Sannheten om Suzy

[Gjest Purple Haze]

Så herlig å ha kommet i gang igjen med trening! Deilig å kjenne at sykdommen har sluppet taket og energien kommer tilbake

Når det gjelder Valentines og liknende, har jeg ikke så mye klokt å komme med. Vi bryr oss ikke så mye om sånne dager, men er begge flinke til å gi oppmerksomhet jevnt over. Ser poenget ditt, men tror ikke mannen tar hintet om du lar være å gi oppmerksomhet i morgen. Han vet sikkert ikke at det er Valentines en gang

[Suzy]

God morgen damer!

Kaffen er satt over og jeg er forsåvidt våken. Sover så tungt om nettene at jeg skvetter da klokka ringer om morran, men det btyr vel at jeg får det beste ut av natta får jeg håpe

Treningsbagen slept med i dag også - skal på spinn i dag og gleder meg veldig. Skal kjøre på litt i dag har jeg tenkt, så får jeg testet kondisen litt skikkelig. Moro!

Blir sent hjem på grunn av syklingen, men satser på å kjøpe meg noe yoghurt eller noe slikt så overlever jeg vel.

Så var det oppmerksomheten da...

Ser poenget ditt, men tror ikke mannen tar hintet om du lar være å gi oppmerksomhet i morgen. Han vet sikkert ikke at det er Valentines en gang

Han kan jo umulig ha gått glipp av det - det er plakater overalt, de snakket om det på radioen i dag osv osv, men du har helt rett i at det neppe statuerer noe eksempel for ham.

Jeg har avblåst hele greia i hodet mitt. Det handler egentlig om noe helt annet har jeg kjent når jeg har tenkt etter.

Er det litt spent mellom dere for tiden sånn generelt sett, kan jeg spørre om det? Syns det virker som om du har vært litt irritert og oppgitt flere ganger i det siste.

Det er ikke akkurat spent. Det er igrunnen veldig bra på de fleste måter, men jeg har tenkt ganske mye på dette med oppmerksomhet og postive tilbakemeldinger i den senere tiden og jeg syns vi har havnet i en bakevje.

Også sliter jeg med å finne en ålreit måte å ta det opp på uten at det blir enten a)surving eller b)klaging. Jeg har lyst til å få det frem på en skikkelig måte, men jeg klarer nesten ikke skrive om det en gang uten å gråte og hvordan skal jeg da få sagt noe?

Jeg føler meg vel sånn kort oppsummert tatt litt for gitt. Som om det ikke er nødvendig å anstrenge seg noe mer for meg, for nå er jeg her. Det er ikke noen veldig god følelse.

Jeg er ikke i tvil om at han er glad i meg, men jeg føler behov for å få høre at han er glad jeg er i livet hans og at han skjønner at jeg ikke blir samme hva (for sånn kjennes det til tider ut som han tenker).

Også vet jeg at han føler han viser at han bryr seg ved å lage middag hver dag, ved å hjelpe meg når jeg trenger det og føler han sier jeg er vakker ved å ha lyst på meg... men jeg trenger litt ord også... Kanskje jeg rett og slett skulle ønske han var litt takknemmelig for at jeg har gitt opp et helt liv og flyttet på meg for ham...? Vet ikke helt...

Nok om det.

Nå tror jeg at jeg må ha litt mer

[Gjest Purple Haze]

God morgen

Det kan jo hende kjæresten overrasker deg med noe i kveld? Det er håp i hengende snøre

Skjønner hva du mener med å føle at du blir tatt for gitt. Det er veldig fort gjort å gå i den fella når en har bodd sammen en stund. Jeg er en sånn som kan si til partneren min at jeg ikke liker følelsen av å bli tatt for gitt, rene ord for penga. Hvis en ikke sier noe, vet de jo heller ikke hva som plager en.

Også skal jeg være litt slem med deg...Du har jo ikke gitt opp et helt lov for å være sammen med han. Hva ville livet ditt vært uten han? Og han kan jo ikke gå rundt i evig takknemlighetsgjeld for at du flyttet til han. Det tror jeg blir ødeleggende. Beklager hvis jeg var krass nå, men det var mine two cents

Mange menn er rett og slett ikke så flinke på det der med verbale tilbakemeldinger. De viser heller med handling hva de føler. Men det vet du jo, sånn egentlig

[Sauen Shaun]

God morgen Tiger'n!

Håper dagen blir fin.

[juliane]

til deg Suzy, krysser fingrene for at mannen overrasker og husker Valentine's allikevel!

