Min kjæreste mamma borte for alltid

[Gjest Anonymous]

Det er 5 uker siden mamma sovnet inn, hun hadde uhelbredelig lungekreft, med spredning til hele kroppen. Jeg satt hos henne, jeg rakk henne såvidt. Det er så ufattelig at jeg ikke kan snakke med henne mere, jeg vil ringe til henne og fortelle henne hva som skjer med babyen min i magen, og alt jeg pleide å snakke med henne om, men mamma er jo ikke der. Jeg ser henne overalt, hører stemmen hennes, jeg ser henne når hun dør når jeg lukker øynene mine.

Alt er et sjokk, meldingen om at legene ikke kunne hjelpe henne mere kom som lyn fra klar himmel, alt hadde sett så "bra" ut, plutselig var alt håp ute. Kjæreste mamman min fortjente så mye bedre enn dette. Hun ble bare 56 år, fikk ikke oppleve sitt første barnebarn bli født, hun hadde så mange håp og planer for fremmtiden. Alt er begravet med henne.

Jeg elsker deg mamma :hjerte:

[Barbie]

Nå fikk jeg tårer i øynene... :cry:

Så ufattelig trist,også bare 56 år gammel da.

Det var jo så altfor mye hun aldri rakk og oppleve.

Jeg føler med deg...

Klem,Barbie

[Væren]

Vet ikke hva jeg skal si, Bel@ni. Ord blir så fattige. Bare gir deg en klem...

[Usikker]

Sender deg noen klemmer.

Vet hva du gjennomgår - mistet selv min mor i fjor p.g.a. kreft.

Hun var akkurat fylt 60............ når jeg ser hennes yngste barnebarn utvikler seg......så blir jeg ofte trist til sinns........tenker på alt hun går glipp av..!!!

Tillat deg å sørge.....vær lei deg. Tillat deg også å være glad - smile, le. Er sikker på at mamma'n din vil at du skal være glad.

DU har lov å føle akkurat hva du føle....... sørg på din måte!

Gir deg noen klemmer til jeg........ + ei rose!

[RoadQueen]

Klemmer og medfølelse i hauger - har opplevd det samme, og savnet er stort - Masse klemmer..

[Gjest Cruella]

Uff, så forferdelig trist....

Sender deg noen varme tanker.

[Sannasol]

Føler stort med deg. Har det akkurat på samme måte.

Min mamma døde 7. mai i år, av et slag, bare 53 år gammel. Hun lå 8 dager på sykehuset uten at vi fikk kontakt med henne. :cry:

Jeg er i en utrolig stor sjokk-sorg-tilstand ennå, og kommer nok til å være der lenge ennå.

Hver gang telefonen ringer, tror jeg ennå det er henne.... men nei.

Livet er urettferdig!! For deg og meg... og mange andre.

Stor varm, medfølende klem....

[Gjest Anonymous]

Jeg føler med deg.

Vet at du har det fryktelig vondt, mer vondt enn hva du klarer å sette ord på. Snakk om mamman din med personer som står deg nær om det kan hjelpe. Fy f.... hvor urettferdig livet er.

Jeg mistet selv min kjære mamma i kreft for nesten 2 år siden. Hun ble bare 51 år. Jeg har et råd til deg; tillat deg å sørge, og bruk den tiden du trenger til å samle krefter. Ikke gjør som jeg gjorde, startet på arbeid og tilbake til virkeligheten alt for fort. Jeg trodde det var best å komme seg inn i gamle rutiner igjen, var redd for at jeg bare skulle bli sittende apatisk i en stol. Jeg gikk meg på en smell etter noen måneder, da greide ikke kroppen mere.

Alle sa til meg at det første året var det tøffeste. Når en bare er kommet seg igjennom det blir alt så mye bedre.

Min erfaring er at jeg har fått prøvd alle høytider uten mamman min, men alt er ikke så mye bedre. Sorgen har blitt mindre, men savnet er der hver eneste dag. Jeg har barn som også savner mormoren sin.

Det er små ting i hverdagen som får meg til å tenke på mamma, slik at tårene kommer. Det å møte mammas nære venninner som spør meg hvordan jeg har det, er nok til at tårene renner, eller at jeg får klump i halsen. Jeg tillater meg selv å savne mamma, og jeg tror at savnet vil være der for alltid.

Ta vare på deg selv og babyen du venter.

Babyen din vil gi deg mange gode stunder.