold. Man får ikke energi av å drikke brus og spise hamburgere eller grandiser.

Jeg tror faktisk masse av sykdommen her i landet skyldes kosthold, uten å lage en ny debatt om akkurat det.

[me_too]

Velferdsstaten skaper trygdemisbruk. Jeg sier ikke at alle som er trygdede snylter, bare så jeg slipper lange personangrep pga det, men at noen helt klart gjør det fordi de synes det er behagelig å kunne få penger uten å yte noe, er helt klart.

Det der er så sant... Jeg ble sykemeldt samtidig med en kollega for ca et år siden. Nå viser det seg at etter 1 år har hun klart å lyve på seg en ME-diagnose (Hun har skrytt av dette. Dessuten driver hun med aktiviteter som ME-syke bare kan drømme om.), mens jeg fortsatt utredes uten å komme nærmere det ene eller andre. Det føles skikkelig urettferdig! Misforstå meg rett, jeg er veldig takknemlig for at legen min gjør en grundig jobb i stedet for å slenge meg i en tilfeldig bås. Men sånne som henne gir folk som meg et dårlig rykte. :slåss:

[Gjest Gjest]

Det der er så sant... Jeg ble sykemeldt samtidig med en kollega for ca et år siden. Nå viser det seg at etter 1 år har hun klart å lyve på seg en ME-diagnose (Hun har skrytt av dette. Dessuten driver hun med aktiviteter som ME-syke bare kan drømme om.), mens jeg fortsatt utredes uten å komme nærmere det ene eller andre. Det føles skikkelig urettferdig! Misforstå meg rett, jeg er veldig takknemlig for at legen min gjør en grundig jobb i stedet for å slenge meg i en tilfeldig bås. Men sånne som henne gir folk som meg et dårlig rykte. :slåss:

Og hun er nok ikke den eneste.

Først hadde de whiplash - så ble det umoderne

Da fikk de fibromyalgi - helt til det ble umoderne

Nå er det ME - men det begynner også å synge på siste verset fordi det muligens er funnet et behandlingsopplegg for det.

Hva skal disse arbeidsskye snylterne finne på da, når de ikke har noen diagnoser å dekke seg bak? Jo, de klarer nok å finne opp en ny diagnose, som nå f.eks bare er vanlig hos innavla silkeormer i Brunei.

Og det verste er at de faktisk gjør tilværelsen langt vanskeligere for de som rent faktisk er rammet av disse diagnosene.

Men kanskje det å trygde folk er en god behandlingsmåte, er jo ikke måte på hvor mye mange folk som har blitt satt på trygd plutselig orker.

[Gjest Raptuza]

Fordommer fordummer.

[Gjest Emera]

Hver gang dette temaet kommer opp er det noen som sammenligner dagens arbeidsliv med hvordan det var i gamle dager, og nåtidens arbeidstakere faller da igjennom. Helt greit å sette ting i perspektiv noen ganger, men bortsett fra det synes jeg ikke man kan sammenligne så veldig.

Mye er annerledes i dag. Jo, det blir stadig flere på trygd selv om terskelen visstnok for å få trygd visstnok er høyere enn noen gang. Men i steden for å mistro de fleste med visse diagnoser (snyltere vil vi alltid ha), så må vi finne ut hvorfor antall trygdede øker.

Før i tiden måtte man jobbe, enten det var sånn eller sånn. Hvordan løste de problemene sine da? Vel, mange løste dem ved å drikke seg bort fra dem. Fra min besteforeldregenerasjon hart jeg hørt at store deler av arbeidsstokken ofte gikk påvirket av alkohol. Dette skriver seg fra de tider da folk med tillatelse brente hjemme, og supte så mye at hjemmebrenning til slutt ble forbudt. Uten at senere generasjoner tok notis av det... Bestefaren min ble for øvrig til slutt uføretrygdet fordi kroppen hans var utslitt av hardt arbeid. Da var uførepensjon blitt tilgjengelig.

Noen av de som falt utenfor endte opp som by- eller bydgeoriginaler, gjerne mennesker med psykiske lidelser eller det vi i dag kaller bokstavdiagnoser. Fordi det var ingen til å fange dem opp slik det er i dag.

Økende fokus på helse gir flere diagnoser som igjen gir flere trygdede. Dette er vel ikke ulogisk..? Mer kunnskap gjør at vi må ta folks plager på alvor ved å sette dem inn i det systemet vi selv har skapt.

Om arbeidslivet er mer kynisk enn før vet jeg ikke, men at kravet til effektivisering er høyere enn tidligere tror jeg det er liten tvil om. Og jeg tror også at mange legger grunnlaget for et liv på trygd mens de er i den slitsomme småbarnsperioden, hvor de er både dobbelt- og trippelarbeidende.

[Gjest Gjest]

En liten digresjon: Er det bare jeg som synes det er påfallende at det stort sett bare er de med lav utdanning og mange hjemmeværende som får diffuse diagnoser som ME/utmattelsesyndrom, fibromyalgi o.l.?

[Gjest Raptuza]

Hva er høna og hva er egget her da, tro? Kan det være at fordi noen er utslitte/har psykiske plager er det ikke så lett å få seg en fin jobb eller utdannelse? At sykdommen er årsaken til at de sitter stuck i trygdesystemet?