[Suzy]

God morgen

Det kan jo hende kjæresten overrasker deg med noe i kveld? Det er håp i hengende snøre

Skjønner hva du mener med å føle at du blir tatt for gitt. Det er veldig fort gjort å gå i den fella når en har bodd sammen en stund. Jeg er en sånn som kan si til partneren min at jeg ikke liker følelsen av å bli tatt for gitt, rene ord for penga. Hvis en ikke sier noe, vet de jo heller ikke hva som plager en.

Også skal jeg være litt slem med deg...Du har jo ikke gitt opp et helt lov for å være sammen med han. Hva ville livet ditt vært uten han? Og han kan jo ikke gå rundt i evig takknemlighetsgjeld for at du flyttet til han. Det tror jeg blir ødeleggende. Beklager hvis jeg var krass nå, men det var mine two cents

Mange menn er rett og slett ikke så flinke på det der med verbale tilbakemeldinger. De viser heller med handling hva de føler. Men det vet du jo, sånn egentlig

Han overrasker meg garantert ikke med noe i dag, så det er det ikke noe poeng i å håpe på Det er greit nok. Jeg har lagt det litt fra meg. Tenkte på det noen dager og nå er det greit.

Og ja - jeg tar sjølkritikk på uttrykket "gitt opp hele livet". Klart det er verdt det å satse på ham. Jeg har jo satset fordi jeg vil være sammen med ham så klart og at det tross alt er bedre å være oss to enn bare meg.

Jeg lider kanskje litt under at det begynner å bli slitsomt å bo hos ham uten noen eiendeler sjøl godt inn på andre året og at alt vi ser på går sjukt høyt over takst og jeg rett og slett frykter at vi ikke kommer til å ha råd til å flytte på oss... Jeg takler ikke å bo slik vi gjør i enda flere år. Klart en periode til går og klart det går med en langre en også om jeg bare vet hva jeg har å se frem til - men to år til på denne måten? Det bekymrer og det gjør meg kanskje ekstra sårbar og legger sten til byden - og skaper kanskje et ekstra behov for oppmerksomhet og uttrykt kjærlighet.

Jeg mener jo absolutt ikke at han skal være evig takknemmelig for at jeg har flyttet - men det hadde vel ikke skadet å uttrykke EN gang at det er fint at vi er sammen...? Jeg vet jo godt dette med menn og følelser osv, og det er vel derfor jeg ikke har sagt noe. Jeg føler det er vanskelig å ta det opp for jeg vil ikke være urimelig og jeg kjenner jo at han er glad i meg når han holder om meg.

Men ja - jeg får øve litt på rene ord for penga. Og jeg tar enormt med sjølkritikk på at jeg har problemer med konflikthåndtering. Veldig problemer. Huh.. det er ikke så lett ¨å leve. En må bare øve og øve

[Gjest Purple Haze]

Godt å se at du ikke tok det ille opp, det jeg sa *phju*

Jeg skjønner godt hva du mener med å ønske bekreftelser og positive ord på det dere har, tro meg. Men hvis han ikke vet hva du savner, er det ikke så lett for han heller

Og det med bosituasjon skjønner jeg hvert fall veldig godt! Jeg bodde jo også i kjæresten sitt hus uten noe av mitt rundt meg. Ikke at jeg er spesielt materialistisk, men det handler om å føle seg hjemme, rett og slett. Håper dere finner et felles sted faderlig fort!

[Suzy]

Godt å se at du ikke tok det ille opp, det jeg sa *phju*

Jeg skjønner godt hva du mener med å ønske bekreftelser og positive ord på det dere har, tro meg. Men hvis han ikke vet hva du savner, er det ikke så lett for han heller

Og det med bosituasjon skjønner jeg hvert fall veldig godt! Jeg bodde jo også i kjæresten sitt hus uten noe av mitt rundt meg. Ikke at jeg er spesielt materialistisk, men det handler om å føle seg hjemme, rett og slett. Håper dere finner et felles sted faderlig fort!

Ja det håper jeg og. Virkelig.

Og det er ikke sant at han ikke vet at det frustrer meg. Vi har snakket om det flere ganger. Vi har snakket om det å vise hverandre at man bryr seg (derfor jeg vet at han mener det er å lage middag f.eks) og jeg har sagt at jeg hadde syntes det hadde vært koselig med noe oppmerksomhet på annet vis.

Jeg hadde tenkt å ta det opp med ham for kort tid siden, for jeg har tenkt på det endel i det senere, men da kom en felles venn av oss meg i forkjøpet. Hun tok det opp på middag hjemme hos oss og ba ham skjerpe seg (hun er sånn ) og ikke ta meg for gitt, helt uten at jeg initierte debatten.

Han svarer med sånt som "kan jo ikke holde i hånda støtt" og "gidder jo ikke si det hele tida og ørten ganger om dagen" - og hva skal man si da... Da er det jo viljen det går på i mitt hode.

Og tar ikke kloke innspill ille opp. Det er bare bra det, for det skjerper tankene og gjør at man ser tin gi et annet og mer nyansert lys.

Endret 14. februar 2012 av Suzy

[juliane]

Jeg klarer heller ikke å komme med klare ord for penga, og konflikthåndtering er virkelig min svake side. Er alltid så redd for å virke sutrete osv, men det ender jo ofte med at ting går altfor langt før jeg klarer å si fra. Et par ganger har jeg jeg løst det hele med å skrive et brev/mail med det jeg har på hjertet. Sikkert en feig måte å gjøre det på, men da får jeg det i alle fall ut. I tillegg har man muligheten til å flikke på ord og dermed fremstå som presis og så lite sutrete som mulig.

Du er jo flink til å skrive, kanskje det kunne vært en løsning for deg også? På mindre ting altså, de store samtalene tvinger seg jo gjerne frem uansett.

[Suzy]

Jeg klarer heller ikke å komme med klare ord for penga, og konflikthåndtering er virkelig min svake side. Er alltid så redd for å virke sutrete osv, men det ender jo ofte med at ting går altfor langt før jeg klarer å si fra. Et par ganger har jeg jeg løst det hele med å skrive et brev/mail med det jeg har på hjertet. Sikkert en feig måte å gjøre det på, men da får jeg det i alle fall ut. I tillegg har man muligheten til å flikke på ord og dermed fremstå som presis og så lite sutrete som mulig.

Du er jo flink til å skrive, kanskje det kunne vært en løsning for deg også? På mindre ting altså, de store samtalene tvinger seg jo gjerne frem uansett.

Jeg har faktisk vurdert det - og jeg har gjort det noen ganger også. Jeg er egentlig veldig verbal og jeg er god skriftlig også - men når det kommer til forhold så sliter jeg skikkelig med å få sagt det jeg skal på vettug vis.

Underlige greier, men på et vis godt det ikke bare er jeg som er sånn

[Sauen Shaun]

God morgen!

Håper valentindagen ble fin for deg.

[Suzy]

God morgen!

Ferdigtrimmet for i dag og på plass på jobb. Skulle egentlig vært ute og tatt noen bilder i dag, men tror jeg må gjøre det i morra, rett og slett, for jeg har ikke fått planlagt noe tidligere i uka og da er det ikke så lett å gjennomføre noe uten å sose bort altfor mye tid .

Joda gårsdagen ble grei nok den. Jeg kjøpte en hjertesjokolade til kjæresten til sju kroner og overrakte den høytidelig da jeg endelig var hjemme i kvart på åtte tida i går Det ble tatt godt i mot.

Selvsagt kom kommentaren "åja, det er valentines i dag ja.." da den vel var overlevert, og jeg sa at det trenger du ikke late som du ikke visste, for det er jo noe om det overalt. Og da ble det mumlet noe om at han visst hadde fått det med seg ja.

Også var den dagen over for romantikken sin del.

Jeg var litt lettere til sinns uansett etter å ha fått tømt meg litt her - det hjelper å ha gode nettvenner Noen ganger er kanskje det viktigste å få tenkt litt høyt, sortert litt og tenkt litt gjennom.

Det dukket dessuten opp andre bekymringer i løpet av dagen, som satte det litt i skyggen. Datteren sliter med økonomien fortsatt og det er et kav... og på toppen oppfører faren hennes seg urimelig og uryddig - og i går toppet det seg litt og hun mener nå at hun mer eller mindre vil kutte faren sin ut av livet sitt. Jeg skjønner henne på mange måter, for det er virkelig vondt og vanskelig og han oppfører seg håpløst dumt... men jeg syns det er trist og drastisk også. Huff...

Lurer på om jeg må låne henne penger rett og slett. Jeg er litt skeptisk, for det går jo ut av egenkapitalen min til hus, men samtidig ser det ikke ut som det dukker opp noe med det aller første, så da får jeg tid til å spare opp litt mer for å dekke inn det jeg låner vekk. Og hun skal få betale det tilbake. Det er bare det at hun ikke klarer så mye i måneden på det lille hun har så det vil ta lang tid å få det tilbake... Huff... jeg bekymrer meg litt for henne nå.