[mysan]

En liten digresjon: Er det bare jeg som synes det er påfallende at det stort sett bare er de med lav utdanning og mange hjemmeværende som får diffuse diagnoser som ME/utmattelsesyndrom, fibromyalgi o.l.?

Tja, hvor mange personer har du i tankene når du lager et slikt "regnestykke"?

Jeg kjenner én med fibromyalgi, som jobber 50%. Hun har ingen utdannelse, men har en grei jobb i en bank.

Ellers kjenner jeg éi som sitter i en høy lederstilling i en annen bank. Hun har ikke fibromyalgi eller ME så vidt jeg vet. Om hun kan få det pga høyt arbeidspress etterhvert, vet jeg ikke.

Og så kjenner jeg éi som både har høy stilling OG ME, men hun er ikke kronisk sliten, men har dager innimellom hvor det er umulig å komme ut av senga. :klø:

[Gjest Stjernedryss]

Alle kan vel ha dager hvor man ikke kommer seg ut av senga. Jeg har en tendens til å være kjempeslapp de dagene jeg har fri. Jeg vil egentlig gjøre ting, men jeg kommer meg på en måte ikke av gårde. Første utfordringen er fra senga til sofaen, så er det å komme seg fra sofaen til dusjen, også er det å få sminket seg og alt det der. Ofte er kl 17 før jeg har fått gjort noe som helst. De dagene jeg har noe å gjøre som f.eks jobb, går dagene mye enklere. Jobb virker i stor grad som terapi, selv om det kan være helt grusomt noen ganger mens det står på, så kan ingen ting måle seg med den følelsen man kommer hjem med fredag kveld, for ikke å snakke om den dagen lønningsposen kommer

Personlig tror jeg ikke så mye på at det er nødvendig å være sykmeldt pga psykiske sykdommer. I hvertfall ikke i lenger perioder. Tror heller man rett og slett må jobbe for å bli friskere. For å kunne oppleve de gode tingene i livet så er man også nødt til å oppleve litt blod, svette og tårer.

Jeg har en tendens selv til å bli lettere deprimert i ferie, og da gruer jeg meg som bare det til å komme på jobb igjen, men så kommer jeg på jobb, og allerede etter første dagen synes jeg det er deilig å ha fått gjort litt igjen.

[mysan]

Alle kan vel ha dager hvor man ikke kommer seg ut av senga. Jeg har en tendens til å være kjempeslapp de dagene jeg har fri. Jeg vil egentlig gjøre ting, men jeg kommer meg på en måte ikke av gårde. Første utfordringen er fra senga til sofaen, så er det å komme seg fra sofaen til dusjen, også er det å få sminket seg og alt det der. Ofte er kl 17 før jeg har fått gjort noe som helst. De dagene jeg har noe å gjøre som f.eks jobb, går dagene mye enklere. Jobb virker i stor grad som terapi, selv om det kan være helt grusomt noen ganger mens det står på, så kan ingen ting måle seg med den følelsen man kommer hjem med fredag kveld, for ikke å snakke om den dagen lønningsposen kommer

Personlig tror jeg ikke så mye på at det er nødvendig å være sykmeldt pga psykiske sykdommer. I hvertfall ikke i lenger perioder. Tror heller man rett og slett må jobbe for å bli friskere. For å kunne oppleve de gode tingene i livet så er man også nødt til å oppleve litt blod, svette og tårer.

Jeg har en tendens selv til å bli lettere deprimert i ferie, og da gruer jeg meg som bare det til å komme på jobb igjen, men så kommer jeg på jobb, og allerede etter første dagen synes jeg det er deilig å ha fått gjort litt igjen.

ALLE kan ha dager hvor det er tyngre å komme ut av senga enn andre dager. Ikke forveksle det med ME, det er ikke samme sak.

At du mener at man ikke behøver å være sykemeldt pga psykiske sykdommer er noe du har bestemt deg for i eget hode, og har ikke nødvendigvis noe som helst med virkeligheten å gjøre.

Det å være lettere deprimert etter en ferie og å grue seg til å komme tilbake til jobb, har ingen ting med tunge depresjoner å gjøre.

[Gjest Stjernedryss]

ALLE kan ha dager hvor det er tyngre å komme ut av senga enn andre dager. Ikke forveksle det med ME, det er ikke samme sak.

At du mener at man ikke behøver å være sykemeldt pga psykiske sykdommer er noe du har bestemt deg for i eget hode, og har ikke nødvendigvis noe som helst med virkeligheten å gjøre.

Det å være lettere deprimert etter en ferie og å grue seg til å komme tilbake til jobb, har ingen ting med tunge depresjoner å gjøre.

Jeg sa ikke at jeg blir "lettere deprimert" etter en ferie, ikke på den måten du tolket det. Det jeg mente mente var at jeg blir fortere deprimert i ferier. Mente at jeg blir lettere deprimert i ferier en i arbeidstiden. Siden jeg er medisinert mot adhd nå har jeg det ganske greit, men før var jeg tidligere døden-nær deprimert stadig vekk, så jeg vet hva jeg snakker om.