Litt nå kjenner jeg.

[Sauen Shaun]

Huff! Det er nok ikke lett å være mamma når hun sliter slik.

[Suzy]

Huff! Det er nok ikke lett å være mamma når hun sliter slik.

Nei det er ikke det og det er ekstra vondt å se på at det jeg har sagt til faren hennes gang på gang kommer til å gå troll i ord. Jeg har sagt at om han ikke tar seg sammen og virkelig stiller opp for henne (det var da hun var liten) så vil hun en vakker dag gå lei og ikke orke å ha noe med ham å gjøre.

Hun er skjør psykisk også og har ikke brukt for å slite sånn hver eneste dag.

[Gjest Purple Haze]

Ikke lett det der, når en må være mellommann, mekler og den som alltid ordner opp. Her er det også sånn, da yngstemann og faren ikke går spesielt godt overens. Det såreste av alt, er jo at faren forguder den eldste, og det er veldig tydelig. Jeg går i mellom og snakker alvor med faren, og det hjelper en stund, før det er tilbake i samme spor. Så jeg vet hvordan det der er

Og klart en vil hjelpe ungene sine så mye en kan, både praktisk, følelsesmessig og økonomisk. Selv om det kan ta tid å få pengene tilbake, klarer en gjerne ikke å se på at ungene sliter så fælt. Håper hun kan finne seg en jobb hvor hun får mer inn i måneden!

Og jeg ser du fikk rett angående manglende romantikk i går. Noen ganger får en bare lyst til å si "mannfolk..."

[Suzy]

Nå tror jeg at jeg har opplevd det vakreste på hele uka så langt... Wow. Jeg er så rørt.

For tolv år siden jobbet jeg i et vikariat på en skole. Han som var leder for administrasjonen var min sjef og vi kom kjempegodt overens. Vi hadde rett og slett veldig god kjemi og jeg ble veldig glad i ham som person - men ikke på det romantiske plan. Bare som en venn.

Jeg jobbet bare der i litt over et år, så var jeg videre til andre ting og for litt over sju år siden satt jeg i en helt annen stilling da kona til denne tidligere sjefen plutselig var på tråden - hun måtte bestille noe fra oss, for mannen hennes var blitt alvorlig kreftsyk. Det hadde gått fort og skjedd fort, men han var svært svært dårlig og jeg ble så lei meg og rørt. Så fikk jeg snakke litt med ham også og jeg forsøkte å si hvor godt det var å høre stemmen hans og hvor leit jeg syns det var med sykdommen.

Etterpå gikk jeg forbi en blomsterbutikk og jeg kjøpte ei lita potterose med et hjerte oppi potta til for jeg hadde lyst til å glede dem begge på alle hjerters dag, som var dagen etter. Så jeg sendte dem blomsten - og natta etter sovnet han inn (altså natta etter at de hadde fått blomsten min).

Gjett om jeg var glad jeg hadde gjort det.

I begravelsen var det fantastisk mange mennesker og det var ufattelig trist. Han var ikke mer enn knappe femti år, tross alt. Jeg gikk for å kondolere og da takket kona hans så varmt for blomsten jeg hadde sendt - og jeg ble så satt ut over at hun husket på det midt i alt sammen.

Jeg tenker ofte på dem. Og på den dagen.

Nå fikk jeg melding fra henne på FB: Hei Suzy! Liten hilsen til deg! I går var det alle hjerters dag og jeg tenkte igjen på deg!! For sju år siden kom jeg heim og fant en blomst fra deg. Den var pynta med et rødt hjerte...., det har jeg enda og det minner om din omsorg for min kjære Xxxx.... Tusen takk!! Håper du har det bra! Ønsker deg en fortsatt fin dag og alt godt! Stor god klem fra Xxxx.

At det går an.

Tenk at det finnes så fine mennesker og at man kan bli så rørt av en tanke...

Endret 15. februar 2012 av Suzy

[Sauen Shaun]

*snufs*

[juliane]

Å, ikke få meg til å gråte på jobb da, Suzy!

[Gjest Purple Haze]

Åååå, det var vel herlig!

[Suzy]

Måtte fortelle om det til en kollega her og ble helt gråtkvalt selv. Det var så stort .

Endret 15. februar 2012 av Suzy